OverStortinget

Hadde byvekstavtalene vært det som Arbeiderpartiet beskriver her, hadde vi sett at det hadde vært stadig flere busser som gikk, vi hadde sett at folk hadde fått de tilbudene de trengte, og at folk kom seg rundt på jobb sånn som man skulle. Men når jeg er hjemme på Askøy og ser litt på hvordan en byvekstavtale slår ut i praksis, kjenner jeg ikke igjen noen av disse fantastisk gode intensjonene som vi hører. Der styrer Arbeiderpartiet også i fylkeskommunen, og der er tilfellet det at de har kuttet i busstilbudet. Og statsforvalteren, som er statens mann ute i kommunene og ute i fylkene, stopper utbygging ute i bygdene våre, for der er det ikke et godt nok busstilbud, og på grunn av nullvekstmålet kan man jo ikke drive med bilbasert utbygging. Da ender vi opp med at skoler ute i bygdene våre rett og slett blir nedleggingstruet, fordi utbygging av nødvendige boliger til barnefamilier stoppes opp av nullvekstmålet. Det er en massiv sentralisering i byvekstavtalene og de prinsippene som ligger til grunn. Det er den praktiske konsekvensen av å føre en så bilfiendtlig politikk. Det går også utover barnefamiliene, som ikke nødvendigvis alltid vil bo i leiligheter i sentrale områder. Det er et mye bedre alternativ. Det er faktisk å satse på å bygge ut en hensiktsmessig infrastruktur i byområdene våre. Det er faktisk å satse på kollektivtransport der det er hensiktsmessig, og sørge for at det er gode nok avganger. Det som er problemet, er når man tar alle disse gode intensjonene og kanaliserer dem inn i en kamp mot at folk skal kunne bruke bil. Da forsvinner egentlig alle disse gode intensjonene, og så blir det til et virkemiddel som er mer som en tvangstrøye, spesielt for de kommunene som ligger bynært. Fremskrittspartiet kommer til å være med og stille opp for at vi skal ha gode kollektivløsninger der de er hensiktsmessige. Men det kan ikke lenger være sånn at staten skal komme med en tvangstrøye i form av byvekstavtaler som stopper utviklingen i resten av landet.