OverStortinget

Integrering handler om langt mer enn å oppfylle krav. Det handler om muligheten til å delta, bidra og høre til i samfunnet. Derfor er det helt avgjørende hvilke virkemidler vi velger, og hvilke signaler vi sender. Flertallet i komiteen går lenger enn regjeringens opprinnelige forslag. De ber om at integreringserklæringen utvides til en bredere gruppe, etter modell fra Danmark, og åpner for at konsekvensene kan knyttes til både oppholdstillatelse, statsborgerskap og økonomiske ytelser. Om ikke regjeringens forslag var feil i utgangspunktet, gjør nå Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre det enda verre her i salen. Hva betyr egentlig dette i praksis? Det betyr at en ordning med usikker effekt ikke bare blir videreført, men utvides til flere folk. Det betyr at noe som framstilles som en erklæring, i realiteten kan utvikle seg til et kontrollverktøy, og det betyr at rettigheter i større grad kobles til hvordan man oppfyller sine formelle forpliktelser. Det mest alvorlige her er koblingen til sanksjoner. Når flertallet ber om at konsekvensene for oppholdstillatelse og statsborgerskap utredes, da snakker vi om tiltak med svært store konsekvenser i enkeltmenneskers liv. Da er vi langt forbi – langt forbi – pedagogiske tiltak. Da beveger vi oss i retning av en politikk der integrering skal håndheves gjennom sanksjoner, og, slik det ser ut, gjennom hele livet til den som har signert erklæringen, så det vil heller ikke gå ut på dato. SV mener at det er å gå i helt feil retning. Integrering kan ikke sanksjoneres fram. Den skjer gjennom arbeid, utdanning, språk og deltakelse i fellesskapet. Når flertallet samtidig åpner for økonomiske sanksjoner, forsterker det også en utvikling der ansvaret for integrering i stadig større grad legges på folk alene. Det er en forenkling, for vi vet at manglende integrering også handler om strukturelle forhold. Det handler om tilgang til arbeid, om diskriminering, manglende opplæring og svake inkluderingsarenaer. Vi må være oppmerksomme på signaleffekten, for når vi både utvider målgruppen, innfører erklæringer og utreder strengere sanksjoner, skaper det også et møte med det offentlige som oppleves mer kontrollerende enn inkluderende. Det svekker tilliten, og uten tillit får vi heller ingen integrering. Det har jeg sagt før, i andre debatter i denne salen. Her flytter flertallet med sin tilråding balansen – fra tillit og fellesskap til kontroll og sanksjon. SV er tydelig på at vi må gjøre det motsatte. Dette er et politisk veivalg. Flertallet velger en retning med mer kontroll, flere krav og strengere reaksjoner. SV velger en annen vei, en som bygger folk opp. Vi gjør det gjennom tillit og reelle muligheter, og det er den politikken Norge trenger nå.