OverStortinget

Byvekstavtalene og nullvekstmålet er styrende for transportpolitikken, og politikere fra mange partier i denne salen snakker om det på inn- og utpust. Målet er å redusere biltrafikken og løsningen er halleluja, kollektivtransport, sykling og gange. I praksis betyr det at folk skal tvinges til å la bilen stå, uansett hvor vi bor, og uansett hva vi trenger i hverdagen. Det er verken realistisk eller respektfullt overfor vanlige folk. Å forholde seg til realiteter, er ofte smart når man skal utforme politikk. Hele 80 pst. av all persontransport her til lands skjer med bil. Det er ikke fordi folk elsker å sitte i kø, men fordi bilen fungerer og er en absolutt nødvendighet for å få hverdagens kabal til å gå opp. Bilen er frihet i hverdagen. Den friheten er det altså noen som har satt seg fore å ta fra folk. I stedet er målet å føre en politikk som bevisst gjør hverdagen vanskeligere, med flere bomringer, høyere avgifter og færre parkeringsplasser. De som ønsker dette, sier: Ta toget. Men hvilket tog? Det som er fullt allerede før det stopper på stasjonen, eller det som folk faktisk svimer av på, som de gjorde på R13 senest nå i ettermiddag – eller bussen som ikke går når du faktisk trenger den? For mange i mitt fylke, Akershus, er ikke dette et reelt alternativ. Det har blitt en tvangstrøye, og det er ikke så mye frihet der. For reguleringsmafiaen er nullvekstmålet også definisjonen på hvordan vi skal bo. Vi skal presses til å bo tettere, trangere og høyere. Det blir stadig mindre plass til familier som ønsker seg litt rom og frihet rundt seg, og det styres med hard hånd ovenfra. Kommunene er fratatt friheten til å utvikle seg slik innbyggerne ønsker. Lokale behov blir overkjørt og erstattet av nasjonale dogmer. Det er ikke lenger folk som styrer utviklingen; det er systemet som styrer folk. Dette er ikke miljøpolitikk. Det er sosial kontroll. Vi har mer enn nok plass i dette landet, og det å begrense folks bevegelsesfrihet er faktisk ikke smart eller nødvendig. Moderne løsninger ligger i teknologien. Bilparken blir stadig renere, og utslippene går ned. Når politikken likevel strammes inn overfor bilistene, beviser det at klima ikke lenger er det egentlige målet. Målet er kontroll. Ser man seg rundt, ser man at nullvekstmålet ikke fungerer etter hensikten. Biltrafikken øker fortsatt i de største byområdene, selv etter år med restriktive tiltak. Det forteller oss noe viktig: Folk trenger den fleksibiliteten bilen faktisk gir. Vi vet at befolkningen vokser, og vi vet at transportbehovet øker i takt med denne veksten. Det å da tro at biltrafikken kan holdes kunstig nede, er urealistisk, og det gir oss et samfunn med mer overstyring og mindre frihet.