OverStortinget

Trond Giske (A) [12:40:00] (ordfører for saken): Også i denne saken kan vi legge fram en enstemmig innstilling. Det er bra. Det er bred enighet om at handelsavtaler er en god måte å regulere vår økonomiske kontakt med omverdenen på. Det kalles frihandelsavtale, men det kunne like godt hett regulert handel, for det er det det handler om. Det handler om at våre bedrifter og økonomiske aktører får en forutsigbarhet, en garanti mot vilkårlighet, som igjen gjør at vi kan utvide samarbeidet med andre land. Det er veldig fornuftig å handle. Vi produserer ting billigere enn andre land på noen områder, andre har store fordeler og verdiskaping på andre felt, så bytter vi varer, og alle får økt levestandard. Det er ikke noen automatikk i at den økte levestandarden blir jevnt fordelt, så i mange land kommer dette en elite til gode, det er det ikke noen tvil om, men det forsterker bare behovet for god sosialdemokratisk fordelingspolitikk også i andre land. Handel åpner også for kontakt, og det er i seg selv positivt. Dialog om arbeidstakerrettigheter, miljøspørsmål, likestilling og ressursforvaltning er en viktig del av den kontakten vi har med andre land når vi framforhandler handelsavtaler. Likevel er det ikke et mål å politisere handelsavtaler i størst mulig grad – tvert imot. Vi har sett nå hvordan handelsavtaler blir brukt både som brekkstang og som pressmiddel. Det skaper stor ustabilitet, det skaper usikkerhet, og det skaper konflikter. Vi ønsker selvfølgelig å ta opp en masse saker når vi forhandler handelsavtaler, men jeg tror at Norge, som et lite land, ikke er tjent med at dette politiseres i for høy grad. Jeg har hatt gleden av å forvalte forhandlinger om handelsavtaler gjennom fire år i Nærings- og handelsdepartementet, og jeg synes departementet har klart godt balansegangen mellom å ta vare på norske næringsinteresser og samtidig ta opp alle de politiske sakene som mange ønsker at man skal ta opp. Man har en nær kontakt med næringslivet, man vet hva som er viktigst i en handelsforhandling, og man kan balansere ut alle kravene om ulike politiske saker fra mange sektorer og mange departementer. Dette har vært en god modell. Det er ikke alltid så lett å få omforente standpunkter på alle områder, heller ikke i EFTA, selv om det er få partnere. Sveits har forbløffende liten interesse for fiskerettigheter, mens vi har tilsvarende liten interesse for farmasøytisk industri. Det er ulike næringsstrukturer i EFTA-landene. Likevel har vi kommet fram til felles forhandlingsstandpunkter og felles avtaler. Jeg har registrert at noen mener at det hadde vært en fordel å ha dette i EU. Jeg ser ikke at de felles forhandlingsstandpunktene hadde kommet til å bli særlig lettere om vi skulle forhandlet med 27 land før vi kunne begynne med Malaysia, Ukraina, Vietnam, India eller hvem det nå skulle være. Vi har noen mindretallsmerknader også i disse sakene. Jeg skal kort kommentere vårt syn på det. Vi synes det er veldig bra at vi øker handelen med Ukraina. Selvfølgelig er det helt riktig at det er andre og bedre måter å hjelpe Ukraina på, og det gjør vi jo – i titalls-milliarder-klassen, får vi si: våpen, støtte til sivilsamfunnet, infrastruktur og så videre. Men det at Ukraina er et stort jordbruksland, bør ikke brukes som et argument mot å handle med Ukraina. Ukraina har blitt kalt verdens kornkammer, og det er klart at korn er en viktig eksportartikkel for landet. Regjeringen har gjort endringer i hvem som forvalter handelsavtalen. Det er regjeringens prerogativ å kunne bestemme det selv, men jeg vil advare mot å ytterligere politisere handelsavtalediskusjoner. Det har tjent oss godt at det har vært en avgrensing. Det er ikke en positiv utvikling hvis det nå blir en enda tettere kobling mellom ulike politiske utenriksspørsmål og disse handelsforhandlingene.