OverStortinget

Som representant for Rogaland vet jeg at for mange er ikke bilen et valg, men et behov. Likevel føres det i dag en politikk som gjør det vanskeligere å være bilist. Det skjer ikke ved en tilfeldighet, men som en følge av byvekstavtaler og nullvekstmål. Resultatet er kjent for de fleste: Man betaler bompenger, ofte flere ganger på samme tur. Man leter etter en parkering som ikke finnes, og når man da finner en plass, koster den så mye at vi begynner å lure på om vi kanskje skulle tatt taxi. Den hadde kanskje vært billigere. Dette er en politikk som i praksis sier: Du må gjerne ha bil, men vi skal gjøre det dyrt og vanskelig å bruke den. Dette handler ikke om å være imot kollektivtransport, sykling eller gange. Det handler om valgfrihet. Dagens politikk rammer særlig dem som er avhengige av bilen, som f.eks. småbarnsforeldre som skal få hverdagen til å gå opp, bedrifter og håndverkere som er avhengige av bilen for å få gjort jobben sin, pendlere som ikke har et reelt annet alternativ. For disse er ikke bilen et luksusgode, men et helt nødvendig verktøy i hverdagen, både for folk flest og for næringslivet. Vi vet at over 80 pst. av persontransporten i Norge skjer med bil. Det forteller oss noe viktig. Folk bruker bilen fordi det er det som fungerer. For en familie i Rogaland hjelper det lite med fine mål i et dokument hvis hverdagen ikke går opp uten bil. Vi må også tørre å si det som det er: Nullvekstmålet betyr i praksis at biltrafikken skal ned – nesten uansett konsekvens. Og hvordan får man det til? Jo, da gjør man det sånn at det blir dyrere og vanskeligere og mer tungvint å bruke bilen. Det er ikke framtidsrettet, det er bakvendt. Fremskrittspartiet mener at vi trenger en mer realistisk transportpolitikk. Vi trenger løsninger som fungerer i hele landet, ikke bare i de største byene. Folk må få tillit til å velge selv, uten at staten legger unødvendige hindringer i veien. Det betyr ikke at vi er imot kollektivtransport. Det betyr at vi er for valgfrihet. Hvis bussen er best, så tar folk bussen. Hvis sykkelen er best, så sykler folk. Men hvis bilen er best, da må det faktisk være lov å bruke den også. Det handler i bunn og grunn om tillit – tillit til at folk selv vet hva som fungerer best i deres hverdag. Fremskrittspartiet mener vi trenger mindre pekefinger og mer frihet – og å la folk få mulighet til å velge også bilen.