Det aller viktigste der er den virkelig store satsingen vi har mot kriminelle nettverk– 600 mill. kr årlig – som har gjort at både politi og påtalemyndighet i Norge for det første har en forutsigbarhet i bevilgningene, som gjør at de har kunnet rigge seg annerledes. De trekker på ressurser fra både politidistrikter og særorgan. Kapasiteten når det gjelder etterretning, har økt mye. Når det gjelder internasjonalt samarbeid mellom Norge og Sverige, har vi en liaison-ordning. Tilbakemeldingen jeg får fra både politidirektøren og Kripos, som er det operative organet her, er at de ser klare effekter – om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig – av det samarbeidet. Det er bra.

Det er et godt og viktig spørsmål. Det er avgjørende at vi kraftsamler og virkelig utnytter kapasiteten til EOS-tjenestene våre, både E-tjenesten, PST og NSM, som ligger under både forsvarsministerens og justisministerens ansvarsområde. Dette handler veldig mye om å ha en situasjonsforståelse og å ha det totale bildet. Vi har en samarbeidsinstruks mellom PST og E-tjenesten, som representanten sikkert er godt kjent med. Dette er også regulert i etterretningstjenesteloven. Det samarbeidet blir stadig bedre. Stortingets eget kontrollorgan, Riksrevisjonen, et revisjonsorgan, hadde en egen gjennomgang av dette. Jeg var i kontrollhøring om det for ikke lenge siden. Det ble trukket fram hvordan dette samarbeidet har blitt enda bedre. EOS-utvalget undersøkte det i forbindelse med 25. juni-terrorangrepet. Også da kunne EOS-utvalget se at dette blir stadig bedre.

Takk for spørsmålet. Vi må være forberedt på et alvorlig og komplekst terrortrusselbilde i Norge. Det omfatter også koblinger mellom kriminelle nettverk, terrorister og statlige aktører. Kompleksiteten i situasjonen understrekes bl.a. av den den pågående situasjonen i Midtøsten, herunder Iran. Eksplosjonen ved den amerikanske ambassaden i Oslo, som fortsatt er under etterforskning, illustrerer ifølge også politiet alvoret i utfordringsbildet. Åpenhet om trusselbildet er sentralt. PST publiserte 9. april en vurdering av konsekvenser for trusselbildet i Norge som følge av konflikten mellom USA, Israel og Iran. Her framgår det at terrortrusselnivået i Norge fortsatt er «moderat», som betyr at det er en sannsynlighet på 40–60 pst. – representanten kjenner dette begrepet. PST vurderer det imidlertid som sannsynlig at iranske tjenester vil utnytte muligheter for å gjennomføre angrep ved hjelp av proxyaktører, dvs. ved hjelp av stedfortredere i Norge. Med begrepet «sannsynlig» mener PST at det er god grunn til å forvente dette. Dette er en endring fra tidligere vurderinger, hvor dette ble vurdert som «mulig». Endringen i trusselbildet rettes spesielt mot amerikanske, israelske og jødiske interesser. Dette er alvorlig. Dette er en situasjon som treffer både Politiets og PSTs ansvarsområder. Regjeringen har tatt en rekke grep for å gjøre oss rustet til å håndtere en mer krevende sikkerhetssituasjon. PST er nominelt styrket med 55 pst. siden 2021. Politiets budsjetter er økt med 6,5 mrd. kr, som er en økning på omkring 31 pst. I dette ligger det bl.a. en varig styrket innsats mot kriminelle nettverk på 600 mill. kr. Vi har også prioritert et effektivt regelverk. PST kan fra sommeren 2025 lagre åpent tilgjengelig informasjon for å utarbeide analyser og etterretningsvurderinger. Utvidelser i adgangen PST har til å benytte tvangsmidler i forebyggende saker, har nylig vært på høring. Vi vurderer også behovet for å utvide straffeansvaret til å omfatte flere former for skadelig etterretningsvirksomhet. I statsbudsjettet for 2025 bevilget vi 10 mill. kr til Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med regelverksutvikling for å motvirke gjengkriminalitet. Vi ser at koblingen mellom statlige aktører og kriminelle gjenger har åpenbart seg i andre nordiske land, og vi er forberedt på det også her i Norge.

Det har hele tiden vært sånn, og så vidt jeg har skjønt, ligger det også i anbefalingen fra områdegjennomgangen at det skal være både på distrikter, på særorgan og på enheter. Dette er ikke et forsøk på å skjule noen tall – snarere tvert imot. Det at representanten også vil kunne se utviklingen over tid ved å gå inn i statistikken, vil jo gjøre representantens arbeid lettere – når jeg ser på en del av de skriftlige spørsmålene som er stilt – f.eks. at en skiller mellom faste og midlertidige stillinger. En vil få bedre informasjon ut av denne statistikken. Samtidig vil dette som sagt være en klokere måte å rapportere på – og også mer ressurseffektivt for politiets del. Så jeg tror dette er en vinn-vinn-situasjon for oss alle.

Det er riktig oppfattet at det fortsatt vil bli publisert. Det vil bli publisert for både hvert distrikt, særorgan og andre enheter i politiet. Hyppigheten vil bli trukket ned fra månedlig til tertialvis, men i tillegg til at en fortsetter å rapportere på bemanningsstatistikk, vil en som sagt kunne lese ut av statistikken framover – det er altså det vi nå vil få på plass – om det er faste eller midlertidige stillinger, og en kan se utviklingen over tid direkte fra statistikken. Vi mener at dette gir bedre, riktigere og mer tilgjengelig informasjon om bemanningen i politiet. Dette med resultater er da noe i tillegg til å rapportere på bemanning.

Politiet vil fortsatt publisere bemanningstall – for både hvert politidistrikt, særorgan og øvrige enheter i etaten. Hyppigheten for når tallene legges fram, skal imidlertid endres. I stedet for månedlige rapporteringer vil de framover publiseres tertialvis. Denne endringen bygger bl.a. på funn og anbefalinger fra områdegjennomgangen av politiets økonomistyring og budsjettsituasjon, som ble lagt fram i mai 2024. Gjennomgangen peker på at styringen av politiet i stor grad har vært preget av kortsiktige prioriteringer og et sterkt fokus på innsatsfaktorer – særlig bemanning. Områdegjennomgangen anbefaler at styringen i større grad retter oppmerksomheten mot bruker- og samfunnseffekter. Det anbefales også å erstatte den månedlige bemanningsstatistikken på politiets nettsider med nøkkeltall som viser resultater, altså det politiet faktisk oppnår. I tillegg er det lite hensiktsmessig bruk av ressurser å gjennomføre månedlige innhentinger og kvalitetssikring av bemanningssituasjonen i politiet, ettersom dette i liten grad gir styringsrelevant informasjon. De variasjonene vi ser fra måned til måned, skyldes ofte naturlige forhold som endringer i foreldrepermisjoner eller sesongmessige utslag, f.eks. sommervikariater. I første omgang vil Politidirektoratet justere hvordan politiet publiserer bemanningsstatistikken på politiet.no. I tillegg til å endre hvor ofte tallene rapporteres, planlegger direktoratet å dele bemanningstallene inn i faste og midlertidige stillinger og å synliggjøre bemanningsutviklingen i diagrammer for å vise utvikling over tid. Få andre sektorer i staten har vært styrt så omfattende med tanke på bemanning som det politiet har vært. Det er derfor viktig for meg at vi legger til rette for en mer helhetlig og langsiktig styring av politiet. Som nevnt: Dette er en av de anbefalingene fra områdegjennomgangen som politiet selv også ønsket at en fulgte opp.

