Bakgrunnen for saken er økende bekymring blant fagmiljøer og bønder for det nye gjødselregelverket som trådte i kraft nå i januar. Dette gjelder særlig i husdyrtette områder, som vi eksempelvis har på Jæren i Rogaland. Der opplever bøndene at rammevilkårene endres etter at investeringene allerede er gjort. Dette er bønder som har investert millioner av kroner for å kunne drive lønnsomt, men som nå opplever at grunnforholdet for driften endres. Tilbakemeldingene er veldig tydelige: Det er økte kostnader, mindre handlingsrom og mer byråkrati. Norge er avhengig av aktive bønder for å sikre matforsyning og beredskap. Når landbruksaktiviteten reduseres, øker vår avhengighet av import av mat. Det er en utvikling vi ikke kan ta lett på, særlig i en tid hvor beredskap står høyere på dagsordenen enn på lenge. Utfordringen er at regelverk innføres før nødvendige løsninger og nødvendig infrastruktur er på plass. I praksis betyr det at mange bønder ikke har noe sted å gjøre av gjødselen sin. I svar på mitt skriftlige spørsmål peker statsråden på storskalaløsninger som biogassanlegg og gjødselfabrikker. Dette kan være framtidsrettede tiltak som kan bli viktige, men de finnes i dag i begrenset omfang. Bøndene må forholde seg til dagens virkelighet. Det prinsipielle utgangspunktet om at man ikke skal produsere mer gjødsel enn man har avsetning på, kan høres enkelt ut. I praksis innebærer det at bøndene må redusere produksjonen – ikke fordi markedet sier det, men fordi regelverket gjør det umulig å fortsette som før. Jeg blir kontaktet av bønder som i dag har nok areal til å spre gjødsel, men som med de nye kravene kan måtte redusere dyretallet for å følge regelverket. Slik jeg forstår det, kan reglene i noen tilfeller føre til at det trengs opptil 40 pst. mer areal for å opprettholde samme produksjonen. Det går rett og slett ikke opp. Norske bønder gjør allerede en betydelig innsats for miljøet. De tar ansvar, de tilpasser seg, og de leverer. Vi kan ikke regulere oss bort fra faktisk realitet. Vi kan ikke vedta løsninger som kun finnes i begrenset omfang i dag. Hvis vi ikke lytter til bekymringen fra næringen, risikerer vi å svekke både norsk matproduksjon og vår nasjonale beredskap. Det har vi ikke råd til. Vi er helt avhengig av bønder som produserer mat i hele landet. (Innlegg er under arbeid)

Dette er bønder som har investert i millioner av kroner for å kunne drive lønnsomt, men som nå opplever at grunnlaget for driften endres. Tilbakemeldingene er tydelige: økte kostnader, mindre handlingsrom og mer byråkrati. Så mitt spørsmål er – og jeg ønsker å være tydeligere: Hva gjør en ung bonde som har bygd nytt fjøs for et bestemt antall dyr basert på gjeldende krav til eksempelvis spredeareal, og som nå står i fare for å måtte redusere dyretallet for å følge loven?

Vi står nå i en situasjon der bøndene har investert millioner – i tillit til de rammene Stortinget har satt. Når forutsetningene endres etter at investeringene er gjort, svekkes både lønnsomheten og forutsigbarheten. Hvordan vil statsråden sikre at unge bønder ikke blir sittende igjen med hele risikoen og mister troen på framtiden i næringen?

I Stavanger Aftenblad kunne vi lese i går at det står at E39 Figgjo–Ålgård har falt fra fjerdeplass til tiendeplass på Statens vegvesens prioriteringsliste. Så langt jeg kan se, er det ikke kommet noen nye opplysninger om prosjektet. I tillegg sa jo ministeren at Stortinget skal få lagt fram og vedta kostnadsrammen før utbygging eventuelt skal skje. Så lurer jeg litt på: Hva er grunnen til denne omprioriteringen, og vil det påvirke framdriften i dette prosjektet?

Jeg takker for svaret. For to uker siden møtte jeg E39-nettverket, som samler næringsforeningene i Stavanger-regionen, Lister og Kristiansand. Budskapet var tydelig: Ferdigstilling av E39 mellom Kristiansand og Stavanger har stor samfunnsøkonomisk nytte, og det er bred enighet om at den må bygges. Det er sjelden at vi ser en så tydelig og samlet støtte til et samferdselsprosjekt. Kommuner og fylkeskommuner og næringsliv og politikere – på tvers av partiene – står skulder ved skulder for å få realisert E39, og det bør også veie tungt. Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta hensyn til denne brede enigheten som et viktig argument for å prioritere og sikre framdrift på strekningen Figgjo–Ålgård, som en del av det viktige løftet for E39 mellom Kristiansand og Stavanger?

«Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2026 prosjektstart for ny E39 mellom Figgjo og Ålgård. Kan statsråden redegjøre for status for veiprosjektet?»

