OverStortinget

Regjeringen foreslår å endre ordningen med erstatning etter strafforfølging ved at det ikke lenger skal gjelde et objektivt erstatningsansvar for staten når den strafforfulgte har et tap på over 160 G, det vil si over 20,8 mill. kr. Etter forslaget må staten ha utvist skyld for at den strafforfulgte skal få erstatning over beløpsgrensen. Beløpsgrensen gjelder ikke dersom en straffesak blir gjenåpnet og ender med frifinnelse eller lavere straff. Da vil det være en erstatning på objektivt grunnlag, uavhengig av kravets størrelse. På andre samfunnsområder kreves det som hovedregel at staten har utvist skyld for å holdes erstatningsansvarlig. Ordningen med erstatning etter strafforfølging er et unntak fra dette. Ved at det i dag legges til grunn et objektivt ansvar i disse sakene, uavhengig av tapets størrelse, går vi lenger enn de fleste andre land i Europa og lenger enn det vi er forpliktet til internasjonalt. Da ordningen med erstatning etter strafforfølging ble vedtatt, så man neppe for seg enkeltutbetalinger av den størrelsesorden vi innimellom ser i dag. Beløpsgrensen i regjeringens forslag er satt høyt og vil bare få virkning i ytterst få saker. Slik regjeringen ser det, rokker ikke endringene her ved hovedformålet med ordningen, som er å rette opp skadelidtes omdømme og motvirke de uheldige sosiale virkningene forfølging kan ha, særlig i lys av at straff oftest rammer personer fra svakere og mer utsatte samfunnsgrupper. Regjeringen mener at et objektivt ansvar for tap på inntil 160 G vil ivareta rettssikkerheten for strafforfulgte i Norge. Hvilke skyldkrav som skal legges til grunn for tap utover denne beløpsgrensen, mener jeg er et spørsmål om prioritering av fellesskapets midler. Staten skal fortsatt ta ansvar for de økonomiske konsekvensene en strafforfølging kan ha for den enkelte, også etter det som er regjeringens forslag. Formålet med forslaget er dermed å avgrense mot de ytterst få tilfellene der det ikke er rimelig at staten bruker fellesskapets midler til å dekke svært høye økonomiske tap, uten at det vurderes om staten har utvist skyld.