Politiets samfunnsoppdrag, som er å opprettholde lov, orden og nasjonal sikkerhet, ligger fast, som det også ble påpekt fra talerstolen. Det ligger fast gjennom hele krisespekteret – fra fred til sikkerhetspolitisk krise og krig. Vi vet at hvis det strammer seg til, hvis vi beveger oss fra dyp fred og over i disse nye fasene, så vil politiet bli utfordret enda mer. De erfaringene vi har, og som en har fra andre land, er at kriminaliteten vil øke, behovet for opprettholdelse av ro og orden vil øke. Samtidig vil det samarbeidet som politiet i dag har med Forsvaret, kunne bli utfordret, fordi Forsvaret har sine egne oppgaver, sin egen rolle, sine egne ansvar. Det er grunnen til de satsingene vi gjør på politiet, men også at vi ga et oppdrag til både Politidirektoratet og PST om å se på: Hva skal være politiets roller og ansvar konkret? Hva er det vi konkret må levere på, har behov for? Hva er det vi eventuelt mangler i disse ulike fasene? Så dette er et møysommelig arbeid som vi jobber videre med. Dette handler om å styrke samfunnets trygghet og samfunnets sikkerhet, og dette er denne regjeringens måte å jobbe på. Vi gjør det planmessig, vi gjør det basert på kunnskap, og vi gjør det i nært samarbeid med både politiet og andre aktører. Politiet styres. Det er klart at regjeringen, og at jeg som justis- og beredskapsminister, styrer politiet. Så må vi bare erkjenne at vi har ulike måter å vurdere hvordan vi best styrer politiet. Fra min og regjeringens side er vi veldig tydelige på at vi setter retning, vi gir beskjed om hva vi forventer, vi følger opp med ressurser og hjemler, som den kriminelle nettverkssatsingen er et godt eksempel på, og så setter vi resultat- og effektkrav. Vi forteller ikke i detalj hva de skal gjøre; vi forteller hva samfunnet skal forvente. Denne måten å styre på er noe annet enn hvordan FrP og Høyre styrte politiet. Det er helt riktig, og det er «fair enough». Det man også ser, fra resultatet av måten politiet tidligere ble styrt på, er at vi i dag har et digitaliseringsetterslep i politiet som er prekært – et tydelig gap mellom kriminalitetsbildet og de digitale verktøy politiet har. Framover må vi satse på de politiutdannede, vi må satse på politi og PST, og det er viktig at politiet også får de verktøy de trenger, også digitalt.

Jeg kan forsikre om at vi har ikke glemt at det er politiet som er samfunnets sivile maktapparat. Det er politiet og PST som utgjør det sivile maktapparatet, som er grunnpilaren i det norske totalforsvaret, og i en tid med store omveltninger blir samfunnssikkerheten og statssikkerheten tettere sammenvevd enn tidligere. Utviklingen stiller økt krav til styring og utvikling av politiet og PST, som jeg tar på største alvor. Jeg deler beskrivelser som vi får, hvordan både den brede løpende kriminaliteten og de mest alvorlige sikkerhetspolitiske truslene treffer politiet, nå ofte samtidig og med overlapp. Dette er krevende for politiet og PST. De står definitivt i en utfordrende situasjon. Det er grunnen til at jeg brukte mitt hovedinnlegg på både å fortelle hva regjeringen har satset på, og på å forsikre om at vi vil fortsette satsingen på politiet og PST. Da er det langsiktige planarbeidet et grunnlag i dette i hovedsatsingen for regjeringen. I planarbeidet inngår også tiltak for å få kontroll på utgiftsveksten. For at styring og utvikling av politiet og PST skal bli mer langsiktig, helhetlig og med tydeligere strategisk prioritering, er det behov for å videreutvikle både etat og budsjett- og virksomhetsstyring, og dette følger regjeringen opp. Når det gjelder oppfølgingen av rapportene om politiets og PSTs rolle øverst i krisespekteret, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, vurderer vi både revidering av planverk, av regelverk, av beredskapsplanverket, rolle- og ansvarsavklaringer og videreutvikling av samarbeid. Som statens sivile maktmonopol er det avgjørende at politiet og PST har de nødvendige både inngreps- og påleggshjemlene for å kunne utøve rollen på en effektiv måte. Nå har vi nettopp hatt på høring forslag om endringer i politiloven om utvidelse av PSTs hjemmel for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. Høringen ble avsluttet 13. mars. Vi følger den opp i departementet. Det er et eksempel på hvordan vi tar den tiden vi nå lever i, og kommer med forslag til Stortinget om lovhjemler som gjør politiet, eller i dette tilfellet PST, bedre i stand til å håndtere situasjonen. Men det er krevende, det erkjenner jeg, og det er også det som vi leverer på, og skal fortsette å levere på.

La meg innlede med å si at jeg er glad for muligheten til å belyse det som er et svært viktig tema for regjeringen. Norge er i dag i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Betydningen av politiet og PSTs samfunnsansvar i hele krisespekteret framgår av totalberedskapsmeldingen, Nasjonal sikkerhetsstrategi og regjeringens plan for Norge. Betydningen av statens sivile maktapparat som en bunnplanke i den sivile beredskapen tas på største alvor i regjeringen. Regjeringen har satset på økonomisk styrking, forbedret styring, regelverksutvikling, kompetanseutvikling og teknologi i virksomhetene. Siden 2021 er politiets driftsbudsjett økt med 6,5 mrd. kr, og i årets budsjett øker vi grunnfinansieringen med 196 mill. kr. Totalt er politiets handlingsrom økt med 474 mill. kr. Dette gir politiet økt kapasitet til å løse samfunnsoppdraget. Regjeringen har også varig styrket politiets innsats mot organisert kriminalitet og kriminelle nettverk, med 600 mill. kr i året fra 2025, en satsing som vi nærmest daglig ser resultater av. For PST har vi økt driftsbudsjettet med 668 mill. kr siden vi tiltrådte. I tillegg til budsjettøkninger har regjeringen sørget for bedre styring og tettere samarbeid mellom EOS-tjenestene. Politiet trenger kompetanse som møter dagens og framtidens kriminalitet. Dette forutsetter at politiet får tilstrekkelig handlingsrom til å utvikle virksomheten. Da er det utfordrende med politisk detaljstyring på hvilken kompetansesammensetning politiet skal ha, som krav til politibemanning. Arbeiderparti-regjeringen styrer derfor politiet på hvilke resultater politiet skal oppnå for innbyggerne og samfunnet. Jeg har tillit til politiet. Det er de som er nærmest til å vite hvilke virkemidler som mest effektivt løser samfunnsoppdraget. Regjeringen prioriterer regelverksarbeid. Eksempler på lovforslag som er vedtatt av Stortinget, er lovfesting av PSTs oppdrag som innenlands etterretningstjeneste, hjemmel for at PST kan behandle åpent tilgjengelig informasjon, og kriminalisering av bidrag i skadelig påvirkningsvirksomhet fra fremmed etterretning. Regjeringen jobber også med lovendringer for å ramme kriminelle nettverk. Regjeringen har påbegynt arbeidet med å utvikle langsiktige planer for politiet og PST. Politirolleutvalgets rapport vil være et viktig grunnlag i arbeidet med den langsiktige planleggingen for politiet. Planarbeidet ses i sammenheng med langtidsplanen for sivil beredskap. Planarbeidet som nå er igangsatt på sivil side, legger til rette for at politikkutformingen på sivil og militær side i større grad ses i sammenheng. En annen satsing som ses i sammenheng med det langsiktige planarbeidet, er arbeidet med en samlet og helhetlig styrking av digitaliseringsarbeidet i politiet. Over tid har politiet blitt hengende etter den digitale utviklingen. Dette går ut over kriminalitetsbekjempelsen, beredskapen og sikkerheten i samfunnet. Et av hovedmålene i totalberedskapsmeldingen er å gjøre samfunnet bedre forberedt på krise og krig. I fjor fikk derfor Politidirektoratet og PST hvert sitt oppdrag om å vurdere hvilke roller virksomhetene bør innta øverst i krisespekteret. Rapportene følges opp i det langsiktige planarbeidet for virksomhetene. Regjeringens plan for Norge er tydelig på å styrke sikkerhet og beredskap. Grepene som jeg nå raskt og summarisk har redegjort for, viser bredden i hvordan vi følger opp dette når det gjelder politiet og PST. Virksomhetene er helt sentrale aktører i totalforsvaret, og det vil også komme til uttrykk gjennom øvelser og annen aktivitet i totalforsvarsåret 2026, som vi allerede har sett bl.a. under Cold Response.