Som representant for Rogaland vet jeg at for mange er ikke bilen et valg, men et behov. Likevel føres det i dag en politikk som gjør det vanskeligere å være bilist. Det skjer ikke ved en tilfeldighet, men som en følge av byvekstavtaler og nullvekstmål. Resultatet er kjent for de fleste: Man betaler bompenger, ofte flere ganger på samme tur. Man leter etter en parkering som ikke finnes, og når man da finner en plass, koster den så mye at vi begynner å lure på om vi kanskje skulle tatt taxi. Den hadde kanskje vært billigere. Dette er en politikk som i praksis sier: Du må gjerne ha bil, men vi skal gjøre det dyrt og vanskelig å bruke den. Dette handler ikke om å være imot kollektivtransport, sykling eller gange. Det handler om valgfrihet. Dagens politikk rammer særlig dem som er avhengige av bilen, som f.eks. småbarnsforeldre som skal få hverdagen til å gå opp, bedrifter og håndverkere som er avhengige av bilen for å få gjort jobben sin, pendlere som ikke har et reelt annet alternativ. For disse er ikke bilen et luksusgode, men et helt nødvendig verktøy i hverdagen, både for folk flest og for næringslivet. Vi vet at over 80 pst. av persontransporten i Norge skjer med bil. Det forteller oss noe viktig. Folk bruker bilen fordi det er det som fungerer. For en familie i Rogaland hjelper det lite med fine mål i et dokument hvis hverdagen ikke går opp uten bil. Vi må også tørre å si det som det er: Nullvekstmålet betyr i praksis at biltrafikken skal ned – nesten uansett konsekvens. Og hvordan får man det til? Jo, da gjør man det sånn at det blir dyrere og vanskeligere og mer tungvint å bruke bilen. Det er ikke framtidsrettet, det er bakvendt. Fremskrittspartiet mener at vi trenger en mer realistisk transportpolitikk. Vi trenger løsninger som fungerer i hele landet, ikke bare i de største byene. Folk må få tillit til å velge selv, uten at staten legger unødvendige hindringer i veien. Det betyr ikke at vi er imot kollektivtransport. Det betyr at vi er for valgfrihet. Hvis bussen er best, så tar folk bussen. Hvis sykkelen er best, så sykler folk. Men hvis bilen er best, da må det faktisk være lov å bruke den også. Det handler i bunn og grunn om tillit – tillit til at folk selv vet hva som fungerer best i deres hverdag. Fremskrittspartiet mener vi trenger mindre pekefinger og mer frihet – og å la folk få mulighet til å velge også bilen.

Regjeringen snakker ofte om kontroll, prioritering og ansvarlig pengebruk. Når vi har et selskap som Nye veier, som har vist at det er mulig å bygge vei raskere og mer kostnadseffektivt, hvorfor vil ikke regjeringen da gi selskapet rammebetingelser som gjør at de kan levere mer? Er statsråden enig i at det er dårlig bruk av fellesskapets penger å la økte drifts- og vedlikeholdskostnader spise av investeringsrammen som skulle gått til nye veiprosjekter?

Fremskrittspartiet mener Nye veier må få bedre rammevilkår i neste statsbudsjett. Jeg merker meg at statsråden ikke vil gjøre forbedringer nå, men bare vurdere det videre. Hvor lenge mener statsråden det er forsvarlig å vurdere og se det an? Ser ikke statsråden at det gir økt usikkerhet for Nye veier, samtidig som kostnadene øker og prosjektene blir vanskeligere å gjennomføre? Hva mener statsråden at Nye veier skal gjøre i mellomtiden? Skal de bremse utbyggingen, eller er dagens rammer gode nok?

Norge er et langstrakt land. Derfor trenger vi god infrastruktur som knytter landet sammen, mellom by og distrikt, regioner og mennesker. Denne saken handler om hvordan vi kan gi selskapet Nye veier bedre rammevilkår, slik at vi får mer vei for pengene, raskere utbygging og tryggere veier. Nye veier ble opprettet for å bygge hovedveinettet raskere, mer effektivt og mer sammenhengende. Erfaringen er tydelig: Modellen fungerer, og vi får mer vei for pengene. Vi står nå overfor en ny situasjon. Kostnaden har økt betydelig. Samtidig har Nye veier fått et større ansvar, flere prosjekter og mer ansvar for drift og vedlikehold. Likevel har ikke finansieringen blitt justert i takt med utviklingen. Konsekvensen er tydelig: Hvis vi ikke gjør noe, vil utbyggingstakten gå ned. Prosjektene vil bli forsinket, og vi risikerer å miste gevinsten som har gjort Nye veier til en suksess. Derfor er forslaget vi fremmer i dag, veldig viktig. Nye veier må få en økt investeringsramme og en egen bevilgning til drift og vedlikehold og større frihet til å planlegge og gjennomføre prosjektene uten unødvendig byråkrati. For Fremskrittspartiet handler dette om å bygge regionene og landet sammen. Vi vil ha et moderne og effektivt veinett som knytter landsdelene tettere sammen, styrker beredskapen og gjør hverdagen enklere for folk og næringsliv. Gode veier er ikke et luksusgode, det er helt grunnleggende infrastruktur for arbeid, bosetning, beredskap, eksport og trygg transport. Når folk står i kø, når næringslivet taper tid, og når farlige strekninger ikke utbedres raskt nok, holder det ikke med planer langt fram i tid. Da må vi sørge for at ting faktisk blir gjort. Nye veier har vist at det er mulig å bygge raskere, smartere og mer kostnadseffektivt. Da bør svaret fra Stortinget være å styrke modellen, ikke svekke den. Dette er ikke radikale forslag, det er en nødvendig justering for å videreføre en modell som virker. Dette handler om konkurransekraft og trafikksikkerhet. Bedre veier redder liv, og det handler om framtiden i Norge. Vi trenger et veinett som knytter landet tettere sammen, ikke et system som bremser opp fordi rammevilkårene ikke holder tritt med virkeligheten. Nye veier ble etablert som en utfordrer, en aktør som skulle tenke nytt og drive fram bedre løsninger, og da må vi også sørge for at selskapet har forutsigbare og tilstrekkelige rammer. Hvis ikke risikerer vi å gå bakover i stedet for framover.

Jeg merker meg at statsråden ikke svarer tydelig på det viktigste spørsmålet jeg stiller: Hvordan skal vi få færre alvorlige ulykker hvis vi samtidig nedskalerer veistandarden og lar vedlikeholdsetterslepet vokse? Vil statsråden forplikte seg til at hovedveiene med høy trafikk skal bygges med møtefrie firefeltsveier, eller er regjeringens linje at folk skal få dårligere vei og lavere fartsgrense?

Statsråden snakker ofte om trafikksikkerhet, men regjeringens svar blir altfor ofte lavere fartsgrense og lavere standard på nye veiprosjekter. Mener statsråden at smalere veier og lavere fart er en bedre trafikksikkerhetsstrategi enn å bygge møtefrie veier?

