OverStortinget

Også jeg måtte benytte sjansen til å ha en liten refleksjon etter å ha hørt replikker og det som nå er blitt sagt. En av de mest faglig dyktige og engasjerende realistene jeg kjenner, spurte meg: Hvorfor ble jeg realist eller realfagslærer? Jo, det var fordi han hadde en egen realfagslærer som var engasjert og inspirert og klarte å tenne den gnisten. Her snakker vi om at vi må sikre at vi får flere som velger realfag, som vil bli realfagslærere. Da er spørsmålet: Hvordan er det man skaper den engasjerte og pliktoppfyllende realfagslæreren? Det er i hvert fall ikke med strengere føringer og rammer og normer for praksis, f.eks. det flere har tatt til orde for her: det å regulere skjermbruk og når vi skal bruke bøker, at læreplanene plutselig er for frie, og at vi også skal begrense metodefrihet generelt. Er det noe som tar knekken på inspirasjon og engasjement, er det i hvert fall slike begrensninger. Da vil jeg rett og slett spørre dem som tar til orde for slike begrensninger: Hva slags realfagslærerne er det vi til slutt får, og hvem er det som egentlig ønsker å bli lærer i norsk skole etter hvert?