Det jeg mener er det viktige, er at kriminalomsorgen og de ansatte i kriminalomsorgen selv er i stand til å håndtere de aller fleste situasjoner. Man vil jo aldri kunne garantere for at det ikke oppstår noe som er så alvorlig at en også må tilkalle politiet, men igjen er det summen av det vi diskuterte i den forrige saken, nemlig at vi må styrke bemanningen ytterligere. Vi gjør noe med kompetansen. Nå er det vedtatt at vi skal ha en bachelorutdanning. Vi må også se på om det er andre typer fagutdanninger som bør inn i kriminalomsorgen, hvilket innhold man skal ha i bachelorutdanningen, og at vi har bygningsmasse – alt det som ivaretar både de innsatte og ansattes sikkerhet. Det er viktig. Det er også viktig når vi diskuterer bruk av isolasjon og bruk av tvang og makt.

Det synes jeg er et veldig godt spørsmål fra representanten. Det er klart at hendelser kan skje helt akutt. De kravene en stiller, og som en skal stille, også i lys av Grunnloven, krever at en kan ta både raske og gode vurderinger, at det er vurderinger som er i tråd med de vilkårene loven setter, og at det også er en notoritet knyttet til det. Det er igjen helt sentralt at vi kan satse på bemanning, at vi har en god grunnbemanning, og at vi har ansatte i norske fengsler som har en god kompetanse, og som også kan øve og reflektere dette.

Jeg starter med dem under 18 år og ser hvor langt jeg kommer på den tiden som er til rådighet. Innsatte under 18 år er i en særlig sårbar situasjon for å utvikle skader fra både selvvalgt isolering og isolering i form av innlåsing, og derfor er vi tydelig på særregler knyttet til dem som er barn i norske fengsler. Det er for det første viktig for oss at bruk av fengsel er siste utvei når personer under 18 år begår kriminalitet. Samtidig ser vi at det er et behov for å ha soningsplasser også for personer under 18 år, og da satser vi på ungdomsenhetene. Der er bemanningen og tilretteleggingen sånn at det i seg selv skal være mindre behov for bruk av isolasjon. Det er det å sikre hensynene til de mindreårige, slik det er slått fast i både barnekonvensjonen og den norske grunnloven, som er viktig, og det adresseres i proposisjonen.

Som representanten påpeker, vil det variere fra person til person hva som er meningsfullt, og hva som f.eks. kan bidra til at personer som selv velger å isolere seg, kan klare å komme i posisjon til at de i større grad kan oppsøke fellesskap også på egen hånd. Vi er igjen tilbake til bemanning og det å klare å sikre en bemanning i norske fengsler som gjør at en kommer i posisjon overfor den enkelte innsatte, og kan klare å møte den enkelte innsatte på en for den god måte. Det vil også bidra til at det er tryggere for de ansatte å jobbe i de norske fengslene.

Jeg vil starte med å si at jeg er ordentlig glad for at Stortinget i dag behandler denne proposisjonen, som har som hovedformål å redusere utfordringene med isolasjon i norske fengsler. Både nasjonale og internasjonale aktører har over tid kritisert norske myndigheter fordi for mange innsatte sitter for mye alene bak låste dører. Blant annet har Sivilombudet overlevert to særskilte meldinger til Stortinget om dette temaet, som har tegnet et dystert bilde av situasjonen. Lovendringene vil følge opp kritikken og bidra til økt rettssikkerhet og bedre kontroll med bruken av inngripende virkemidler i kriminalomsorgen. Reguleringen av innsattes muligheter til fellesskap og tid utenfor cellen handler grunnleggende sett om hvordan innsattes hverdag i fengsel bør være for å sikre meningsfulle og forsvarlige soningsforhold og for å sette innsatte i stand til å leve et lovlydig liv etter løslatelse. Regjeringen foreslår derfor bl.a. å lovfeste en nasjonal minstestandard, som skal sikre at innsatte som hovedregel får tilbud om åtte timer eller mer utenfor cellen hver dag. Samtidig er det innsatte som av ulike årsaker ikke kan delta i det vanlige fellesskapet med andre innsatte, f.eks. som følge av hensynet til egen eller andres sikkerhet. For å sikre at ingen innsatte blir helt isolert, foreslår regjeringen å lovfeste at slike innsatte daglig skal tilbys mer enn to timer meningsfull kontakt med andre personer. Videre er et sentralt mål med forslagene i proposisjonen å unngå at innsatte blir utsatt for tiltak som kan føre til isolasjon, uten at dette er strengt nødvendig og forholdsmessig. Vi foreslår derfor tydeligere vilkår og strengere saksbehandlingsregler for bruk av utelukkelse, sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, i tillegg til regler om tilsyn og oppfølging av den innsatte. Forsvarlige soningsforhold skaper mer trygghet, både for innsatte, for ansatte og for samfunnet. Jeg vil derfor takke justiskomiteen for grundig behandling av denne saken og for at det ligger an til støtte til regjeringens forslag.

Mye har endret seg siden 2021. Jeg prøver som en god gammel forsvarsadvokat å se framover og mener det er gode grunner til å se nettopp på forvaltningsnivåene og om en kan få bedre tjenester og mer ut av ressursene ved å kutte et forvaltningsnivå. Om det er det vi lander på, vet jeg ikke. Jeg vil selvfølgelig involvere Stortinget i den grad det måtte være nødvendig og ønskelig. Jeg mener det er viktig at vi er villig til å se på både strukturer og hva det enn måtte være, for nettopp å få mest mulig igjen for pengene og best mulig tjenester for de ressursene denne sal bevilger.

Antallet forvaltningsnivå er absolutt noe vi vil se på. Vi vil alltid bestrebe oss på å finne gode grep for å være mer effektive og samtidig kunne gi et stadig bedre tilbud til – i dette tilfellet – enten innsatte eller dem som er i friomsorgen, for å få mest mulig igjen for de ressursene en bruker inn i den sektoren. Det er noe vi vurderer.

Det er helt avgjørende at dette ikke bare er et fint diskusjonsdokument, med tanke på alt det arbeidet som er lagt ned fra så mange personer for å kunne fremme dette dokumentet for Stortinget. Det er så god kvalitet, så gjennomarbeidet og så basert på kunnskap, og det peker tydelig retning framover og har klare prioriteringer. Da er det en selvfølge at Stortinget og representanten skal kunne ha store forventninger til at dette også er noe regjeringen følger opp. Det vil vi gjøre, og vi er også godt i gang. Mange av de hovedprioritetene som trekkes fram i meldingen, er vi godt i gang med å følge opp, f.eks. det som representanten påpekte i sin første replikk, knyttet til behovet for å styrke bemanningen.

Jeg tenker det er mange av oss som har godt av å gå litt ut og inn av fengslene så lenge det er for å være enten på jobb eller på besøk, helst ikke fordi en må gjennomføre en straff. Det sier veldig mye om hvorfor vi straffer i Norge, hva slags innhold vi kan gi, og hva som er straff. Straffen er frihetsberøvelsen, men den skal også fylles med et godt innhold. Det som er helt sentralt da, som også representanten peker på, er at vi har en god og kvalifisert bemanning. Det har vært en utfordring de senere årene. Det er også noe regjeringen har tatt tak i og fortsatt vil jobbe med. Den styrkingen vi nå hadde i budsjettet for 2026, er en videre opptrapping for å sikre en enda bedre bemanning i norske fengsler.

Jeg er glad for det samarbeidet vi har også om budsjett, som knytter seg til barn som begår straffbare handlinger – både det å forebygge at en avdekker, og at en gir klokt innhold i de reaksjonene som barn møtes med. Det er foretatt flere lovendringer og flere styrkinger. Om en skal ta ytterligere grep, er noe jeg alltid er åpen for å se på og diskutere, men jeg kan ikke svare klart ja eller nei på det nå.

Det at vi har en desentralisert fengselsstruktur, er som kjent viktig for å forebygge kriminalitet. At en har nærhet til familie, nettverk og lokalsamfunn, gir bedre tilbakeføring, og det reduserer risikoen for nye lovbrudd. Regjeringen vil derfor videreføre en desentralisert struktur der straff gjennomføres så nært bolig som mulig. Vi vet også at mange fengsler er gamle. De er lite egnet for moderne fengselsdrift, og de har betydelig vedlikeholdsbehov. Det er utfordringer vi vil ta tak i, men alt kan ikke løses samtidig. Det vi legger vekt på fra regjeringens side i så måte, er forutsigbarhet og tydelige prioriteringer i kriminalomsorgens byggeprosjekter, og vi har gitt beskjed om at vi prioriterer å følge opp flere sentrale byggeprosjekter for å sikre en god framdrift. Det å utrede nytt fengsel i Mosjøen og Ålesund-området er blant dem.