Trygge veier handler om trygghet for folk i hele Norge. Det handler om liv og helse og om at folk skal komme trygt hjem til familien sin, enten de er på vei til jobb, eller de leverer ungene sine i barnehagen, frakter varer eller kjører over fjellet. Likevel ser vi at altfor mange veier har altfor dårlig standard, for lite vedlikehold og for lav kapasitet. Det ikke bare en ulempe, det er et alvorlig trafikksikkerhetsproblem. Derfor må nullvisjonen ligge fast. Ingen skal dø eller bli hardt skadd i trafikken. Fremskrittspartiet er tydelig på at vi må gjøre mer av det som faktisk virker. Vi må vedlikeholde veiene bedre, vi må sikre rasutsatte strekninger, vi må sørge for tydeligere veimerking og flere rumlefelt, og vi må bygge trygge, møtefrie veier der trafikken er stor nok til det. Altfor ofte er svaret lavere fartsgrense og flere restriksjoner. Noen ganger kan det være nødvendig, men det kan ikke være hovedsvaret hver gang veien ikke holder mål. Vi mener at dette er å starte i feil ende. Fremskrittspartiet foreslår derfor en helhetlig veisikkerhetspakke som handler om å ta igjen vedlikeholdsetterslepet, styrke fylkesveiene og satse på mer rassikring. Det handler også om å bruke konkrete tiltak som bedre veimerking, rumlefelt og tryggere rekkverk som ivaretar alle trafikanter, også motorsyklistene våre. Som motorsyklist og syklist vet jeg veldig godt hvor sårbar man er på veien. I tillegg vil vi forenkle håndbøkene for bygging av gang- og sykkelvei, slik at vi får mer gang- og sykkelvei for pengene. Dette er praktiske tiltak. Det er tiltak folk vil merke i hverdagen, og som kan bidra til færre alvorlige ulykker. Når veiene er trygge og gode, fungerer også hverdagen mye bedre. Vi vet at møtefrie veier reduserer risikoen for de mest alvorlige ulykkene. Likevel ser vi nå en utvikling der standarden på nye veiprosjekter nedskaleres. Det mener vi i Fremskrittspartiet er feil vei å gå. Skal vi redusere antall alvorlige ulykker, må vi også tørre å prioritere det som faktisk virker: bedre veier, tryggere veier og mer kapasitet der trafikken tilsier det. Fremskrittspartiet mener at folk i hele Norge skal ha trygge veier, ikke bare på papiret, men også i praksis. Det er ikke symbolpolitikk; det er konkrete investeringer i trygge veier. Spørsmålet er enkelt: Skal vi fortsette med smale veier, lavere fart og stadig flere reguleringer, eller skal vi bygge et veinett som er trygt og tilpasset folk, næringsliv og beredskap? Fremskrittspartiet har valgt det siste.

Fremskrittspartiet tar trafikksikkerhet på alvor. Avrenning fra kjøretøy kan gjøre veiene glatte, og det skaper risiko for andre trafikanter. Det må tas på alvor, og det er behov for tiltak som reduserer risikoen. Men det er ikke det denne saken egentlig handler om. Denne saken handler om hvor ansvaret skal plasseres. Da mener vi i Fremskrittspartiet at prinsippet må være enkelt: Ansvaret må plasseres hos den som faktisk har mulighet til å gjøre noe med problemet. Når fisk pakkes, ises og klargjøres for transport, f.eks., blir lasten ofte plombert før bilen forlater produsenten. Da kan ikke sjåføren åpne lasten eller gjøre endringer underveis. Sjåføren kan ikke pakke om fisken, kontrollere om den var godt nok nedkjølt før avgang, eller bestemme hvilke kasser og løsninger produsenten skal bruke. Likevel åpnes det for at både sjåfør og transportforetak kan få gebyr for forhold de ikke har hatt mulighet til å påvirke. Det mener vi i Fremskrittspartiet er urimelig. Vi må gjerne stille strengere krav, vi må gjerne sørge for bedre løsninger, vi må også gjerne bidra til at næringen tar ansvar for å hindre avrenning, men da må vi rette virkemidlene mot rett aktør. Dersom problemet oppstår før transporten starter, må ansvaret også plasseres der – hos avsender, pakkeledd eller den som faktisk har kontroll over hvordan eksempelvis fisken pakkes, kjøles og klargjøres. Å gi sjåføren gebyr for noe vedkommende ikke har kontroll over, er ikke god trafikksikkerhetspolitikk. Det er dårlig ansvarsplassering. Det er også dårlig næringspolitikk. Norske transportører og yrkessjåfører har allerede en krevende hverdag. De møter økte kostnader, strenge krav, lange avstander og et regelverk som stadig blir mer omfattende. Da bør ikke Stortinget bidra til en urimelig belastning på dem som faktisk gjør jobben ute på veiene. Fremskrittspartiet støtter målet om mindre avrenning. Vi støtter tryggere veier, og vi støtter krav som faktisk virker. Men vi støtter ikke et gebyrsystem som rammer feil folk. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at regjeringen stanser innføringen av overtredelsesgebyr for avrenning fra kjøretøy for sjåfør og transportselskap, slik Statens vegvesen har foreslått. Trafikksikkerhet får vi ikke ved å skyve ansvaret ned til sjåførene. Trafikksikkerhet får vi når regelverket treffer problemet, og når ansvaret plasseres hos dem som kan løse det.

