På vegne av representantene Simen Velle, Line Marlene Haugen, Joakim Myklebost Tangen og meg selv vil jeg fremsette et representantforslag om å styrke private barnehagers medvirkning, klageadgang og rettssikkerhet gjennom konkrete endringer i finansieringsforskriften.

Jeg vil takke kunnskapsministeren for debatten. Det som står på spill i denne saken, er ikke bare en teknisk diskusjon om forskrifter og tilskuddsberegning. Det handler om framtiden til private barnehager i hele landet, og om rettssikkerheten for dem som hver eneste dag gir et godt tilbud til tusenvis av barn og familier. Regjeringen er ikke nødt til å gjøre denne endringen. Vi trenger de private barnehagene for å sikre kvalitet, valgfrihet og et godt barnehagetilbud også i framtiden. Det var nettopp dette som var intensjonen med barnehageforliket: et mangfold av barnehager, der kommunale og private tilbud utfyller hverandre. Det er derfor særlig bekymringsfullt at den nye ordningen rammer de små og mellomstore barnehagene hardest. De store kjedene har administrasjon, økonomer og jurister som kan følge opp kompliserte regelverk og vurdere rettslige skritt. Det har ikke den lille, ideelle eller enkeltstående barnehagen. Når regjeringen fjerner den reelle klageadgangen, blir konsekvensen at veien videre i praksis går til domstolene. Det er en mulighet de færreste små barnehager har ressurser til å benytte seg av. Resultatet er at de minste aktørene får svekket sine rettigheter, mens de største står igjen med de beste forutsetningene for å håndtere systemet. Samtidig vet vi at 45 pst. av de ordinære private barnehagene allerede går med underskudd. Forutsigbar finansiering er en forutsetning for kvalitet. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan regjeringen kan mene at løsningen på gjentatte feil i kommunenes tilskuddsberegninger er å fjerne klageadgangen. Når det år etter år avdekkes feil for flere hundre millioner kroner, er ikke konklusjonen at klageordningen er problemet. Tvert imot viser det at klageordningen faktisk fungerer. Hvis regjeringen virkelig ønsker et mangfoldig barnehagetilbud, må den sikre likebehandling, forutsigbarhet og en reell rettssikkerhet også for de private barnehagene. For når feil avdekkes år etter år, blir det fullstendig meningsløst at regjeringen sitt svar er å fjerne muligheten til å rette opp i dem.

Jeg vil takke kunnskapsministeren så mye for svaret, men det blir jo tydelig at man ikke har vurdert konsekvensene av denne endringen. Ministeren viste til det med forskriftsprosessen, og at man skal følge forvaltningsloven. Ja, men forvaltningsloven gir normalt ikke klagerett på forskrifter, som det sies. Det er problemet. Så spørsmålet blir derfor: Når regjeringen vet at det hvert år avdekkes store feil i tilskuddsberegningene, hvorfor velger de en beslutningsform som fjerner denne klageretten? Så til det med at barnehagene fortsatt kan klage på sitt eget tilskuddsvedtak: Ja, hvis satsene fastsettes i forskrift, blir det i praksis svært vanskelig å angripe selve beregningsgrunnlaget gjennom et enkeltvedtak. Det er også nettopp satsene som historisk har vært feil. Når satsene først er låst i forskrift, er det mye mindre rom for å få prøvd de grunnleggende beregningene. Man beholder altså klagerett på resultatet, men fjerner klageretten på feilen som skaper resultatet. Dette handler om rettssikkerhet når kommunene gjør feil. Når feil avdekkes år etter år, burde regjeringen sikre bedre kontroll og klagemuligheter, men regjeringen gjør det motsatte. Man bygger ned kontrollmekanismer, noe som igjen fører til mindre rettssikkerhet. Det er vanskelig å forstå hvordan det skal styrke tilliten til systemet. Den nye ordningen forsvares med at private barnehager fortsatt kan påvirke gjennom høringer før forskriften vedtas, har vi hørt, men høring er ikke det samme som klagerett. Dette blander sammen to helt forskjellige rettigheter: retten til å uttale seg og retten til å få prøvd om kommunen faktisk har gjort feil. En høring er påvirkning, og en klage er rettssikkerhet. Det ene kan ikke erstatte det andre. Kommunen står helt fritt til å se bort fra høringsinnspillene. Klageinstituttet eksisterer nettopp fordi lovgiver vet at offentlige organer kan fatte feil beslutninger selv etter en høring. Hvis kommunene velger å se bort fra innspillene i høringen, hva gjør barnehagene da? Da er neste stopp i praksis domstolene. Regjeringen erstatter klageretten med muligheten til å gå til retten. Dette er en svært dårlig endring som vil medføre store og unødvendige ressurser og kostnader brukt i rettsapparatet, i stedet for at det kunne blitt løst mye enklere og uten kostnader gjennom klageretten. Jeg vil gjerne utfordre kunnskapsministeren: Kan man forklare hvordan en privat barnehage skal få prøvd feil i selve satsberegningen når satsen først er vedtatt som forskrift uten klageadgang?

Halvparten av landets barnehagebarn går i en privat barnehage rundt omkring i landets mange kommuner, som har vært debattert i salen her tidligere i dag. Takket være barnehageforliket fra 2003, et bredt politisk forlik som sikret full barnehagedekning og et mangfoldig tilbud, har vi i dag en barnehagesektor som består av både gode kommunale og gode private barnehager, i tillegg til ideelle aktører. Private og kommunale barnehager utfyller hverandre, og sammen bidrar de til å gi barn over hele landet en trygg og god start på livet. Tidligere i år redegjorde kunnskapsministeren for regjeringens barnehagepolitikk her i salen. Da ble det understreket at det er store forskjeller mellom barnehagene, at nye regler skal bli mer treffsikre, og ikke minst at prinsippet om likebehandling skal ligge fast. Nettopp derfor er denne saken så viktig. Tall fra PBL, Private Barnehagers Landsforbund, viser at det de siste årene er korrigert for betydelige feil i kommunale tilskuddsvedtak. I 2024 ble det korrigert for 139 mill. kr, i 2025 for 141 mill. kr og i 2026 for 218 mill. kr. Dette er betydelige beløp og penger private barnehager har krav på for å kunne gi et fullverdig og trygt tilbud til barna, og for å kunne være seriøse og forutsigbare arbeidsgivere for sine ansatte. Når feil oppdages og rettes opp, viser det at klageordningene fungerer. De er ikke et problem i systemet; de er en nødvendig sikkerhetsmekanisme. Grunntilskuddet er avgjørende for driften av private barnehager. Samtidig vet vi at satsene over tid har vært omstridte, med klager og tvister mellom kommuner og barnehager. Det understreker hvor viktig det er at det finnes en reell mulighet til å få prøvd vedtak som er feil. Rettssikkerhet handler om mer enn gode intensjoner. Det handler om at den som blir berørt av et vedtak, har mulighet til å få det vurdert på nytt av en uavhengig instans. Når regjeringen begrenser denne muligheten, er det grunn til å stille spørsmål ved både prosessen og konsekvensene. Derfor har jeg sendt statsråden denne interpellasjonen. Interpellasjonsteksten ble gjengitt av presidenten i starten av saken, så da trenger jeg ikke å gjøre det på nytt.

