OverStortinget

Korrupsjon er ikke et problem som oppstår plutselig og synlig, det er noe som utvikler seg gradvis, i gråsoner, i uklare ansvarsforhold og der kontrollmekanismene ikke er sterke nok. Nettopp derfor er det også noe vi må arbeide systematisk med å forebygge. Norge er fortsatt et land med lav korrupsjon. Det er et gode vi ikke kan ta for gitt. Tvert imot vet vi at høy tillit og lavt korrupsjonsnivå er resultatet av politiske valg over tid. Vi vet også at dette endrer seg. Vi har kanskje lenge vært naive og tenkt at korrupsjon nesten ikke skjer her hos oss, men de siste årene har vi sett at inhabilitet, uformelle nettverk utenfor diplomatisk kontroll og korrupsjonsskandaler er en realitet, at makt korrumperer også i lille, nøkterne Norge. Statsråden peker i sitt svar til justiskomiteen på noe viktig: Kampen mot korrupsjon krever både forebygging, avdekking og reaksjon. Der er vi helt enige. Det krever også sterke institusjoner, kontinuerlig oppmerksomhet og en kultur der korrupsjon ikke aksepteres. Det er nettopp derfor jeg spør: Er systemene våre gode nok i dag? Er vi helt sikre på det? Eller burde vi sjekke at gråsonene ikke er for store, og at forebyggingen får nok oppmerksomhet? Hvem har i dag det samlede ansvaret for å holde oversikt over habilitet og interessekonflikter på tvers av regjering, departementer og storting? Slik systemet er i dag, er svaret uklart, og det bør bekymre oss. Per i dag finnes det ikke noe organ som har som hovedoppgave å forebygge korrupsjon og interessekonflikter. Politiet, Økokrim, domstolene, tilsynsorganene og Stortingets kontrollfunksjoner er viktige, og de gjør et godt arbeid, men de griper stort sett inn i etterkant. I praksis faller ofte ansvaret for å avdekke korrupsjon og uheldige bindinger på medier, varslere og tilfeldigheter. Det er ikke sterkt nok vern for demokratiet i 2026. Forslaget vårt om et antikorrupsjonsorgan handler ikke om at enda et byråkratisk organ skal overta oppgavene til Økokrim eller frita hver enkelt myndighetsperson for sitt personlige moralske ansvar. Det handler om at systemet vi lener oss på, har hull og svakheter. Vi vet at Frankrike har andre systemer og lover enn oss. Poenget er ikke å kopiere deres modell, men hente inspirasjon. Antikorrupsjonsetaten i Frankrike har en sterk, forebyggende og avskrekkende effekt, fordi alle vet at uregelmessigheter i rapportering og reiseregninger blir fulgt opp og får konsekvenser. Det er nettopp det som er poenget. God antikorrupsjonspolitikk handler om å være i forkant. Vi vet at det pågår et viktig arbeid i Stortingets granskingskommisjon, og det er klokt å se dette i sammenheng. Vi skal ikke forhaste oss, men sørge for en grundig utredning. Vi ber derfor Stortinget be regjeringen om å sette ned et utvalg for å utrede opprettelsen av et norsk antikorrupsjonsorgan som kan være uavhengig politisk og ha et eget budsjett. Med det tar jeg opp MDGs forslag.