Først og fremst vil jeg starte med å berømme alle partiene for at vi sammen står bak den historiske enigheten om langtidsplanen for Forsvaret. I en tid med krig i Europa, en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon og et mer uforutsigbart Russland må vi investere mer i vår felles trygghet og sikkerhet. Det betyr også at vi er helt nødt til å satse på politiet og PST, for før vi når opp til terskelen til krig, er vi i den såkalte blå sonen, hvor det er politiet som er selve ryggraden for vår sivile beredskap, og som har ansvaret for å håndtere hybride trusler og andre sikkerhetstruende hendelser. Det er dermed politiet som har ansvaret for å håndtere andre staters bruk av sammensatte virkemidler mot oss og beskytte innbyggerne våre. Samtidig er det også politiet som har ansvaret for å imøtegå stadig flere aktører som ønsker å skade og destabilisere samfunnet vårt. Disse oppgavene kommer i tillegg til oppgavene som politiet alltid har hatt, med å bekjempe og etterforske drap, vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Resultatet er altså et politi som har flere oppgaver enn før, og hvor kapasiteten over tid er strukket. For Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig å styrke politiet. Det må vi gjøre framover også. Det er derfor vi har økt bevilgningene til politiet. Siden 2021 er politiets driftsbudsjetter økt med over 30 pst., ca. 6,5 mrd. kr. Det er nettopp for å styrke politiet og for å gi politiet økt kapasitet til å løse samfunnsoppdraget sitt. Vi har også gitt politiet større mulighet til selv å prioritere hva det er de vil bruke penger på. Her går det et skille mellom oss i Arbeiderpartiet og andre partier. Høyre og FrP synes å være helt overbevist om at bemanning og antall politifolk i distriktene er nøkkelen til alt i politiet. Jeg er helt enig, bemanning er viktig, men områdegjennomgangen av politiet har jo nettopp vært tydelig på at kun å se på detaljstyring har vært skadelig for politiets slagkraft. La meg ta et eksempel: Hvis målet bare er å oppfylle et politisk måltall, kan man havne i en situasjon hvor politiet egentlig trenger en IT-ingeniør, en økonom eller en fagarbeider, men likevel er helt nødt til å ansette en politiutdannet for å oppfylle kravet. Det som derimot gir resultater, er å stille et tydelig krav om hvilke oppgaver som må løses, og deretter ha tillit til at politiet selv – som kjenner sine egne behov best – klarer å løse de oppgavene. Den tilliten mener jeg politiet fortjener. Det gir resultater. Aldri før har det vært så mange ansatte i politiet som i dag. Aldri før har det vært færre drap og flere på omvendt voldsalarm. Senest på søndag – som akkurat ble nevnt i debatten – så vi politiet drive knallbra etterforskning, og de har nå siktet 47 stykker for drapsplanlegging, ulovlig befatning med skytevåpen og narkotikalovbrudd. Det betyr altså noe å gi politiet større tillit. Jeg er glad for at det er vi i Arbeiderpartiet som styrer skuta.

Jeg synes det er litt underlig kritikk, for vi sto helt sammen om å senke det, og det var etter stort påtrykk fra Arbeiderpartiet. Jeg er også litt forundret over hva man velger å kritisere, for det som er nyanser her, handler om forslag som er lite gjennomarbeidet. Samtidig som vi snakker om en bransje til 100 mrd. kr, gjelder det enkeltskjebner, og da fortjener de faktisk at vi har et gjennomarbeidet lovverk. Jeg skal ikke begynne å kommentere absolutt alle påstandene, men la meg ta det ene forslaget til FrP, om sammenslåing av krav. Inndriving av flere krav med samme skyldner er et stort og viktig tema. Det er i utgangspunktet en fordel for skyldnerne at de får alt i ett krav. Fremskrittspartiets forslag virker egentlig lite praktisk anvendelig og lite skyldnervennlig. Når det i tillegg er lite utredet, synes jeg det er en dårlig løsning.