Det er interessant å høre om hvordan de private skolene utnytter systemet og midlene her til lands. Med de beskrivelsene som kommer, høres det ut som at de private skolene bare er ute etter å tjene penger og melke det offentlige for penger. Men det er ikke det som er tilfellet. Det er så utrolig mange som leverer gode læringstilbud i landet vårt. Det burde man heller ha satt pris på enn å prøve å rett og slett jage dem på den måten man gjør. SV var så forferdet over at det betales skolepenger. Dette kunne enkelt vært løst med å ha likeverdig behandling mellom disse skolene. Det kunne ha vært lik utbetaling per elev til både offentlige og private skoler, så hadde man faktisk løst det. Men hva er det som gjør at det er greit å pøse ut milliarder til grønne prosjekter og luftslott, til store internasjonale firmaer? Det er liksom greit, men når det skal gå til norske elever, blir det feil. Det er også slik at ingen av de private skolene får noe mer enn de offentlige. Da må man heller se på hvordan de klarer å gi et så godt tilbud som de faktisk gjør. Og så må vi ikke glemme kvaliteten i dette. Det er kvaliteten på opplæringen som er det viktige. Det at det er så mange elever som faktisk får gode tilbud, burde vi ha verdsatt mye mer. Jeg har lyst til å understreke at med det forslaget som foreligger i dag, som det blir flertall for, hører jeg, får man et totalt uforutsigbart system som behandles på lykke og fromme, med skjønn ut fra ulike saksbehandleres vurderinger.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:01:31] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg som saksordfører takke komiteen for samarbeidet i denne saken, som omhandler endringer i privatskoleloven og vilkår for godkjenning av skoler basert på livssyn. Komiteen har hatt åpen høring i saken og har også mottatt skriftlige innspill. Komiteen er i sine innledende merknader samstemt i at privatskoleloven skal legge til rette for at det kan opprettes og drives private skoler, og at regelverket må legge til rette for forutsigbarhet og likebehandling. Jeg vil nå redegjøre litt for Fremskrittspartiets syn i saken. Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at foreldre skal ha reell valgfrihet når det gjelder barnas skolegang. Vi mener det er et grunnleggende prinsipp at familier skal kunne velge skoler som bygger på deres verdier og overbevisning. Regjeringens forslag innebærer strengere krav til godkjenning av livssynsbaserte skoler. Vi i FrP frykter at dette kan gjøre det vanskeligere å etablere nye skoler og dermed begrense mangfoldet i utdanningssektoren. Dette må sees på som en omkamp og at regjeringen ikke respekterer vedtaket i Stortinget fra februar 2026. Der ble det tydelig sagt: «Stortinget ber regjeringen revidere instruksen til Utdanningsdirektoratet slik at den presiserer at privatskoleloven § 2-1 første ledd ikke skal tolkes slik at en søker må dokumentere at det er konkret behov for en skole som drives på grunnlag av det aktuelle livssynet.» Den saken som nå behandles, går i motsatt retning av Stortingets vedtak. FrP støtter ikke forslaget om å lovfeste et krav om «tilknytning» til det livssynet det søkes godkjenning på grunnlag av, og vil stemme mot forslaget til lovendring. Det vil være umulig å håndheve dette på en objektiv og forutsigbar måte. Det vil også føre til økt bruk av skjønn, som vil svekke rettssikkerheten og likebehandlingen i behandlingen av denne typen søknader. Når det gjelder forslaget til krav om tariffavtale fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt, må jeg kommentere det. FrP mener disse partiene først må konsentrere seg om å innfri pensjonsordningen for de ansatte i private barnehager som har inngått tariffavtaler og AFP-ordninger. Til slutt tar jeg på vegne av FrP opp forslag nr. 3 i saken. Der ber vi regjeringen starte arbeidet med å gjeninnføre de tidligere godkjenningsgrunnlagene «vidaregående opplæring i yrkesfaglege utdanningsprogram» og «særskilt profil» i privatskoleloven.

Jeg har et spørsmål til slutt. Tenker regjeringen og statsråden i det hele tatt å faktisk følge opp barnehageforliket og flere vedtak om likeverdig behandling av de private og offentlige barnehagene, som er fattet i denne salen? Har man tenkt å følge opp det?

Det er litt interessant det statsråden påpeker. Det er altså flere årsaker til utfordringene i private barnehager. Så det er de som driver disse barnehagene, som ikke forstår hva årsakene er. Er det sånn å forstå det? Til saken skriver Arbeiderpartiets medlemmer og at de viser til regjeringens arbeid for å samle alle de store aktørene på barnehagefeltet til felles innsats for å lage konkrete tiltak som skal gjøre barnehagen til en bedre og mer attraktiv arbeidsplass og bidra til et barnehagetilbud av høy kvalitet. Hvordan kan statsråden sikre at regjeringen faktisk klarer å samle disse aktørene i sektoren, når mange private barnehager opplever at de behandles annerledes enn de offentlige – og, som statsråden påpeker, kanskje ikke skjønner selv hvorfor barnehagene går så dårlig?

Arbeiderpartiet var ikke så veldig interessert i å møte opp på gårsdagens markering med de private barnehagene og fagforeningene, der man krevde at de private barnehagene skal få dekket sine pensjonsutgifter. Regjeringens manglende samarbeidsvilje er vel ikke akkurat et godt grunnlag for å sikre at flere unge velger å bli barnehagelærer. Tror statsråden at det bidrar til god rekruttering og et løft for bemanningen i barnehagene at fire av ti private barnehager går med underskudd? Hva vil statsråden gjøre med alle ungene som snart ikke har en privat barnehage å gå i, samt alle de ansatte som da mister jobben sin?

Norge er et av verdens beste land å vokse opp i. Det skyldes ikke tilfeldigheter. Det skyldes politiske valg. Et av de viktigste var barnehageforliket i 2003. Gjennom samarbeid mellom offentlige og private aktører bygde vi opp et barnehagetilbud som i dag gir nesten full dekning – fra 62 pst. i 2002 til hele 94,5 pst. i 2025. Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn en av de mest vellykkede velferdsreformene i moderne norsk historie. Reformen har gitt barn trygghet og læring og foreldrene frihet og mulighet til å delta i arbeidslivet. Den har vært avgjørende for likestillingen i Norge. Men et godt barnehagetilbud kommer ikke av seg selv. Det krever stabile ansatte, faglig utvikling og økonomisk forutsigbarhet. Nettopp derfor er det alvorlig når stadig flere private barnehager melder om store økonomiske problemer. I går sto private barnehager sammen med Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Delta og Unio på Eidsvolls plass for å kreve likeverdig behandling. Budskapet var enkelt: Private barnehager må få dekket sine reelle pensjonsutgifter på lik linje med offentlige barnehager. Det gjorde sterkt inntrykk å høre Grethe fra Solvang barnehage på Stange fortelle at hun etter nesten 30 år som barnehageeier nå må legge ned livsverket sitt. Det er ikke fordi ungene er borte, og ikke fordi de ansatte mangler engasjement og ikke vil jobbe der, men fordi økonomien ikke lenger går opp. Manglende dekning av pensjonsutgifter er en viktig årsak. For FrP handler dette om rettferdighet og mangfold. Vi trenger både offentlige og private barnehager. Vi trenger små og store aktører. Vi trenger innovasjon, utvikling og ulike pedagogiske tilbud. Noen unger trives med musikk og kultur, andre med friluftsliv, idrett, gårdsdrift eller realfag. Det samme gjelder for de ansatte. Det er mangfoldet som gjør sektoren sterkere. Da må vi føre en politikk som gir forutsigbarhet og likebehandling. Hvis stadig flere private barnehager forsvinner, mister familiene valgfrihet, ansatte mister arbeidsplasser, og ungene mister tilbud som betyr mye i hverdagen deres. Målet må være et barnehagetilbud der kvalitet står i sentrum, og der både offentlige og private aktører får forutsigbare og likeverdige rammevilkår som gjør det mulig å beholde dyktige ansatte, sikre kvaliteten i tilbudet og gi ungene den tryggheten og oppfølgingen de fortjener. Da vil også enda flere velge å jobbe i barnehage. Med det tar jeg opp det forslaget FrP er med på i saken.