Denne saken tar opp viktige utfordringer knyttet til vinterturisme, særlig i nord. Fremskrittspartiet deler bekymringen for konsekvensene dette har for trafikksikkerheten og for belastningen det påfører lokalsamfunnet, infrastruktur og beredskap. Den kraftige økningen i antall turister som ferdes på norske vinterveier, har ført til en situasjon som i stadig større grad utfordrer både trygg ferdsel og lokalsamfunnets tåleevne. Mange av turistene som ferdes på norske vinterveier, mangler tilstrekkelig erfaring med å kjøre på glatte og snødekte veier. Når dette skjer på smale, svingete og til tider krevende veistrekninger som i stor grad skiller seg fra veinettene de er vant til fra sine hjemland, øker også risikoen for både ulykker og farlige trafikksituasjoner betydelig. Samtidig må det slås fast at drift og vedlikehold av mange veistrekninger over tid har vært svært mangelfull. I dag blir revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og det blir spennende å se hva som ligger i det. Når krevende vinterforhold kombineres med manglende vinterkompetanse hos sjåføren og dårligere veistandard, bidrar det til en økning av antall ulykker. Disse ulykkene skaper utrygghet for andre trafikanter og svekker samtidig beredskapen når veiene blir stengt i lengre perioder. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Fremskrittspartiet er enig i at det må settes inn tiltak, men vi er også tydelige på at tiltakene må være målrettede og treffsikre. Internasjonale avtaler gjør det vanskelig å innføre nasjonale krav direkte mot sjåfører fra andre land. Derfor mener vi at den mest effektive veien til bedre trafikksikkerhet er å stille krav til utleieselskapene. Vi mener at leiebilaktørene må ta ansvar for å sikre at leietakeren har nødvendig kunnskap før bilen utleveres. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet støtter forslaget om obligatorisk informasjon og opplæring for kjøring i krevende vinterforhold. Fremskrittspartiet understreker at Statens vegvesen har et særlig ansvar, ikke bare som veiforvalter, men også som en aktiv service- og beredskapsaktør. I perioder med stor turisttrafikk og krevende vinterforhold mener vi at Statens vegvesen i større grad må være fysisk til stede hos leiebilaktørene i nord. Det vil bidra til å styrke trafikksikkerheten for alle som ferdes på veiene. Dette er konkrete, realistiske og treffsikre tiltak som vil bidra til tryggere vinterveier, både for turister og for dem som bor, jobber og ferdes i disse områdene hver eneste dag.

Det er svært gledelig og helt fantastisk at det nå ser ut til at det går mot et flertall på Stortinget for å bevare og sikre videre drift for Egersund poliklinikk. Vi vet, som jeg sa i stad, at voteringen drar ut, og det endelige svaret får vi over helgen. Det er et viktig signal, og målet må være å opprettholde og styrke dette helsetilbudet vi har i Egersund, med høy kvalitet og god pasientnærhet. I dag behandler vi også et forslag fra Fremskrittspartiet, med støtte fra Senterpartiet, om å vurdere etablering av en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk, og jeg håper at også dette kan få flertall. For mange dialysepasienter er ikke dette en behandling man kan velge bort, eller tilpasse etter eget ønske. Dialyse er livsnødvendig. Ofte må de ta dialysen tre ganger i uken, år etter år, og det er ikke alle som har muligheten til å ta hjemmebehandling. Derfor er nærhet til et dialysetilbud helt avgjørende. Hver eneste en av oss burde blitt med en dag og fulgt en dialysepasient fra start til slutt, blitt med og sett hva denne behandlingen faktisk innebærer, ikke bare på papiret, men i virkeligheten. Da jeg hadde replikk til statsråden tidligere i dag, svarte han meg ikke på om han kunne tenke seg å være med på en tur. Jeg er overbevist om at det ville gi et helt annet perspektiv. Fremskrittspartiet er tydelige: Det er ikke pasienter som skal tilpasse seg systemet, det er systemet som må tilpasses pasientene. Det er ikke effektivisering å legge ned et velfungerende lokaltilbud, som vi har i Egersund, med å flytte belastningen til et allerede presset system. Det går på bekostning av lokal trygghet. Når Stortinget nå viser vilje til å stå opp for Egersund poliklinikk, må vi også sikre at denne viljen omsettes i handling. Pasientene forventer det, de ansatte fortjener det, og regionen trenger det. Egersund poliklinikk skal ikke bare bevares, den skal styrkes.

Det er ikke greit at det skapes usikkerhet rundt Egersund poliklinikk nå. En avvikling av poliklinikkens drift vil innebære at spesialisthelsetjenestens fysiske nærvær i Sør-Rogaland forsvinner, noe som også vil svekke tilgjengeligheten til helsetjenestene for befolkningen i sør. Poliklinikken er en livsviktig del av hverdagen for mange mennesker, særlig for mennesker i sårbare situasjoner og deres familier. Å ha nærhet til helsetjenester gir trygghet, forutsigbarhet og rask tilgang til hjelp. Poliklinikken vi har i Egersund, gir et godt og effektivt tilbud med høy faglig kompetanse. Samtidig avlaster den sykehuset i Stavanger, og hver pasient som får hjelp lokalt, er én pasient mindre kø ved et allerede presset sykehus. En avvikling vil også øke belastningen på systemet, og det vil være pasientene og de pårørende som må betale prisen. Det er svært gledelig og helt fantastisk at det nå ser ut til at det går mot et flertall på Stortinget for å bevare og sikre videre drift ved Egersund poliklinikk. Voteringen vil dra ut, men vi vil få svar over helgen. Det er et viktig signal, og målet må være å opprettholde og styrke dette helsetilbudet vi har i Egersund, med høy kvalitet og god pasientnærhet. I dag behandler vi også et forslag fra Fremskrittspartiet, med støtte fra Senterpartiet, om å vurdere etablering av en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk. Jeg håper også at dette kan få flertall. For mange dialysepasienter er dette ikke en behandling man kan velge bort eller tilpasse etter eget ønske. Dialyse er livsnødvendig – ofte tre ganger i uken, år etter år – og det er ikke alle som har mulighet til å få behandlingen hjemme. Derfor er nærheten til et dialysetilbud helt avgjørende. Det er avgjørende at vi tar oss tid til å forstå hverdagen og situasjonen som disse pasientene lever i. Å være bundet til behandling tre ganger i uken til faste tider gjør det umulig å reise langt, noe som igjen gjør det krevende å leve et normalt hverdagsliv sammen med familien. For disse dialysepasientene er ikke nærhet en luksus; det er livsviktig. Når dialysebehandlingen er ferdig ved f.eks. Universitetssykehuset i Stavanger, blir mange dialysepasienter sittende og vente på transport f.eks. tilbake til Egersund. Det kan noen ganger ta opptil en hel time fordi kjøringen må samordnes for å spare kostnader. I tillegg til ventetiden må de påregne en og en halv time ekstra til å kjøre til Egersund. Jeg ser at tiden går fra meg, så jeg må tegne meg på nytt.