For en sørlending er jo 19 timer helt ellevilt langt å kjøre, så den beskrivelsen representanten ga av hvor langt det er, legger jeg til grunn. Jeg er enig i at det ikke er å være nært hjemstedet. Når det gjelder Fauske fengsel, har regjeringen gjentatte ganger sagt at vi ikke har noen planer om å legge ned Fauske fengsel. Det vi har vært tydelige på, er at vi må styrke kriminalomsorgen, og det er jo noe vi har gjort sammen med Senterpartiet. Vi har hatt en betydelig styrking av kriminalomsorgen gjennom forrige stortingsperiode, og også nå i budsjettet for 2026. Det må vi gjøre både ved å sikre god bemanning og ved at vi klarer å ha anstalter som legger til rette for gode soningsforhold og godt innhold i soningen. Da vil vi være åpne på hvilke planer vi har framover, og hva vi ser på framover. Vi har flere sentrale byggeprosjekter, men igjen: Vi har ingen planer om å legge ned Fauske fengsel nå.

Jeg vil ikke kommentere enkeltsaker, men at innsatte i norske fengsler skal benytte tiden der til å begå kriminalitet, organisere kriminalitet og planlegge kriminalitet, er både sjokkerende og totalt uakseptabelt – det er jeg enig i. Derfor er det viktig at vi har en god kriminalomsorg, og at en har et godt samarbeid med politiet og andre, sånn at den tiden en fengselsstraff er, kan benyttes til nettopp å bidra til rehabilitering, heller enn at en legger til rette for kriminalitet – noe jeg bestemt mener at en ikke gjør i norske fengsler.

Det er litt vanskelig for meg å svare på hva Fremskrittspartiet gjorde. Det blir å spekulere litt, men det kan hende at vi er bedre på å forebygge kriminalitet, også gjennom godt politisamarbeid med landene en del personer som begikk kriminalitet i Norge, kom fra. Igjen er det spekulasjoner fra min side, heller enn at jeg kan si at jeg har gått grundig inn i de tallene for å se hva som er bakgrunnen til dem. Vi vet jo at fangebefolkningen har endret seg noe, også når det gjelder landbakgrunn. Dette er noe vi i så fall må se litt nærmere på, men jeg er helt enig i at å få til gode soningsavtaler, og at en faktisk også soningsoverfører, er viktig.

Det er viktig for Arbeiderparti-regjeringen at vi har trygghet i Norge, og en av de tingene vi er tydelig på, er at hvis folk kommer til Norge og begår kriminalitet, skal de også ut av landet etterpå. Noen vil bli utvist fordi en har en klar og tydelig mistanke om at det kan være fare for alvorlige handlinger eller trusler mot Norge. I andre tilfeller er det utvisning eller utleveringer. Så til dette som gjelder soningsoverføring. Vi har bilaterale soningsoverføringsavtaler med de landene som vi har flest innsatte med utenlandsk bakgrunn fra. Det er iverksatt tiltak for å øke soningsoverføring til f.eks. Litauen ved at det innhentes garantier for overholdelse av menneskerettighetene ved overføring dit, og det arbeides for å knytte Norge til EUs rammebeslutning om soningsoverføring.

Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen. Framtidens straffegjennomføring må bygges på forebygging, forholdsmessighet og forsvarlighet. Innholdet i straffegjennomføringen er vesentlig for å forebygge kriminalitet. Dette betyr bl.a. at innsatte må kunne opparbeide seg relevant kompetanse, delta i meningsfulle aktiviteter og følges opp på en måte som reduserer risikoen for tilbakefall. Over tid er det framsatt kritikk for ulike sider ved kriminalomsorgen. For mye isolasjon, for liten bemanning og mangelfullt innhold i fengslene er blant det som er kritisert. Sivilombudet har påpekt at for mange innsatte tilbringer for mye tid alene på cellen. I sommer fulgte regjeringen opp med en lovproposisjon for å redusere isolasjon og øke graden av menneskelig kontakt, som nå også er til behandling her i Stortinget. Bemanningen og kompetansen i kriminalomsorgen er avgjørende for en god kriminalomsorg. Vi har styrket kriminalomsorgens budsjetter årlig, økt opptaket ved fengselsbetjentutdanningen, og vi omgjør utdanningen til en treårig bachelorgrad. Dette skal styrke kompetansen og arbeidsforholdene for de ansatte. Vi har også satt i gang tiltak for å rekruttere og beholde personell, inkludert etablering av et desentralisert studium for å møte behovet for flere utdannede fengselsbetjenter i større deler av landet. Vi prioriterer nødvendig fengselskapasitet. En desentralisert struktur og elektronisk kontroll skal bidra til fleksibel og forsvarlig straffegjennomføring. Vi sikrer erstatningskapasitet for Oslo fengsel og et nytt kvinnefengsel på Bredtveit, og vi øker kapasiteten for mindreårige. For barn og unge sikrer vi raskere og bedre straffereaksjoner. Vi har prioritert midler til hurtigspor for raskere straffesaksbehandling. Denne meldingen som Stortinget nå behandler, skal bidra til et tryggere Norge. Vi vil utvikle et straffesystem som forebygger ny kriminalitet, ivaretar innsattes rettigheter og sikrer trygghet for alle. Jeg er glad for at Justiskomiteen har stilt seg bak både stortingsmeldingen og den saken vi skal behandle senere, lovproposisjonen om isolasjon.

Det ene representanten peker på, nemlig nødvendige kvalifikasjoner, er en av de tingene vi har påpekt. Inkasso er et eget fag. Det handler også om å være underlagt risikostyringsforskriften og tilsyn fra Finanstilsynet. Det at en advokat sender et brev på vegne av en klient og minner skyldneren om å betale, skal man fortsatt kunne gjøre. Det forslaget som foreligger her, er ikke til hinder for det. Det forslaget som ligger inne og er en videreføring av gjeldende rett, gir absolutt mening hvis en mener at advokater fortsatt skal kunne drive alminnelig inkassovirksomhet på samme måte som inkassoforetak, men for mange advokater vil det innebære at en mister den muligheten til forenkling som følger av forslaget i proposisjonen.

Det følger av det såkalte NPL-direktivet at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges personer som er ansvarlig for den aktuelle overtredelsen etter nasjonal rett. Fagansvarlige kan være en sånn person, siden det er de som vil ha et særlig ansvar for å påse at inkassovirksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler. Sånn jeg forstår det, vil det derfor bryte med EØS-forpliktelsene våre hvis vi ikke innfører hjemmel for å ilegge fagansvarlige overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret kan også bidra til å bedre regeletterlevelsen, og det kan være en egnet reaksjon, avhengig av omstendighetene i saken. Det er foreslått høye skyldkrav i hjemmelen om overtredelsesgebyr: forsett eller grov uaktsomhet. I strafferetten vil jo det si at man har opptrådt svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse. Dermed er det ikke riktig at det kan ilegges for andres feil.