Det har nå gått mange år siden jeg som lokalpolitiker for første gang fikk høre om Helseplattformen. Én pasient, én journal – det skulle bli framtidens løsning for helsevesenet. Det skulle bli bedre pasientsikkerhet, bedre samhandling og mer effektiv behandling. I stedet har vi fått et system som helsepersonell flykter fra. 93 pst. av fastlegene vil ikke bruke systemet. Fastlegene nekter å knytte seg til Helseplattformen, og flere velger heller å slutte. Hvor mange har gått av med tidlig pensjon? Hvor mye kompetanse har vi mistet fordi folk ikke orker mer? Hvor mange ekstravakter, hvor mye sykefravær og hvor stor belastning har ansatte stått i siden dette systemet ble innført? Verst av alt: Det går ut over pasientene. En kreftlege kunne fortelle at vedkommende tidligere kunne behandle 15 pasienter på den tiden hvor det nå bare er kapasitet til åtte eller ni. Det er nesten en halvering av effektiviteten. Det betyr lengre ventetid, mindre tid til pasientene og et helsevesen som fungerer dårligere enn før. Dette er ikke bare frustrasjon og enkelthistorier. Statsforvalteren, Helsetilsynet og Riksrevisjonen har gransket Helseplattformen for alvorlige brudd på pasientsikkerheten. Riksrevisjonen har gitt den sterkeste kritikken de kan gi. Hvor mye skal egentlig til før man innser alvoret? Bare 34 av 65 kommuner i Midt-Norge bruker Helseplattformen. Flere kommuner har valgt andre løsninger fordi kostnaden og risikoen har blitt for stor. Målsettingen var å bidra til bedre pasientsikkerhet, bedre kvalitet og mer effektive arbeidsprosesser, men helsepersonellet sier det motsatte. En lege uttalte nettopp at pasientsikkerheten ivaretas på tross av systemet, ikke på grunn av det. En sykepleier fra Levanger beskriver det sånn: Hun var vant til å bruke vaskemaskin, men nå føler hun at hun går til jobben med vaskebrett. Det sier egentlig alt. Samtidig later mange politikere og byråkrater som om det ikke finnes alternativer, men det gjør det. De tre andre helseregionene i Norge bruker andre systemer som fungerer langt bedre. Vi må slutte å late som dette er den eneste mulige løsningen. Det bekymrer meg at systemet skal forsvares for enhver pris, selv når helsepersonell varsler, selv når pasientsikkerheten trues, og selv når effektiviteten kollapser. Hva er egentlig viktigst – å forsvare prestisjeprosjekter, byråkrati og konsulenter, eller å sikre god helsehjelp og redde liv? Dersom vi hadde hatt et IT-system i luftfarten som fungerte så dårlig som dette, hadde ingen akseptert at flyene fortsatte å lette som normalt. Det burde vi heller ikke gjøre i helsevesenet.

Helt i begynnelsen var statsråden inne på at det er for å motvirke sekulære tradisjoner man bruker det ellers i Europa, hvis jeg forsto det riktig, som f.eks. i Frankrike. Det er nettopp det som er det viktige her, at vi viser tydelig signal med en gang, altså nå. Vi vet at det er en stor utfordring i enkelte miljøer. Derfor trenger vi et forbud nå. Statsråden viser til menneskerettigheter og diskrimineringshensyn for å avvise FrPs forslag. Samtidig vet vi at mange jenter i miljøer preget av negativ sosial kontroll, opplever press knyttet til det med påkledning og ære. Hvor går egentlig grensen for regjeringen mellom religionsfrihet og samfunnets plikt til å beskytte små jenter mot sosial kontroll og kjønnsbaserte forventninger?

Statsråden viser til at det i enkelte tilfeller kan være sosial kontroll ved bruk av hijab i skole eller barnehage. Det er nettopp derfor vi trenger et forbud for å være tydelig på de norske verdiene. Det ble også nevnt fra statsrådens side nå fra talerstolen at det er ikke alle som bruker hijab på grunn av negativ sosial kontroll. Da lurer jeg virkelig på hva det egentlig er godt for. Barnehagen skal være barnas første møte med fellesskap, trygghet og likeverdige muligheter. Da er det grunn til å spørre hvorfor regjeringen aksepterer symbolbruk, som tydelig markerer ulike forventninger til jenter og gutter allerede i tidlig alder? Hvordan mener statsråden at hijab på små jenter bidrar til integrering og likestilling i det norske samfunnet?

Når Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold melder om en økning på 23 pst. i antall saker på bare ett år, bør ikke det være et varsku til hele Stortinget? Likevel virker regjeringen mer opptatt av å diskutere diskrimineringsperspektiver enn å beskytte jenter mot sosial kontroll. Mener statsråden at hensynet til religiøse symboler skal veie tyngre enn jenters rett til frihet og likestilling?

