Også jeg måtte benytte sjansen til å ha en liten refleksjon etter å ha hørt replikker og det som nå er blitt sagt. En av de mest faglig dyktige og engasjerende realistene jeg kjenner, spurte meg: Hvorfor ble jeg realist eller realfagslærer? Jo, det var fordi han hadde en egen realfagslærer som var engasjert og inspirert og klarte å tenne den gnisten. Her snakker vi om at vi må sikre at vi får flere som velger realfag, som vil bli realfagslærere. Da er spørsmålet: Hvordan er det man skaper den engasjerte og pliktoppfyllende realfagslæreren? Det er i hvert fall ikke med strengere føringer og rammer og normer for praksis, f.eks. det flere har tatt til orde for her: det å regulere skjermbruk og når vi skal bruke bøker, at læreplanene plutselig er for frie, og at vi også skal begrense metodefrihet generelt. Er det noe som tar knekken på inspirasjon og engasjement, er det i hvert fall slike begrensninger. Da vil jeg rett og slett spørre dem som tar til orde for slike begrensninger: Hva slags realfagslærerne er det vi til slutt får, og hvem er det som egentlig ønsker å bli lærer i norsk skole etter hvert?

Igjen må jeg presisere at det store handlingsrommet statsråden tar til orde for, er innenfor særskilte rammer og avgrensede perioder, og når det er nødvendig. Med andre ord har rammene blitt lagt slik. Likevel er det ikke bare i spørsmål om organisering vi ser at en stadig oftere ønsker å detaljstyre skolens praksis. Dette gjør man også i spørsmål om skolene skal bruke skjerm, hvordan de skal forholde seg til kunstig intelligens, og hva slags andre pedagogiske virkemidler de generelt skal og kan ta i bruk. Derfor må jeg spørre: Er statsråden bekymret for at lærerne får for mye frihet og tillit, eller er hun bekymret for at de vil bruke friheten annerledes enn det regjeringen ønsker?

Jeg hører at statsråden tar til orde for at handlingsrommet er der, og i den skriftlige uttalelsen var vel handlingsrommet stort også, men da innenfor særskilte rammer og i avgrensede perioder. Det som bekymrer meg, er at regjeringen svarer med å innføre stadig flere ting som ser ut til heller å begrense profesjonens rammer, og så forventer man at profesjonen skal kunne innrette seg etter dem. Dette skjer samtidig med regjeringens arbeid med en tillitsreform. Hvis ikke lærerne og skolelederne, som kjenner elevene best, kan stoles på når det gjelder å vurdere disse virkemidlene etter beste evne, hvordan mener statsråden da at skolene skal klare å snu denne utviklingen?

En ny rapport fra SSB viser at andelen elever uten grunnskolepoeng har økt betydelig de siste årene. Det har vært en dobling siden 2015. Særlig bekymringsfullt er det at økningen er størst blant elever som allerede er sårbare og i mindre grad er i stand til å fullføre videregående og andre videre utdanningsløp. Vi vet at mestring, motivasjon og trivsel trekkes fram som viktige årsaker til skolefravær og utenforskap. Hvor alvorlig må utviklingen bli før statsråden er villig til å revurdere sitt syn på nivådeling?