Ny inkassolov er en stor og viktig lovsak, og jeg er glad for at loven etter alt å dømme blir vedtatt i dag. Lovforslaget er omfattende – det er mange forskjellige, store og små, endringer fra den gjeldende loven. Inkassoloven regulerer inndriving av forfalte pengekrav, enten fordringshaveren inndriver kravet selv, eller det er et inkassoforetak som inndriver kravet. Det at næringslivet og andre får betalt for varene og tjenestene de leverer, er avgjørende både for dem som skal få betalt, og for norsk økonomi. Samtidig er et av de viktigste formålene med inkassoloven å beskytte skyldnerne mot hard pågang og å legge til rette for at de kan ivareta rettighetene sine. Det har vært viktig å forstå de ulike aktørenes behov og å finne balanserte regler som kan fungere i praksis. Mange regler vil styrke skyldnernes posisjon. Inkassoforetakene vil få mer omfattende plikter – og fordelene av et oppdatert og tilgjengelig regelverk. For fordringshavere som inndriver sine egne pengekrav, vil reglene bli enklere enn i dag. Noen høydepunkter fra loven er: Det blir tydeligere regler om god inkassoskikk og kommunikasjon. Skyldnerne får mer informative inkassovarsler og betalingsoppfordringer, slik at de lettere kan forstå hva kravene gjelder. Flere regler skal legge til rette for færre feil, bl.a. regler som skal forebygge inndriving av urettmessige krav, regler om hvordan inkassoforetakene skal behandle innsigelser mot kravene og klager på inndrivingen, og regler om overtredelsesgebyr. Nye regler om skyldnere som har fullmektig eller verge, vil gjøre det enklere å hjelpe skyldnere som vanskelig kan følge opp sakene selv. Blant annet får inkassoforetakene opplysninger fra folkeregisteret om vergemål og stadfestet framtidsfullmakt, slik at de lettere kan kontakte verger og framtidsfullmektiger. Loven er endepunktet på en lang reise, hvor mange har bidratt, og jeg er glad for å få være med på å sluttføre arbeidet. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt i lovarbeidet, og så håper jeg at loven for det første blir vedtatt, og at den deretter fungerer godt i mange år framover.

På vegne av regjeringen har jeg æren av å overbringe tre kongelige proposisjoner: samtykke til ratifikasjon av konvensjon om opprettelse av en internasjonal kravskommisjon for Ukraina og inngåelse av avtale om deltakelse i styringskomiteen for spesialtribunalet for Ukraina midlertidig endring av alkoholloven – unntak fra maksimaltiden for skjenking under fotball-VM for herrer 2026 finansiering av veiprosjektet fv. 17 Ørnes–Glomfjord i Meløy kommune i Nordland fylke

Igjen: Jeg snakker generelt og ikke om den konkrete saken. Også personer som utfører humanitært arbeid, må jo operere i samsvar med reglene i de landene de befinner seg i, men det å dokumentere menneskerettighetsbrudd vil jo gjennomgående være noe man gjør uten at en krenker europeiske lands lovgivning, og der har vi jo en betydelig grad av rettslikhet. Igjen: For at overlevering kan skje, er det flere grunnleggende vilkår som må være oppfylt, og domstolene har som oppgave å sikre at de forutsetningene er til stede i den enkelte sak. Ett av vilkårene for overlevering er jo at det er begått et straffbart forhold, og at det forholdet som hovedregel også er straffbart i Norge. Så det er reelle straffesaker vi overleverer til, ikke til ren politisk forfølging. (Innlegg er under arbeid)

Jeg oppfattet spørsmålet dit hen at det knytter seg til å utlevere personer som utfører humanitært arbeid. Der vil jeg si at jeg mener klart at de forutsetningene som ligger i arrestordreloven, bidrar til å forhindre at Norge overleverer personer til straffeforfølging, som kriminaliserer humanitært arbeid. Det følger av arrestordreloven at forhold som ligger til grunn, som hovedregel må være straffbart også etter norsk rett for at en person skal kunne overleveres. Som jeg sa i mitt første svar: Overlevering krenke Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Som jeg påpekte i mitt svar på forrige spørsmål er beskyttelse av menneskerettigheter viktig for Norge, og er noe denne regjeringen arbeider for. Arrestordreloven oppstiller klare rettslige rammer for håndtering av arrestordrer som mottas av norske myndigheter. Det er domstolen som skal avgjøre om de grunnleggende vilkårene for overlevering etter en arrestordre er oppfylt, og normalt avgjøres saken deretter av påtalemyndigheten. Som statsråd kan jeg verken kommentere eller gripe inn i saker som er til behandling i påtalemyndigheten eller i domstolene. På generelt grunnlag mener jeg at enkeltpersoners grunnleggende rettigheter ved en arrestordre er godt ivaretatt gjennom arrestordreloven. Det følger bl.a. av arrestordreloven § 7 at forholdet som ligger til grunn for arrestordren, med unntak for visse særlig alvorlige straffbare handlinger, må være straffbart også etter norsk rett. Alle land som deltar i arrestordreordningen er også bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Arrestordreloven § 8 andre ledd slår fast at overlevering ikke kan skje i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon med de endringer eller tilleggsprotokoller som gjelder som norsk lov. En effektiv overleveringsordning er et viktig virkemiddel, også for Norge, for å kunne bekjempe grenseoverskridende kriminalitet. Grunntanken i arrestordresystemet er gjensidig tillit til rettsavgjørelser fra EU-statene. Systemet innebærer at norske myndigheter ikke skal overprøve disse landenes rettsavgjørelser når det utstedes en arrestordre, men legge disse til grunn uten å vurdere nærmere om dommen er korrekt, eller om det er skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold. Den gjensidige tilliten må ses i sammenheng med Norges strafferettslige samarbeid med EU ellers, og at EU-statenes rettssystemer står Norge nært. Rettslikheten er nettopp en av grunnene til at Norge inngikk den såkalte parallellavtalen med EU, som ligger til grunn for arrestordreloven. I forordet til avtalen uttrykker partene sin gjensidige tillit til hverandres rettssystemer og avtalepartenes evne til å garantere rettferdig rettergang. Jeg mener at forutsetningene som ligger i rammeverket tilsier at Norge i etterlevelsen av arrestordreloven ikke bidrar til å kriminalisere humanitært arbeid.

Det første representanten spør om, er om statsråden ofte er adressat for en internasjonal brevkampanje. Jeg har ikke opplevd det. Det var det første spørsmålet. Så til utlevering generelt. Jeg kan ikke gå inn i en enkeltsak. Nå er den til behandling i påtalemyndigheten. Det ligger til domstolene og påtalemyndigheten, som sagt, og jeg kommenterer ikke enkeltsaker som er til behandling der. Det er klare vilkår for å kunne overlevere, eller det er, som sagt, tre unntak som gjør – etter at det er konstatert at vilkårene er til stede – at en kan gå inn fra departementets side. Men det er helt grunnleggende at en overlevering ikke kan krenke den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det ligger krav her i loven, f.eks. at det som hovedregel skal være straffbart også etter norsk rett for at en skal kunne overlevere.

Ja, forutsetningene i arrestordreloven bidrar til å forhindre at Norge overleverer personer til strafforfølging som f.eks. kriminaliserer humanitært arbeid. Det følger av arrestordreloven at forholdene som ligger til grunn for arrestordren som hovedregel må være straffbar også etter norsk rett for at den personen kan overleveres. Og overlevering kan ikke krenke den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er uten tvil viktig for Norge. Det er likevel ikke slik at dette stenger for å følge opp arrestordrer som det er klare rettslige rammer for håndteringen av. Arrestordreloven regulerer pågripelse og overlevering av personer i Norge som er ettersøkt for en forbrytelse i EU. Loven gjelder også norske borgere og bygger på gjensidig tillit til andre lands rettsavgjørelser. Etter loven har Norge plikt til å pågripe og overlevere personer dersom vilkårene er oppfylt og det ikke foreligger avslagsgrunner. Det er domstolen som avgjør om vilkårene er oppfylt, herunder om forholdet som ligger til grunn for arrestordren, også er straffbart etter norsk rett og om overlevering vil være i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Tingrettens kjennelse kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsretten kjennelse kan ankes videre til Høyesterett. Deretter vurderer påtalemyndigheten eventuelle andre avslagsgrunner og om det skal settes vilkår for overlevering før de avgjør saken. Påtalemyndigheten skal ikke overprøve rettens vurdering av om vilkårene er oppfylt. Etter loven skal Justis- og beredskapsdepartementet unntaksvis avgjøre saker om arrestordre etter at saken er ferdig behandlet i domstolen. Dette er begrenset til tre tilfeller: for det første dersom den ettersøkte er norsk borger og den aktuelle staten ikke overleverer egne borgere til Norge for det andre dersom handlingen som ligger til grunn for arrestordren, er å anse som et politisk lovbrudd og den aktuelle staten ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for slike lovbrudd for det tredje dersom det i tillegg til arrestordren foreligger en utleveringsbegjæring fra et land utenfor Norden og EU som gjelder samme person. Nå er saken til behandling i domstolen og skal deretter oversendes påtalemyndigheten for avgjørelse. Som statsråd kan jeg verken kommentere eller gripe inn i saker som er til behandling i påtalemyndigheten eller domstolene.

