OverStortinget

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men jeg ser at det er nødvendig, og det er fordi debatten har beveget seg langt bort fra fakta og inn i en fortelling som rett og slett ikke stemmer. La oss begynne der, med fakta. For det første: Nullvekstmålet, altså målet om at veksten i persontransport i byområder skal tas med kollektiv, sykkel, og gange, er ikke noe staten har dyttet på Stavanger mot deres vilje. Det er et mål det er bred politisk enighet om, både lokalt og regionalt. Stavanger har selv stilt seg bak det, og da kan vi ikke noen år senere late som at det kom ovenfra og er helt urimelig. For det andre er det blitt hevdet at statsforvalteren krever over tusen sykkelparkeringsplasser for IKEA, og det er rett og slett feil. Statsforvalteren har ikke fastsatt et konkret krav til antall sykkelparkeringsplasser i sitt vedtak. Det som er gjort, er å vise til gjeldende parkeringsnorm i planen, en norm som allerede er politisk vedtatt. For det tredje har statsforvalteren heller ikke sagt at IKEA bare kan ha 183 parkeringsplasser. Det som er sagt, er at dersom man har lyst til å fravike planen så betydelig som det legges opp til her, må det skje gjennom en ordinær planprosess, altså med åpenhet og høring og grundige vurderinger, ikke gjennom en dispensasjon. Det er et viktig prinsipp, fordi plan- og bygningsloven er ikke laget for å være en formalitet som man hopper over hver gang det er upraktisk. Den er laget nettopp for å sikre forutsigbarhet, helhetlig arealbruk og demokratisk medvirkning. Det er helt legitimt å diskutere forholdet mellom stat og kommune. Det er også legitimt å være opptatt av lokalt selvstyre, men da må vi være ærlige om hva denne saken faktisk handler om. Dette handler ikke om at staten overkjører lokaldemokratiet, som har gjort alt riktig. Det handler om at det er en kommune som har gitt en dispensasjon som strider mot egne vedtatte mål og planer. Da må statsforvalteren selvfølgelig få lov til å gjøre jobben sin og påpeke nettopp det. Det er også blitt tegnet et bilde av at miljøpolitikken er helt løsrevet fra virkeligheten, og det er blitt sagt at ingen sykler til IKEA. Men dette er en stråmann, for spørsmålet er ikke om alle skal sykle hjem med en sofa på ryggen. Spørsmålet er hvilke transportsystem vi bygger rundt sånne etableringer, og hvilke vaner vi legger til rette for over tid. Når vi vet at transport står for en stor andel av utslippene våre, og vi samtidig har forpliktet oss til å redusere biltrafikken i byområdene, da må det også være lov til å gi det konsekvenser i konkrete saker. Jeg må si at når stortingsrepresentanter går ut med så bastante påstander, som overhodet ikke stemmer, bidrar det til å undergrave demokratiet, tilliten til forvaltningen og politikken. Enten har man ikke satt seg godt nok inn i saken, eller så velger man å forenkle og spisse for å vinne oppmerksomhet, og ingen av de delene er særlig betryggende. Vi i Miljøpartiet De Grønne mener det er fullt mulig å finne gode løsninger for IKEA på Forus. Det sier også flertallet i komiteen, og det er jeg glad for. Dialogen med kommunen pågår, og det er gode muligheter for å få en planendring som ivaretar både næringslivets behov og våre felles klimamål. Men det må skje på riktig måte, gjennom åpne og demokratiske prosesser, og ikke med å skyve planverket til side når det blir litt upraktisk, og heller ikke med å forenkle en sånn debatt som dette.