OverStortinget

Riksrevisjonens rapport om tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser slår fast at antallet barn og unge med psykiske plager og lidelser har økt betydelig, samtidig som hjelpen de får, i for stor grad avhenger av hvor i landet de bor. Riksrevisjonens konklusjon er klar: Det er kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke i tilstrekkelig grad har sørget for at barn og unge med psykiske plager og lidelser får den hjelpen de trenger. Dette handler ikke om små variasjoner eller enkeltstående utfordringer. Rapporten viser store geografiske forskjeller i tilbudet kommunene gir. Flere kommuner mangler helt sentrale tjenester, som kommunepsykolog og helsestasjon for ungdom. Samtidig ser vi at kommunene opererer med ulike forståelser av hvem de faktisk har ansvar for å hjelpe. Noen tilbyr behandling i grupper andre kommuner mener ikke omfattes av deres ansvar. Pedagogisk-psykologisk tjeneste, som skal være en viktig støtte for barn og familier, spiller dessuten svært ulike roller fra kommune til kommune. Konsekvensen er et system som framstår fragmentert, tilfeldig og uforutsigbart, særlig for barn og familier som allerede står i krevende situasjoner. Mange kommuner peker på et velkjent problem: et misforhold mellom ansvar og økonomi. Oppgaver er flyttet ut, forventningene er høye, men ressursene strekker ikke til. Resultatet blir at hjelpetilbudet avhenger av kommunens økonomi, kapasitet og prioriteringer, snarere enn barnets behov. Mitt spørsmål til helse- og omsorgsministeren er derfor: Hvilke konkrete grep vil statsråden nå ta for å sikre at barn og unge med psykiske plager og lidelser får et mer likeverdig tilbud, uavhengig av bosted? Hvordan vil regjeringen sørge for at kommunene faktisk har kapasitet og kompetanse til å oppfylle sitt ansvar?