OverStortinget

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:26:34] (komiteens leder): Når vi debatterer denne saken om integreringserklæring, tenker jeg på hun som har kommet til Norge som forfulgt forfatter og opposisjonell i hjemlandet; han som kommer fra et land hvor ulike bøker er forbudt å lese – men han leste dem likevel – hvor posten din overvåkes, hvor moralpolitiet passer på hvordan du oppfører deg, og helst hvordan du tenker; han som har risikert livet i motstandsbevegelsen mot et undertrykkende regime; hun som har vært aktivt medlem av et forbudt parti som kjemper for sin minoritets rettigheter; hun som kommer fra et land hvor kvinner nektes å leve et fritt liv, som kom til Norge nettopp for å kunne være fri, og så måtte kjempe i årevis for å få bli; han som har vært fengslet og torturert. Og så blir jeg så flau. Jeg blir så flau over hvordan de skal bli tatt imot i Norge, selv om jeg kommer til å stemme mot det som foreslås vedtatt i dag. Det er altså disse menneskene vi gjennom en integreringserklæring skal få til å si: Ja, jeg anerkjenner at jeg må lære norsk. Jeg anerkjenner at jeg må bli økonomisk selvstendig. Jeg anerkjenner at kvinner og menn har like rettigheter og plikter. Jeg anerkjenner at alle mennesker har rett til å leve i frihet og trygghet. Kanskje noen av dem som faktisk har kjent på kroppen hva det vil si ikke å leve i frihet og trygghet, vil tenke: Ja, er det noe jeg anerkjenner, så er det det – men er det ikke litt rart at jeg må skrive under på det? Og videre: Dersom jeg har barn, anerkjenner jeg at jeg skal oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg. Jeg anerkjenner at det kan medføre straff dersom jeg ikke følger norske lover. Kanskje vi også skulle lagt til: Jeg anerkjenner at jorden er rund. Eller: Jeg anerkjenner at dette nye landet, Norge, har behov for at jeg skal skrive under på et papir at jeg anerkjenner at hvis jeg har barn, må jeg oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg. Jeg blir så flau over at vi skal ta imot mennesker som kommer til Norge som flyktninger, med en sånn paternalisme, mistillit, ydmykelse, stigmatisering og undervurdering. Vi liker å tenke at vi er et samfunn som bygger på gjensidighet og tillit. Da er det rart å gå fra en integreringskontrakt som inneholder både plikter og rettigheter, til en ensidig erklæring. Antirasistisk Senter skriver i høringssvaret sitt: «Etter vårt syn hviler både kontrakten og erklæringen på feilaktige og stigmatiserende premisser, og de bidrar til å forsterke en utvikling i integreringspolitikken preget av mistillit, symbolpolitikk og stigmatiserende forestillinger om innvandrere og flyktninger.» God integrering skapes ikke gjennom å signere et dokument eller en formell erklæring, og særlig ikke av en sånn karakter. Det skjer gjennom mellommenneskelig kontakt, møter med lokalsamfunn og konkrete tiltak som gir den enkelte muligheten til å delta i arbeidsliv, utdanning og samfunnsliv. Så enkelt er det.