I neste skritt, når vi skal se på i hvilken grad opptaksutstyr skal gjenbrukes, og på hvilke vilkår, vil vi trekke inn aktørene i arbeidet. Vi vil også påse at reglene vil bli utformet i lys av prinsipielle vurderinger om hva lagmannsrettens rolle skal være, som også representanten var inne på i sitt innlegg fra talerstolen. Som nevnt har vi nå har satt ned et utvalg. Domstolkommisjonen har jo pekt på dette og anbefalt at dette utredes nærmere, og fredag som var, ble det nedsatt et utvalg i statsråd som skal gå grundig inn i dette. Så vet jeg også at man i flere domstoler jobber for å konsentrere sakene. Blant annet har Oslo tingrett for tiden et prøveprosjekt med normering. Så en ser på hvordan en kan konsentrere sakene, også i tingrettene.

Jeg tror de fleste dommerne ikke har noe imot at saker blir anket, og at en får en høyere instans’ vurdering av arbeidet. Jeg har iallfall ikke sett det på det viset. Men så til denne saken: Dette handler om, som jeg sa i innlegget, at nå skal alle lagmannsrettene kunne benytte seg av gjenbruk. I hvilken grad opptak skal gjenbrukes, og på hvilke vilkår opptak skal gjenbrukes, det er neste skritt i arbeidet, og da vil en se på bl.a. hvor mye, i hvilken grad en skal gjøre dette. Nå handler det om å åpne for at ikke bare utvalgte domstoler – f.eks. ikke bare Hålogaland – skal kunne gjenbruke opptak.

Jeg håper representanten tar en replikk til, så jeg får tid til å svare på dette. Til det første: Når det gjelder konsentrert overprøving, er jeg helt enig. Tvisteloven, som ble vedtatt av Stortinget i 2005 – eller var det i 2001 – er tydelig på at det skal være en overprøving, ikke en ny runde. Dette ser vi at ikke er situasjonen. Nå har vi satt ned et utvalg, det skjedde på fredag, som skal vurdere og foreslå tiltak som kan bidra til at lagmannsretten i større grad foretar en konsentrert overprøving av førsteinstansens avgjørelser, og at lagmannsrettens ressurser og kompetanse benyttes på saker hvor behovet er størst. Så til «kan» eller «skal»: Det Stortinget skal stemme over i dag, er en endring av forskriftshjemmel i tvisteloven og straffeprosessloven, ikke en regel om når og på hvilke vilkår opptak skal gjenbrukes i lagmannsretten.

Jeg er glad for at en samlet justiskomité har gitt støtte til regjeringens forslag om endringer i domstolloven, som gjelder fordeling av saker i domstolene, lovfesting av antall høyesterettsdommere, og at regjeringens kompetanse til å dele Høyesterett inn i avdelinger overføres til høyesterettsjustitiarius. Dette er viktige endringer for å styrke domstolenes uavhengighet og bidra til økt åpenhet og tillit til domstolene. Jeg har merket meg komiteens uttalelser om lovendringene i tvisteloven og straffeprosessloven knyttet til forskriftshjemlene om avspilling av opptak fra tingretten i lagmannsretten, som også har vært tema her fra talerstolen. Særlig har jeg merket meg uttalelsene fra komiteens mindretall om at prosessreglene må utformes på en måte som legger til rette for en effektiv saksavvikling for å holde omkostningsnivået for domstolsbehandling nede. Jeg er enig i at sakskostnadsnivået i domstolene er bekymringsfullt, og at det er viktig å sørge for at regelverksendringer ikke fører til dyrere rettsprosesser. Jeg mener imidlertid at fleksibiliteten til å ivareta disse hensynene ligger innenfor bestemmelsen sånn den er foreslått i proposisjonen. Det sentrale med det lovforslaget vi har til behandling i dag, er å fjerne frasen «i utpekte domstoler» og ta den ut av den aktuelle forskriftshjemmelen, sånn at alle domstoler skal få en adgang til å spille av opptak fra tingrettene når slike opptak foreligger. Reservasjonen i disse bestemmelsene om at avspilling kun skal skje dersom «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», vil fortsatt åpne for helt eller delvis å unnlate avspilling av opptak av forklaring i mange tilfeller. Dagens ordlyd gir dermed tilstrekkelig handlingsrom for lagmannsretten til å beslutte om opptak skal avspilles eller ikke, ut fra relevante omstendigheter i det enkelte tilfellet. Jeg mener at klare føringer i lovteksten om at utgangspunktet skal være avspilling, vil sikre mer likebehandling enn en regel som åpner for en fullstendig skjønnsmessig vurdering av hvorvidt opptak skal spilles av. I tillegg vil disse føringene bidra til nødvendig mengdetrening og erfaring i en ny måte å jobbe på, både for dommerne og for aktørene. Spørsmålet om hvorvidt forskriftskompetansen skulle være en «skal»- eller en «kan»-regel, ble nøye vurdert under arbeidet med proposisjonen, basert på en grundig vurdering av høringsinnspillene, som samlet tilsa at ordlyden bør være «skal».

En ting til det forrige: Det knytter seg også til avvergingsplikten, som gjelder oss alle. Om vi ikke konfronterer den mistanken, den frykten eller den uroen vi måtte ha, overfor foreldrene, må vi i alle fall kontakte politiet eller barnevernet når vi er bekymret for barn. Når det gjelder personer med minoritetsbakgrunn: Når vi mottar personer til Norge og en gjennomgår disse kursene – nå husker jeg ikke hva de heter, beklager – er det sentralt at vi også er tydelig på at dette er forbudt. Det hjelper ikke å begrunne det med kultur eller tradisjon, dette er straffbart. Jeg ser jo, med de tilbakemeldingene fra politiet også, hvor mange av de barne- og ungdomskriminelle som har minoritetsbakgrunn, og som har erfaringer med vold i nære relasjoner. Det gjør at vi må målrette det også inn mot disse gruppene.

Det er et godt spørsmål. Det er klart at lukkede miljøer, enten det er religiøse eller andre grunner til at man lever i lukkede små og store samfunn, er ekstra utfordrende. Jeg tror det aller viktigste er at vi som enkeltpersoner, som samfunn, og særlig alle som jobber med, for eller mot barn, er bevisst at dette skjer. Noen sier at man tror det ikke før man får se det, men her er det motsatt: Man ser det ikke før man tror det. Dette handler om informasjon og kunnskap, slik at personer som jobber i helsetjenesten, skoler, barnehager – vi alle – blir klar over dette og tør å stille spørsmål, og også tør å utfordre foreldre og andre når man har en mistanke.

Her mener jeg vi må inn med en bredde av tiltak, og det speiles i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og i nære relasjoner. Dette er komplekst, og det er komplekse årsaker som ligger til grunn for det. Som også representanten var inne på: Akkurat som at vi ser at profitt er veldig drivende for det meste av kriminaliteten, er det utvilsomt at vold i nære relasjoner også bringer med seg veldig mye umiddelbar smerte, redsel og utrygghet, og dette skaper også kriminalitet. Vi må gå inn her, og vi må forsterke innsatsen, ikke bare fra politiets side, og ikke bare ved å avdekke, oppdage, oppklare og iretteføre, men også gjennom f.eks. RISK-modellen, som forrige representant var inne på. Det tenker jeg er viktige virkemidler her.

Jeg må rett og slett først gå litt mer inn på det forrige spørsmålet og det siste representanten sa, om at det er et veldig godt verktøy. Jeg har virkelig vurdert dette og mener at det er både fordeler og ulemper ved det. Jeg tar virkelig til meg, som representanten har påpekt, at dette ikke er det éne forebyggende verktøyet. Det skjønner jeg, det anerkjenner jeg, og der vi også enige, men jeg synes det er krevende. Jeg merker meg også de innspillene som er kommet, hvor dette ikke er noe som har fått veldig stor oppslutning. Med de erfaringene jeg har selv fra praksisfeltet, mener jeg at det også er forhold ved forslaget som gjør at jeg rett og slett ikke ønsker å komme med dette nå. Når det gjelder RISK: Ja, det skal vi rulle ut. Jeg kan ikke si når vi har det på plass i alle politidistrikt.

