OverStortinget

Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt samarbeid om en viktig sak. Det er bra at det er bred enighet om mye i fondsmeldingen. Den 30. mai var det 30 år siden daværende finansminister Sigbjørn Johnsen foretok det første innskuddet i det som i dag heter Statens Pensjonsfond Utland. Han satte da inn nesten 2 mrd. kr i Pensjonsfondet. I dag står det over 21 000 mrd. kr i fondet. Jeg tror verken Sigbjørn Johnsen eller vi andre som var med i politikken på den tida, hadde drømt om at fondet noen gang skulle bli så stort som det er nå. Jeg møter folk som synes det er et problem at fondet har blitt så stort. Størrelsen gir oss noen utfordringer svært få andre land har, men jeg synes ikke vi skal se på det som et problem. Jeg er ganske sikker på at de fleste andre land ville byttet med oss og tatt imot pengene hvis vi syntes det ble for vanskelig å håndtere det her hjemme. Håndteringen av vår felles formue har vært god gjennom disse 30 årene. Både alle som bor i Norge, og vi som sitter på Stortinget i dag, har mye å takke framsynte politikere for. Politikere fra alle partier har vært med og tatt ansvar. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av eksempler fra andre land på at man ikke har klart det. Det illustreres godt i årets fondsmelding at det gjennom disse 30 årene er tatt avgjørelser som har vært gode for verdien på fondet og dermed for Norge, det være seg vekting av aksjer som nå utgjør 70 pst., håndtering av obligasjoner, kjøp av eiendom, aktiv forvaltning, oppdatering av referanseindeks og innføring av etiske regler og rammeverk. For 25 år siden i disse dager fikk vi også handlingsregelen. Det ble enighet om at vi bare skulle ta ut den forventede realavkastningen fra fondet, og dermed kan den reelle verdien av fondet opprettholdes. Av de 21 000 milliardene som i dag utgjør pensjonsfondet, er mer enn halvparten et resultat av avkastning på de innskuddene som har skjedd løpende når våre oljeinntekter har gått rett inn til fondet. Vi tjener mer på aksjer og avkastning enn på olje og gass. I dag er mer enn hver fjerde krone vi bruker i statsbudsjettet, penger som hentes som avkastning fra Pensjonsfondet. Hver fjerde lærer, sykehusansatt, politiansatt eller ansatt i Forsvaret er finansiert av oljepenger, og det bør vi alle her takke våre forgjengere for hver eneste dag. Vi legger et godt grunnlag for fortsatt god håndtering av vår felles formue når en enstemmig komité slår fast følgende i våre merknader: at «forvaltningen av fondet skal være langsiktig, ansvarlig og basert på et klart finansielt mål om høyest mulig avkastning innenfor akseptabel risiko.» Den 4. november i fjor gjorde Stortinget et vedtak der regjeringen ble bedt om å gå gjennom det etiske rammeverket og andre deler av den ansvarlige forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Med bakgrunn i Stortingets vedtak har regjeringen fulgt opp og satt ned et utvalg som skal gjøre nettopp det. Rapporten skal komme innen 15. oktober, og Arbeiderpartiet ser fram til å få forslag på bordet, og til at dette dermed blir gjenstand for grundig diskusjon. På komiteens høring for en måned siden var flere organisasjoner hos oss, og det var fint å høre at mange hadde vært i kontakt med utvalget og kommet i dialog og fremmet innspill. Debatten her i salen i november i fjor viste at vi møter nye dilemmaer og nye utfordringer i dag sammenlignet med hva vi gjorde for bare noen få år siden. Vi trenger en løpende debatt og engasjement om vårt pensjonsfond. Bare slik får vi utvikling. Noe annet ville vært mer problematisk. La meg nevne to forhold som i dag utgjør en viktig del av Pensjonsfondets risikobilde, og som fondet må forholde seg aktivt til: Det handler om klimarisiko, og det handler om risikoen knyttet til den geopolitisk usikre tida vi lever i, som også saksordføreren var innom i sitt innlegg. Jeg tror det er klokt at vi ikke gjør endringer i forvaltningen av fondet raskt, men at vi bruker den norske modellen med utredninger, høringer og grundige analyser. Dette har vært en suksessoppskrift i 30 år. Den skal vi ta vare på. På den måten legger kanskje også vi som sitter på Stortinget i dag, et grunnlag for fortsatt suksess for Norge – at vi bidrar til fortsatt vekst og framgang, så de som kommer etter oss, kan snakke like pent om oss som vi snakker om våre forgjengere.