Takk for svar, og jeg synes det er veldig bra at ministeren ser viktigheten i dette. I denne saken om å bevare poliklinikken i Egersund har vi også fremmet et forslag om å vurdere etablering av en satelittavdeling for dialyse i Egersund. Det handler om pasienter som er helt avhengig av livsnødvendig behandling flere ganger i uken, ofte resten av livet. Mitt spørsmål er: Ser statsråden hvor krevende og inngripende denne behandlingen er, og vil statsråden være villig til å følge en dialysepasient gjennom en hel dag, fra oppmøte til venting på transport hjem, for å forstå hvordan nærhet og verdighet ikke kan reduseres til tall på et regneark?

Denne saken gjelder framtiden til et velfungerende tilbud i Egersund som i dag gir nødvendig helsehjelp nært folk, avlaster sykehuset i Stavanger og gir trygghet for pasienter, pårørende og et lokalsamfunn. Det er et tilbud som fungerer veldig godt, men som likevel står i fare for sentralisering, med store konsekvenser for dem som er avhengig av dette tilbudet i hverdagen. Mine spørsmål er: Ser statsråden den samme verdien i et lokalt, velfungerende helsetilbud som pasientene og lokalsamfunnet gjør? Hva tenker ministeren om verdien av å ha et lokalsykehus med poliklinikker?

Dagens debatt viser alvoret. De høye drivstoffprisene rammer både vanlige familier og store deler av norsk næringsliv. For mange husholdninger handler dette også om å kunne få hverdagen til å gå rundt og komme seg på jobb, levere barn på skole og i barnehage, og betale regninger når alt annet også blir dyrt. De høye prisene treffer samtidig selve grunnmuren i norsk verdiskaping. De treffer transportnæringen, og de treffer anleggsbransjen og arbeidsplasser som er avhengig av at varene flyttes på land og til sjøs. Næringen har varslet om kostnadssjokk som truer lønnsomheten. Det øker risikoen for konkurser, og kan i verste fall svekke forsyningssikkerheten. Når drivstoff utgjør en stor del av kostnadene, er det ikke mulig å skyve prisøkningen videre uten at både forbrukerne, ansatte og familier til slutt rammes. Fra anleggssektoren kommer de samme beskjedene. Prosjektene stoppes, marginene forsvinner, og bygging av veier, boliger og offentlig infrastruktur blir vanskeligere å gjennomføre. Det er vanlige folk som betaler prisen i form av færre jobber og økte kostnader. Det er ikke tiden for å si at man skal komme tilbake til saken i revidert budsjett. Kostnadene øker nå. Arbeidsplasser står på spill, og familier over hele landet kjenner presset hver eneste dag. Som sagt tidligere fra talerstolen foreslo Fremskrittspartiet allerede i starten av mars flere tiltak for å få prisene ned. Det er reelle kutt som monner, og som både næringslivet og familiene trenger nå. Vi kan ikke la folk og bedrifter stå i mer usikkerhet nå. Nå må det handlekraft til for folk og næringsliv, ikke mer byråkrati og utsettelser. La oss sikre arbeidsplasser, holde vareflyten i gang og sørge for at både bedrifter og familier får en mer forutsigbar hverdag. Norge trenger at hjulene fortsetter å rulle.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Tor André Johnsen, Kristoffer Sivertsen, Rune Midtun, Pål Morten Borgli, Morten Kolbjørnsen, Bjørnar Laabak og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om gjødselbruksforskriften.

Jeg hører hva som blir sagt fra statsråden, men det som er fakta, er at forfallet på veiene våre har vært godt dokumentert i mange år. Nå ser vi at antall ulykker med tungbil har økt og faktisk har doblet seg. Mine spørsmål til statsråden er igjen: Hva vil statsråden gjøre for å redusere det enorme vedlikeholdsetterslepet og hindre ytterligere økning av tungbilulykker? Vil statsråden også love konkrete bevilgninger i 2027-budsjettet for å bedre veikvaliteten der tungkjøretøy ferdes mest? Jeg må også understreke at jeg selvfølgelig ønsker ferdigstilt E39 fra Oslo til Stavanger.

Jeg takker for svaret. Statsråden nevner at flere kontroller vil øke trafikksikkerheten på vinterveiene, men kontrollene fanger kun opp enkeltpersoner som bl.a. bryter regler. De forhindrer ikke møteulykker, og de bygger ikke trygge veistandarder. De gir heller ikke bedre fysiske veiskillere på de mest ulykkesutsatte strekningene. Med tanke på at åtte av ti som omkom i januar, omkom i møteulykker, og at dette er det høyeste januartallet på ti år, kan ikke kontroller alene sies å være tilstrekkelig. Kan statsråden redegjøre for hva som vil bli gjort med veikvaliteten som på kort sikt vil redusere risikoen for møteulykker?

«Ti personer mistet livet i trafikken i januar 2026, fordelt på ni ulykker. Det er dobbelt så mange som i januar 2025, og det høyeste tallet for januar siden 2016. Åtte av de omkomne døde i møteulykker, og i fire av disse ulykkene var tungbil involvert. Vil statsråden redegjøre for hvilke tiltak regjeringen planlegger for å snu den negative utviklingen i trafikksikkerheten, herunder hvilke konkrete tiltak som vurderes for å redusere risikoen for møteulykker og ulykker der tunge kjøretøy er involvert?»

Vi behandler i dag en sak som er avgjørende for hverdagen til pasientene og ansatte i helsevesenet. Når man gjør store investeringer, gjør dagens finansieringsmodell at sykehusene må kutte i driften for å klare å finansiere det. Det kan vi også se at skjer ved Stavanger universitetssjukehus, der de innfører ansettelsesstopp for å få budsjettet til å gå rundt. Det rammer ikke bare dem – det rammer hele regionen. I Egersund står bl.a. flere poliklinikker i fare for å bli lagt ned fordi universitetssykehuset må spare. Når sykehus presses til å «effektivisere» seg ut av kriser, er det et tegn på grunnleggende feil i finansieringsmodellen. Dette må vi ta på alvor. Derfor var vi flere som sist uke bl.a. dro på besøk til sykehuset i Egersund for å få et direkte innblikk i situasjonen. Nå står byggetrinn 1 ved Stavanger universitetssjukehus ferdig, og byggetrinn 2 planlegges. De driver faktisk nå fra to steder, og det er på grunn av at pengene ikke strekker til. Dette er ikke bærekraftig. Skal vi godta kutt og nedleggelser som fører til lengre reisevei i en av verdens rikeste velferdsstater? La sykehusene få fokusere på pasientene. Som hospitant har jeg også praktisert og fått erfaring på tvers av helsenivåer og sett ansattes innsats og ildsjeler som gir alt for pasientene sine, for pårørende og for lokalsamfunn. Samtidig har jeg også fått se overbelastning, bortprioriterte oppgaver og pasienter som er overlatt til systemet. I Norge er dette uverdig. Det handler om trygghet og verdighet, også i distriktene. Fremskrittspartiet ber regjeringen fremme forslag til ny finansieringsmodell for sykehus, som skal skille mellom drift og investeringer. Vi er tydelige på at store sykehusinvesteringer skal betales av staten. Folk trenger ikke flere vurderinger, de trenger handling.

