OverStortinget

Det finnes saker som ikke bare utfordrer lovverket vårt, men som utfordrer oss som samfunn, og dette er en slik sak. Når et barn mister livet som følge av vold eller annen alvorlig kriminalitet, står vi igjen med et av de mest alvorlige spørsmålene rettsstaten kan møte: Hvordan ivaretar vi barnets rettigheter når den eller de som normalt skulle gjort det, selv er under mistanke? Det spørsmålet går til kjernen av saken vi behandler i dag. Barn er ikke en del av foreldrenes rettssfære, barn er selvstendige rettssubjekter med egne rettigheter og med et rettsvern som skal stå sterkt også i de mest krevende situasjonene rettsstaten faktisk håndterer. Derfor er det riktig at Norge, forpliktet av både vår egen rettsstatlige tradisjon og internasjonale konvensjoner, har et særskilt ansvar for å sikre barns rettigheter også når foreldrene står i sentrum for mistanke om de mest alvorlige handlingene. I rettssalen finnes det alltid stemmer som blir hørt – forsvareren, påtalemyndigheten, vitnene, de pårørende – men i disse sakene finnes det også et barn som ikke lenger kan fortelle. Det er nettopp her rettsstaten vår prøves, for i møte med det tause barnet blir spørsmålet ikke bare juridisk, det blir prinsipielt. Hva slags rettsstat er vi dersom vi ikke evner å sikre at også den svakeste parten har en reell og tydelig representasjon? De siste årene har Norge vært vitne til alvorlige saker som har rystet oss, saker hvor barn ikke ble fanget opp i tide, saker hvor systemene i ettertid har blitt stilt til ansvar, og saker som har tvunget fram en erkjennelse av at barns rettssikkerhet må stå enda sterkere enn den gjør i dag. Derfor skylder vi disse barna å undersøke om lovverket vårt er sterkt nok der det gjelder. Jeg er glad for forslaget som er fremmet, for vi må erkjenne at disse sakene er tunge, og de reiser også tunge og reelle rettslige spørsmål. Bistandsadvokatens rolle er tradisjonelt å ivareta en klients interesser. Når klienten er død, endres forutsetningene på en måte som ikke tidligere er grundig utredet i norsk rett. Samtidig ligger det til politiet og påtalemyndigheten å etterforske, oppklare og føre alvorlige straffesaker for domstolene. Når vi beveger oss inn i dette landskapet, må vi gjøre det med den varsomheten rettsstaten krever. Nye ordninger må være grundig gjennomtenkt, rettslig forankret og funksjonelle i praksis. Det er ikke tilstrekkelig at tiltakene er velmente, de må være juridisk bærekraftige og faktisk styrke barnets rettssikkerhet i praksis. Vi støtter derfor forslaget fra Høyre og tilrådingen, men ikke FrP og KrFs forslag.