Jeg er glad for representantens påminnelse om hvor de virkelig store menneskerettslige utfordringene ligger. Det er knyttet til dem som utsettes for vold i nære relasjoner. Barn som er vitne til vold, er selv voldsutsatt – det er også slått fast i straffeloven og i høyesterettspraksis. Så til spørsmålet, som jeg da ikke har besvart tydelig nok i mitt innlegg: Vi ønsker ikke å gjøre noe med dette nå. Nå har vi partnerdrapskommisjonen, som i løpet av dette året vil komme med sin første rapport. Jeg forventer at det der vil komme tilrådinger som virkelig er kunnskapsbaserte og faglig funderte. I tillegg har vi ekspertgruppen som utreder denne tverrfaglige og tverretatlige modellen. De skal bl.a. se på MARAC-modellen i Storbritannia, og jeg ønsker å avvente de tilbakemeldingene før vi beslutter noe nytt.

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen jobber for å forebygge og håndtere partnervold. I representantforslaget bes regjeringen innen 1. juli 2026 innføre en ordning om utlevering av vandelsopplysninger etter modell av Clare’s Law i Storbritannia. Intensjonen bak forslaget er god. Regjeringen mener imidlertid at dette tiltaket ikke bør prioriteres nå. Forslaget reiser prinsipielle spørsmål og vil kreve vanskelige grensedragninger. Samtidig er den forebyggende effekten av tiltaket usikker. Som påpekt av flere: Politiet har allerede hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger med privatpersoner når det er strengt nødvendig for å forebygge kriminalitet. Utleveringen må være forholdsmessig. Fordi utlevering av opplysninger om vandelshistorikk utgjør inngrep i retten til privatliv, vil krav om nødvendighet og forholdsmessighet også gjelde ved gjennomføring av regler i Norge som svarer til Clare’s Law. Dette vil politiet måtte vurdere konkret i hver sak. Innspillet fra Norges institusjon for menneskerettigheter belyser de vanskelige prinsipielle spørsmålene ordningen reiser. Det er usikkert om informasjon om voldshistorikk bidrar til at den som står i fare for å bli utsatt, faktisk velger å forlate sin partner. Kritikere framhever at det kan være viktigere å fokusere på håndtering av de nåtidige risikomomentene for partnervold. Forskning som har sett på årsaker til at kvinner forlater en voldelig partner, framhever sosiale, økonomiske og familiære hensyn som de mest sentrale. En ordning med rett til informasjon kan også føre til at den voldsutsatte kan oppleve å bli tillagt et slags ansvar for volden dersom vedkommende ikke forlater partneren. Bekjempelse av vold i nære relasjoner har høy politisk prioritet. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028 framhever tiltak som regjeringen prioriterer i dette arbeidet. Vold i nære relasjoner springer ofte ut av et samspill mellom mange faktorer, noe som gjør forebygging av denne kriminalitetsformen særlig kompleks. Derfor er det viktig å lytte til faglige anbefalinger. Regjeringen har nedsatt en permanent partnerdrapskommisjon som har til oppgave å gi tilrådinger om forebyggende tiltak. Regjeringen har også nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep i nære relasjoner. Regjeringen ønsker å vente på tilbakemeldinger og råd fra disse før nye tiltak besluttes.

Som sagt: I juni leverer arbeidsgruppen som ser på hvordan vi kan få til enda bedre samarbeid og informasjonsutveksling, og om taushetsplikten står til hinder for samarbeid. Det er noe som kommer i juni, og som vi vil følge opp. Det er jeg helt sikker på at hele Stortinget virkelig venter på og ønsker å få ta til behandling så fort det lar seg gjøre, for vi vet, og vi får alle tilbakemeldinger på, at det er noe som oppleves som et hinder for å få gode resultater. Det er ett eksempel.

Da svarer jeg igjen at ja, det kommer det til å gjøre. Vi ser hele tiden etter hvordan vi kan forbedre dette. Jeg vil slå et slag for at vi ikke bare vedtar ting, men at vi også utreder og vurderer og ser på hvordan det passer best til de norske forholdene, de norske måtene vi organiserer dette på. I stedet for å starte med noe helt nytt kan vi heller bygge på det vi har på hurtigspor, på konfliktråd. Da vil vi mye raskere få de resultatene vi ønsker oss. Det kommer. Det er ikke lenger tilbake enn forrige gang vi hadde en lovdebatt her, hvor vi så at det å fatte vedtak uten at en utreder, kan føre til at Stortinget vedtar noe annet enn det de tror de gjør. Saken jeg viser til, var knyttet til en bestemmelse i straffeloven. Vi skal være utålmodige, og vi skal få resultater, men vi skal sikre at det vi gjør, er klokt og riktig, og også lar seg gjennomføre i praksis og gir resultater i praksis.

Som sagt er dette noe vi har sett på fordi vi hele tiden ser på hvordan vi kan bli enda bedre i å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. De største ulikhetene mellom Norge og Danmark, altså ordningen i Danmark og hvordan vi har det i Norge, er særlig ulikheter når det gjelder organisering, når det gjelder kommunens lovfestede oppgaver, og det med informasjonsdeling. Nå har vi et arbeid gående på informasjonsdeling og samarbeid, som vil bli levert i løpet av juni. Hvordan vi kan klare å få til en enda tettere og enda bedre oppfølging rundt barna, hvor vi vet at flere instanser og fagpersoner da må inn i det, er noe av det vi ser på. Jeg ser fram til oppfølgingen av utvalgsarbeidet som kommer til sommeren.

Det jeg nå vil svare på, ligger hos en annen statsråd – det er barne- og familieministeren som har det konstitusjonelle ansvaret. Regjeringen har vært tydelig på, og vi har også varslet, at vi må gjøre noe med hjemlene i barnevernlovgivningen. Det ligger også i kvalitetsløftet som barne- og familieministeren har initiert, og som Stortinget har sluttet seg til. Barnets beste og samfunnsvernet blir i debatter nærmest satt opp mot hverandre som to atskilte enheter. Jeg mener det er mye godt samfunnsvern i å ivareta barnets beste. At vi nå har tydeliggjort f.eks. at en skal kunne kontrollere barns mobiltelefoni, barns elektroniske kommunikasjon, og at en skal lukke dørene når det trengs, som det også er hjemmel for, mener jeg er noen viktige eksempler på hvordan vi skal følge opp barn under 15 år i barnevernet.

Den økningen bekymrer meg. Så må vi huske at de aller, aller fleste barn og unge ikke begår kriminalitet, og de færreste av dem som begår kriminalitet, begår mer enn ett–to lovbrudd. Det er ikke for å forsvare at kriminalitet begås, men for å minne oss selv på hvordan omfanget er her. Jeg er enig i at fra justissektorens side er det ikke sånn at det ikke er noen virkemidler, men det er få virkemidler knyttet til dem under 15 år. Jeg har pekt på konfliktrådet som en arena hvor vi kan forsterke oppfølgingen av barn under 15 år. Jeg har vært tydelig på at hurtigspor, hvor også domstolene er inne, ikke bare skal gjelde ungdommer over 15 år, men også dem under 15 år. I tillegg er det barnevernstjenesten og de endringene som nå foretas i barnevernstjenesten for at en kan få en forsterket innsats overfor barn som begår eller utsettes for kriminalitet.

Jeg har jo erfart at representanten Engen-Helgheim gjerne har flere replikker etter hverandre, sånn at vi kan fortsette dialogen, for å kalle det det. Det jeg mener er særlig interessant å se på, er nettopp hvordan man møter barn under den kriminelle lavalder, under 15 år. Vi ser at vi har norske institusjoner – som påpekt av flere her, særlig konfliktrådet – som allerede har en del muligheter rettet til barn under 15 år, og vi mener at vi skal kunne forsterke det. Jeg har også tatt inn over meg de betenkelighetene som er knyttet til rettssikkerheten, og den debatten som også går i Danmark, om hvordan en møter barn i dette kriminalitetsnævnet, noe jeg mener gjør at vi skal se på hvordan vi heller kan forsterke og også utfylle de eksisterende ordningene.

