OverStortinget

Til det siste fra Thorheim er det naturlig bare å vise til det statsministeren kommuniserte da han foreslo dette, og da denne beslutningen ble fattet av regjeringen. Det er jo statsministeren som bestemmer hvordan man organiserer departementene, men den begrunnelsen som ble gitt i regjeringens vedtak, var at den tradisjonelle delingen ga mening og var nyttig og fornuftig – i tråd med det bl.a. representanten Giske sa – i en tid hvor det man kan kalle den grunnleggende infrastrukturen for handel, var på plass. Det som skjedde da den kalde krigen tok slutt, da vi gikk inn i 1990-tallet, var at det ble mulig å frikoble en del av handelspolitikken fra den større geopolitikken. Det var en bra tid, og det var en logisk tilpasning til den tiden. Nå ser vi i det hverdagslige at det blir stadig vanskeligere å gjøre disse skillene. Utenriksdepartementet har hele tiden hatt ansvaret for WTO-forhandlingene og for EU/EØS-samarbeidet, mens de bilaterale avtalene og EFTA-avtalen har ligget til Nærings- og fiskeridepartementet, som det heter nå – det departementet har hatt ulike navn. Det har vært en arbeidsdeling som har gjort at handel faktisk var delt mellom to departementer. Nå har man blitt enig om å samle det i Utenriksdepartementet, og det er statsministerens beslutning. Det handler altså om den geopolitiske utviklingen, ved at veldig mye av det multilaterale rammeverket er satt alvorlig på spill, at vi ser at skillene mellom sikkerhetspolitikk, bredere utenrikspolitikk, utenriksøkonomi, geoøkonomi og handelspolitikk flyter stadig tettere sammen. Det er i hvert fall den underliggende begrunnelsen. Det som er riktig, er at næringsministerens felt styrkes med et ytterligere forsterket ansvar for næringsfremmearbeidet, som Utenriksdepartementet selvfølgelig skal bistå med på stasjonene, men som strategisk blir samlet under næringsministeren. Det er den justeringen statsministeren gjorde. Næringsministeren er i salen, og vi er enige om at dette er det egentlig statsministeren som kan forklare, men jeg bare gjengir det som ble kunngjort i forbindelse med den beslutningen. Jeg tok ordet for en kort kommentar til oppgraderingen av avtalen mellom EFTA-landene og Ukraina. Vår omfattende støtte til Ukraina er kjent i denne sal, og den er svært viktig. Akkurat her og nå er det aller viktigste å bistå Ukraina i å vinne denne krigen og også i å kunne holde samfunnet i gang mens krigen pågår, men det er også svært viktig at man allerede nå planlegger for Ukrainas økonomiske framtid etter krigen. Den begynner ikke når krigen er slutt; den begynner nå. Det å legge til rette for bedre handelsforbindelser gjør det mulig for Ukraina å gjøre det de selv ønsker, og det som demokratisk valgte ledere er veldig tydelig på: at man vil orientere seg vestover, at man vil orientere seg mot EU, og derved også mot EØS, for med framtidig medlemskap vil man jo også bli EØS-medlem. Derfor er det også relevant for oss å sørge for at vi har gode EFTA-avtaler med Ukraina. Det er i seg selv en støtte. Det er en støtte her og nå, i dagens situasjon, men det er også en støtte til framtidig økonomisk vekst i Ukraina. Jeg vil nevne at en problemstilling jeg ofte har diskutert med ukrainske myndigheter, er at krig er grusomt, krig dreper og ødelegger, vi så forferdelige scener i natt, fra de siste russiske angrepene, men det er også slik at krig på mange måter forener. Det er dessverre en erfaring at når kriger tar slutt og folk fortsatt har mistet huset sitt, kanskje ikke har arbeid, mye er ødelagt og man ikke ser umiddelbar framgang, kan det oppstå nye motsetninger i samfunnet. Det kan også oppstå mye frustrasjon, og ofte kommer det mer posttraumatiske stressymptomer når krigen er over, enn mens krigen pågår. I en slik situasjon er forankring vestover raskt og gode økonomiske betingelser – for økonomisk vekst, for arbeid, for at folk skal få jobber – ekstra viktig. Så jeg vil si at det arbeidet som vi gjør med denne frihandelsavtalen, er bra for et land vi ønsker å hjelpe – ikke bare nå, og ikke bare på lengre sikt. Derfor reagerte jeg, som representanten Giske, litt på mindretallsmerknaden om at det var andre ting som var viktigere, nemlig gjeldsslette og økt bistand til sivilsamfunn. Det er viktige tema, men Ukraina ønsker jo å bli en moderne økonomi, og som alle andre moderne europeiske økonomier må de da kunne handle med andre land, slik at noen vil kjøpe varene og tjenestene de produserer, og slik at de får adgang til å kunne kjøpe de varer og tjenester de ønsker, fra andre. Også her mener jeg det er viktig at man må stå opp for prinsippet om at handel er bra, og at regelstyrt handel er enda bedre.