Det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringer når det gjelder realfagene. Resultatene går feil vei, stadig færre velger de tyngste realfagene, og vi har et arbeidsliv som krever at vi har flere av dem. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre har tatt opp denne problemstillingen, og vi støtter også veldig mange av forslagene de har lagt fram. Det vi derimot er uenig i, er at svaret skulle være flere strategier, kommisjoner og planer og ikke minst forslag som innebærer store læreplansreformer. I altfor mange år har skolen vært et offer for en politisk pendel. Fagfornyelsen er godt etablert, men fortsatt ikke evaluert ferdig og testet, og en har ikke kjent på effekten av den. Det er også en annen ting jeg reagerer på i representantforslaget, og det er det som går ut på å svekke betydningen av og plassen til verb som drøfte, reflektere og analysere i matematikkens læreplan. Ja, elevene må ha grunnleggende regneferdigheter. Det er kjempeviktig. Samtidig som det læres, er viktig at elevene lærer å tenke selv, vurdere og bruke kunnskapen sin i møte med virkelige og realistiske problemstillinger. Dette er ikke et enten-eller. Dette jobbes det med parallelt. Læreplaner er – som andre planer – noe som stadig må evalueres og forbedres, og læreplanen vi har nå, er ikke perfekt. Jeg kan anerkjenne og gi kred for at regjeringen allerede har startet arbeidet, men samtidig er det viktig at vi sikrer at regjeringen også undersøker det vi vil. De forslagene er vi inne i. Litt av bakgrunnen for det ene forslaget vårt om å endre matematikkeksamen: Det går rett og slett på det overordnede behovet for at det er vurderingsformene i skolen som nå kanskje må endres. Vi prøver stadig å putte skolen og samfunnet inn i et utdatert vurderingssystem når vi heller burde snu det og tenke hvordan vi kan gjøre vurderingssystemet i norsk skole mer i tråd med samfunnet vi lever i. Nettopp derfor er dette med tillit viktig. Det er fagmiljøene selv som har tatt til orde for at det er vurderingsformene og rammeverket som det må gjøres noe med. Og når vi ser at stadig flere elever opplever manglende mestring og faller utenfor, trenger vi ikke flere føringer og reformer. Vi trenger mer tillit. Vi trenger revidering, ikke reformer. Og skal vi lykkes med å løfte elevene i realfag, må vi begynne å stole på dem som faktisk gjør jobben. Med det trekker jeg fram forslagene fra Fremskrittspartiet.

Line Marlene Haugen (FrP) [10:59:33] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Proposisjonen fra regjeringen inneholder flere nødvendige og fornuftige justeringer i regelverket for skole og barnehage. Forslagene handler bl.a. om å trygge overgangene ved skolebytte, mindre unødvendig byråkrati og mer hensiktsmessige regler. Fremskrittspartiet støtter de endringene regjeringen foreslår i proposisjonen. Samtidig må jeg benytte anledningen til å løfte en problemstilling som ikke er nevnt. I dag kan offentlige skoler hente opplysninger om foreldre og foreldreansvar fra folkeregisteret, mens private skoler ikke kan det. De må derfor basere seg på opplysninger fra foresatte uten mulighet til å kontrollere om de er riktige. Fremskrittspartiet mener dette er en uheldig forskjellsbehandling og foreslår at private skoler, godkjent etter privatskoleloven, har samme tilgang som offentlige skoler – rett og slett for å sikre at personvernet blir ivaretatt. Med det tar jeg opp forslag nr. 3 fra FrP samt de løse forslagene i saken som FrP er med på, og som vil erstatte forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen.

Jeg opplever etter hvert at det blir litt krevende å forstå logikken til regjeringen i denne saken, for statsråden mener at man tar lærermangelen på alvor, og bruker samtidig ordet kvalitet som hovedargument for at det må settes inn nye grep. Da må jeg nesten spørre: Hvordan i all verden kan statsråden da forsvare at veiledning for nyutdannede lærere ikke ble prioritert i statsbudsjettet?

Først vil jeg si at jeg er glad for at det jobbes for mer fleksibilitet og flere veier inn i læreryrket, noe som er helt nødvendig hvis vi skal klare å møte lærermangelen framover. Samtidig har statsråden tatt til orde for kvalitet og at kravene i utdanningen ikke må senkes, noe vi i FrP også er enig i. Men regjeringen har også fjernet opptakskravene til lærerutdanningen, for å styrke rekrutteringen. Er ikke nettopp det et eksempel på at regjeringen også er villig til å nedjustere kravene når rekrutteringskrisen blir alvorlig nok?

