OverStortinget

Norge står midt i en realfagskrise, og varsellampen har blinket lenge. Statsråden går langt i å erkjenne at det er en alvorlig utvikling for resultatene i skolen, men da er spørsmålet: Hvorfor har det ikke skjedd mer på Arbeiderpartiets vakt? Mens behovet for ingeniører, teknologer og kompetanse øker, går utviklingen i feil retning. Næringslivet skriker allerede etter kompetansen som mangler. Dette er alvorlig, og det burde ha blitt gjort noe med for lengst. I en mer urolig verden trenger vi mer norsk teknologi, mer norsk innovasjon og mer norsk kompetanse. Vi kan ikke gjøre oss stadig mer avhengige av at andre land utvikler teknologien som vi selv er avhengig av. Skal vi lykkes med forsvar, beredskap, kunstig intelligens, maritim teknologi og det grønne skiftet, må vi utdanne flere som kan bygge løsningene selv, men dette begynner ikke på universitetet. Dette begynner allerede i barnehagen og i klasserommet, for ingen barn er født og tenker at matematikk er kjedelig. Barn er nysgjerrige: De bygger, de utforsker, og de spør hvordan ting fungerer. Utfordringen er ikke at barn mangler nysgjerrighet, utfordringen er at vi som samfunn ikke har vært flinke nok til å ta vare på dem. Rundt omkring i landet finnes det fantastisk mange initiativer. I Moss har vi prosjektet DigitAbel, med noen ildsjeler og noen lærere som går sammen med næringslivet for å gjøre teknologi og realfag spennende med digitale verktøy som kan brukes i undervisningen. På Nordfjordeid har vi ildsjeler som har bygd opp et prosjekt der skole, næringsliv og lokalsamfunn samarbeider for å vekke interesse for realfag helt fra barnehage til høyere utdanning. Dette er inspirerende, og det viser oss også hva som er mulig, men vi kan ikke bygge Norges framtidige realfagskompetanse på ildsjeler alene. Vi kan ikke forvente at lærere, lokale bedrifter og lokale entusiaster skal brenne lyset i begge ender for å løse en utfordring som angår oss alle. Vår oppgave som politikere er å ta et nasjonalt ansvar, ikke bare holde liv i ildsjelene, men tenne gnisten i elevene – de som en dag skal utvikle ny teknologi, styrke norsk beredskap og skape arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Sverige, Finland og Danmark har allerede vedtatt helhetlige STEM-strategier, mens Norge går baklengs inn i framtiden. Vi trenger en nasjonal realfagsstrategi, og ikke om et år eller to – vi trenger det nå, og vi burde allerede hatt det. Dette handler ikke bare om hva slags karakterer elevene får, dette handler om hva slags kompetanse Norge skal ha, hva slags teknologi vi skal eie, hvor robust vår beredskap skal være, og hva slags arbeidsplasser vi skal leve av i framtiden. Til slutt: I forrige debatt sa jeg at vi stemte subsidiært for tilrådningens forslag til vedtak III, og for det våkne øye fantes det ikke noe III i forrige sak. Men det gjelder altså i denne saken, som Ola Svenneby allerede har tatt opp.