Som det framkom i interpellasjonen angående Stavanger universitetssykehus, foreslås det å innføre ansettelsesstopp for å få budsjettene til å gå opp. Direktøren ved SUS sier selv at dette er et lite treffsikkert tiltak, men at man ikke har noe valg. Dette er en konsekvens av og et eksempel på at sykehus presses til å effektivisere seg ut av økonomiske kriser – et tegn på at noe er grunnleggende galt med det finansieringssystemet vi har. Vi i Fremskrittspartiet er bekymret for hvordan spesialisthelsetjenesten finansieres. I neste uke holdes det offisiell åpning av byggetrinn én ved Stavanger universitetssykehus. Samtidig planlegges det for byggetrinn to. Regjeringen har gitt et lån på 1,4 mrd. kr, men totalkostnaden ligger på opptil 13–14 mrd. kr. Stavanger universitetssykehus må altså betale ned lånet med penger som ellers skulle gått til pasientbehandling. Skal vi virkelig godta at sykehus i Norge i dag skal måtte kutte i driften for å betale rentene? Vi i Fremskrittspartiet er tydelig på at sykehusene må fokusere på det som teller: pasientene. Jeg har vært heldig og hatt gleden av å få mulighet til å hospitere både i kommunehelsetjenesten og ved Stavanger universitetssykehus. Ved universitetssykehuset fikk jeg hospitere som portør. Det har gitt meg et ærlig og usminket innblikk i virkeligheten i helsevesenet i Rogaland. Jeg har sett innsatsen, engasjementet og kjærligheten som ansatte legger i jobben sin. Jeg har møtt ildsjeler som gir alt hver dag, og jeg har sett hvor viktig det er, ikke bare for pasientene, men også for pårørende og lokalsamfunnet, å ha et godt sykehus. Det er viktig. Vi i Fremskrittspartiet er svært takknemlige for den jobben som gjøres hver dag. De ansatte er gull verdt. Men jeg har også sett skyggesidene: ansatte som løper bena av seg, pasienter som blir overlatt til systemet. Det foregår i Norge. Det er både vondt og uverdig å være vitne til at vi har det sånn. Noe er grunnleggende galt med hvordan sykehusene finansieres i dag. Vi må ha et finansieringssystem som sikrer både trygge arbeidsforhold og forsvarlig pasientbehandling, ikke et som tvinger fram urealistiske krav og kutt. De ansatte må få ro til å gjøre jobben sin. På vei opp til talerstolen i dag får jeg melding om at en rekke poliklinikker på hjemplassen min i Egersund nå står i fare for å bli flyttet til Stavanger universitetssykehus på grunn av at de må spare penger. Dette kan vi bare ikke godta. Staten må ta et større ansvar for selve sykehusbyggingen, og de må gi trygge rammer for at vi fortsatt kan behandle folk nært der de bor.

Denne saken handler om et næringsliv og et folk som må betale altfor mye for å kjøre på den nye E39 mellom Mandal og Kristiansand. Veien som skulle gjøre hverdagen enklere, har istedenfor blitt et eksempel på hvordan dagens bompengeordning skaper utfordringer for både trafikksikkerheten og samfunnsnytten. Byggingen av ny E39 gir en moderne firefelts vei som halverer reisetiden og øker sikkerheten, men dagens høye bomtakster gjør at nesten halvparten av trafikantene velger den gamle sideveien. Dette svekker hele prosjektets nytteverdi, og det svekker også trafikksikkerheten og næringslivets konkurransekraft. Vi i Fremskrittspartiet har derfor fremmet et forslag om å redusere bompengebelastningen på denne strekningen. Vi mener staten må ta et større ansvar for finansiering av prosjektet, slik vi f.eks. gjorde i forbindelse med Ryfast. Når Stortinget allerede har satt av midler for å redusere bompengene i andre prosjekter, finnes det ingen grunn til at folk i Agder skal behandles annerledes. Fremskrittspartiet har alltid vært tydelig på at bompenger er en usosial finansieringsform. Vi har aldri hatt tro på at man skal bygge infrastruktur basert på folks personlige kredittkort. Staten har råd til å ta en større del av regningen, og det er på tide at det skjer. Vi registrerer at regjeringspartiene mener de jobber med saken, men det hjelper lite for bilistene, som betaler hver eneste dag. Det trengs handling nå, ikke om to år. Folk er lei av at gode prosjekter blir stående på vent, mens regningen blir lagt på bilistene. Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe mot bompenger. Vi vil kjempe for at ny E39 ferdigstilles så fort som mulig, og vi vil kjempe for at veien blir ferdigstilt helt til Stavanger. Det har i salen i dag flere ganger blitt henvist til Ketil Solvik-Olsen. Jeg skulle ønske at man heller hadde videreført politikken han kjempet for, nemlig det å bygge landet. Ketil var tydelig på at han ville ha mer vei og mindre bompenger. Da Fremskrittspartiet satt ved roret, ble veibudsjettet kraftig økt, mens bompengeandelen ble redusert. Det er dobbelt bra. Dagens regjering har kuttet veibudsjettene og økt bompengene, og det er dobbelt feil.

