OverStortinget

Tydelighet er ofte en mangelvare i politiske saker og vedtak, og jeg er lei meg for at denne saken vi debatterer her, er et godt eksempel på det. Det forslaget som ble fremmet, gikk på at man skulle etablere et psykiatriambulansetilbud i Oslo og Akershus, og at man på bakgrunn av det skulle se på tilsvarende i de andre regionene. Nå får vi en litt annen type vedtak, som er uforpliktende, men som legger ansvaret over på helseforetakene i en presset økonomisk situasjon. Fra Stortingets talerstol vil jeg si at jeg beklager det. Psykiske helsekriser oppstår hver eneste dag i det norske samfunnet, og det er en realitet denne salen ikke kan komme bort fra. Dette er helseoppdrag. Men i store deler av landet er det altså politiet som må rykke ut når mennesker er suicidale, psykotiske eller i en alvorlig psykisk ubalanse. Dette belaster politiet, som strengt tatt skal avverge kriminelle handlinger, men det skaper også en utrygghet for pasientene og for pårørende. Når vi ser på tallene, ser vi at det har vært en formidabel økning i antall utrykninger fra politiet knyttet til psykiatri. I 2016 registrerte politiet rundt 37 000 oppdrag. I 2022 var dette økt til 54 000, og per nå er det tallet enda høyere. Da må jo salen stille seg dette spørsmålet: Er det noe vi gjør galt, og hva gjør vi for å korrigere det? Svaret vi får her i dag, er strengt tatt: Vi fortsetter som vi har stevnet frem. Det er jo et paradoks når politiet advarer om at psykiatrioppdrag går ut over deres kapasitet, og at mennesker i psykisk krise blir møtt av uniformer, håndjern og blålys når de egentlig trenger medisinsk hjelp og trygghet. Men la meg si det helt klart og tydelig: Politifolkene som tar disse oppdragene, de er helter, de gjør en god jobb, de er flotte medmennesker, men disse pasientene trenger faktisk noe annet. Psykiatriambulanser er bemannet med helsepersonell som har kompetanse på psykiske lidelser og akutte kriser, og de kan møte mennesker på en helt annen måte enn en politimann. Vi ser av dem som har gjort seg erfaringer med operative psykiatriambulanser, at de har hatt gode resultater, ikke bare i Norge, men også i det store utland. De erfaringene burde vi faktisk lytte til og adoptere inn i Norge. Vi vet at helseforetakene er presset på ressurser. Det er ingenting som tilsier at disse vurderingene som nå skal gjøres, ender opp i et konkret bedret tilbud til denne pasientgruppen, og det beklager jeg. Dette handler om verdighet. Det handler ikke bare om ressursbruk, men om hvilket samfunn vi ønsker å være. Stortinget er tydeligvis ikke villig til å ta det valget, og det er synd.