OverStortinget

Elektrifiseringen av transportsektoren er en av de mest synlige samfunnsendringene vi har sett de siste tiårene. Det er elektriske biler, elektriske busser og elektriske ferjer. Det har blitt et fullverdig og godt alternativ til de konvensjonelle dieseldrevne variantene. Det er i utgangspunktet en god nyhet. Det er fantastisk, for vi er selvfølgelig helt avhengig av omstilling i transportsektoren hvis vi skal ha noen som helst mulighet til å nå de målene og forpliktelsene vi har i klimapolitikken. Jeg minner om at vi skal være et lavutslippssamfunn innen 2050. Det innebærer faktisk at vi knapt skal ha noen klimagassutslipp igjen i Norge. Da har vi ikke mye tid på oss til å klare det. For å nå disse ambisiøse målene som har bred tilslutning i denne salen, har vi tatt i bruk store deler av verktøykassen vi har til rådighet. Vi har brukt avgifter, vi har brukt økonomiske støtteordninger, vi har innført reguleringer. Kravene til offentlige anskaffelser av kjøretøy og ferjer er nettopp to grep jeg har tatt i bruk. Her mener jeg at forholdene ligger til rette for generelle utslippskrav. Jeg skjønner at vi skal være varsomme. De transportmidlene vi snakker om her, skal ivareta viktige transporttjenester rundt i landet. Da er det viktig å ta tilstrekkelige hensyn, slik at nye krav ikke påvirker disse funksjonene. I regelverket har vi sørget for unntaksbestemmelser, og vi har også ferjekompensasjon. Det skal sikre at kravene kan følges der det er fornuftig, og at kravene ikke gjelder der det er for kostbart. Det er gjort veldig tydelige avveininger for å få dette til å være noe som fungerer i praksis. Det aller, aller viktigste, det saken handler om: Vi har kompensert fylkeskommunene, og vi har sikret oss at de er i stand til å følge de kravene som er innført.