Regjeringens beslutning om å avvikle Flytoget er ikke bare et politisk grep, det er et stort steg tilbake for norsk jernbane. Vi snakker om å legge ned en av våre største suksesshistorier, og det er det mange som har sagt fra talerstolen i dag. Flytoget har i mange år levert svært høyt på punktlighet og fornøyde kunder, og er et av Norges mest populære og pålitelige kollektivtilbud. Det har sikret et stabilt tilbud til Oslo lufthavn, noe som har vært helt avgjørende. En rapport utarbeidet av Vista Analyse for Flytoget viser bl.a. til at en nedleggelse ikke er lønnsomt for samfunnet. Når forutsigbarhet og høy standard erstattes av regiontog, velger færre toget til flyplassen. Fremskrittspartiet foreslår å videreføre Flytoget som i dag, som en direkterute til flyplassen. Vi vet også at Jernbanedirektoratets egen KVU-rapport har anbefalinger om å se på toetasjes tog, slik de har i våre naboland. Det kan bidra med 40 pst. mer økt kapasitet, noe som gir god fleksibilitet utenom rushtid. Regjeringen peker på bl.a. rushtidskapasitet som et argument for å slå Flytoget og Vy sammen, men den egentlige årsaken er manglende vedlikehold og investeringer. Vys togsett har hatt store vedlikeholdsetterslep som har ført til redusert kapasitet, driftsstans og overfylte tog. Dette mener vi ikke løses ved å foreslå å fjerne landets mest populære tjeneste. Hvis Flytoget avvikles, tar vi et stort steg bakover. I tillegg er det ikke tatt stilling til hva vi vil gjøre med Flytoget etter 2028. Vi svekker norsk jernbane, og det vil ikke være framtidens løsning.

Trygge og gode veier binder Norge sammen. De binder mennesker, arbeidsplasser og regioner sammen, og de bygger landet vårt for framtiden. For Fremskrittspartiet er veiene mer enn asfalt og betong. De er selve grunnlaget for frihet, trygghet og vekst. Bilen er vårt viktigste og mest fleksible transportmiddel. Derfor må bilen fortsatt være en naturlig og integrert del av transportsystemet, også i byene. Fremskrittspartiet vil fortsette utbyggingen av et moderne høyhastighetsveinett, som sikrer både trygge og effektive reiser for folk og næringsliv. Samtidig må vi ta vare på det vi allerede har. Vedlikeholdsetterslepet på veiene er i dag den største trafikksikkerhetsutfordringen i landet. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å bruke over 1 mrd. kr ekstra til vedlikehold av riksveier og fylkesveier. Det handler om trygghet, om å tette hullene i veien, sikre mot ras og gjøre reisen tryggere for alle. Denne uken har vi igjen sett hvor sårbare vi er for naturkrefter. Ras, flom og ødelagt infrastruktur rammer lokalsamfunnene hardt. I Sokndal i Rogaland står man midt i en alvorlig flomsituasjon i dag. Kommunen har erklært unntakstilstand, veier og boliger er oversvømt, og brannvesenet har måttet bruke båt for å hjelpe isolerte innbyggere. Det krever statlig støtte for igjen å føle trygghet. Det er en viktig investering i trygghet og beredskap. Selskapet Nye veier har vist at det går an å bygge raskere, billigere og bedre. Vi foreslår derfor å styrke selskapet ytterligere, med 1 mrd. kr ekstra til utbygging. I tillegg bevilger vi nye midler til Statens vegvesen og til rassikring, for trygghet på veien må komme først. Vi sier klart nei til bompenger og brukerbetaling på offentlige veier. Folk betaler allerede nok. Derfor setter FrP i sitt alternative budsjett av 270 mill. kr til å redusere bompengegjelden på strekningen Kristiansand–Mandal. Målet vårt er enkelt: lavere takster, lavere regning for bilistene og en merkbar forskjell i hverdagen. Transportpolitikken må også bygge hele landet, fra kyst til innland. Derfor er det helt avgjørende at store prosjekter, som E134 i Rogaland og ny E39 mellom Kristiansand og Ålgård, ikke stopper opp. Norge trenger bedre veier og ikke flere hindringer for folk som er avhengige av bilen i hverdagen. Vi tror ikke på å skatte- og avgiftsbelegge folk inn i framtiden. Vi tror på frihet, trygghet og framkommelighet og på at trygge veier og styrket infrastruktur binder Norge sammen.

Debatten om veisatsing handler om mer enn kroner og øre. Det handler også om i hvilken retning vi vil ta Norge. På den ene siden står Fremskrittspartiet veldig klart på en linje der vi er veldig for mer vei, bedre framkommelighet, mindre kø og lavere bilkostnader. På den andre siden står Rødt, som ønsker færre og mindre motorveier og å avvikle Nye veier. Dette er to helt ulike visjoner for hvordan vi tenker å bygge landet. Da blir spørsmålet mitt: Hvilken vei mener representanten fra Rødt gir best mobilitet og trygghet for folk flest – mer vei og lavere bilkostnader eller færre veier og høyere skatter?

Rødt har tatt til orde for å kutte kraftig i motorveiprosjekter og avvikle Nye veier. Representanten var jo veldig tydelig i talen han nettopp holdt. Mitt spørsmål er: Kan representanten Sølvberg redegjøre for hvilke prosjekter som da ikke vil bli gjennomført som planlagt, og hva det betyr for framkommeligheten og trafikksikkerheten for tungtransport, pendlere og folk flest, som er avhengige av bil?

Oljepionerene bygde Norges oljeeventyr på 1960- og 1970-tallet. De ble utsatt for giftige kjemikalier uten godt nok vern, mens staten og oljeselskapene tjente milliarder. Forslaget som ligger på bordet, gir 8 G per person. Det er for lite for den lidelsen tusenvis har båret, med kroniske plager, kreft og tidlig død. Dette er ikke nok til å gi rettferdighet. Pionerene og de etterlatte fortjener en høyere kompensasjon som matcher oljeformuen de har skapt. Regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning. Vi i Fremskrittspartiet ber regjeringen innlede forhandlinger om en kompensasjonsordning for oljepionerene, slik at de samlet mottar en kompensasjon tilsvarende 65 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget med en løsning på dette. Dette er vårt primære standpunkt. Jeg håper at pionerene får den verdigheten de har ventet på i årtier, og vi håper på flertall i dag.

