OverStortinget

En god oppvekst sier man gjerne at varer livet ut. Det gjør dessverre også en dårlig oppvekst. Selv om barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten vold, ble vi nylig enda en gang minnet om barn som aldri får den tryggheten de har krav på. Kripos skriver i en rapport som nylig ble publisert, at små barn, særlig spedbarn, er overrepresentert i saker om alvorlig vold. Volden skjer ofte i hjemmet uten vitner og er krevende å avdekke. Rapporten er nok en påminnelse om det vi vet så altfor godt: at det er de aller mest forsvarsløse blant oss som rammes hardest – de som ikke har ord til å fortelle, som ikke har mulighet til å søke hjelp, og som er helt avhengig av at vi som samfunn ser dem. Barna det gjelder blir ikke kun utsatt for vold og skade der og da, men de får dype sår som kan vare livet ut, noe som øker risikoen for alvorlig uhelse i voksen alder. I alle fall for dem som blir voksne – for dem vi snakker om nå, blir ikke det. At barn ikke får lov til å bli voksne, krever ikke bare at vi reagerer, men også at vi handler. I sakene der det er mistanke om at et barns død er forårsaket ved en straffbar handling, er det helt avgjørende at barnets rettigheter ivaretas. Vi må alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi skylder disse barna mer enn gode intensjoner; vi skylder dem handling. Derfor er jeg så stolt over å ha en justisminister som ønsker å styrke barns rettigheter og nå gå inn i en vurdering av hvordan rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep, også kan styrkes, med sikte på å fremme forslag om dette for Stortinget.