For oss i Fremskrittspartiet handler denne saken om noe helt grunnleggende: barns frihet, likestilling og retten til å vokse opp uten sosial kontroll. Norge er bygget på verdier som individuell frihet, like muligheter og respekt for kvinner og jenter. Derfor må vi tørre å ta debatten når utviklingen går i feil retning. Tallene fra kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er alvorlige. I 2024 mottok teamet 1 402 enkeltsaker, en økning på hele 23 pst. fra året før. Dette er ikke bare statistikk. Bak hvert tall finnes barn og unge som opplever press, kontroll og begrensninger i hverdagen. Mange av dem er jenter. Flertallet i komiteen og statsråden viser til menneskerettigheter og diskrimineringsperspektiver når de avviser et forbud mot hijab for små jenter, men for oss i FrP er det avgjørende å stille det vanskelige spørsmålet: Bidrar hijab på små jenter til mer frihet og likestilling, eller til det motsatte? For oss i FrP er det ikke en menneskerett å undertrykke unge jenter. Vi mener at små barn ikke skal påføres symboler som tydelig markerer ulike forventninger til gutter og jenter. Når små jenter lærer at de må dekke seg til, mens gutter ikke møter de samme kravene, sender det et signal om at jenter har et særskilt ansvar for kropp og ære. Det er ikke slik vi bygger et likestilt samfunn. Barnehagen er barnas første møte med fellesskapet og med norske verdier. Nettopp derfor er det viktig at barnehagen er en arena der jenter og gutter møtes som likeverdige individer, uten religiøst eller kulturelt press. Vi skal ikke akseptere praksiser som bidrar til forskjellsbehandling eller begrenser barns frihet. Noen hevder dette handler om religionsfrihet, men barns rettigheter må alltid komme først. Det er ikke en menneskerett å påføre små jenter symboler som i mange land brukes som uttrykk for sosial kontroll over kvinner. Ser vi til land der hijab er svært utbredt, er det heller ikke disse landene som leder an i kampen for likestilling, kvinnefrihet og selvbestemmelse. Norge skal stå trygt i sine egne verdier. Derfor må vi våge å sette barns frihet og jenters rettigheter foran frykten for å ta debatten. Jeg tar opp FrPs forslag.

Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjon, er blant de mest sårbare i samfunnet vårt. Derfor har vi politikere et ekstraordinært ansvar for å sikre at disse barna får et verdig liv og reelle muligheter til å kunne lykkes senere i livet. Når vi behandler denne saken i Stortinget, må barnas behov stå i sentrum, ikke ideologiske skylapper og kamp mot private aktører. Det mest alvorlige i denne saken er ikke hvem som leverer tjenestene, men at altfor mange barn fortsatt faller mellom systemene. Manglende samarbeid og koordinering mellom barnevern, skole, helsevesen og andre tjenester gjør at barn og unge ikke får hjelpen de trenger, til rett tid. Systemet må bli bedre for barna. Så er FrP helt enig i at pengene skal brukes på barna. Nettopp derfor må vi være opptatt av kvalitet og resultater, ikke av om tilbudet drives offentlig, ideelt eller privat. Det må være resultatene som teller, uansett hvem som gir tilbudet. Det viktigste må være at ungdommene lykkes, får trygghet, mestrer hverdagen og får muligheten til å leve et godt liv videre. Dersom et privat tilbud gir bedre oppfølging og bedre resultater for ungdommene, må vi tørre å anerkjenne det. Når vi leser denne saken, blir det tydelig at venstresiden er mer opptatt av systemet enn av barna. Det vises bl.a. til at andelen ideelle aktører ikke har nådd måltallet på 40 pst. innen 2025. Men det viktigste spørsmålet er jo ikke hvem som driver institusjonen. Det viktigste er om barna og ungdommene får god hjelp og en reell mulighet til å lykkes i livet. Hva slags grunnlag har egentlig SV og Rødt for å mene at barnets beste alltid er et tilbud fra det offentlige eller en ideell aktør, og aldri fra en privat? I saken konkluderes det også med at «for kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedformålet ved å tilby tjenester i velferden». Det er en grov forenkling. Mange private aktører leverer spesialiserte og gode tilbud som det offentlige selv ikke klarer å tilby. Dersom kvaliteten er høy og ungene får bedre oppfølging, burde ikke ideologi stå i veien. Så mener vi i FrP også at det må stilles strengere krav til kvalitet, oppfølging og kontroll, men det må være uavhengig av hvem som driver tjenestene. Vi trenger mindre symbolpolitikk og mer handling for barn og ungdom som trenger oss aller mest.

Dette er en veldig viktig sak for mange på Melhus og i Trøndelag. Vi har som de fleste andre steder i landet et veldig stort behov for utbygging og vedlikehold av riks- og fylkesveier. Bygging og vedlikehold av veier er ikke en utgift, men en investering i framtiden vår, for både innbyggerne og næringslivet, og ikke minst er gode veier viktig sett i lys av trafikksikkerheten. Under valgkampen i fjor høst etterlyste Senterpartiet at de andre partiene måtte ta opp røret til sine representanter på trønderbenken i denne saken. Målet var tydelig: å få fortgang i utbygging av E6 Ulsberg–Melhus og ikke minst få redusert de urimelig høye bompengene på Hofstad. I dag betaler innbyggerne i Melhus bompenger for en vei som ikke er ferdig. Bommen har stått i flere år, og innbyggerne betaler dyrt for å kjøre innad i sin egen kommune. Dette har FrP tatt på alvor, og derfor er dette representantforslaget fremmet. Heldigvis støtter Senterpartiet FrPs forslag her i dag, om at det må gjøres en gjennomgang av bompengeopplegget for E6 Ulsberg–Melhus med bakgrunn i den forsinkede utbyggingen og de endrede forutsetningene i forhold til proposisjonen som ble vedtatt i 2019. Så må jeg jo si at det er skuffende at Høyre, som har vært så på ballen i denne saken lokalt, ikke er villig til å støtte forslaget fra FrP og Senterpartiet, som kan redusere bompengebelastningen. I stedet vil man heller ha en forlenget nedbetalingstid. Det finnes et bedre alternativ, vil vi i FrP understreke, og så må vi samtidig bare erkjenne at det får vi nok ikke flertall for. Derfor er Høyres forslag bedre enn ingenting, og FrP støtter dette forslaget subsidiært. Det som imidlertid ikke er særlig overraskende, er Arbeiderpartiet og samferdselsministerens standpunkt og svarbrev i denne saken. Det skal regjeringen i hvert fall ha: Det er forutsigbarhet knyttet til den manglende satsingen og viljen til å prioritere midler til veiutbygging og reduksjon i urimelig bompengebelastning for landets innbyggere. Det at man også skal vente og se, er helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiets ordfører på Melhus og lokalpolitikerne der for øvrig får bare merke seg at når andre partier ringer og tar kontakt for å løse en viktig sak for Melhus, er det ikke bare opptattsignal; her legger man tydelig på røret fra Arbeiderparti-regjeringens side.

