OverStortinget

Marian Hussein (SV) [21:27:09] (komiteens leder): Vi diskuterer ofte politikk i denne salen, men denne saken får meg til å tenke på historien om en mor som flyktet fra vold med sine fem små barn og sto igjen i en tom leilighet etter å ha vært innom krisesenteret, uten det mest grunnleggende for å starte livet på nytt, med en madrass og en koffert. Denne historien er ikke et unntak. Det er virkeligheten for altfor mange av dem vi snakker om. Det er nettopp derfor vi i SV er dypt bekymret over utviklingen vi ser i denne saken. Overgangsstønaden har historisk vært et av de viktigste virkemidlene vi har hatt for å redusere fattigdom, styrke kvinners økonomiske selvstendighet og gi enslige forsørgere trygghet i en krevende fase av livet. Å bygge ned denne ordningen er ikke bare en teknisk justering, det er et stort velferdspolitisk veivalg. Likestillingen har ikke gått så bra at vi i dag ikke trenger krisesentre, og at vi i dag ikke har vold mot kvinner som et av de største samfunnsproblemene våre. Et slikt veivalg kan svekke det særskilte sikkerhetsnettet for de familiene som allerede er mest utsatt. Vi har blitt advart mot dette. Norske Kvinners Sanitetsforening, JURK og mange av dem som jobber med disse kvinnene, peker på at avviklingen særlig kan ramme kvinner i sårbare livssituasjoner, voldsutsatte og enslige forsørgerkvinner med svak tilknytning til arbeidslivet og lite nettverk i Norge. Jeg skjønner at akkurat i disse dager er det inn i en del partier å si at ikke alle er like norske, men det er slik at du må ha bodd i Norge i mer enn fem år for å ha rett på denne ordningen, og for disse damene er det en livline og en nødvendig overgangsordning. Jeg har møtt kvinner som har tatt fagskoleutdanning, som har skapt et trygt og selvstendig liv etter et liv med vold og kontroll, med denne ordningen. Og ja, det betyr at de kvinnene som bryter ut av vold, kan få dårligere økonomiske forutsetninger for å klare seg selv framover, det kan bety at veien til et trygt, selvstendig liv blir vanskeligere, og det betyr at noen kan risikere å havne i en situasjon hvor økonomi igjen blir en barriere for å komme seg bort fra vold i en dyrtid. Dette er alvorlig. Jeg synes også det er absurd, i en tid hvor departementet er bekymret for at dette kan bety økte sosialhjelpsutgifter, at vi stemmer det gjennom. Det er viktig at dette blir sagt.