Videoopptak
Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.
Lås opp opptak →Innlegg · 3. jun 2026

SakInnstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))
Innlegget
I denne debatten blir det veldig klart at det er noen her som prøver å se verden som den er, og håndtere den, og noen som helst vil gjøre verden slik man skulle ønske den var. Det er et møte mellom idealisme og realisme. Jeg skulle også ønske vi kunne leve etter Kardemommeloven, men sånn er det altså ikke. Det er kriminelle bander som er væpnet der ute, som går løs på sivilbefolkningen, og er villig til å bruke makt og vold mot både eiendommer og mennesker. Representanten fra SV hadde replikk på statsråden. Statsråden svarte godt for seg, men jeg ønsker å utdype det noe. Representanten stilte spørsmål om når denne generelle, midlertidige bevæpningen har vært til hjelp. Spørsmålet bør heller snus: Når har den ikke vært til hjelp? Hva vet vi om det som ikke har skjedd? Hva om norsk politi ikke var bevæpnet i diverse situasjoner, ville det bidratt til å eskalere voldsbruken fra kriminelle eller ikke? Et annet spørsmål går på at man snakker om forskning. Forskning er tilbakeskuende. Hvem av oss representanter her skal stå og svare for at politikvinner og -menn blir skadet i tjeneste fordi de ikke hadde bevæpning? For å forklare situasjonen slik jeg kjenner den, som har ektefelle som jobber i politiet: Det tar tid fra man opplever en situasjon, til man ber om bevæpning, til bevæpningen gis og man kan bevæpne seg. Det kan gå 5, 10, 15 minutter. De 5–10 minuttene i en pågående livstruende hendelse er helt vitale minutter. Det er helt avgjørende minutter. De av oss som har vært med på slike øvelser og sett hva det betyr, har også en forståelse av som kreves, og hva det vil medføre at politiet er bevæpnet. Jeg må tillegge dette igjen: Når vi snakker om bevæpning, slik representanten fra MDG var inne på i replikkvekslingen, snakker vi om de deler av politiet som har timevis med trening i konflikthåndtering – ikke bare våpenbruk, men også konflikthåndtering. Selv om man har pistolen på hofta, man har elektrosjokkvåpenet, man har batong og pepperspray, velger man først å prøve å snakke seg ut av situasjonen, for så å gå til pepperspray, for så kanskje å bruke batong og til slutt ty til skytevåpenet. Det er ikke automatikk i at når norsk politi får pistol på hofta, vil det gå løs på tilliten mellom politiet og befolkningen. Vi må ha større tiltro til våre tjenestekvinner og -menn, som er godt utdannet og godt trent i et samfunn der vi også nyter høy tillit. (Innlegg er under arbeid)
Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat