OverStortinget

Spørsmålet om statlig eierskap og statlige virkemidler hører mer naturlig hjemme i en diskusjon omkring kapitaltilgang til mineralprosjekter, for prosjekter som dette kan være krevende å tiltrekke investeringskapital til når konsesjonsprosesser kan ta opp mot 15–20 år. Kortere og mer transparente konsesjonsprosesser er den fremste løsningen på den utfordringen. Kommuner med mineralvirksomhet kan få positive ringvirkninger i form av flere arbeidsplasser, kompetanse og verdiskaping. Samtidig kan det være en belastning for kommunen og dens innbyggere, og det er viktig at det lønner seg lokalt å satse på næringsvirksomhet basert på naturressurser. Sverige har planer om å utvikle et felt for utvinning av sjeldne jordarter utenfor Kiruna. Det vil være hensiktsmessig at Norge og Sverige ser på industrielle synergier som kan utnyttes for de to potensielle strømmene av sjeldne jordarter i en felles verdikjede. Forvaltning av naturressursene i landet er et grunnleggende spørsmål om nasjonal råderett, sikkerhet og fordeling av verdier. De betydelige forekomstene av sjeldne jordartsmetaller på Fensfeltet i Telemark tydeliggjør at Norge besitter ressurser som er av stor strategisk betydning både nasjonalt og internasjonalt. Fremskrittspartiet vil framheve at kontroll over kritiske mineraler i økende grad må ses i lys av en skjerpet geopolitisk situasjon, hvor tilgangen til strategiske innsatsfaktorer ikke bare er et spørsmål om økonomisk betydning, men i stor grad et spørsmål om beredskap og sikkerhet. I en situasjon med stor avhengighet av leveranser fra få andre land, er det avgjørende at Norge utvikler egne ressurser på en måte som styrker nasjonal handlefrihet og reduserer sårbarhet. Jeg vil vise til representantforslaget fra Miljøpartiet De Grønne og til representantforslaget om å realisere Fensfeltet. Vi mener begge forslagene i stor grad bærer preg av økt statlig styring og politisk detaljstyring framfor friere rammevilkår. Norges hovedutfordring er ikke mangel på politiske mål, men mangel på gjennomføringsevne. Eksisterende prosesser er for trege og lite forutsigbare, og regjeringen har over tid vært for passiv. Løsningen er heller å rydde opp i byråkratiet ved å sørge for kortere saksbehandlingstid, tydeligere tidsfrister og færre innsigelser. Privat kapital og næringslivets initiativ er avgjørende, og staten bør legge til rette gjennom gode rammebetingelser, ikke styre kapital og industriprosjekter. Skatter og avgifter som svekker investeringsevnen, må gjennomgås og reduseres. Da vil man kunne skape fart på det norske mineraleventyret.