Mangelen på kvalifiserte lærere er, som andre har sagt før meg, en av de største utfordringene i norsk skole. Derfor er det bra at vi diskuterer hvordan flere kan velge læreryrket. Samtidig mener Fremskrittspartiet at vi må passe oss for å tro at en løsning er å sette inn et B-løp for lærerutdanningen. Vi må fokusere på å videreutvikle det vi allerede har, og sikre at lærerutdanningen er både relevant, praksisnær og tilgjengelig for flere. De aller fleste ønsker å bli lærere for å undervise, bygge relasjoner, skape mestring og være trygge voksne. Da er det viktig at utdanningen oppleves tett på den virkeligheten de skal ut i, så jeg synes det er positivt at det allerede er tatt grep for mer fleksible og desentraliserte løp, og for at flere skal kunne velge utdanning ved siden av arbeid. Fremskrittspartiet mener at vi må være forsiktige med å lage lettere løp. Det viktigste nå er å fokusere på de grepene som allerede er satt i gang for å gjøre flere kvalifisert til skolen, og at det faktisk sikrer at lærerne blir værende i yrket, for det er der vi ser hovedutfordringen ligger. Til slutt tar jeg opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Det at FrP ikke har lyst til å gjøre noe med ressursene til skolen, må jeg bare avfeie. Viktigheten av elevenes ferdigheter, hvordan de måles, og at det faktisk er reelt, er noe vi er helt enige om. Men mener statsråden nå at løsningen egentlig er å kjempe mot teknologien? Ser ikke statsråden at det kanskje er vurderingssystemet og mer moderne måter å tenke vurdering på som bør være løsningen?

Jeg takker for svaret. For mange elever som kan streve med bl.a. språk, om det er skriving eller organisering, er KI et verktøy som kan utgjøre forskjellen mellom hjelpeløshet og mestring. Vi vet at KI kan ha kjempegod nytte der. Er statsråden bekymret for at regjeringens sterke teknologiskepsis i skolen, slik jeg opplever det, kan føre til at nettopp de elevene som kanskje har størst behov for slike verktøy, blir dem som taper på denne utviklingen?

Statsråden har snakket mye om føre-var-prinsippet, begrensninger og stor varsomhet rundt KI-bruk i skolen. Hvis ikke skolen selv skal ta den aktive rollen i å lære elevene trygg, kritisk og ansvarlig bruk av denne teknologien, hvem mener egentlig statsråden at skal ha det ansvaret? Er det greit at TikTok, anonyme KI-aktører eller kommersielle algoritmer tar det?

Fremskrittspartiet deler bekymringen for juks og for at KI kan svekke både læring og tillit til vurderingssystemet vi har i skolen, men det som bekymrer meg minst like mye, er politikere som virker å tro at løsningen i skolen bare er å trekke seg unna utviklingen, som om kunstig intelligens er en uvelkommen gjest som forsvinner dersom vi bare trekker ut stikkontakten og finner fram skrivebøkene i kjelleren, for det toget har gått for lengst. KI er allerede en stor del av elevenes hverdag, av arbeidslivet og av samfunnet rundt oss, og da mener jeg det blir direkte uansvarlig dersom skolen ikke skulle ta del i ansvaret for å lære elevene hvordan teknologien faktisk skal brukes. Hvis ikke skolen skulle lære dem det, hvem skulle da ta det ansvaret? Er det TikTok, Snapchat eller tilfeldige algoritmer som skulle ta den jobben? Skolen skal ruste elevene for det livet de faktisk skal ut i, og nettopp derfor trenger vi heller å gi lærerne tillit, kunnskap, kompetanse og ressurser som de kan bruke på gode og læringsfremmende måter. Brukt riktig kan KI være et fantastisk verktøy. Selv har jeg sett elever bruke KI til både idéutvikling, refleksjon og læring, og for elever som strever med språk, skriving eller organisering, kan dette være forskjellen på avmakt og mestring, på hjelpeløshet og selvstendighet. Å gjøre KI til hovedproblemet i skolen er etter mitt syn å kjempe gårsdagens krig. Målet må ikke være et KI-fritt klasserom. Målet må være at elevene lærer å bruke ny teknologi for å lære mer, tenke selv og mestre samfunnet de faktisk skal ut i. Med det tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet er med på i innstillingen.

La meg først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i saken. Det er bred enighet om at skolene må ha kunnskap om hvordan elevene våre lærer, for å kunne sette inn hjelp tidlig, for å videreutvikle kvaliteten på undervisningen og for å sikre hver enkelt elev best mulig oppfølging. Vi vet også at det er viktig å ha gode profesjonsfellesskap, tydelig skoleledelse og åpenhet om elevenes ferdigheter. Samtidig har denne saken vist at det er ulike syn på hvordan vi burde ta i bruk disse prøvene, og hvordan de bør videreutvikles. For Fremskrittspartiet er det allikevel temmelig klart: Vi kan ikke forbedre noe vi ikke våger å måle. Skal vi løfte norsk skole, må vi også våge å se på realitetene. Som både tidligere lærer og skoleleder vet jeg hvor avgjørende det er at en har gode verktøy for å sikre muligheten for å fange opp de elevene som trenger det. Det handler ikke om å henge ut elever, lærere eller skoler. Det handler rett og slett om lærerens ønske om å fange dem opp tidlig nok, før kunnskapshullene blir for store og mestringstroen forsvinner. Det vi vet, er at det er altfor mange elever i dag som strever med grunnleggende ferdigheter i lesing og regning, og da kan ikke svaret være at vi ikke skulle undersøke det, at vi ikke skulle vite mer om det. Tvert imot mener Fremskrittspartiet at nasjonale prøver og kartleggingsprøver må forbedres og videreutvikles, i hvert fall ikke avvikles. Med dette vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet stiller seg bak i innstillingen.

44:41] (ordfører for saken): Jeg vil først få starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av representantforslaget om mer frilek og aktivitet i skolen. Dette er en sak som berører noe helt grunnleggende i skolehverdagen til de yngste elevene våre. Vi vet at lek og aktivitet er viktig for både trivsel, utvikling og motivasjon, og det er det bred enighet om. Samtidig er det ulike syn på hvordan dette best bør følges opp politisk. For Fremskrittspartiet er det særlig tre grunner til at vi ikke støtter forslaget. For det første mener vi at dette i stor grad handler om hvordan skolen drives i praksis, og ikke om behov for flere nasjonale vedtak. Lærere og skoleledere må ha tillit og handlingsrom til å finne den rette balansen mellom lek og læring. For det andre er vi skeptiske til enda mer detaljstyring av skolehverdagen. Skolen har allerede altfor mange krav og føringer, og vår vurdering er at flere pålegg ikke nødvendigvis vil gi en bedre skole. Tvert imot vil det kanskje føre til at den blir mer rigid. For det tredje er vi opptatt av at skolen skal kunne klare å ivareta flere hensyn. Lek er utrolig viktig, men det er også struktur, grunnleggende ferdigheter og tidlig innsats. Dette mener vi er noe som må ses i sammenheng og ikke stykkes opp i enkeltforslag. Avslutningsvis vil jeg igjen takke komiteen for et godt samarbeid, og jeg ser fram til en god debatt i salen.

