OverStortinget

Jeg skal gjøre et forsøk på å ha denne debatten med innestemme. Det er som representanten Mudassar Kapur sier: Vi har alle ulike briller, synspunkter og innganger, og det er som oftest legitime og gode intensjoner bak. Men vi som sitter i denne salen, er stort sett utrustet med ulike ryggsekker: hva vi har oppvokst med, hva vi har opplevd, det som ligger bak oss som har formet oss til de menneskene vi er i dag. Mange som har kommet til Norge som flyktninger, har en helt annen ryggsekk enn mange av oss som sitter her, selv om også noen som sitter her, har de erfaringene i ryggsekken sin. Når det blir sagt at det er helt enkelt å signere på dette, så ber jeg dere også om å ha med i tankerekken alt det som mange har måttet stå i hver eneste dag på butikken, i møte med skolen, den strukturelle, underliggende, kanskje aldri uttalte rasismen, også før de kom til Norge. Og når vi legger fram et brev, en integreringserklæring, og sier «du må signere på at du skal følge norsk lov», kan det høres slik i ørene eller i bakhodet på den som skal signere: «Hvorfor tror du jeg ikke skal det? Selvfølgelig er jeg for likestilling. Selvfølgelig er jeg glad i ungene mine». Det er ikke rart at folk som har opplevd dette over mange år, får den opplevelsen. Og når vi har denne debatten nå, hvor mange av oss har ulike ryggsekker og ulike erfaringer, ber jeg oss også om å tenke på hva andre opplever, og hvordan det kan oppleves. Det er ikke hva vi sier til hverandre, som er viktig. Det er den følelsen vedkommende har etter å ha snakket med oss.