OverStortinget

Det har nå gått mange år siden jeg som lokalpolitiker for første gang fikk høre om Helseplattformen. Én pasient, én journal – det skulle bli framtidens løsning for helsevesenet. Det skulle bli bedre pasientsikkerhet, bedre samhandling og mer effektiv behandling. I stedet har vi fått et system som helsepersonell flykter fra. 93 pst. av fastlegene vil ikke bruke systemet. Fastlegene nekter å knytte seg til Helseplattformen, og flere velger heller å slutte. Hvor mange har gått av med tidlig pensjon? Hvor mye kompetanse har vi mistet fordi folk ikke orker mer? Hvor mange ekstravakter, hvor mye sykefravær og hvor stor belastning har ansatte stått i siden dette systemet ble innført? Verst av alt: Det går ut over pasientene. En kreftlege kunne fortelle at vedkommende tidligere kunne behandle 15 pasienter på den tiden hvor det nå bare er kapasitet til åtte eller ni. Det er nesten en halvering av effektiviteten. Det betyr lengre ventetid, mindre tid til pasientene og et helsevesen som fungerer dårligere enn før. Dette er ikke bare frustrasjon og enkelthistorier. Statsforvalteren, Helsetilsynet og Riksrevisjonen har gransket Helseplattformen for alvorlige brudd på pasientsikkerheten. Riksrevisjonen har gitt den sterkeste kritikken de kan gi. Hvor mye skal egentlig til før man innser alvoret? Bare 34 av 65 kommuner i Midt-Norge bruker Helseplattformen. Flere kommuner har valgt andre løsninger fordi kostnaden og risikoen har blitt for stor. Målsettingen var å bidra til bedre pasientsikkerhet, bedre kvalitet og mer effektive arbeidsprosesser, men helsepersonellet sier det motsatte. En lege uttalte nettopp at pasientsikkerheten ivaretas på tross av systemet, ikke på grunn av det. En sykepleier fra Levanger beskriver det sånn: Hun var vant til å bruke vaskemaskin, men nå føler hun at hun går til jobben med vaskebrett. Det sier egentlig alt. Samtidig later mange politikere og byråkrater som om det ikke finnes alternativer, men det gjør det. De tre andre helseregionene i Norge bruker andre systemer som fungerer langt bedre. Vi må slutte å late som dette er den eneste mulige løsningen. Det bekymrer meg at systemet skal forsvares for enhver pris, selv når helsepersonell varsler, selv når pasientsikkerheten trues, og selv når effektiviteten kollapser. Hva er egentlig viktigst – å forsvare prestisjeprosjekter, byråkrati og konsulenter, eller å sikre god helsehjelp og redde liv? Dersom vi hadde hatt et IT-system i luftfarten som fungerte så dårlig som dette, hadde ingen akseptert at flyene fortsatte å lette som normalt. Det burde vi heller ikke gjøre i helsevesenet.