Alle vi på Stortinget representerer ulike partier som ønsker å dra landet i ulike retninger. Det kommer kanskje best fram når vi diskuterer nettopp penger. Som bestemor alltid sier: Det er når man diskuterer penger ens sanne jeg faktisk kommer fram. Det gjelder også i denne debatten om ny inkassolov. Når vi nå behandler nettopp vedtak om ny inkassolov, er det tydelig hvem FrP lytter til. For mens vi i Arbeiderpartiet er opptatt av å styrke rettssikkerheten til mennesker som havner i økonomisk knipe, ja, så bekymrer FrP seg mest for om strengere reguleringer kan føre til at det blir litt vanskeligere å drive inkassobransje og føre til litt høyere IT-kostnader for den samme bransjen. Hvis FrP får det som de vil, kan det ende opp med at vanlige folk må betale høyere gebyrer når inkassoselskapene selv gjør feil. Det mener jeg er feil vei å gå. La oss ta ett skritt tilbake, for denne debatten handler om hvordan vi skal endre en lov fra 1988, altså før teknologien muliggjorde en eksplosiv vekst i antall saker, omfattende automatisering og en helt annet kompleksitet enn det vi hadde sett tidligere. Dette er en debatt med klare prinsipielle sider. For oss i Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig at tre grunnleggende prinsipper legges til grunn: Inndragning må alltid være forsvarlig og bidra til å unngå at man inndriver krav man ikke har rett på. Vi må ha klarere og tilgjengelige regler for alle involverte. Vi må ivareta forbrukerne i større grad gjennom å tydeliggjøre hva god inkassoskikk er, og stille krav om mer enn formative regler, strengere kvalifikasjonskrav og legge til en mulighet for å ilegge overtredelsesgebyrer når bruddene er grove eller forsettlige. Det er viktige prinsipper, for inkassoreglene handler om store tall, men også om mange, mange skjebner. For oss i Arbeiderpartiet er det viktigste vi gjør å gi trygghet i folks liv, og da er det avgjørende at vi legger til rette for regler som faktisk fungerer, sikrer at bransjen ikke prøver å drive inn krav man ikke har krav på, og at reglene beskytter mennesker i sårbare situasjoner. Derfor reagerer vi i Arbeiderpartiet sterkt når Fremskrittspartiet nå åpner for forslag som baner veien for useriøse aktører gjennom endringer som kan føre til omgåelser. Vi reagerer sterkt på at FrP plutselig ikke er så opptatt av at feil skal få konsekvenser, og foreslår å endre sentrale regler for en bransje som forvalter 100 mrd. kr årlig, uten at forslagene har vært på høring engang. Det uansvarlig! Det er på høy tid at en inkassolov speiler samfunnet vi lever i, og jeg gleder meg til å stemme for denne loven. Jeg tar til slutt opp vårt forslag til saken.

