Helt i begynnelsen var statsråden inne på at det er for å motvirke sekulære tradisjoner man bruker det ellers i Europa, hvis jeg forsto det riktig, som f.eks. i Frankrike. Det er nettopp det som er det viktige her, at vi viser tydelig signal med en gang, altså nå. Vi vet at det er en stor utfordring i enkelte miljøer. Derfor trenger vi et forbud nå. Statsråden viser til menneskerettigheter og diskrimineringshensyn for å avvise FrPs forslag. Samtidig vet vi at mange jenter i miljøer preget av negativ sosial kontroll, opplever press knyttet til det med påkledning og ære. Hvor går egentlig grensen for regjeringen mellom religionsfrihet og samfunnets plikt til å beskytte små jenter mot sosial kontroll og kjønnsbaserte forventninger?

Statsråden viser til at det i enkelte tilfeller kan være sosial kontroll ved bruk av hijab i skole eller barnehage. Det er nettopp derfor vi trenger et forbud for å være tydelig på de norske verdiene. Det ble også nevnt fra statsrådens side nå fra talerstolen at det er ikke alle som bruker hijab på grunn av negativ sosial kontroll. Da lurer jeg virkelig på hva det egentlig er godt for. Barnehagen skal være barnas første møte med fellesskap, trygghet og likeverdige muligheter. Da er det grunn til å spørre hvorfor regjeringen aksepterer symbolbruk, som tydelig markerer ulike forventninger til jenter og gutter allerede i tidlig alder? Hvordan mener statsråden at hijab på små jenter bidrar til integrering og likestilling i det norske samfunnet?

Når Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold melder om en økning på 23 pst. i antall saker på bare ett år, bør ikke det være et varsku til hele Stortinget? Likevel virker regjeringen mer opptatt av å diskutere diskrimineringsperspektiver enn å beskytte jenter mot sosial kontroll. Mener statsråden at hensynet til religiøse symboler skal veie tyngre enn jenters rett til frihet og likestilling?

For oss i Fremskrittspartiet handler denne saken om noe helt grunnleggende: barns frihet, likestilling og retten til å vokse opp uten sosial kontroll. Norge er bygget på verdier som individuell frihet, like muligheter og respekt for kvinner og jenter. Derfor må vi tørre å ta debatten når utviklingen går i feil retning. Tallene fra kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er alvorlige. I 2024 mottok teamet 1 402 enkeltsaker, en økning på hele 23 pst. fra året før. Dette er ikke bare statistikk. Bak hvert tall finnes barn og unge som opplever press, kontroll og begrensninger i hverdagen. Mange av dem er jenter. Flertallet i komiteen og statsråden viser til menneskerettigheter og diskrimineringsperspektiver når de avviser et forbud mot hijab for små jenter, men for oss i FrP er det avgjørende å stille det vanskelige spørsmålet: Bidrar hijab på små jenter til mer frihet og likestilling, eller til det motsatte? For oss i FrP er det ikke en menneskerett å undertrykke unge jenter. Vi mener at små barn ikke skal påføres symboler som tydelig markerer ulike forventninger til gutter og jenter. Når små jenter lærer at de må dekke seg til, mens gutter ikke møter de samme kravene, sender det et signal om at jenter har et særskilt ansvar for kropp og ære. Det er ikke slik vi bygger et likestilt samfunn. Barnehagen er barnas første møte med fellesskapet og med norske verdier. Nettopp derfor er det viktig at barnehagen er en arena der jenter og gutter møtes som likeverdige individer, uten religiøst eller kulturelt press. Vi skal ikke akseptere praksiser som bidrar til forskjellsbehandling eller begrenser barns frihet. Noen hevder dette handler om religionsfrihet, men barns rettigheter må alltid komme først. Det er ikke en menneskerett å påføre små jenter symboler som i mange land brukes som uttrykk for sosial kontroll over kvinner. Ser vi til land der hijab er svært utbredt, er det heller ikke disse landene som leder an i kampen for likestilling, kvinnefrihet og selvbestemmelse. Norge skal stå trygt i sine egne verdier. Derfor må vi våge å sette barns frihet og jenters rettigheter foran frykten for å ta debatten. Jeg tar opp FrPs forslag.

Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjon, er blant de mest sårbare i samfunnet vårt. Derfor har vi politikere et ekstraordinært ansvar for å sikre at disse barna får et verdig liv og reelle muligheter til å kunne lykkes senere i livet. Når vi behandler denne saken i Stortinget, må barnas behov stå i sentrum, ikke ideologiske skylapper og kamp mot private aktører. Det mest alvorlige i denne saken er ikke hvem som leverer tjenestene, men at altfor mange barn fortsatt faller mellom systemene. Manglende samarbeid og koordinering mellom barnevern, skole, helsevesen og andre tjenester gjør at barn og unge ikke får hjelpen de trenger, til rett tid. Systemet må bli bedre for barna. Så er FrP helt enig i at pengene skal brukes på barna. Nettopp derfor må vi være opptatt av kvalitet og resultater, ikke av om tilbudet drives offentlig, ideelt eller privat. Det må være resultatene som teller, uansett hvem som gir tilbudet. Det viktigste må være at ungdommene lykkes, får trygghet, mestrer hverdagen og får muligheten til å leve et godt liv videre. Dersom et privat tilbud gir bedre oppfølging og bedre resultater for ungdommene, må vi tørre å anerkjenne det. Når vi leser denne saken, blir det tydelig at venstresiden er mer opptatt av systemet enn av barna. Det vises bl.a. til at andelen ideelle aktører ikke har nådd måltallet på 40 pst. innen 2025. Men det viktigste spørsmålet er jo ikke hvem som driver institusjonen. Det viktigste er om barna og ungdommene får god hjelp og en reell mulighet til å lykkes i livet. Hva slags grunnlag har egentlig SV og Rødt for å mene at barnets beste alltid er et tilbud fra det offentlige eller en ideell aktør, og aldri fra en privat? I saken konkluderes det også med at «for kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedformålet ved å tilby tjenester i velferden». Det er en grov forenkling. Mange private aktører leverer spesialiserte og gode tilbud som det offentlige selv ikke klarer å tilby. Dersom kvaliteten er høy og ungene får bedre oppfølging, burde ikke ideologi stå i veien. Så mener vi i FrP også at det må stilles strengere krav til kvalitet, oppfølging og kontroll, men det må være uavhengig av hvem som driver tjenestene. Vi trenger mindre symbolpolitikk og mer handling for barn og ungdom som trenger oss aller mest.

Dette er en veldig viktig sak for mange på Melhus og i Trøndelag. Vi har som de fleste andre steder i landet et veldig stort behov for utbygging og vedlikehold av riks- og fylkesveier. Bygging og vedlikehold av veier er ikke en utgift, men en investering i framtiden vår, for både innbyggerne og næringslivet, og ikke minst er gode veier viktig sett i lys av trafikksikkerheten. Under valgkampen i fjor høst etterlyste Senterpartiet at de andre partiene måtte ta opp røret til sine representanter på trønderbenken i denne saken. Målet var tydelig: å få fortgang i utbygging av E6 Ulsberg–Melhus og ikke minst få redusert de urimelig høye bompengene på Hofstad. I dag betaler innbyggerne i Melhus bompenger for en vei som ikke er ferdig. Bommen har stått i flere år, og innbyggerne betaler dyrt for å kjøre innad i sin egen kommune. Dette har FrP tatt på alvor, og derfor er dette representantforslaget fremmet. Heldigvis støtter Senterpartiet FrPs forslag her i dag, om at det må gjøres en gjennomgang av bompengeopplegget for E6 Ulsberg–Melhus med bakgrunn i den forsinkede utbyggingen og de endrede forutsetningene i forhold til proposisjonen som ble vedtatt i 2019. Så må jeg jo si at det er skuffende at Høyre, som har vært så på ballen i denne saken lokalt, ikke er villig til å støtte forslaget fra FrP og Senterpartiet, som kan redusere bompengebelastningen. I stedet vil man heller ha en forlenget nedbetalingstid. Det finnes et bedre alternativ, vil vi i FrP understreke, og så må vi samtidig bare erkjenne at det får vi nok ikke flertall for. Derfor er Høyres forslag bedre enn ingenting, og FrP støtter dette forslaget subsidiært. Det som imidlertid ikke er særlig overraskende, er Arbeiderpartiet og samferdselsministerens standpunkt og svarbrev i denne saken. Det skal regjeringen i hvert fall ha: Det er forutsigbarhet knyttet til den manglende satsingen og viljen til å prioritere midler til veiutbygging og reduksjon i urimelig bompengebelastning for landets innbyggere. Det at man også skal vente og se, er helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiets ordfører på Melhus og lokalpolitikerne der for øvrig får bare merke seg at når andre partier ringer og tar kontakt for å løse en viktig sak for Melhus, er det ikke bare opptattsignal; her legger man tydelig på røret fra Arbeiderparti-regjeringens side.

