OverStortinget

Vi snakker ofte om boligkrisen som om den først og fremst handler om en boligmangel, men vel så viktig mener jeg det er med spørsmålet om vi ikke først og fremst har mangel på tilgjengelige, rimelige boliger for alle. Samtidig som boligprisene stiger og stadig flere sliter med å komme inn på markedet, vokser også boligulikheten. Noen eier mange boliger, andre får ikke kjøpt en eneste en og er prisgitt utleiere som først og fremst driver med utleie for å få høy avkastning på sin kapital. Da er det ingen som står igjen og kjemper for nok rimelige boliger. Det er viktig å si det høyt, for boligmarkedet i Norge er faktisk et av de minst regulerte i verden. Problemene vi ser nå, er altså ikke et resultat av for mye regulering, som enkelte representanter ser ut til å tro, de er et resultat av veldig lite regulering. Ja, det må være en rimelig balanse mellom rettighetene til leietaker og utleier, men i Norge er den balansen altfor skjev. Mange utleiere opplever selvfølgelig risiko, mange leier ut deler av sitt eget hjem eller en ekstra leilighet, men det er faktisk leietakerne som har mest å tape når det går galt. Det er leietakere som kan miste hjemmet sitt, tryggheten sin og nabolaget sitt. Derfor er det bra at regjeringen jobber med en ny husleielov, men jeg må si at jeg er utålmodig på vegne av dem som leier bolig i Norge i dag, alle de som lever med for svak rettssikkerhet og for lite forutsigbarhet. Derfor har vi i MDG nå bestemt oss for å støtte forslagene nr. 6 og 7 likevel. Her er det behov for raskere handling. Hovedproblemet i Norge er at vi nesten utelukkende har overlatt leiemarkedet til private aktører. I mange andre land vi liker å sammenligne oss med, finnes det sterke ikke-kommersielle boligaktører og et bredere offentlig tilbud. I Norge er det avkastningen som styrer utviklingen. Det er også positivt at regjeringen jobber med å begrense korttidsutleie, men også her går det altfor sakte. Når korttidsutleie tar over, presser det folk ut av boligmarkedet, og stabile bomiljøer forvitrer. Vi mener at et nasjonalt dekningsmål for studentboliger ikke er veien å gå. Da er det viktigere at det er tilgjengelige boliger der det er behov for det, ikke å bygge flest mulig av dem. Uansett må staten holde trykket oppe, og da trenger vi å tenke nytt om hvordan vi bygger og organiserer boliger. Det er veldig spennende å lese om prosjekter som kombinerer f.eks. studentboliger og eldreboliger. Erfaring viser at folk i ulike aldre har stor glede og nytte av hverandre når man legger til rette for gode fellesskap, men da må staten bidra mer og henge med i svingene på finansieringsordningene. Finansieringsordningene i Husbanken er i dag for rigide og et hinder for denne typen mer kreativ boligbygging. På samme måte er Husbankens regler for boligstiftelse for snever. Ta f.eks. Stiftelsen Anker, som driver med utleie av rimelige leieboliger. Derfor fremmer vi i MDG et forslag om at stiftelser som bygger og driver, må kunne kombinere det med næringsvirksomhet og få støtte fra Husbanken, og med det tar jeg opp forslaget.