Jeg er glad for at det er stor enighet om de foreslåtte endringene i sikkerhetsloven, for sikkerhetsloven er en lov som skal forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet. Med andre ord er det en veldig viktig lov i den sikkerhetssituasjonen vi lever i. Samtidig er dette også en lov hvor det er behov for at det gjøres mer for å få et klareringsinstitutt som er framtidsrettet, sikkert og effektivt, for det tar fortsatt for lang tid å få klarering i for mange saker. Det betyr at vi har virksomheter som må vente, mens de venter på å få nødvendig kompetanse. Folk lever altfor lenge i usikkerhet for om de kan starte i jobben, eller om de må slutte i jobben de allerede har. Lovendringene i dag løser ikke det problemet, og jeg forventer og vet at det er en høy prioritet for regjeringen å få oppdatert både loven og klareringsinstituttet i tiden fremover. Det er bra, for det haster. Til de to forslagene som er fremmet, vil jeg komme med en stemmeforklaring fra Arbeiderpartiet: Begge forslagene som er fremmet, gjelder tilgang til sikkerhetsgradert informasjon på nivå BEGRENSET. På dette nivået er det ikke klareringsmyndigheten, men en autorisasjonsansvarlig som fatter beslutning om det skal gis autorisasjon. I selve prosessen for vurderingen av om man er autorisert for BEGRENSET, innhentes det informasjon om vedkommende som søker selv og dennes mulighet for sikker håndtering av informasjon. Systemet legger derimot ikke opp til at det innhentes informasjon om andre. Bakgrunnen for dette er at autorisasjon for BEGRENSET anses å innebære en lavere risiko enn tilgang til høyere gradert informasjon. Forslaget til Senterpartiet om å utrede behovet for å innhente opplysninger om ektefelle, samboer eller partner også for klarering på dette nivået vil kreve en omfattende systemomlegging og beslaglegge store saksbehandlingsressurser, som vi mener ikke vil være riktig prioritering av ressurser på dette sikkerhetsnivået. Til det andre forslaget fra Senterpartiet, om å vurdere en klageadgang: Arbeiderpartiet er ikke avvisende til intensjonen i forslaget, men vi viser til at dette ikke har vært en del av høringen, og ser ikke behovet for å vedta dette akkurat nå. Det er behov for flere endringer i det norske sikkerhetsregelverket framover, og klareringsmyndighetenes kapasitet er under press. Vi mener dermed klageadgang ved autorisasjon må ses i en større sammenheng før vi eventuelt går inn for å prioritere dette.

Jeg må si det er stort å stå på denne talerstolen og hegne om rusreformen, for rusforliket var historisk. Endelig klarte vi å få en lov som legger til rette for at personer som virkelig sliter med rus, skal få hjelp og behandling, ikke straff. Samtidig fikk vi også en lov som gjør det helt klart at narkotika er forbudt. Jeg var jo ikke i forhandlingene, men jeg regner med at det ikke var et rett fram-arbeid, for rus og hvordan vi behandler folk som sliter med det, vekker følelser – nettopp fordi det handler om mennesker. Da er det viktig at vi møter menneskene, men også lovarbeidet, med respekt. Enda viktigere igjen er det kanskje at vi ikke forhaster oss. Det gjelder også i denne saken, for nettopp dette temaet er jo noe departementet nå jobber med i en forskrift som trolig kommer før april i år. Det skal sendes på høring, og vi skal faktisk få alle hensyn fram. Vi skylder folk en ruspolitikk som ikke svinger med stemningen i debatten, men som står støtt i kunnskap og med respekt. Nettopp derfor mener jeg vi at vi skal la høringsprosessen få virke. Vi skal lytte til innspillene og sørge for at den endelige ordningen skal bli både rettferdig og human, i tråd med rusreformens intensjon. Det skylder vi menneskene det gjelder.