Denne saken gjelder 170 studenter som har havnet i en ekstraordinær situasjon, hvor de nå må bære konsekvensene av institusjonelle og systemmessige forhold de ikke selv har hatt mulighet til å kunne påvirke. Som politikere har vi et ansvar, og vi har også en mulighet til å bidra til løsninger som gjør at flest mulig av disse studentene kan fullføre utdanningen sin. Studentene startet på et utdanningstilbud som var akkreditert av NOKUT, godkjent av Luftfartstilsynet og støtteberettiget gjennom Lånekassen. De har med andre ord handlet i god tro, basert på godkjenninger fra norske myndigheter. Fremskrittspartiets hensikt i denne saken har vært tydelig: å bidra til en løsning for de berørte studentene gjennom midlertidige og ekstraordinære tiltak. Dette handler ikke om noe «frislipp» for studenter ved ikke-akkrediterte flyskoler, slik statsråden gir inntrykk av i sitt svarbrev. Det handler om å håndtere en helt konkret og avgrenset situasjon. I resten av svarbrevet vises det til faglige vurderinger, kompetansebehov, Lånekassens rolle og usikkerhet rundt behovet for norske piloter. Samtidig er det vanskelig å forstå denne tilbakeholdenheten i lys av dagens situasjon, hvor beredskap og nasjonal kompetanse er høyt prioritert. Det burde være i alle partiers interesse å legge til rette for utdanning av norsktalende piloter med god kjennskap til norsk luftrom, topografi og krevende værforhold. Dette er en yrkesgruppe som er viktig for samfunnets beredskap og kritiske funksjoner. Fremskrittspartiet vil også understreke at ansvaret for drift og etterlevelse av regelverk ligger hos styrene i private virksomheter. Staten skal ikke overta det juridiske ansvaret for private aktørers drift. Likevel er nå situasjonen slik den er: 170 studenter står i en uholdbar situasjon. Flere av dem sitter igjen med opptil 800 000 kr i gjeld, uten en fullført utdanning. Statsråden uttrykker forståelse for studentenes situasjon, men der stopper det. Med bakgrunn i behandlingen i komiteen ser vi nå at det dessverre ikke er noen vilje fra regjeringen og dens samarbeidspartier til å sikre at disse studentene fortsatt kan ha rett på utdanningsstøtte og få økt låneramme for å fullføre på normert tid. Det er bare å gratulere Arbeiderpartiet, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG, som nå legger til rette for at de studentene som har foreldre som kan betale utdanningen videre, får mulighet til det. Resten blir stående igjen. Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Denne redegjørelsen skulle altså gi oss klarhet i regjeringens barnehagepolitikk. I stedet sitter vi igjen med større usikkerhet. Kunnskapsministeren framhever at Arbeiderpartiet strakk ut hånden og tok initiativ til et forlik, og at barnehagene fortjener stabile og langsiktige rammer, men hva er et forlik verdt hvis det ikke følges opp i praksis – når rammevilkårene endres bit for bit, og private og ideelle aktører regelrett sviktes? Barnehageforliket i 2003 ga oss full barnehagedekning. Det var ikke mulig uten de private barnehagene. De bygget, investerte og tok risiko. Er dagens politikk takken de får? Vi får også høre om en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal utrede gratis barnehage. Ett tips er at man må ha inndekning i statsbudsjettet, det trenger ikke så mye utredning. Likevel: Er det noen som virkelig er hurtigarbeidende, er det regjeringen selv, sammen med sine støttepartier, som er i ferd med å legge ned private barnehager i et tempo som vi aldri har sett maken til. Fire av ti private barnehager går med underskudd, for fjerde år på rad. Dette går ikke i lengden, og det er alvor nå. Kunnskapsministeren gjentar flere ganger at målet er likebehandling mellom private og kommunale barnehager. Tror ministeren at likebehandling oppstår hvis man gjentar dette ofte nok? Samtidig skal denne arbeidsgruppen vurdere å utvide retten til barnehageplass for nye grupper barn. Hvilke grupper er det snakk om, når ministeren i samme redegjørelse slår fast at målet om full barnehagedekning er nådd? Kunnskapsministeren peker også på at en økende del av tilskuddene går til å dekke leiekostnader på barnehagebygg til de private. Det kan være greit å minne om at kommunale barnehager ikke holder til i gratis kommunale bygg. De er også finansiert av fellesskapets midler, og betales med høye renter. Det nye barnehageforliket skulle sikre forutsigbarhet for barn, foreldre, ansatte og eiere. I dag opplever mange det motsatte. Én ting er at de private barnehagene i mange år har vært detaljregulert og pålagt en rekke kostnadsdrivende og hemmende pålegg. En annen ting er at de opplever komplett svikt og uforutsigbarhet på pensjonsområdet. Private barnehager får ikke dekket sine reelle pensjonskostnader. Man har kommet til enighet om å gi ansatte like pensjonsvilkår som det offentlige, men tilskuddene står ikke i forhold til de faktiske utgiftene. Det er ikke likebehandling, det er systematisk forskjellsbehandling. Det er ikke slik vi tar vare på det mangfoldet som faktisk har gjort norsk barnehagesektor til en suksess.