Det å kunne lese er helt avgjørende, både for læring, for videre utdanning og for å mestre livet. Derfor er det heller ingen uenighet når det gjelder målet med regjeringens leseløft. Problemet er egentlig bare hvordan regjeringen tror en skal klare å få det gjennomført, for de omtaler det som et kraftfullt leseløft og en lesemilliard, men vi kan like godt være ærlige om hva det egentlig betyr. 1 mrd. kr fordelt over fire år betyr i underkant av 400 kr per elev per år. For de pengene mener altså regjeringen at skolene skal kjøpe flere bøker, redusere skjermbruk, gi intensivopplæring, følge opp daglig lesing og forholde seg til en ny lesekommisjon. Dette er ikke et krafttiltak. Det er en ønskeliste som er sendt rett ned i klasserommene. Særlig bekymringsfullt er dette for de elevene som opplever vansker med lesing, for skjerm er ikke bare underholdning for dem. For veldig mange av dem er det et helt avgjørende læringsverktøy. De er avhengig av støttefunksjoner og tilpassede tekster kontinuerlig. Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen tenker at det da skal løses, når vi skal redusere skjerm. Skal vi ha flere voksne inn i klasserommet som skal sitte én til én med hver elev? Eller er svaret at de elevene rett og slett bare må henge etter og klare seg selv? Dette er i hvert fall ikke å utjevne forskjeller. Det er å skape større. Vi blir sterkt kritisert for å satse på nivådelt undervisning, men vi kan egentlig kalle intensiv opplæring akkurat det samme. Vi kan i hvert fall være enige om at for å lykkes med leseløftet, som vi må ha, må vi bruke de ressursene vi har, smartere. Vi må styrke skolene reelt, og vi må også ta hensyn til at elevene er forskjellige. Leselyst kan ikke skapes ved pålegg og puslete rammer, men med tillit til læreren og respekt for elevene, også de som trenger støtte.

Jeg ønsker å starte i et helt vanlig klasserom langt utenfor eventyrbøkene, med én lærer og 30 elever. Før timen starter, har den læreren allerede planlagt fire eller flere ulike undervisningsopplegg, for å sørge for tilpasset og individuelt tilrettelagt opplæring. I timen skal det også gis ekstra lese- og skrivestøtte, noen skal ha ytterligere læringsstøtte, og i tillegg er det elever som flyr inn og ut av timen, og noen kjeder seg fordi det er for enkle oppgaver. Alle skal jo lære på sitt nivå. Samtidig må undervisningen også være variert, den må være praktisk, dokumentasjon skal leveres, tiltak evalueres, alle elevene skal også bli sett – alt dette, med én lærer, på en gang. Dette er ikke unntak, dette er faktisk hverdagen i svært mange klasserom. Denne hverdagen er imidlertid totalt fraværende i regjeringens virkelighetsoppfatning. I regjeringens plan for Norge loves det også mer praktisk undervisning, flere barn på SFO, mer og tettere oppfølging og flere oppgaver lagt på skolen og læreren. Det som mangler fullstendig, er hvordan dette faktisk skal gjennomføres. Flere barn på SFO krever flere voksne. Mer praktisk og variert undervisning i felles klasserom krever flere lærere, og mer tilrettelegging krever mer tid. Likevel finner jeg ikke et eneste konkret grep for å styrke pedagogisk personell, ikke én plan for flere kompetente lærere i klasserommet. Tvert imot får vi servert et statsbudsjett som avvikler et av de få tiltakene som faktisk har dokumentert effekt for å beholde lærere i skolen, og det er veiledningsordningen for nyutdannede lærere. Skal vi ta lærerens arbeidshverdag på alvor, må vi også ta ressursbehovet på alvor. FrP mener at veiledningsordningen må videreføres slik den er, fordi kommunebudsjettene er som de er, og fordi den virker. I tillegg til veiledningsordningen har vi i FrP i vårt alternative statsbudsjett lagt inn 1 mrd. kr øremerket til skolene, men uten ytterligere føringer og krav. Lokale utfordringer krever lokale løsninger og tiltak. Skal vi styrke skolen, må vi ha respekt for virkeligheten i klasserommet – en virkelighet lærerne kjenner godt, men som regjeringen og budsjettpartnerne burde kjent mye bedre.

