OverStortinget

Familien er det viktigste fellesskapet vi har i samfunnet, og målet med velferdsordningene må hele tiden være å sette familiene i stand til å ta vare på seg selv. Da overgangsstønaden ble innført, var yrkesdeltagelsen blant kvinner lavere enn i dag, og for mange var det en stor overgang å gå fra å være hjemme til å bli forsørger av et barn, men samfunnet har endret seg siden 1965. Vi har full barnehagedekning, styrket foreldrepermisjonen, fått mer fleksible arbeidsordninger og et mer likestilt arbeidsliv. Nå er normen at begge foreldrene forsørger barna, enten man bor sammen eller ikke. Man ser også at overgangsstønaden har blitt et hinder for integrering. Overgangsstønaden er en ordning for en annen tid, og Høyre er enig i regjeringens konklusjon om å fase ordningen ut. Stabil tilknytning til arbeidslivet er den beste garantien for økonomisk trygghet, både for foreldre og for barn. Det må også sosialpolitikken gjenspeile. Høyre mener at noen av forenklingene av Nav-systemet innebærer færre stønader. Det er lett å ha sympati med FrP, som vil fjerne stønaden helt, men det finnes også noen enslige forsørgere som i en periode vil ha så stor omsorgsbelastning at det blir vanskelig å komme i arbeid. En grunn kan være at man er alene med en liten baby, eller at barnet er så sykt at det krever alt av foreldrene. De aller fleste i denne gruppen vil være i en jobb de kan komme tilbake til, men for det fåtallet som blir enslige forsørgere og ikke er i jobb, er dette en situasjon hvor omsorgsansvaret er stort og muligheten for arbeid er liten. Antagelig vil det å fjerne overgangsstønaden for disse gruppene kunne føre til at flere blir avhengig av økonomisk sosialhjelp. Det er viktig å si at resten av systemet for familiene også må fungere bedre. Man må ha rask tilgang til barnehage, fleksible arbeidstidsordninger, tett oppfølging fra Nav og tydelige forventninger til begge foreldrene som forsørgere.