41:44] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Jeg vil gjerne trekke fram viljen til å behandle den raskt og med korte frister, slik at vi kunne avgi innstilling og få en rask avklaring for elever, foresatte og ansatte som er direkte berørt. Et flertall i komiteen stiller seg bak forslagene om at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i opplæringsloven, slik at International Baccalaureate, IB, kan tilbys i offentlige grunnskoler, og at Stortinget ber regjeringen sikre at IB-linjene ved Manglerud skole og Blindern videregående skole videreføres også etter 1. august 2026, inntil nødvendige lovendringer er gjennomført for at tilbudet kan gjøres permanent. Saken gjelder forsøket med grunnskoletilbud etter læreplanene til IB, som har vært gjennomført i Oslo kommune siden 2016. Det er gjennomført evaluering, og erfaringene er gode: Elevene trives, og resultatene er solide. Hva er egentlig poenget med et forsøk og en evaluering hvis konklusjonen er bestemt på forhånd – hvis tilbudet skal avvikles, uansett utfall? Det hjelper altså ikke at forsøket har vært vellykket. Det hjelper ikke at det dekker et dokumentert behov. Det hjelper ikke at det gir faglig kvalitet og internasjonal kompetanse. For noen partier passer det rett og slett ikke inn i deres ideologiske forestilling om den sosialistiske fellesskolen. Arbeiderpartiet, og særlig SV, møter seg selv i svingdøren så det smeller i denne saken. Tidligere byrådsmedlem i Oslo, nå medlem av utdannings- og forskningskomiteen fra SV, tok tidligere til orde for å gi lovhjemmel slik at Oslo kunne tilby IB som et permanent tilbud. Den gangen var det klokt og framtidsrettet. Nå er det bråstopp. Plutselig er behovet borte, plutselig teller ikke hensynet til arbeidsgivere, både offentlige og private, som etterspør internasjonal kompetanse. Plutselig er ikke mangfold og kvalitet i den norske skolen en styrke, men en trussel. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at løsningen som anbefales av kunnskapsministeren, er at familier kan søke seg til private IB-tilbud, slik det er vanlig i andre land. Altså: Man vil ikke åpne for et offentlig IB-tilbud, men man peker på private alternativer som en løsning. Hva er det egentlig Arbeiderpartiet er så redd for? Tror man virkelig at den norske fellesskolen er så skjør at den ikke tåler et begrenset, kvalitetssikret IB-tilbud innenfor det offentlige systemet? Det er barn med ulike behov, ulike ambisjoner og ulike forutsetninger. De representerer ikke en svekkelse av fellesskapet, de representerer mangfoldet i det.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiets forslag om at besøk hos skolehelsetjenesten ikke skal telle som fravær, nå får flertall. Med regjeringens ordning har det vært direkte urimelig at elever har fått fravær for å oppsøke helsesykepleier, altså for å be om hjelp. Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud. Det er nettopp der mange elever tar opp psykisk helse, mobbing, press, vold eller andre vanskelige ting i livet sitt. At dette har gitt fravær, har vært helt bakvendt. I praksis har man straffet elever for å ta ansvar for egen situasjon, og det er vanskelig å forstå hvordan det rimer med alt det fine snakket man har om å bygge laget rundt eleven. For med Arbeiderpartiets fraværsregler har man kunnet avtale en prat med vaktmesteren på skolen, uten fravær, men en samtale med helsesykepleieren eller mangfoldsrådgiveren, f.eks. for å hindre negativ sosial kontroll, har gitt fravær. Samtidig vil jeg være tydelig på én ting: Fraværsgrensen er viktig. Den har bidratt til økt tilstedeværelse, bedre struktur og mer læring i skolen. Tilstedeværelse handler også om respekt, både for læreren og for medelevene som faktisk møter opp. Men skal fraværsgrensen fungere etter hensikten, må den være forutsigbar, den må være rettferdig og den må, ikke minst, være lik for alle elevene i hele landet. Sånn har det ikke fungert nå. Reglene må også være enkle å forstå og praktisere. Lærere skal bruke tiden sin på undervisning, ikke på å tolke detaljerte og uklare forskrifter. Når regelverket blir for komplisert, skaper det bare mer byråkrati, mer forskjellsbehandling og mindre tillit til ordningen. FrP har også ønsket flertall for forslaget om at førerprøve og obligatorisk føreropplæring skulle regnes som gyldig fravær, men forslaget får dessverre bare støtte fra Rødt, KrF og Senterpartiet. Til slutt må jeg bare nevne det med Senterpartiets eget forslag, der man må ramse opp førerkortklassene B, A1, AM, S og T, som alle inngår også i det første forslaget – bare for å vise at Senterpartiet mener det enda litt mer. Senterpartiet konstruerer et problem, for så å vise at de kan løse det. Hvorfor gjøre ting lettvint, når man kan gjøre det tungvint i stedet? FrP vil ha en fraværsgrense som er streng, men rettferdig, tydelig, men menneskelig – en ordning som først og fremst setter eleven, ikke byråkratiet, i sentrum.