Denne saken gjelder 170 studenter som har havnet i en ekstraordinær situasjon, hvor de nå må bære konsekvensene av institusjonelle og systemmessige forhold de ikke selv har hatt mulighet til å kunne påvirke. Som politikere har vi et ansvar, og vi har også en mulighet til å bidra til løsninger som gjør at flest mulig av disse studentene kan fullføre utdanningen sin. Studentene startet på et utdanningstilbud som var akkreditert av NOKUT, godkjent av Luftfartstilsynet og støtteberettiget gjennom Lånekassen. De har med andre ord handlet i god tro, basert på godkjenninger fra norske myndigheter. Fremskrittspartiets hensikt i denne saken har vært tydelig: å bidra til en løsning for de berørte studentene gjennom midlertidige og ekstraordinære tiltak. Dette handler ikke om noe «frislipp» for studenter ved ikke-akkrediterte flyskoler, slik statsråden gir inntrykk av i sitt svarbrev. Det handler om å håndtere en helt konkret og avgrenset situasjon. I resten av svarbrevet vises det til faglige vurderinger, kompetansebehov, Lånekassens rolle og usikkerhet rundt behovet for norske piloter. Samtidig er det vanskelig å forstå denne tilbakeholdenheten i lys av dagens situasjon, hvor beredskap og nasjonal kompetanse er høyt prioritert. Det burde være i alle partiers interesse å legge til rette for utdanning av norsktalende piloter med god kjennskap til norsk luftrom, topografi og krevende værforhold. Dette er en yrkesgruppe som er viktig for samfunnets beredskap og kritiske funksjoner. Fremskrittspartiet vil også understreke at ansvaret for drift og etterlevelse av regelverk ligger hos styrene i private virksomheter. Staten skal ikke overta det juridiske ansvaret for private aktørers drift. Likevel er nå situasjonen slik den er: 170 studenter står i en uholdbar situasjon. Flere av dem sitter igjen med opptil 800 000 kr i gjeld, uten en fullført utdanning. Statsråden uttrykker forståelse for studentenes situasjon, men der stopper det. Med bakgrunn i behandlingen i komiteen ser vi nå at det dessverre ikke er noen vilje fra regjeringen og dens samarbeidspartier til å sikre at disse studentene fortsatt kan ha rett på utdanningsstøtte og få økt låneramme for å fullføre på normert tid. Det er bare å gratulere Arbeiderpartiet, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG, som nå legger til rette for at de studentene som har foreldre som kan betale utdanningen videre, får mulighet til det. Resten blir stående igjen. Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Denne redegjørelsen skulle altså gi oss klarhet i regjeringens barnehagepolitikk. I stedet sitter vi igjen med større usikkerhet. Kunnskapsministeren framhever at Arbeiderpartiet strakk ut hånden og tok initiativ til et forlik, og at barnehagene fortjener stabile og langsiktige rammer, men hva er et forlik verdt hvis det ikke følges opp i praksis – når rammevilkårene endres bit for bit, og private og ideelle aktører regelrett sviktes? Barnehageforliket i 2003 ga oss full barnehagedekning. Det var ikke mulig uten de private barnehagene. De bygget, investerte og tok risiko. Er dagens politikk takken de får? Vi får også høre om en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal utrede gratis barnehage. Ett tips er at man må ha inndekning i statsbudsjettet, det trenger ikke så mye utredning. Likevel: Er det noen som virkelig er hurtigarbeidende, er det regjeringen selv, sammen med sine støttepartier, som er i ferd med å legge ned private barnehager i et tempo som vi aldri har sett maken til. Fire av ti private barnehager går med underskudd, for fjerde år på rad. Dette går ikke i lengden, og det er alvor nå. Kunnskapsministeren gjentar flere ganger at målet er likebehandling mellom private og kommunale barnehager. Tror ministeren at likebehandling oppstår hvis man gjentar dette ofte nok? Samtidig skal denne arbeidsgruppen vurdere å utvide retten til barnehageplass for nye grupper barn. Hvilke grupper er det snakk om, når ministeren i samme redegjørelse slår fast at målet om full barnehagedekning er nådd? Kunnskapsministeren peker også på at en økende del av tilskuddene går til å dekke leiekostnader på barnehagebygg til de private. Det kan være greit å minne om at kommunale barnehager ikke holder til i gratis kommunale bygg. De er også finansiert av fellesskapets midler, og betales med høye renter. Det nye barnehageforliket skulle sikre forutsigbarhet for barn, foreldre, ansatte og eiere. I dag opplever mange det motsatte. Én ting er at de private barnehagene i mange år har vært detaljregulert og pålagt en rekke kostnadsdrivende og hemmende pålegg. En annen ting er at de opplever komplett svikt og uforutsigbarhet på pensjonsområdet. Private barnehager får ikke dekket sine reelle pensjonskostnader. Man har kommet til enighet om å gi ansatte like pensjonsvilkår som det offentlige, men tilskuddene står ikke i forhold til de faktiske utgiftene. Det er ikke likebehandling, det er systematisk forskjellsbehandling. Det er ikke slik vi tar vare på det mangfoldet som faktisk har gjort norsk barnehagesektor til en suksess.

41:44] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Jeg vil gjerne trekke fram viljen til å behandle den raskt og med korte frister, slik at vi kunne avgi innstilling og få en rask avklaring for elever, foresatte og ansatte som er direkte berørt. Et flertall i komiteen stiller seg bak forslagene om at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i opplæringsloven, slik at International Baccalaureate, IB, kan tilbys i offentlige grunnskoler, og at Stortinget ber regjeringen sikre at IB-linjene ved Manglerud skole og Blindern videregående skole videreføres også etter 1. august 2026, inntil nødvendige lovendringer er gjennomført for at tilbudet kan gjøres permanent. Saken gjelder forsøket med grunnskoletilbud etter læreplanene til IB, som har vært gjennomført i Oslo kommune siden 2016. Det er gjennomført evaluering, og erfaringene er gode: Elevene trives, og resultatene er solide. Hva er egentlig poenget med et forsøk og en evaluering hvis konklusjonen er bestemt på forhånd – hvis tilbudet skal avvikles, uansett utfall? Det hjelper altså ikke at forsøket har vært vellykket. Det hjelper ikke at det dekker et dokumentert behov. Det hjelper ikke at det gir faglig kvalitet og internasjonal kompetanse. For noen partier passer det rett og slett ikke inn i deres ideologiske forestilling om den sosialistiske fellesskolen. Arbeiderpartiet, og særlig SV, møter seg selv i svingdøren så det smeller i denne saken. Tidligere byrådsmedlem i Oslo, nå medlem av utdannings- og forskningskomiteen fra SV, tok tidligere til orde for å gi lovhjemmel slik at Oslo kunne tilby IB som et permanent tilbud. Den gangen var det klokt og framtidsrettet. Nå er det bråstopp. Plutselig er behovet borte, plutselig teller ikke hensynet til arbeidsgivere, både offentlige og private, som etterspør internasjonal kompetanse. Plutselig er ikke mangfold og kvalitet i den norske skolen en styrke, men en trussel. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at løsningen som anbefales av kunnskapsministeren, er at familier kan søke seg til private IB-tilbud, slik det er vanlig i andre land. Altså: Man vil ikke åpne for et offentlig IB-tilbud, men man peker på private alternativer som en løsning. Hva er det egentlig Arbeiderpartiet er så redd for? Tror man virkelig at den norske fellesskolen er så skjør at den ikke tåler et begrenset, kvalitetssikret IB-tilbud innenfor det offentlige systemet? Det er barn med ulike behov, ulike ambisjoner og ulike forutsetninger. De representerer ikke en svekkelse av fellesskapet, de representerer mangfoldet i det.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiets forslag om at besøk hos skolehelsetjenesten ikke skal telle som fravær, nå får flertall. Med regjeringens ordning har det vært direkte urimelig at elever har fått fravær for å oppsøke helsesykepleier, altså for å be om hjelp. Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud. Det er nettopp der mange elever tar opp psykisk helse, mobbing, press, vold eller andre vanskelige ting i livet sitt. At dette har gitt fravær, har vært helt bakvendt. I praksis har man straffet elever for å ta ansvar for egen situasjon, og det er vanskelig å forstå hvordan det rimer med alt det fine snakket man har om å bygge laget rundt eleven. For med Arbeiderpartiets fraværsregler har man kunnet avtale en prat med vaktmesteren på skolen, uten fravær, men en samtale med helsesykepleieren eller mangfoldsrådgiveren, f.eks. for å hindre negativ sosial kontroll, har gitt fravær. Samtidig vil jeg være tydelig på én ting: Fraværsgrensen er viktig. Den har bidratt til økt tilstedeværelse, bedre struktur og mer læring i skolen. Tilstedeværelse handler også om respekt, både for læreren og for medelevene som faktisk møter opp. Men skal fraværsgrensen fungere etter hensikten, må den være forutsigbar, den må være rettferdig og den må, ikke minst, være lik for alle elevene i hele landet. Sånn har det ikke fungert nå. Reglene må også være enkle å forstå og praktisere. Lærere skal bruke tiden sin på undervisning, ikke på å tolke detaljerte og uklare forskrifter. Når regelverket blir for komplisert, skaper det bare mer byråkrati, mer forskjellsbehandling og mindre tillit til ordningen. FrP har også ønsket flertall for forslaget om at førerprøve og obligatorisk føreropplæring skulle regnes som gyldig fravær, men forslaget får dessverre bare støtte fra Rødt, KrF og Senterpartiet. Til slutt må jeg bare nevne det med Senterpartiets eget forslag, der man må ramse opp førerkortklassene B, A1, AM, S og T, som alle inngår også i det første forslaget – bare for å vise at Senterpartiet mener det enda litt mer. Senterpartiet konstruerer et problem, for så å vise at de kan løse det. Hvorfor gjøre ting lettvint, når man kan gjøre det tungvint i stedet? FrP vil ha en fraværsgrense som er streng, men rettferdig, tydelig, men menneskelig – en ordning som først og fremst setter eleven, ikke byråkratiet, i sentrum.