Denne høsten har vi hørt politidistriktene fortelle åpent og brutalt om hvordan kriminelle nettverk nå har fått fotfeste i alle politidistriktene våre. Vi har sett barn ned i 13-årsalderen bli lokket inn i kriminelle nettverk med løfter om penger, status, fellesskap og nærhet. I forrige uke hørte vi politimesteren i Oslo fortelle om hvor knallharde prioriteringer de er nødt til å gjøre hver eneste dag for å holde tritt med nettverkene. Å beskytte innbyggerne våre mot kriminalitet er helt i kjernen av hva det betyr å gi trygghet i folks liv. Det krever et samfunn som både stiller opp og stiller krav. Derfor er det så viktig at vi gjennom dette budsjettforliket fortsetter å styrke politiet. Aldri før har det vært flere på jobb i politiet som sikrer vår trygghet. Vi fortsetter å utvide hurtigspor for unge, slik at er man ung lovbryter i Vest, i Øst, i Oslo, i Agder og nå også i Sørøst og i Trøndelag politidistrikter, skal man få en rask reaksjon. Det skal ikke være slik at man skal lokkes dypere inn i kriminaliteten bare fordi man venter på en dom. Vi fortsetter også å styrke økonomien til kriminalomsorgen, for må ungdom sone, skal de ikke sone med voksne. Vi skal ha et samfunn som stiller opp med nok ansatte i fengslene våre. Når vi skal stille krav og også stille opp, er det avgjørende at politiet og barnevernet har verktøy som fungerer, og som henger med i tiden. Jeg vil framheve tre ting vi i Arbeiderpartiet mener må på plass: Vi må gjøre det ulovlig å rekruttere ungdom inn i kriminalitet. Vi må gjøre det mye lettere for politiet å fjerne klokker, jakker, biler og alle andre gjenstander som kan knyttes til kriminaliteten, for kriminalitet skal aldri lønne seg. Vi må gi politiet rom til å få etterforske lenger, også når gjerningspersonen er barn eller ungdom. Nettopp slik er vi et samfunn som både stiller opp og stiller krav. Ungdommene våre fortjener et samfunn som ser dem både før og etter at gjengene har gjort det, og at de kan vite med sikkerhet at «verden var aldri helt forlatt / en stjerne skinner i natt».

Jeg hører at når det gjelder helheten, er det faktisk mindre enn i dag – om jeg har forstått representanten riktig. Når vi først snakker om Politihøgskolen, har jeg litt lyst til å bruke tid på følgende: Høyre snakket i valgkampen mye om at de ville ha 1 000 flere politifolk. At vi trenger flere folk i politiet, er vi i Arbeiderpartiet og politiet selv helt enige om, men i VG sier nå politimesteren i Oslo at hovedutfordringen er at man sliter med å få tak i nok folk. En viktig grunn til dette er nettopp at da FrP og Høyre styrte, kuttet de antall plasser på Politihøgskolen, i 2020, etter sterk kritikk fra mange, bl.a. oss i Ap. Erkjenner representanten at det var en feil vurdering, og tar han selvkritikk på vegne av eget parti?

Å bekjempe kriminalitet er noe av det viktigste vi gjør for borgerne våre, og jeg er glad for at vi i Norge stort sett er enige om at i tiden vi lever i, er vi helt nødt til å ruste opp politiet. Når jeg leser hva Høyre sier om sitt alternative statsbudsjett, høres det ut som de overbyr oss. Derfor var det med forundring jeg leste Høyres alternative budsjett, for selv om Høyre gir en del til politiet med den ene hånden, tar de så å si alt tilbake med den andre. Derfor ville politiets budsjett faktisk blitt lavere enn budsjettet fra Arbeiderpartiet og flertallet, som vi skal stemme for i dag. Jeg lurer på: Hva har representanten å si til det? Kan representanten garantere at Høyres alternative budsjett faktisk ville økt politiets budsjetter sammenlignet med flertallets forslag?

Det er flere som har vært inne på det, men i dag er det en festdag. Vi skal feire at flertallet på Stortinget sier ja til at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven. Viktigheten av dagens vedtak blir enda mer synlig når vi ser bakteppet vi har i verden. Stadig flere land går i feil retning. De utfordrer rettigheter vi trodde var etablert for lengst, og setter rettigheter vi håper på, enda lenger bak i køen. Det er vondt, og det er selvforsterkende. Det er derfor jeg i dag også vil løfte blikket ut over Norges grenser. Funksjonsnedsatte er en av gruppene som rammes hardest. De rammes av bistandskutt, og de rammes av rettighetskutt. Samtidig vet vi at andelen med funksjonsnedsettelser øker i land med krig og konflikt. Derfor er jeg så glad for at Norge i 2024 økte den inkluderende bistanden, og at vi ga 50 mill. kr til Atlas-alliansen. I dag viser vi også vei internasjonalt ved å ta CRPD inn i menneskerettsloven og er enda tydeligere på at svaret alltid er mer likestilling.

