OverStortinget

Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er et av de mest prinsipielle vi behandler i denne sal. Det handler ikke bare om hva politiet har på hoften. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et høyt utdannet politi med høy tillit og sivilt preg er noe av det vi skal være stolte av i Norge, og noe vi bør ta vare på. Tilliten mellom politi og befolkning bygges gjennom nærhet, dialog og minst mulig bruk av makt. I en tid med økt uro, der demokratier er under press, bør vi være svært varsomme med å gjøre grep som kan svekke denne tilliten gjennom å endre politiets framtoning. Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke en generell bevæpning av norsk politi, for det er å ta et steg vekk fra de verdiene vi ønsker å bevare. En rekke tunge fagmiljøer og interessegrupper har advart mot at politiet i hele landet skal være bevæpnet i alle situasjoner, og vi deler deres bekymring. Vi ser at politi som går inn i situasjoner der andre løper vekk, må beskyttes for å kunne beskytte seg, og at trening på tilgang til våpen er en del av den jobben politiet skal gjøre på vegne av oss som samfunn, men dette behøver ikke bety at et bevæpnet politi skal bli en normaltilstand. Det er sterkt problematisk å ha våpen i situasjoner der bevæpning ikke er nødvendig og kan virke skremmende eller støtende. Særlig er vi redd for konsekvensene i møte med barn og mennesker i sårbare situasjoner, eller mennesker med lavere tillit til politi og myndigheter. Derfor står vi i MDG fast ved vårt primære standpunkt. Vi støtter ikke generell bevæpning av politiet, og vi stemmer mot lovforslaget. Når det er sagt, registrerer vi at det er et flertall i denne sal som ønsker et mer bevæpnet politi. Når Stortinget likevel går inn for dette, mener vi i det minste det burde vært en prinsipiell diskusjon om varigheten på denne endringen, for det er flere som har skiftet standpunkt til generell bevæpning de siste par årene, blant ansatte i politiet og i en rekke partier. Mange av disse begrunner det med en utvikling i kriminalitets- og trusselbildet. Bevæpningen er altså ikke et mål i seg selv, men en konsekvens av at noe der ute har endret seg. Nettopp derfor mener jeg det er et paradoks at regjeringen og flertallet på Stortinget ser ut til å ville gjøre bevæpningen permanent. Jeg lurer på om dette er et uttrykk for en resignasjon der kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig. Tvert imot bør det være en politisk ambisjon å snu denne utviklingen – redusere kriminalitet, bekjempe nettverkene og styrke tryggheten på måter som igjen kan redusere politiets behov for våpen. Derfor foreslår MDG, som et mindretall i justiskomiteen, at en eventuell lovfesting gjøres tidsbegrenset. Vi har gode eksempler i Stortinget fra tidligere på såkalte solnedgangsbestemmelser og mener det også bør gjelde her. Jeg tar med det opp MDGs forslag i saken og håper at et flertall på Stortinget kan være med på å styrke den demokratiske kontrollen over et spørsmål av så stor samfunnsøkonomisk betydning.