OverStortinget

Bolig er ikke bare et gode en del av oss har mulighet til å ha. Bolig er for de aller fleste selve grunnlaget for et trygt liv. Det er et sted å sove, drømme eller trekke seg tilbake til – et sted å kjenne at en er trygg. Tak over hodet skal ikke være en luksus – det er en forutsetning for å kunne leve et godt liv i Norge. SV mener vi i dag ser en utvikling som går i feil retning. For stadig flere er det ikke slik at trygghet i egen bolig er en selvfølge. Vi ser et leiemarked der leietakere har for lite makt, der kontrakter er korte og uforutsigbare, og der husleiene presses opp år etter år. Vi ser unge som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Vi ser barnefamilier som må flytte gang på gang. Vi ser folk som lever med en konstant uro og klump i magen, med spørsmål om de har et sted å bo om få måneder. Dette er ikke enkeltstående historier. Det er blitt en utvikling. Det er en utvikling som skaper utrygghet, forskjeller og urettferdighet. Svært langt på vei deler SV virkelighetsbildet til Høyre og representanten Mudassar Kapur. For oss er utgangspunktet enkelt: Et trygt hjem skal ikke være avhengig av hvor sterk en er i møte med markedet, for bolig må være et velferdsgode. Da mener SV – og det er kanskje her SV og Høyre skiller lag – at vi ikke helt og fullt kan overlate dette til markedets logikk. Det er nettopp det vi mener vi nå ser konsekvensene av: et marked som fungerer godt for dem som har mye fra før, de som har god hjelp i foreldrebanken. SV vil gjerne at foreldrebanken skal erstattes med Husbanken. Det er derfor vi nå foreslår en mer sosial boligpolitikk og et tryggere leiemarked. Forskjellen mellom oss og det som ligger i flertallets forslag, er at vi er opptatt av at folk i en trygg hverdag skal ha mulighet til å ha en bolig de eier eller leier. Et samfunn må jo veies – det har vi alle vært enige om – etter hvordan vi tar vare på de svakeste rundt oss, og hvordan vi alle kan leve. Skal vi ha et samfunn som gradvis glir lenger unna for stadig flere, eller skal vi ha et samfunn der det er mulig å tro på at vi kan finne vår egen plass? Drømmen om et trygt hjem kan ikke være vag eller uoppnåelig. Den må være konkret nok til at folk kjenner at det gjelder dem, og at det er her og nå. Jeg tar opp SVs forslag.