OverStortinget

Vi innvandrere, vi som ikke er født her, vi er ikke problemer. Vi er naboene deres, klassekameratene deres, vennene deres og akkurat her også kollegene deres. Neste år er det 30 år siden familien min kom til Norge. På disse 30 årene har Norge blitt formet av mennesker med ulike historier, bakgrunner og erfaringer. Vi har vokst sammen i nabolag, på skoler, i arbeidslivet og i demokratiet vårt. For meg har Norge vært et land med muligheter jeg aldri kunne ha forestilt meg, et land der barn og flyktninger kan drømme, der en jente som kom gjennom familiegjenforening, kan bli valgt til denne nasjonalforsamlingen. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske valg, valg om å bygge fellesskap og tillit, ikke frykt. Men altfor lenge har innvandringsdebatten vært preget av nettopp frykt, av en retorikk som deler mennesker inn i oss og dem, anført av FrP. De siste årene har dette fått stadig sterkere fotfeste, og det er en retorikk vi må ta et oppgjør med, for virkeligheten forteller også en annen historie. Jeg tilhører generasjonen mange ble advart mot, særlig av Carl I. Hagen, men vi er ikke trusselen. Vi er kollegaer, naboer, venner og medborgere. Norge har ikke blitt dårligere fordi vi har blitt mer mangfoldige. Tvert imot, vil mange si, Norge har blitt rikere – menneskelig, kulturelt og sosialt. Derfor er det problematisk når politikken reduseres til symboler. Når regjeringen foreslår å erstatte integreringskontrakt med en integreringserklæring, framstår det som om inkludering kan skapes gjennom underskrifter på et ark. Det kan det ikke. Inkludering skapes ikke av erklæringer. Det skapes gjennom politikk som gir mennesker reelle muligheter til arbeid, til utdanning, til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Når politikken i stedet for å individualisere ansvaret skyver det over på enkeltmennesker og moraliserer, risikerer vi å svekke, ikke styrke arbeidet for inkludering. Her hviler det et stort ansvar på oss i Stortinget, for det handler ikke bare om enkeltforslag, det handler om hvilken retning vi velger for samfunnet vårt. Vi kan velge en retning som bygger fellesskap, eller en retning som forsterker forskjeller. Og til Arbeiderpartiet og Høyre: Dere kan velge en annen vei enn gjørmebryting med Wiborg og FrP. Dere kan velge inkluderingspolitikk, ikke en integreringspolitikk som peker på de andre.