OverStortinget

Det er på sin plass å påpeke litt fakta her: Fremdeles er faktisk 70 pst. av biltrafikken fossil, og utslippene fra veitrafikken står på stedet hvil, så ja, elbilpolitikken har vært utrolig vellykket, men å snakke om at biltrafikken i Norge i dag er utslippsfri, det er en utopi. Man må gjerne drømme om at utslipp ikke er relevant i denne sammenhengen, men det gjør det ikke mer sant for det. Det finnes også andre typer utslipp fra biltrafikken enn CO2, som er relevante: svevestøv og annet som gjør det mindre fint å leve, vokse opp og bo i byer. Representanten Henriksen messer om at oppslutningen om bompenger er rekordlav. Men det er ikke noe rart, det, når motorveiutbygging på speed under Fremskrittspartiets siste regjeringstid har skapt et rekordhøyt bompengetrøkk, uten at folk opplever å ha gode alternativer. Byvekstavtaler er ikke pålagt. Det er en mulighet kommunene har, men det krever at politikerne prioriterer. Et eksempel fra Trondheim: Der står slaget nå om hvordan man skal bruke tre milliarder i byvekstmidler. Veldig mange partier lokalt ivrer for å bruke dem på Byåstunnelen, en tunnel som ikke vil gi folk på Byåsen reelle alternativer til bilen, og det er anslått at den vil ha en nøytral påvirkning på biltrafikken – til 3 mrd. kr. Med sånne prosjekter er det ikke rart at folk blir matte av nullvekstmålet. Men det er en del av det lokale selvstyret. Representantene fra Fremskrittspartiet har kritisert at det ikke legges nok til rette for kollektivtransport, men løsningen er ikke å fjerne nullvekstmålet. Løsningen må heller være strengere håndhevelse av belønningsmidlene. Vi må forvente at politiske beslutninger, både lokalt og på Stortinget, trekker i samme retning, for å gi folk valgfrihet. I dag skjer ikke dette i stor nok grad innenfor byvekstavtalene, som også diskusjonen i Trondheim viser. Det er ironisk at i representanten Henriksens og min hjemkommune, Levanger, ber de nå staten: Vær så snill, kan vi også få lov til å forhandle om byvekstmidler? For her er det ikke penger i fylkeskommunen til å gi et akseptabelt kollektivtilbud. Det er dyrt å ta toget, og det finnes ikke noe annet valg. Og snart blir bompengetrykket så enormt, etter Fremskrittspartiets prioritering av E6 over utbedring av toget, at valgfriheten på transportområdet blir like liten, men det blir svindyrt. Det er ikke nok å si ordet valgfrihet og se at samfunnet bare løser det av seg selv. Her gjelder det å se sammenhenger mellom beslutninger som er tatt, og konsekvenser for folk. Det gjelder her på Stortinget, og det gjelder lokalt, og da må vi ta et samlet grep for å sikre folk valgfrihet på transportområdet.