Ifølge læreplanen i kroppsøving fra Utdanningsdirektoratet skal alle elever være svømmedyktige etter 4. trinn. Det er ikke et valgfritt mål. Det er et krav. Norges Svømmeforbund har, sammen med flere samarbeidspartnere, i over 20 år kartlagt svømmeferdighetene blant tiåringene. Undersøkelser fra 2003, 2009 og 2013 viste at omtrent halvparten kunne svømme 200 meter. I 2021 hadde andelen sunket til fire av ti. Utviklingen går feil vei. Samtidig hørte vi i dag fra en av Arbeiderpartiets representanter på talerstolen at det er en stor satsing på svømmeopplæring i skolen. Tallene blir enda mer alvorlige innad i byene våre. I Oslo er det store og voksende bydelsforskjeller – i praksis klasseforskjeller. I 2024 ble det meldt at i 10 av Oslos 15 bydeler har andelen svømmedyktige fjerdeklassinger falt sammenlignet med for fem år siden. I bydel Stovner besto bare 5 pst. av elevene svømmetesten. I Nordre Aker besto 88 pst. Konsekvensene er ikke teoretiske. De er dødelige. I 2023 mistet 79 mennesker livet i drukningsulykker. I 2024 økte tallet til 95. Sammenlignet med Sverige, justert for folketall, har Norge omtrent dobbelt så mange drukningsulykker. Årsakene er sammensatte, ja, men én ting er helt sikkert: Det blir ikke bedre av at de rød-grønne nå kutter 77,5 mill. kr i svømmeopplæringen til barnehagebarn. Midt i dette står frivilligheten. I over ti år har frivillige organisasjoner, sammen med det offentlige, stilt opp sent og tidlig for å gi barn svømmeopplæring. Det er et treffsikkert samarbeid som årlig har gitt 40 000 barn bedre svømmeferdigheter, trygghet og mestring – og som har bidratt til sosial utjevning. Nå fjernes ordningen. 40 000 barn mister tilbudet. Ti år med kompetanse og fagmiljø bygges ned. Hvordan kan de rød-grønne samarbeidspartiene forsvare dette? Kommunene står allerede i en svært krevende økonomisk situasjon. Når staten trekker seg ut, er det ikke «noen andre» som tar regningen. Da er det foreldrene, og da er vi på vei mot et Norge der svømmeopplæring ikke lenger er en rett og en mulighet for alle barn. Skal alle barn i Norge lære å svømme, i tråd med læreplanene – eller bare de som har råd til det? Det handler om trygghet, det handler om liv og helse, og jeg er veldig skuffet over hva slags samfunn de rød-grønne samarbeidspartiene mener at vi skal være.

De private barnehagene har det siste året stått i en særdeles krevende situasjon. Usikkerheten rundt deres framtidige eksistens har økt betydelig, og det er sterkt beklagelig at regjeringen og de styrende partiene – fullt klar over konsekvensene – nå sender 44 000 ansatte i private barnehager inn i julen og et nytt år med stor usikkerhet, særlig knyttet til manglende dekning av pensjonskostnader. Dette er ikke bare en utfordring for de ansatte. Rundt halvparten av barnehagebarna i Norge går i private barnehager, og denne politikken skaper også uro hos et stort antall foreldre. Mange spør seg med rette om de kan være trygge på at ungen deres fortsatt har et stabilt og godt barnehagetilbud i tiden framover. 45 pst. av de ordinære private barnehagene går allerede med underskudd. Hvordan mener regjeringen og de rød-grønne partiene at disse barnehagene faktisk skal overleve? Forutsigbarhet og bærekraft kan ikke erstattes med gode intensjoner. Så vises det til at det legges inn 800 mill. kr i frie midler til barnehagesektoren. Men disse midlene er ment å dekke krav om toppet bemanning, og nå også svømming, fikk vi vite litt tidligere i dag. Når mange private barnehager allerede sliter økonomisk, er det grunn til å stille spørsmål ved realismen i dette. Hvordan skal disse barnehagene klare å øke bemanningen når de mangler midler til å dekke helt grunnleggende kostnader? Hver eneste dag går det dyktige og dedikerte ansatte på jobb i både offentlige og private barnehager over hele landet. Vi skal ikke glemme at «barndomstiden for enhver har sine lyshøyder, som siden stråler gjennom hele livet». Tiden i barnehagen danner et viktig grunnlag for livet videre. For Fremskrittspartiet er det et grunnleggende prinsipp at alle ansatte og alle barn er like mye verdt, uavhengig av om barnehagen er offentlig eller privat. De ansatte gjør en uvurderlig innsats for lek, læring, utvikling og trygghet for de mest dyrebare vi har: ungene våre. Likevel ser vi et tydelig sprik mellom ord og handling. Arbeiderpartiet og deres rød-grønne samarbeidspartier løfter gjerne fram fagforeningsfaner og prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Senest fra talerstolen her i går kunne vi høre en representant si at Arbeiderpartiet prioriterer et ryddig, rettferdig og regulert arbeidsliv. Det som nå skjer i praksis, er en systematisk forskjellsbehandling av ansatte i de private barnehagene.