Norge trenger flere trygge veier. Fremskrittspartiet vil bygge landet videre og sørge for at både folk og varer kommer trygt fram hver eneste dag. I vårt alternative statsbudsjett prioriterer vi å ta igjen det store etterslepet på veinettet. Vi foreslår 600 mill. kr mer til vedlikehold av riksveiene. Det er nødvendige investeringer i trygghet. Trygg ferdsel må komme først. Fremskrittspartiet skal ikke bare tette hullene i veiene, vi skal også bygge landet videre. Derfor foreslår vi også 1 mrd. kr mer til Nye veier – og 500 mill. kr mer til Nye veier til drift og vedlikehold. Vi tilfører også ytterligere 500 mill. kr til Statens vegvesen for å få fart på store prosjekter over hele landet. Det vil si at vi vil fortsette utbyggingen av hovedveinettet med firefelts motorvei, og at det med våre bevilgninger ville bli en raskere gjennomføring av ny E39 mellom Kristiansand og Stavanger. Rett før jeg kom på talerstolen nå, skjedde det igjen. Nok en frontkollisjon skjedde, og denne gangen var det på Krossmoen i Rogaland. Det haster med å få fortgang på denne veien. Nye, moderne veier betyr trygghet, effektivitet, verdiskaping og en lettere hverdag for folk flest. Strømmen, maten og boliglånet har blitt dyrere, og da er det helt urimelig at drivstoffprisene også skyter i været. Fremskrittspartiet foreslår å kutte bensin- og dieselprisene med 3 kr per liter. Det handler om vanlige folks hverdag, om å gjøre det billigere å komme seg på jobb og levere i barnehagen. Fremskrittspartiet tar folks hverdag på alvor. Vi setter trygghet på veiene, vedlikehold av infrastrukturen og lavere kostnader for bilistene øverst på listen. Det er ekte samferdselspolitikk som bygger landet og setter folk først.

Takk for svaret. Statsråden er jo kjent med bekymringer om at manglende bevilgninger både til vei og jernbane fører til utdatert infrastruktur. Jeg ønsker å stille et nytt spørsmål: Hvordan vil statsråden sikre at nødvendige investeringer, både på vei og jernbane, prioriteres, samtidig som han forhandler med Miljøpartiet De Grønne, som også ønsker å stoppe all ny veibygging?

Takk for svar. Sist uke var jeg og flere på befaring i dette området, og vi fikk se det utsatte området i Drangsdalen. Statsråden var også invitert, og statssekretær Kroglund møtte. Vi fikk bl.a. høre om hendelsen der jernbanelinjen faktisk ble hengende i løse lufta fordi massen under linjen raste ut. Det er godt å høre at statsråden tenker at vi får i gang en slags teknologi, og at det kan være med og bidra til at det kan bli bedre. Jeg føler likevel ikke at jeg fikk et helt godt nok svar, så jeg spør igjen: Ser statsråden den overhengende faren på dette strekket i Drangsdalen, og vil statsråden være villig til å vurdere å øremerke midler for å finansiere et pilotprosjekt for denne sensorteknologien på denne banestrekningen?

«Langs norske jernbanestrekninger finnes det flere utsatte områder der ras, skred og påkjørsler av dyr utgjør en betydelig risiko. Et eksempel er Drangsdalen i Lund kommune i Rogaland der det over tid har vært flere hendelser også denne høsten. Kan statsråden redegjøre for om det vil bli lagt til rette for bruk av ny sensorteknologi som kan varsle om dyr, ras og skred i sanntid på utsatte banestrekninger?»

Over 80 pst. av all persontransport i Norge skjer med bil. Det er ikke tilfeldig. I et land med spredt bosetting og lange avstander er bilen det mest fleksible og tilgjengelige transportmiddelet for folk flest i regionen. Likevel møter bilbrukerne stadig flere hindringer. I mange byer brukes nullvekstmålet som et verktøy for å gjøre det vanskeligere å bruke bil – med stengte veier, færre parkeringsplasser og økte avgifter. Dette rammer vanlige folk som er avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå i hop. Med dagens regjering har avgiftene økt, både kjøpsavgiftene og drivstoffavgiftene, samtidig som investeringer i store veiprosjekter kuttes. Det er en farlig kombinasjon for et land som fortsatt mangler et ferdig utbygd veinett som binder landet bedre sammen. Vi må gjøre det enklere og billigere å bruke vei. Et viktig grep er å forenkle veinormalen, slik at vi får mer vei for pengene. Derfor er det også avgjørende at store prosjekter, som eksempelvis E134 i Rogaland og ny E39 mellom Kristiansand og Ålgård, ikke stopper opp. Vi trenger bedre veier, ikke flere hinder for folk som er avhengige av bilen. Fremskrittspartiet vil ha en ny kurs i samferdselspolitikken. Fremskrittspartiet sier klart ifra: Bilen er ikke problemet; den er løsningen for folk flest. Derfor er det viktig å få ned prisene på bensin og diesel. Det er ingen skam å kjøre fossilt – det er tvert imot helt nødvendig for å holde hjulene i gang i samfunnet. Vi vet at eksempelvis tungtransporten og store deler av arbeidslivet fortsatt er avhengig av fossilt drivstoff. Å gjøre det dyrere å bruke disse kjøretøyene rammer ikke bare sjåførene, men også forbrukerne og næringslivet. Dersom vi skal få fart på utbyggingen av viktig infrastruktur i Norge, må vi fjerne unødvendige og kostnadsdrivende krav. Vi må f.eks. fjerne påbud om bruk av elektriske anleggsmaskiner, som i dag er både dyre og lite effektive. Slike krav svekker konkurransen og forsinker prosjektene. Fremskrittspartiet mener at vi, særlig i en tid med økt usikkerhet, også må prioritere å bygge landet. Vi må forsere utbyggingen av kritisk infrastruktur som vei, jernbane og havner. Dette handler ikke bare om framkommelighet og næringsutvikling, men også om beredskap og nasjonal sikkerhet. Det er på tide å sette handling bak ordene. Norge trenger mer vei, bedre beredskap og en politikk som setter folk og framkommelighet først.