OverStortinget

Noen av de tyngste sakene jeg har jobbet med i livet, var ikke som stortingsrepresentant; det var som gatejurist. Jeg har skrevet mange søknader om nettopp rettferdsvederlag, og dessverre vant vi flere av dem. Jeg sier «dessverre», for man får ikke rettferdsvederlag uten at noe alvorlig har skjedd. Man får ikke det hvis ikke noe veldig, veldig alvorlig har skjedd i livet. Bak disse sakene finnes det mennesker som har blitt sviktet av barnevernet, skolen og det offentlige, mennesker som har opplevd vold, overgrep eller grov omsorgssvikt. Dette er mennesker som har blitt påført skader de bærer med seg resten av livet. Så møter de systemet enda en gang, og de må dokumentere alt det vonde som skjedde, bevise sin egen historie, forklare sine egne traumer. Jeg har sittet med søknader som har krevd hundrevis av sider med dokumentasjon: innsynsbegjæringer til kommuner, gamle journaler, arkiver, mapper som ingen har åpnet på flere tiår. Noen ganger har jeg måttet reise fysisk til kommunene og sitte og lese dokumentene der, fordi kommunen ikke hadde kapasitet til å sende dem ut. For mennesker som allerede har opplevd å bli sviktet av det offentlige, blir veien til oppreisning altfor ofte en ny belastning, og når søknaden endelig er sendt – det kan ta inntil et år – så begynner ventingen. I 2025 kom det inn 817 søknader. Samtidig ble langt færre saker avgjort. Køene vokser, og saksbehandlingstiden blir lengre. Da jeg jobbet med dette, var det to års saksbehandlingstid. Nå nærmer vi oss tre år, og det kan, som jeg sa, ta inntil et helt år å forberede en slik sak. Da er noe veldig, veldig galt. Det er alvorlig, for dette handler ikke om vanlige forvaltningssaker; det handler om mennesker som ber staten anerkjenne at den har sviktet dem, og da kan ikke svaret være år etter år med venting. Vi må også tørre å snakke om nivået på utbetalingene. Det har etablert seg en praksis som i stadig mindre grad reflekterer alvoret i sakene, en praksis som gjør at summene ofte framstår mer symbolske enn rettferdige. Rettferdsvederlag vil aldri kunne reparere det som skjedde, men ordningen skal i det minste signalisere at samfunnet forstår omfanget av uretten. For de som søker om rettferdsvederlag, er ikke mennesker som har fått for mye av fellesskapet – dette er mennesker som har fått altfor lite og ofte altfor sent. Derfor håper jeg innstendig at det nå vil skje endringer på dette området og sikre at de menneskene vi som samfunn har sviktet aller mest, får et minimum av verdighet og behandling framover.