Jeg vil ta utfordringen fra representanten Jon Engen-Helgheim. Vi skal snakke ærlig om hva dette betyr. Det er ikke slik at dette vedtaket magisk kommer til å endre Norge. Der er vi alle enige. Men da må jeg også be representantene i Fremskrittspartiet og Høyre være ærlige og ikke spre myter om hva konvensjonen vil innebære, hvis vi inkorporerer den. Det er ikke slik at det vi vedtar i dag, vil føre til et vell av nye forpliktelser til stat, myndigheter og kommuner. Norge har vært forpliktet til dette siden 2013. Den eneste rettslige forskjellen mellom dagens vedtak og vedtaket i 2013 er at dersom det er motstrid – fullstendig motstrid – mellom CRPD-konvensjonen og norsk lov, da sier vi at menneskerettighetene skal gå foran. At det er dette som er forskjellen, har en enstemmig komité vært enig i. Da er det feil å dramatisere dette, slik jeg opplever at representantene i Høyre og FrP gjør. I norsk rett skal faktisk lover tolkes i tråd med våre internasjonale avtaler så langt de kan. CRPD har vært en del av våre internasjonale avtaler siden 2013. Kommunene våre er dermed allerede forpliktet til dette. Det er derfor flertallet mener at det ikke vil komme et vell av nye krav. Jeg må også knytte en bemerkning til påstandene som fremmes om CRPD-komiteen og om rettsliggjøring, for verken flertallet i ekspertutvalget, departementet, flertallet i komiteen, store institusjoner som NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, eller Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det vil bli endringer her. Det er ikke noe nytt at vi inkorporerer FNs diskrimineringskonvensjoner. Vi har gjort det med barnekonvensjonen, og vi har gjort det med kvinnekonvensjonen. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen blir en annen for CRPD. Arbeiderpartiets klare syn er derfor at en lang rekke av påstandene som er fremmet, ikke står seg. Også etter denne debatten er det vanskelig å finne argumenter for at CRPD skal ha en lavere rang. For Arbeiderpartiet er det klart: Ord, handling og vedtak er politiske valg, og politikk skal vise en retning og en prioritering. Derfor er jeg så glad for at et stort flertall på Stortinget i dag sier det samme: Alle menneskerettigheter skal faktisk ha samme verdi.

