OverStortinget

Verden står i nok en stor energikrise, og vi lever i en urolig verden. Norge spiller en viktig rolle for europeisk energisikkerhet. Samtidig er det politisk bestemt at produksjonen på sokkelen skal falle markant ut på 2030-tallet, rett og slett fordi det ikke er nok vilje til å åpne nye områder. Russiske oljesanksjoner lettes, og EU gjør investeringer i udemokratiske land i Midtøsten for å få mer gass. Hvis dagens situasjon fortsetter, vil jeg ikke bli overrasket om EU må gå tilbake på sitt mål om å stoppe med russisk gass fra høsten 2027. Da Fremskrittspartiet sa ja til å støtte en ny petroleumsmelding, gjorde vi det for å bidra til å sette klimapartiene igjen på busstoppet, ikke for at vi skulle ha en ny hvilepute og at ingenting skulle skje for å gjøre det bedre for Norges viktigste næring. Nå vil Fremskrittspartiet starte det neste norske oljeeventyret. Jeg blir svimmel av den uforutsigbarheten som har preget Norges viktigste næring gjennom Arbeiderpartiets regjeringsperiode, med nye negative endringer omtrent ved hvert eneste budsjett. Samtidig har det aldri vært færre oljeselskaper på norsk sokkel, verftene begynner å bli tomme, det er ingen nye oljekjemper som skal gå ut av verftene, og havvindsatsingen i Norge har feilet fullstendig. Jeg er urolig for Vestlandet, for oljehovedstaden og for de over 200 000 menneskene som jobber i tilknytning til Norges viktigste næring, for det virker fortsatt som om symbolsk klimapolitikk er viktigere enn velferdsstaten, energisikkerhet og ikke minst norske jobber. I Storbritannia har vi sett hvor galt det kan gå, når det britiske arbeiderpartiet har fått skakkjøre oljenæringen. De har gått fra å være eksportør til å måtte importere fra Norge, selv om deres egen sokkel fortsatt har store muligheter – rett og slett fordi det noen mener er avgiftskåte politikere fra venstresiden, ville skatte i hjel næringen og stanse lisenser. Det er et enormt paradoks: Når vi ser hvordan det lettes på russiske oljesanksjoner, og våre allierte bidrar til å putte rubler rett i Putins krigskasse, stritter Arbeiderpartiet imot å åpne flere områder og gjøre grep som vi vet langsiktig og kortsiktig har effekt for å få flere investeringer, økt utbygging og mer leting. Fremskrittspartiet foreslår å åpne tidligere åpnede områder som har vært politisk stengt for oljeselskapene, og gjennomføre 26. konsesjonsrunde allerede i løpet av året. Da kan vi åpne deler av Nordland VI og Møreblokkene, for å nevne noe. FrP vil også konsekvensutrede resten av Nordland VI, Nordland VII, Troms II, Mørebanken og Barentshavet nord. Vi vil innføre en åpen-dør-politikk, slik at oljeselskapene ikke trenger å vente helt til TFO-annonsering. Det haster når oljeselskapene vil satse. Vi vil også fjerne CO2-avgiften på sokkelen, og vi ønsker mer infrastruktur for gass i nord. Vi vil bruke Petoro og Sokkeldirektoratet enda mer aktivt for å utvikle sokkelen, og vi vil forenkle og fjerne byråkrati og krav som fordyrer og gjør at det tar lengre tid å utvikle nye funn. Ikke minst mener vi det er på tide med en ny oljeaktivitetspakke når verftene er tomme, det er stor usikkerhet rundt Wisting, og kostnadene øker betydelig. Jeg vil komme tilbake til resten i mitt neste innlegg. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.