Ifølge læreplanen i kroppsøving fra Utdanningsdirektoratet skal alle elever være svømmedyktige etter 4. trinn. Det er ikke et valgfritt mål. Det er et krav. Norges Svømmeforbund har, sammen med flere samarbeidspartnere, i over 20 år kartlagt svømmeferdighetene blant tiåringene. Undersøkelser fra 2003, 2009 og 2013 viste at omtrent halvparten kunne svømme 200 meter. I 2021 hadde andelen sunket til fire av ti. Utviklingen går feil vei. Samtidig hørte vi i dag fra en av Arbeiderpartiets representanter på talerstolen at det er en stor satsing på svømmeopplæring i skolen. Tallene blir enda mer alvorlige innad i byene våre. I Oslo er det store og voksende bydelsforskjeller – i praksis klasseforskjeller. I 2024 ble det meldt at i 10 av Oslos 15 bydeler har andelen svømmedyktige fjerdeklassinger falt sammenlignet med for fem år siden. I bydel Stovner besto bare 5 pst. av elevene svømmetesten. I Nordre Aker besto 88 pst. Konsekvensene er ikke teoretiske. De er dødelige. I 2023 mistet 79 mennesker livet i drukningsulykker. I 2024 økte tallet til 95. Sammenlignet med Sverige, justert for folketall, har Norge omtrent dobbelt så mange drukningsulykker. Årsakene er sammensatte, ja, men én ting er helt sikkert: Det blir ikke bedre av at de rød-grønne nå kutter 77,5 mill. kr i svømmeopplæringen til barnehagebarn. Midt i dette står frivilligheten. I over ti år har frivillige organisasjoner, sammen med det offentlige, stilt opp sent og tidlig for å gi barn svømmeopplæring. Det er et treffsikkert samarbeid som årlig har gitt 40 000 barn bedre svømmeferdigheter, trygghet og mestring – og som har bidratt til sosial utjevning. Nå fjernes ordningen. 40 000 barn mister tilbudet. Ti år med kompetanse og fagmiljø bygges ned. Hvordan kan de rød-grønne samarbeidspartiene forsvare dette? Kommunene står allerede i en svært krevende økonomisk situasjon. Når staten trekker seg ut, er det ikke «noen andre» som tar regningen. Da er det foreldrene, og da er vi på vei mot et Norge der svømmeopplæring ikke lenger er en rett og en mulighet for alle barn. Skal alle barn i Norge lære å svømme, i tråd med læreplanene – eller bare de som har råd til det? Det handler om trygghet, det handler om liv og helse, og jeg er veldig skuffet over hva slags samfunn de rød-grønne samarbeidspartiene mener at vi skal være.