Det kan virke som at så lenge SFO blir gratis, blir det veldig bra, men her er det også snakk om kvalitet. For Fremskrittspartiet handler utdanningspolitikken først og fremst om at man må man sikre grunnleggende ferdigheter, trygghet i skolehverdagen og reell valgfrihet for både foreldre og elever. Jeg lurer litt på: Hvorfor prioriterer SV, og har faktisk forhandlet fram i det budsjettforliket som skal vedtas nå, at det skal kuttes i konkrete og dokumentert effektive tiltak som gir barn grunnleggende ferdigheter og trygghet, f.eks. svømmeopplæring?

Det var en gang at partiet SV hadde troverdighet som partiet for sosial utjevning og rettferdighet i skolen. Samtidig ser vi nå at læringsresultatene svekkes, forskjellene øker, og kommunene får stadig flere pålegg uten tilstrekkelig finansiering. Når SV prioriterer ideologiske grep framfor tiltak som faktisk virker, er det grunn til å stille spørsmål ved hva som egentlig er partiets reelle utdanningspolitiske prioriteringer. Hvordan kan SV hevde å føre en politikk for sosial utjevning i skolen når deres budsjettprioriteringer har bidratt til at barn i praksis får svært ulike muligheter, avhengig av foreldrenes økonomi og hvilken kommune de bor i?

I Trøndelag, som i resten av landet, er behovet for utbygging og vedlikehold av riks- og fylkesveier stort. I Melhus har Senterpartiet etterlyst at flere lokalpartier tar kontakt med sine stortingsrepresentanter på Trøndelagsbenken for å få fortgang i utbyggingen av E6 Ulsberg–Melhus og få redusert de urimelig høye bompengene på Hofstad. Melhus Arbeiderparti og Senterpartiet i Melhus har ønsket å gi stortingspolitikere innsikt i hvor viktig denne veien er. Det er vel og bra, men erfaringene viser nå at dialogmøter, spørsmål til samferdselsministeren og fine ord i valgkampen ikke er nok. Det som faktisk avgjør, er viljen til å prioritere penger i statsbudsjettet. Bygging og vedlikehold av veier er ikke en utgift, men en investering i framtiden, for innbyggerne, for næringslivet og for distriktene. Det er her forskjellene i politikken blir tydelig. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett har vi prioritert nærmere 1,4 mrd. kr ekstra til lavere bompengetakster. Samtidig har Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG valgt å kutte 34,4 mill. kr i denne ordningen. I dag gjelder ordningen kun ferdige eller pågående prosjekter. Derfor har FrP også foreslått å utvide den til å gjelde alle riksveier med bompenger utenfor byområdene. Dessverre fikk forslaget kun Fremskrittspartiets stemmer. I tillegg har FrP prioritert en milliard ekstra til Nye veier og 500 mill. kr til drift av ferdigbygde prosjekter i Nye veier i 2026, noe som kan utgjøre en stor forskjell for kommuner som Melhus. En sånn satsing prioriteres ikke i samarbeidspartienes budsjettforslag, og man fortsetter å skyve viktige veiprosjekter og satsingen på Nye veier foran seg. I dag betaler innbyggerne i Melhus bompenger for en vei som ikke er ferdig, og de betaler dyrt for å kjøre innenfor sin egen kommune. Med dagens budsjettforslag fra de rød-grønne må de belage seg på at dette bare fortsetter. Lokalt har Senterpartiet i avisinnlegg bedt partiene om å ta opp røret til sine stortingsrepresentanter. Vi i FrP har gjort det, og vi leverer. De rød-grønne samarbeidspartiene har lagt på røret. Mens FrP prioriterer veier og lavere bompenger, møter dessverre innbyggerne og lokalpolitikerne i Melhus bare opptattsignal hos Arbeiderpartiet, Senterpartiet og resten av samarbeidspartiene deres.

I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG foreslår man å avvikle tilskuddet til svømming i barnehagene. Dette er et kutt som rammer de aller minste, og jeg må spørre: Hva er det egentlig som skjer når noen plutselig synes det er en god idé å kutte svømmeopplæringen for barnehagebarn? Det handler om barns sikkerhet og om grunnleggende ferdigheter som kan redde liv. Det bortforklares med at pengene nå flyttes direkte til kommunene og kan brukes til dette formålet, men dette er et kutt og en avvikling av tilskuddet til svømming i barnehagene på 77,5 mill. kr. Det er en lang liste med tilskuddsordninger som avvikles, slik som fullføring av videregående opplæring, veiledning for nyutdannede lærere, sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte, ABC-kampanjen, folkehelseprogrammet, frisklivs- og mestringstilbud og kommunalt rusarbeid. Dette forsvinner som tilskuddsordninger, og så gjenstår det å se om kommunene faktisk får midler til dette. Med min erfaring som lokalpolitiker og med samhandlingsreformen er jeg sterkt i tvil. Senterpartiet, som har stått og glitret sammen med Rødt den siste tiden, fremmet i oktober et forslag om å innføre en permanent søknadsordning for reelle pensjonskostnader i de private barnehagene. Det støttet vi i FrP med glede, og vi prioriterer 450 mill. kr i vårt alternative budsjett til pensjonstilskudd til private barnehager. Hva gjør Senterpartiet? Jo, de skyver Arbeiderpartiet foran seg i sitt eget alternative budsjett og sier at Senterpartiet forventer at Arbeiderpartiet følger opp Stortingets vedtak. Senterpartiet og Arbeiderpartiet forklarer at det legges inn 800 mill. kr til barnehagene i de frie midlene, men de pengene skal jo gå til toppet bemanning. Hvor mange ganger tror egentlig Senterpartiet og Arbeiderpartiet at de kan bruke de samme pengene? Dette er et uverdig politisk spill om pensjonen til rundt 44 000 ansatte i de private barnehagene. 45 pst. av de ordinære private barnehagene går nå med underskudd. Under denne regjeringen er 304 barnehager lagt ned, og hele 248 av dem er private. Det er ikke vanskelig å se hvilken vei det går når de private barnehagene behandles slik av de sosialistiske partiene – med Senterpartiet i spissen. La oss huske dette: Halvparten av landets barnehagebarn går i en privat barnehage. Hvorfor er barn og ansatte i offentlige barnehager mer verdt å satse på enn barn og ansatte i de private barnehagene? Svaret skylder regjeringen og Senterpartiet oss fortsatt.