Denne uken la regjeringen fram sin helt nye plan for Norge. Der slås det fast at Norge nå står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig, og at trygghet, beredskap og kritisk infrastruktur må prioriteres. Likevel er det det motsatte som skjer i praksis. Et godt eksempel er Notodden flyplass. For den ligger det nå inne kutt som vil føre til at tårntjenesten antakeligvis vil legges ned allerede i 2026, og når den legges ned, kan en egentlig bare si at det er starten på avvikling av Notodden Lufthavn. Det er alvorlig, for Notodden Lufthavn har i dag en sentral rolle for både Forsvaret, politiet, luftambulansetjenesten og redningstjenesten. Den brukes aktivt til trening og utdanning og har en AFIS-tjeneste som er avgjørende for flysikkerhet og arbeid med søk og redning i hele regionen. Pilot Flight Academy, som utdanner over hundre piloter i året, er tydelig på at det ikke finnes reelle alternativer på Østlandet med samme kapasitet og tilgjengelighet som Notodden flyplass har. Svekkes den nå ytterligere, vil antakeligvis både utdanning og arbeidsplasser kunne bli flyttet til utlandet. I planen for Norge skriver regjeringen at livskraftige lokalsamfunn og robust infrastruktur i hele landet er avgjørende for beredskapen, og da henger det jammen ikke sammen å kutte i tilskuddet til en flyplass som fyller nettopp disse funksjonene. Dette handler ikke om lokal stolthet, og det handler heller ikke om kommunal drift. Dette handler om nasjonal beredskap, flysikkerhet og evnen til å kunne håndtere kriser både i fredstid og også i langt mer alvorlige situasjoner. Fremskrittspartiet er tydelig: Bevilgningene til Notodden flyplass må styrkes. Tårntjenesten må opprettholdes. Nå mener jeg at regjeringen må begynne å la handling følge ordene de legger fram. Alt annet er rett og slett uansvarlig.

Regjeringens store ord om trygg styring er for meg vanskelige å finne igjen i dette budsjettet – og på flere områder. En av de viktigste samfunnsoppgavene utføres i skole og barnehage og er en oppgave som er fullstendig avhengig av at vi har nok kompetente lærere. Vi står allerede i en enorm lærerkrise, og likevel velger forlikspartiene å gjøre et av de mest treffsikre øremerkede tiltakene vi har, altså tilskudd til veiledning av nyutdannede lærere, om til frie midler. De kan pynte på det alt de vil, men i en sprengt kommuneramme betyr dette én ting, og det er at veiledningsordningen forblir historie. Da må spørsmålet stilles: Er det virkelig slik at forlikspartiene ikke tror på lærerkrisen? Eller velger de bare å overse det at lærermangelen nå gir ansatte i skolen et uholdbart arbeidspress og ungene et stadig svakere og mer utrygt læringsmiljø? For FrP er det veldig viktig at den veiledningsordningen videreføres, for å sikre både lærerne og elevene mer støtte og ikke mindre. I tillegg legger vi 1 mrd. kr ekstra i kommunerammen i vårt alternative budsjett, som da er øremerket til skole og barnehage, slik at midlene treffer de lokale behovene skolene selv kjenner best. Det er dessverre ikke bare innenfor utdanningssektoren vi ser mangel på trygg styring. Den samme mangelen ser vi også i regjeringens kutt på 10 mill. kr til Notodden lufthavn, et kutt til og med Senterpartiet ikke følte for å få rettet opp i sine forhandlinger. Hvis dette blir stående, legges tårntjenesten ned i 2026. Da forsvinner selve forutsetningen for en robust brann- og redningsberedskap i regionen, og for at både politiet, Forsvaret og også landets pilotskoler kan trene og operere sikkert. Dette er absolutt ikke bare et lokalt gode, men omhandler nasjonal beredskap, noe vi i Fremskrittspartiet er veldig tydelig på at vi nå må sikre. Det inkluderer styrking av bevilgningen til Notodden lufthavn. Det er derfor oppsiktsvekkende at budsjettpartiene mener det er totalt uproblematisk å sende milliarder ut av landet. De klarer ikke å se seg råd til å sørge for at skolene våre har nok kompetente voksne, og ei heller usle 10 mill. kr for å sikre en kritisk beredskapsressurs her hjemme.