De private barnehagene har det siste året stått i en særdeles krevende situasjon. Usikkerheten rundt deres framtidige eksistens har økt betydelig, og det er sterkt beklagelig at regjeringen og de styrende partiene – fullt klar over konsekvensene – nå sender 44 000 ansatte i private barnehager inn i julen og et nytt år med stor usikkerhet, særlig knyttet til manglende dekning av pensjonskostnader. Dette er ikke bare en utfordring for de ansatte. Rundt halvparten av barnehagebarna i Norge går i private barnehager, og denne politikken skaper også uro hos et stort antall foreldre. Mange spør seg med rette om de kan være trygge på at ungen deres fortsatt har et stabilt og godt barnehagetilbud i tiden framover. 45 pst. av de ordinære private barnehagene går allerede med underskudd. Hvordan mener regjeringen og de rød-grønne partiene at disse barnehagene faktisk skal overleve? Forutsigbarhet og bærekraft kan ikke erstattes med gode intensjoner. Så vises det til at det legges inn 800 mill. kr i frie midler til barnehagesektoren. Men disse midlene er ment å dekke krav om toppet bemanning, og nå også svømming, fikk vi vite litt tidligere i dag. Når mange private barnehager allerede sliter økonomisk, er det grunn til å stille spørsmål ved realismen i dette. Hvordan skal disse barnehagene klare å øke bemanningen når de mangler midler til å dekke helt grunnleggende kostnader? Hver eneste dag går det dyktige og dedikerte ansatte på jobb i både offentlige og private barnehager over hele landet. Vi skal ikke glemme at «barndomstiden for enhver har sine lyshøyder, som siden stråler gjennom hele livet». Tiden i barnehagen danner et viktig grunnlag for livet videre. For Fremskrittspartiet er det et grunnleggende prinsipp at alle ansatte og alle barn er like mye verdt, uavhengig av om barnehagen er offentlig eller privat. De ansatte gjør en uvurderlig innsats for lek, læring, utvikling og trygghet for de mest dyrebare vi har: ungene våre. Likevel ser vi et tydelig sprik mellom ord og handling. Arbeiderpartiet og deres rød-grønne samarbeidspartier løfter gjerne fram fagforeningsfaner og prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Senest fra talerstolen her i går kunne vi høre en representant si at Arbeiderpartiet prioriterer et ryddig, rettferdig og regulert arbeidsliv. Det som nå skjer i praksis, er en systematisk forskjellsbehandling av ansatte i de private barnehagene.

Det kan virke som at så lenge SFO blir gratis, blir det veldig bra, men her er det også snakk om kvalitet. For Fremskrittspartiet handler utdanningspolitikken først og fremst om at man må man sikre grunnleggende ferdigheter, trygghet i skolehverdagen og reell valgfrihet for både foreldre og elever. Jeg lurer litt på: Hvorfor prioriterer SV, og har faktisk forhandlet fram i det budsjettforliket som skal vedtas nå, at det skal kuttes i konkrete og dokumentert effektive tiltak som gir barn grunnleggende ferdigheter og trygghet, f.eks. svømmeopplæring?

Det var en gang at partiet SV hadde troverdighet som partiet for sosial utjevning og rettferdighet i skolen. Samtidig ser vi nå at læringsresultatene svekkes, forskjellene øker, og kommunene får stadig flere pålegg uten tilstrekkelig finansiering. Når SV prioriterer ideologiske grep framfor tiltak som faktisk virker, er det grunn til å stille spørsmål ved hva som egentlig er partiets reelle utdanningspolitiske prioriteringer. Hvordan kan SV hevde å føre en politikk for sosial utjevning i skolen når deres budsjettprioriteringer har bidratt til at barn i praksis får svært ulike muligheter, avhengig av foreldrenes økonomi og hvilken kommune de bor i?

I Trøndelag, som i resten av landet, er behovet for utbygging og vedlikehold av riks- og fylkesveier stort. I Melhus har Senterpartiet etterlyst at flere lokalpartier tar kontakt med sine stortingsrepresentanter på Trøndelagsbenken for å få fortgang i utbyggingen av E6 Ulsberg–Melhus og få redusert de urimelig høye bompengene på Hofstad. Melhus Arbeiderparti og Senterpartiet i Melhus har ønsket å gi stortingspolitikere innsikt i hvor viktig denne veien er. Det er vel og bra, men erfaringene viser nå at dialogmøter, spørsmål til samferdselsministeren og fine ord i valgkampen ikke er nok. Det som faktisk avgjør, er viljen til å prioritere penger i statsbudsjettet. Bygging og vedlikehold av veier er ikke en utgift, men en investering i framtiden, for innbyggerne, for næringslivet og for distriktene. Det er her forskjellene i politikken blir tydelig. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett har vi prioritert nærmere 1,4 mrd. kr ekstra til lavere bompengetakster. Samtidig har Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG valgt å kutte 34,4 mill. kr i denne ordningen. I dag gjelder ordningen kun ferdige eller pågående prosjekter. Derfor har FrP også foreslått å utvide den til å gjelde alle riksveier med bompenger utenfor byområdene. Dessverre fikk forslaget kun Fremskrittspartiets stemmer. I tillegg har FrP prioritert en milliard ekstra til Nye veier og 500 mill. kr til drift av ferdigbygde prosjekter i Nye veier i 2026, noe som kan utgjøre en stor forskjell for kommuner som Melhus. En sånn satsing prioriteres ikke i samarbeidspartienes budsjettforslag, og man fortsetter å skyve viktige veiprosjekter og satsingen på Nye veier foran seg. I dag betaler innbyggerne i Melhus bompenger for en vei som ikke er ferdig, og de betaler dyrt for å kjøre innenfor sin egen kommune. Med dagens budsjettforslag fra de rød-grønne må de belage seg på at dette bare fortsetter. Lokalt har Senterpartiet i avisinnlegg bedt partiene om å ta opp røret til sine stortingsrepresentanter. Vi i FrP har gjort det, og vi leverer. De rød-grønne samarbeidspartiene har lagt på røret. Mens FrP prioriterer veier og lavere bompenger, møter dessverre innbyggerne og lokalpolitikerne i Melhus bare opptattsignal hos Arbeiderpartiet, Senterpartiet og resten av samarbeidspartiene deres.

