OverStortinget

Sakene der statsforvalteren har omgjort en rekke vedtak om bygging i strandsonen, har skapt mye turbulens på Agder. For meg står allemannsretten svært høyt. Tilgang til strandsonen for alle er på mange måter en indrefilet i allemannsretten. Derfor mener jeg man skal være restriktiv med å bygge ned nye områder med stor betydning for friluftsliv og rekreasjon i strandsonen. Av den grunn har jeg heller ikke problemer med å se at enkelte av de byggesakene media har dokumentert har fått byggetillatelse, men som nå Statsforvalteren i Agder har stoppet, er utfordrende med tanke på bygging i hundremetersbeltet. Men måten Statsforvalteren i Agder har løst problemstillingen med dispensasjonsvedtak på, som kanskje aldri burde vært gitt av kommunene, er svært krevende. Jeg skal bruke en sak fra Grimstad som eksempel, og i dette tilfellet må jeg forutsette at Agderpostens bilder og artikkel til saken gir et riktig inntrykk. En søknad om bygging 19 meter fra sjøen rett i tilknytning til et friluftsområde har jeg ingen problemer med å se at kan kvalifisere til et avslag, men når statsforvalteren før kommunal behandling har frarådet dispensasjon, lokalpolitikerne likevel har tillatt bygging og statsforvalteren ikke har tatt affære rett i etterkant av vedtaket, blir det svært problematisk at man først lar søker investere opptil 2 mill. kr i opparbeidelse av tomt og infrastruktur før statsforvalteren så kommer på banen igjen og stopper hele prosjektet. Det gir etter mitt syn ikke en følelse av rettssikkerhet for folk, og det er heller ikke slik staten optimalt bør opptre. Jeg tror absolutt det stemmer når Statsforvalteren i Agder har gjennomgått disse strandsonevedtakene fra 2025 og funnet klare, alvorlige feil i mange av dem. Jeg tror også det kan være helt riktig at mange kommuner ikke har vært flinke nok i dialogen med Statsforvalteren i Agder om sine dispensasjonssaker. Samtidig er det for meg ganske underlig om statsforvalteren i en sak der de har gitt en negativ forhåndsuttalelse, likevel lar en lokal dispensasjon skure og gå, og så tar affære når folk har lagt ned millionbeløp i en byggeprosess de trodde var ok. Da må statsforvalteren også ta sin del av ansvaret og se om det er mangler i egen forvaltning som har bidratt til den svært uheldige situasjonen man nå har kommet opp i. Nå ser det i salen i dag ut til å være et flertall som vil oppheve statsforvalterens opphevelse av tillatelsen til bygging i de nevnte sakene. Når tiltakshaver er helt uskyldig for den situasjonen vedkommende har havner i, har jeg en viss forståelse for det, for å si det sånn. Samtidig er det viktig å si på generelt grunnlag at spørsmål om bygging i strandsonen også er politikk. For meg og Arbeiderpartiet er allemannsretten og alles tilgang på strandsonen helt sentral. Andre partier har et mer liberalt syn på spørsmålet om nedbygging og privatisering av disse arealene. Nettopp derfor er det også viktig at uansett utfall av saken som vi i dag har til behandling, må den få følger både for kommunen og statsforvalteren, som ikke har håndtert disse sakene godt nok. For tilslutningen til å beskytte strandsonen og allemannsretten står seg bedre om man samtidig ivaretar folks rettssikkerhet i møte med det offentlige, og unngår saker der folk først har lagt ned millionbeløp i investeringer, for så å oppleve at det offentlige lang tid etter kommer med en kontrabeskjed. Slik kan vi ikke ha det. Utfordringen her er altså ikke at statsforvalteren har overprøvd kommunenes vedtak, men måten det er gjort på. Hvis denne gjennomgangen kan lede til en bedre praksis for framtiden, både på Agder og i resten av landet, er det veldig positivt, men det bør ikke være enkeltmennesker som tidligere har handlet i god tro, som skal betale prisen for det.