Ja, det lokale behovet kjennes best på skolene, men igjen: Det er ikke blitt tilført noen øremerkede midler. Ressursene som er i skolen, er allerede ribbet til beinet. Her endres en lov uten at regjeringen tar høyde for at det også krever en god del mer ressurser å ivareta et godt og trygt læringsmiljø i klasserommet. Da må jeg nesten bare stille spørsmålet: Hvor mange elever tenker en må falle utenfor, og hvor mange lærere må egentlig gi opp før regjeringen innser at det ikke bare er å endre en lov? Her må det ressurser til, og det må være en plan for bruk av pengene som blir tildelt skolene og kommunene.

Det er nettopp dette som er problemet, den lokale vurderingen. Det er et stort problem, for i praksis vil en lærer stå alene selv om det er blitt en utvidelse ved lovendringen. I en klasse på 30 står en ofte alene med elever som har krav på individuell tilrettelagt opplæring, og alle elever skal ha tilpasset opplæring. Så har en dem som lager uro. Det en opplever at statsråden gjør, er å legge ansvaret tilbake på skolene og kommunene uten at de får mer ressurser gjennom utvidelsen ved lovendringen. Det synes jeg er skremmende. Da må jeg nesten spørre igjen: Hvordan mener statsråden én lærer alene med 30 elever skal kunne klare å følge opp hele klassen og samtidig håndtere de utfordrende elevene? Det er det jeg føler jeg ikke har fått svar på.

«Kunnskapsministeren svarte nylig på mitt skriftlige spørsmål om hvordan skolene skal håndtere situasjoner der lærere må følge en elev ut av klasserommet etter fysisk inngripen. Statsråden svarte at dette må «avgjøres lokalt» – altså at skolene selv må finne ut hvordan både den urolige eleven og resten av klassen skal ivaretas. Når regjeringen samtidig er imot spesialskoler og alternative opplæringsarenaer – hva mener statsråden egentlig skal skje når problemet fortsetter og læreren står alene?»

Norske klasserom preges av uro, utenforskap og mobbing. Lærere forteller om elever som mister motivasjonen og ikke klarer å finne sin plass i fellesskapet. Dette er alvorlig. Like alvorlig er det hvordan regjeringen møter utfordringen, med raske symboltiltak på sammensatte problemer. Da mobbingen økte, var svaret å innføre mobilfri skole. Det skulle styrke skolemiljøet og forebygge mobbing. Nå, ett år senere, må vi nesten spørre om mobbingen har gått ned. Er utenforskapet redusert, og er det nå slik at de kan klappe seg selv på skulderen og si «der satt den, gitt, det var mobilen som var problemet»? Hvis det var så enkelt, hadde vi hatt en trygg skole for lenge siden. Fremskrittspartiet er for en mobilfri skole, men vi er ikke for politikere som alene mener at forbud og påbud løser alle de komplekse utfordringene vi har i skolen. I neste steg skylder de på skjermen. De vil ha mindre skjerm og mer bøker. Som forskningen sier, kan bøker helt klart styrke konsentrasjon og forståelse, men for svært mange elever er skjermen selve nøkkelen til å lære. En skole uten digitale hjelpemidler er ikke en skole for alle. Det vil faktisk føre til mindre inkludering. Derfor må lærerne få friheten og tilliten til selv å vurdere hva som skal brukes, og når. Men vår forundring stopper ikke der. Når regjeringen nå svikter i å hindre utenforskap i skolen, burde den i det minste sørge for at noen fanger det opp etterpå. Men det gjør de heller ikke. Rauland attføringssenter i Telemark har bl.a. et unikt tilbud innenfor arbeidsrettet rehabilitering og ungt utenforskap. Der får unge voksne støtte til å mestre livet og til å komme seg inn i arbeid. Det er et tilbud som nå står i fare fordi regjeringen tenker at det er greit at helseforetakene gjør uforsvarlige kutt. Konsekvensen er brutal. De som faller utenfor i skolen, risikerer nå å møte et system som også vender dem ryggen som voksne. Ungt utenforskap er noe vi i Fremskrittspartiet tar på høyeste alvor. Hadde Arbeiderpartiet gjort det samme, ville de støttet vårt forslag, som vil gi alle elever muligheten til å bli den beste versjonen av seg selv.