I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG foreslår man å avvikle tilskuddet til svømming i barnehagene. Dette er et kutt som rammer de aller minste, og jeg må spørre: Hva er det egentlig som skjer når noen plutselig synes det er en god idé å kutte svømmeopplæringen for barnehagebarn? Det handler om barns sikkerhet og om grunnleggende ferdigheter som kan redde liv. Det bortforklares med at pengene nå flyttes direkte til kommunene og kan brukes til dette formålet, men dette er et kutt og en avvikling av tilskuddet til svømming i barnehagene på 77,5 mill. kr. Det er en lang liste med tilskuddsordninger som avvikles, slik som fullføring av videregående opplæring, veiledning for nyutdannede lærere, sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte, ABC-kampanjen, folkehelseprogrammet, frisklivs- og mestringstilbud og kommunalt rusarbeid. Dette forsvinner som tilskuddsordninger, og så gjenstår det å se om kommunene faktisk får midler til dette. Med min erfaring som lokalpolitiker og med samhandlingsreformen er jeg sterkt i tvil. Senterpartiet, som har stått og glitret sammen med Rødt den siste tiden, fremmet i oktober et forslag om å innføre en permanent søknadsordning for reelle pensjonskostnader i de private barnehagene. Det støttet vi i FrP med glede, og vi prioriterer 450 mill. kr i vårt alternative budsjett til pensjonstilskudd til private barnehager. Hva gjør Senterpartiet? Jo, de skyver Arbeiderpartiet foran seg i sitt eget alternative budsjett og sier at Senterpartiet forventer at Arbeiderpartiet følger opp Stortingets vedtak. Senterpartiet og Arbeiderpartiet forklarer at det legges inn 800 mill. kr til barnehagene i de frie midlene, men de pengene skal jo gå til toppet bemanning. Hvor mange ganger tror egentlig Senterpartiet og Arbeiderpartiet at de kan bruke de samme pengene? Dette er et uverdig politisk spill om pensjonen til rundt 44 000 ansatte i de private barnehagene. 45 pst. av de ordinære private barnehagene går nå med underskudd. Under denne regjeringen er 304 barnehager lagt ned, og hele 248 av dem er private. Det er ikke vanskelig å se hvilken vei det går når de private barnehagene behandles slik av de sosialistiske partiene – med Senterpartiet i spissen. La oss huske dette: Halvparten av landets barnehagebarn går i en privat barnehage. Hvorfor er barn og ansatte i offentlige barnehager mer verdt å satse på enn barn og ansatte i de private barnehagene? Svaret skylder regjeringen og Senterpartiet oss fortsatt.