03:04] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke alle partiene for det jeg opplever at har vært en ryddig prosess, hvor vi har hatt respekt for hverandre og hverandres synspunkter i spørsmålet om CRPD, FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Jeg har æren av å redegjøre for det store flertallet som ønsker å inkorporere CRPD, og jeg regner med at Fremskrittspartiet og Høyre, som representerer mindretallet, kommer til å redegjøre for sitt synspunkt. På vegne av flertallet er jeg skikkelig stolt. I dag sier vi til alle som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse at de er like mye verdt som alle andre i samfunnet. Det prøvde vi å si i 2013, da vi sa at vi forpliktet oss til å gi rettighetene som CRPD gir, i Norge. Siden den gangen har vi forpliktet oss til å legge ansvaret der det hører hjemme. Det er ikke hos enkeltmenneskene, slik det har vært i altfor mange år, hvor det har vært rullestolbrukeren som har måttet bytte skole fordi skolen ikke kunne tilpasses rullestolen, eller hvor man ble tvangsflyttet fra hjemmet sitt fordi det ble for vanskelig å ha en der. Det siste tiåret har vist at det ikke har vært nok. Det er fortsatt for lite kunnskap om konvensjonen. De aller fleste i Norge vet at Norge er forpliktet til FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon, men færre vet dessverre at konvensjonen som sikrer personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene, også skal følges, og enda færre vet nok at den konvensjonen har hatt en lavere rang. CRPD og dette stortingsvedtaket kommer ikke til å løse alle problemene, men vedtaket gjør det enda tydeligere at grunner til at diskrimineringen skjer, er manglende strukturer, manglende tjenester og manglende forventninger i samfunnet. Konvensjonen gjør det klart at skolen ikke skal tilpasses deg fordi du sitter i en rullestol; skolen skal tilpasses deg fordi du er et menneske med rett til den samme utdanningen som alle andre. Det er nettopp dette kampen for likestilling alltid har handlet om – ikke noe mer, ikke noe annet, men de samme rettighetene. Det er politikk. Forskning viser at personer med nedsatt funksjonsevne ikke kun opplever enkelttilfeller av diskriminering. Diskrimineringen er strukturell: at flyet eller toget ikke tar en med fordi det er for vanskelig, at det er vanskeligere å eie sin egen bolig, så man blir presset ut i leiemarkedet eller tvinges til å bo med familien sin fordi det rett og slett ikke finnes bolig til en, at man ikke tjener det samme, og at det er vanskeligere å komme i arbeid. Det er grådig urettferdig forskjellsbehandling. La meg gjøre det helt klart: Denne forskjellsbehandlingen oppstår ikke fordi det er feil med folk. Den oppstår på grunn av diskriminerende politiske valg som er tatt. Da er det et politisk ansvar å rette opp i uretten. Likestilling handler alltid om aktive politiske valg, og derfor er dagens vedtak, inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven, et historisk viktig vedtak i kampen for likestilling for alle. Selv om dagens vedtak ikke magisk endrer Norge, selv om diskriminering kommer til å skje også i morgen, tar flertallet i dag et aktivt politisk valg som viser en retning for Norge. For ingen er fri før alle er fri. Jeg håper vi feirer i dag, og så fortsetter likestillingskampen, som den alltid gjør, i morgen.

De siste ukene har vi sett store kriminelle nettverk verve barn helt ned i 12–13-årsalderen til å utføre grov vold. De lokkes på Snapchat, på TikTok og på Instagram med løfter om penger, status, fellesskap og nærhet. Barna er ofte utsatt for grov omsorgssvikt, og fellesskapet har ikke klart å fange dem opp. Vi skal ikke være naive. Det er klart at alle kriminelle handlinger er uakseptable, uansett alder. Det er derfor vi jobber i to spor. Det første er at straffen skal være klok og effektiv. Derfor styrker vi politiet. Aldri før har det vært flere ansatte i politiet for å sikre vår trygghet. Barn og unge som straffes, skal få straff raskere, og nå skjer det i hele landet gjennom hurtigspor. Det er også derfor vi nå ønsker å gi politiet mulighet til å ta bakmennene, ved å gjøre det straffbart å rekruttere unge. Justisministeren lovet det i februar, og forslaget er her allerede. Arbeiderpartiet vurderer alltid om straffen vi har, er klok, om straffenivået vi har, er riktig, og om reglene vi har, fungerer. Vi skal aldri glemme at straff er det mest inngripende en rettsstat kan gjøre mot enkeltinnbyggerne sine. Det er også derfor vi ikke skal ha straff som ikke fungerer. Selv om jeg kan forstå at noen ønsker strengere straffer, er Arbeiderpartiet uenig i Fremskrittspartiets forslag, bl.a. om å øke straffene drastisk og å senke den kriminelle lavalderen til 14 år, nettopp fordi man ikke kan vise til forskning som viser at dette er tiltak som vil fungere. Tvert imot ser vi jo at land med høyere straffenivå ikke har mindre kriminalitet, og land som har senket den kriminelle lavalderen, holder ikke barna utenfor kriminaliteten. Det vi derimot vet fungerer, er spor nummer to: forebygging. Vi må aldri glemme viktigheten av fellesskapet, av trygge rammer, av alt folk ser deg, på skolen, på jobben, i fotballklubben eller i korpset. Det vet vi beskytter barna våre, og det vet vi kveler de kriminelle nettverkene – og det er alltid målet til Arbeiderpartiet.