FrP valgte å trekke seg fra forhandlingene om et nytt barnehageforlik på Stortinget i oktober 2024, hovedsakelig på grunn av regjeringens kutt i pensjonstilskuddet til de private barnehagene. I løpet av de siste tre årene er det trukket inn 600 mill. kr fra godkjente private barnehager. Denne våren behandlet Stortinget en ny barnehagelov. Et bredt flertall, inkludert regjeringspartiet, var tydelig: Private barnehager skulle få en forutsigbar ordning for pensjonstilskudd. Dokumenterte kostnader skulle dekkes. Ansatte i private barnehager skulle få like gode pensjonsvilkår som sine kollegaer i kommunale barnehager. Da Kunnskapsdepartementet sendte ut forslaget til ny finansieringsforskrift, fulgte imidlertid ikke departementet opp Stortingets bestilling. Departementet valgte å utarbeide et regelverk som skaper mer usikkerhet, og som ikke gir reell likebehandling. Forslaget er forskjellsbehandling satt i system. Kommunale barnehager skulle få sine pensjonsutgifter dekket fullt ut med 20 pst. av lønnsgrunnlaget; private barnehager skulle ikke få mer enn maks 13 pst. Dette er ikke forutsigbarhet – det er oppskriften på konkurs. For å sikre mangfold, kvalitet og bærekraftig drift trengs det forutsigbare og rettferdige finansieringsmodeller. Allerede i dag går fire av ti private barnehager med underskudd. Flere har lagt ned, og flere står i fare for å måtte gjøre det. Det er et alvorlig demokratisk problem når regjeringen leverer forslag som ikke følger opp et klart vedtak i nasjonalforsamlingen. For hva er egentlig verdien av et stortingsvedtak dersom departementene kan overse det i praksis? De private barnehagene har vært avgjørende for at man i dag har over 90 pst. barnehagedekning. For FrP spiller det ingen rolle om barnehagene er private eller offentlige – barn er like mye verdt, ansatte er like mye verdt, og foreldre skal ha frihet til å velge det tilbudet som passer best for sine unger. Forslaget som nå fremmes av Senterpartiet, er noe FrP har jobbet for i flere år, og det er av stor betydning for den private barnehagesektoren at dette nå vedtas i Stortinget. Det er viktig at man nå får på plass et system som er rimelig treffsikkert, og med en sikkerhetsventil i form av en søknadsordning. For FrP er denne saken klar: Forslaget støttes. Løfter skal holdes, likebehandling skal gjelde, og politiske vedtak skal respekteres. Nå må Arbeiderpartiet ta ansvar og sørge for at Stortingets vedtak faktisk blir fulgt opp.

Vi kan ikke fortsette som før i den norske skolen. Læringsresultatene går ned, mens vold, mobbing og uro skyter i været. Det er en utvikling som er uakseptabel. Fremskrittspartiets mål er klart: Alle elever skal få mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv, men da må vi også tørre å innse at ikke alle elevene passer inn i den samme trakten. Alle er forskjellige, med ulike evner, behov og utfordringer. Fremskrittspartiet tør å si det mange tenker: Rettighetene til bråkmakerne kan ikke gå foran rettighetene til dem som er på skolen for å lære. Både lærere og elever har krav på et trygt arbeidsmiljø. Det må veie tyngst. I dag er det altfor vanskelig å flytte utagerende elever som over tid har hatt uakseptabel atferd. Det er ikke rettferdig at en liten gruppe får ødelegge for de mange. Derfor må vi opprette flere spesialiserte skoletilbud – ikke for å straffe, men for å hjelpe og gi elevene bedre oppfølging, ro og en reell sjanse til å komme på riktig spor. Tallene viser at det er alvorlig. Sju av ti lærere i grunnskolen har vært utsatt for trusler, vold eller trakassering det siste året. I Oslo ble det i 2024 meldt om over 7 800 hendelser. På landsbasis er det over 100 meldinger om vold og trusler hver eneste skoledag. Sånn kan vi ikke ha det. Det er noe fundamentalt galt når lærerne, de som skal forme framtiden, er blant de mest utsatte yrkesgruppene i Norge. Vi bruker mer penger enn de fleste OECD-landene på utdanning, samtidig som resultatene blir dårligere. I PISA-undersøkelsen fra 2022 gikk Norge tilbake i norsk, matte og naturfag. Flere elever mangler nå det grunnlaget de trenger for å lykkes i arbeidslivet. Og hva gjør regjeringen? Jo, man setter ned et nytt utvalg, fellesskoleutvalget, som skal se på skolens rolle de neste 20 årene. Men skal dette utvalget faktisk utvikle skolen til beste for elevene, eller er det bare nok et forsøk på å forsvare et system som ikke fungerer? Fremskrittspartiet mener at tiden er inne for å ta grep, med tydelige tiltak, for en skole med trygghet, læring og resultater. Vi trenger lærere som får støtte – ikke bare skjemaer – og elever som får tilpasset opplæring, ikke bare formelle enkeltvedtak og fine ord, og vi trenger ledere og politikere som våger å prioritere trygghet og kvalitet framfor system og ideologi. Regjeringen har endelig gitt lærerne noe mer handlingsrom ved å åpne for fysisk inngripen for å hindre skade eller alvorlige forstyrrelser. Det var på tide, men som man i Arbeiderpartiet selv pleide å si: for lite, for sent. Fremskrittspartiet vil ha en skole der kunnskap, trygghet og respekt står øverst på tavla – hver eneste dag. Det fortjener både lærerne og elevene.

Vi trenger både turistfiskenæringen og det tradisjonelle fisket langs kysten vår. I tillegg til dagens behandling av representantforslaget om bedre regulering av turistfisket har det nylig vært en høringssak i kommuner og fylkeskommuner om forslag til forvaltningstiltak for turistfiske. Forståelig nok har denne saken ført til et stort engasjement blant aktørene i turistfiskenæringen langs hele kysten. Regjeringens forslag til strengere reguleringer av turistfiske, og ikke minst forslaget som Rødt nå har fremmet, skaper stor usikkerhet for en viktig distriktsnæring. Vi i Fremskrittspartiet støtter en bærekraftig forvaltning av disse fiskeressursene, men vi kan ikke godta hastetiltak som truer livsgrunnlaget til bedrifter langs kysten. Forslaget fra Fiskeridirektoratet er også urimelig, og innføring av skjerpede regler allerede fra 1. april vil være katastrofalt for næringen. Da må det heller vurderes innføring av en kontrollordning for useriøse aktører som utnytter fiskeressursene til ulovlig næringsvirksomhet i Norge. Det er her problemet er størst. Det finnes mange aktører som driver næringsvirksomhet i Norge som ikke forholder seg til norsk lov knyttet til forhold som f.eks. persontrafikk på land og til vanns, ulovlig innførte båter, persontrafikk på sjø uten gyldige papirer på båt og skipper osv. For oss i Fremskrittspartiet handler dette om å finne en balanse. Turistfiskenæringen er en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn, og vi må sikre at reguleringene ikke blir unødvendig byråkratiske eller ødeleggende for den lovlige næringsdriften. Fisketurisme gir i dag den største sysselsettingen og de høyeste inntektene per kilo fisk, jf. rapporten fra Menon Economics, og er særlig viktig for mindre lokalsamfunn langs kysten. Vi i Fremskrittspartiet sier derfor: Nei til forhastede innstramminger – næringen må få tid til omstilling. Ja til bedre kontroll av useriøse aktører – ulovlig fisketurisme er problemet, ikke de seriøse bedriftene. Nei til økt byråkrati – regelverket må være fornuftig, gjennomførbart og forutsigbart. Ja til samarbeid med næringen – der de berørte aktørene må høres før nye regler eventuelt innføres. Fremskrittspartiet sier derfor nei til forslaget fra Rødt, som i praksis vil forby turistfiske. Vi vil fortsette å jobbe for en forvaltning som ivaretar både ressursene, turistfiskenæringen og det tradisjonelle fisket. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig dersom vi skal sikre lys i husene og levende kystsamfunn i framtiden.