FrP valgte å trekke seg fra forhandlingene om et nytt barnehageforlik på Stortinget i oktober 2024, hovedsakelig på grunn av regjeringens kutt i pensjonstilskuddet til de private barnehagene. I løpet av de siste tre årene er det trukket inn 600 mill. kr fra godkjente private barnehager. Denne våren behandlet Stortinget en ny barnehagelov. Et bredt flertall, inkludert regjeringspartiet, var tydelig: Private barnehager skulle få en forutsigbar ordning for pensjonstilskudd. Dokumenterte kostnader skulle dekkes. Ansatte i private barnehager skulle få like gode pensjonsvilkår som sine kollegaer i kommunale barnehager. Da Kunnskapsdepartementet sendte ut forslaget til ny finansieringsforskrift, fulgte imidlertid ikke departementet opp Stortingets bestilling. Departementet valgte å utarbeide et regelverk som skaper mer usikkerhet, og som ikke gir reell likebehandling. Forslaget er forskjellsbehandling satt i system. Kommunale barnehager skulle få sine pensjonsutgifter dekket fullt ut med 20 pst. av lønnsgrunnlaget; private barnehager skulle ikke få mer enn maks 13 pst. Dette er ikke forutsigbarhet – det er oppskriften på konkurs. For å sikre mangfold, kvalitet og bærekraftig drift trengs det forutsigbare og rettferdige finansieringsmodeller. Allerede i dag går fire av ti private barnehager med underskudd. Flere har lagt ned, og flere står i fare for å måtte gjøre det. Det er et alvorlig demokratisk problem når regjeringen leverer forslag som ikke følger opp et klart vedtak i nasjonalforsamlingen. For hva er egentlig verdien av et stortingsvedtak dersom departementene kan overse det i praksis? De private barnehagene har vært avgjørende for at man i dag har over 90 pst. barnehagedekning. For FrP spiller det ingen rolle om barnehagene er private eller offentlige – barn er like mye verdt, ansatte er like mye verdt, og foreldre skal ha frihet til å velge det tilbudet som passer best for sine unger. Forslaget som nå fremmes av Senterpartiet, er noe FrP har jobbet for i flere år, og det er av stor betydning for den private barnehagesektoren at dette nå vedtas i Stortinget. Det er viktig at man nå får på plass et system som er rimelig treffsikkert, og med en sikkerhetsventil i form av en søknadsordning. For FrP er denne saken klar: Forslaget støttes. Løfter skal holdes, likebehandling skal gjelde, og politiske vedtak skal respekteres. Nå må Arbeiderpartiet ta ansvar og sørge for at Stortingets vedtak faktisk blir fulgt opp.

Vi kan ikke fortsette som før i den norske skolen. Læringsresultatene går ned, mens vold, mobbing og uro skyter i været. Det er en utvikling som er uakseptabel. Fremskrittspartiets mål er klart: Alle elever skal få mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv, men da må vi også tørre å innse at ikke alle elevene passer inn i den samme trakten. Alle er forskjellige, med ulike evner, behov og utfordringer. Fremskrittspartiet tør å si det mange tenker: Rettighetene til bråkmakerne kan ikke gå foran rettighetene til dem som er på skolen for å lære. Både lærere og elever har krav på et trygt arbeidsmiljø. Det må veie tyngst. I dag er det altfor vanskelig å flytte utagerende elever som over tid har hatt uakseptabel atferd. Det er ikke rettferdig at en liten gruppe får ødelegge for de mange. Derfor må vi opprette flere spesialiserte skoletilbud – ikke for å straffe, men for å hjelpe og gi elevene bedre oppfølging, ro og en reell sjanse til å komme på riktig spor. Tallene viser at det er alvorlig. Sju av ti lærere i grunnskolen har vært utsatt for trusler, vold eller trakassering det siste året. I Oslo ble det i 2024 meldt om over 7 800 hendelser. På landsbasis er det over 100 meldinger om vold og trusler hver eneste skoledag. Sånn kan vi ikke ha det. Det er noe fundamentalt galt når lærerne, de som skal forme framtiden, er blant de mest utsatte yrkesgruppene i Norge. Vi bruker mer penger enn de fleste OECD-landene på utdanning, samtidig som resultatene blir dårligere. I PISA-undersøkelsen fra 2022 gikk Norge tilbake i norsk, matte og naturfag. Flere elever mangler nå det grunnlaget de trenger for å lykkes i arbeidslivet. Og hva gjør regjeringen? Jo, man setter ned et nytt utvalg, fellesskoleutvalget, som skal se på skolens rolle de neste 20 årene. Men skal dette utvalget faktisk utvikle skolen til beste for elevene, eller er det bare nok et forsøk på å forsvare et system som ikke fungerer? Fremskrittspartiet mener at tiden er inne for å ta grep, med tydelige tiltak, for en skole med trygghet, læring og resultater. Vi trenger lærere som får støtte – ikke bare skjemaer – og elever som får tilpasset opplæring, ikke bare formelle enkeltvedtak og fine ord, og vi trenger ledere og politikere som våger å prioritere trygghet og kvalitet framfor system og ideologi. Regjeringen har endelig gitt lærerne noe mer handlingsrom ved å åpne for fysisk inngripen for å hindre skade eller alvorlige forstyrrelser. Det var på tide, men som man i Arbeiderpartiet selv pleide å si: for lite, for sent. Fremskrittspartiet vil ha en skole der kunnskap, trygghet og respekt står øverst på tavla – hver eneste dag. Det fortjener både lærerne og elevene.