Det som er viktig for regjeringen, som for alle partier i denne sal, er at vi blir enda bedre i stand til å bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten, både i forebyggingen av det og også i å kunne reagere klokt og raskt og riktig når barn og ungdommer begår kriminalitet. For meg har det vært viktig at også barn under 15 år møtes med en reaksjon, selv om ikke barn under 15 år kan straffes i straffelovens forstand. Når vi da i god norsk tradisjon også ser ut over landegrensene og på hva vi kan lære av det andre gjør, er jo Sverige og Danmark de vi særlig ser til. Derfor har vi vurdert, som representanten sier, den danske modellen for å se på om dette er noe vi burde «copy and paste», eller om det iallfall er elementer her som kan utfylle våre eksisterende ordninger. Det mener vi at det er.

Forrige høst opplevde vi flere hendelser som rokket ved trygghetsfølelsen vår. Det er særlig bekymringsverdig at flere av hendelsene involverte barn under den kriminelle lavalderen. Jeg mener at vi må møte denne utfordringen med å ta grep som virker. Tiltakene vi iverksetter, må være kunnskapsbaserte og sikre at vi oppnår det vi ønsker: et tryggere samfunn. Vi må forebygge at barn og unge rekrutteres inn i kriminalitet. Det gjør vi med det brede arbeidet for at alle barn skal oppleve at de hører til. Men vi skal også sikre at de som bryter loven, eller står i fare for å gjøre det, møtes med raske og treffsikre reaksjoner, og vi skal straffe bakmenn som kynisk utnytter barn til kriminalitet, strengt. Regjeringen har allerede gjort mye. Vi har sikret raskere reaksjoner og vil rulle ut hurtigspor for raskere behandling av straffesaker med gjerningsperson under 18 år i hele landet i løpet av denne stortingsperioden. Én-til-én-oppfølging av unge i randsonen av kriminalitet er i gang, og vi tester ut et nytt forsterket institusjonstilbud for barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi øker også kapasiteten ved kriminalomsorgens ungdomsenheter, og vi har en kraftfull satsing på bekjempelse av kriminelle nettverk, omtalt av politiet selv som en «game changer». Vi har også varslet nye grep. Vi foreslår bl.a. strengere straffer for ulovlig befatning med kniver, skytevåpen og eksplosiver, ny straffebestemmelse som rammer involvering av mindreårige i kriminalitet, og flere tiltak som øker politiets og barnevernets handlingsrom i møte med barn som begår kriminalitet eller er i faresonen for det. Det danske Ungdomskriminalitetsnævnet har som oppgave å beslutte målrettede og individuelle forebyggende tiltak overfor barn i alderen 10–17 år som begår lovbrudd. Våre ordninger ivaretar allerede mye av det samme. Vi har vurdert om det er elementer av den danske ordningen som kan utfylle våre eksisterende ordninger. Jeg mener at det er en særlig utfordring at justissektoren har få virkemidler i saker der lovbrudd er begått av barn under 15 år. Regjeringen vil derfor se nærmere på hvordan justissektoren, og særlig konfliktrådet, kan få en bedre måte å følge opp denne gruppen barn på. Vi skal snu de steinene vi kan, for å forhindre og bekjempe alvorlig kriminalitet.

Vi må gjøre mye, mener jeg, for å få flere politifolk ut i gatene. Vi må, som regjeringen sier, øke opptaket til Politihøgskolen ytterligere etter at det er blitt trukket ned tidligere. Som bl.a. komitélederen var inne på, må vi også bli bedre til å beholde folk i politiet. Det er naturlig avgang – vel, vel, men vi må sørge for at det er attraktivt også å bli værende i politiet. Så til digitalisering. Når en ser at f.eks. tale-til-tekst, det å bruke digitale verktøy for å få tale til tekst, kan gi oss flere hundre årsverk spart, som kan gå inn i annen politioperativ tjeneste i tillegg til at vi sparer flere hundre millioner kroner, er det et eksempel på at vi må også se på det helt grunnleggende her. Jeg mener at en helthetlig digitalisering av politiet er noe vi må satse på framover.

Jeg er opptatt av hva vi gjør nå og hva vi gjør framover, og at vi gjør det som virker. Som jeg sa i innlegget mitt, vi fra regjeringens side bygger på at innsatsen skal være kunnskapsbasert. Den skal bygge på to hovedpilarer – vi skal ha en effektiv strafforfølging, og vi skal ha tverrfaglig forebygging. Da må vi selvfølgelig fortsette styrkingen av politiet, som regjeringen Støre har gjort siden den tiltrådte i 2021, med over 6,5 mrd. kr. Så må vi også se på, som flere har vært inne på, det ressurspådraget en har som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Hvordan kan vi bidra til at politiet kan løse den delen av samfunnsoppdraget, men uten at det i stor grad går på bekostning av alt det andre politiet skal gjøre? At vi må gå helhetlig inn og bidra til at politiet kan få gjort jobben sin enda bedre framover ligger definitivt til min oppgave.

Den første delen av spørsmålet vil jeg definitivt følge opp i styringsdialogene. Så ser vi, som også representanten var inne på i sitt første spørsmål, at nå er kriminaliteten så mye mer sammenvevd. Tidligere var det barne- og ungdomskriminalitet, det var barn som utsatte andre barn for f.eks. vold. Det er det fortsatt, men det har gått ned, det har gått ned bare det siste året melder de i politidistrikter over hele landet. Og så ser vi hvordan kyniske kriminelle nettverk utnytter barn til å begå alvorlig kriminalitet, og i tillegg at en har eksempler også i Norden på at det er statlige aktører som står bak der igjen. Når det gjelder at vi må jobbe enda bedre, at 600 mill. kr har styrket den innsatsen – absolutt. Når det gjelder rus, er narkotikaen driveren i veldig mye av dette. Jeg mener det er viktig at vi også må håndheve rusforbudet.

Jeg deler den beskrivelsen av situasjonen. Vi ser organiserte miljøer som selger kriminelle tjenester, selger verktøy som tidligere bare var tilgjengelig for noen få. Dette er samfunnstruende virksomhet. Da er det viktig at vi styrker politiet, at vi styrker på hjemmelssiden, men også at vi får politiet til å bruke sine ressurser på en god måte. Jeg kan ikke si hva som kommer i budsjettene før de legges fram, men igjen: Det å få på plass en helhetlig digitalisering av politiet mener jeg er avgjørende. Det handler ikke om teknologi for teknologiens skyld, men det handler om å sikre trygghet, sikre kvalitet og få en mye bedre kriminalitetsbekjempelse, og det handler om å møte de store truslene vi ser fra den – kall det – ordinære kriminaliteten, men særlig fra den grenseoverskridende kriminaliteten som går inn i så mange samfunnsområder nå.

Statsbudsjettet for i år er lagt fram. Som kjent øker vi opptaket til Politihøgskolen, noe som vil være viktig. Jeg mener ikke at vi skal skyve fra politiet det som definitivt er deres del av det forebyggende arbeidet, men politiet selv er så tydelig på hvordan andre også må bidra. Det handler ikke om å frasi seg ansvar, det handler om å forsterke en innsats. Så til dette med å få mer politikraft: Jeg går ikke inn i den talldiskusjonen. Det er betydelig flere politifolk i hele Politi-Norge nå enn da regjeringen Støre tiltrådte. Ta f.eks. dronesatsingen: Det er en digital satsing, droner, og det sparer ett liv i uken. Gjennom tale-til-tale kan en spare 150 mill. kr. At en har fått på plass Politiloggen i Oslo, gjør at en sparer tid på å ta imot henvendelser. Alt dette er eksempler på at politiet dermed får brukt mer tid på forebygging og mer tid på politioperativt arbeid. Det er digitalisering.

Først: Jeg deler representantens bekymring her. Jeg ser at god forebygging har stor effekt og betydning. Politiet gjør en særdeles god jobb. Jeg var hos representantens hjempoliti i går, og de fortalte om hvordan de går inn og jobber systematisk, også mot unge voksne, de over 18 år, som vi vet trekker til seg yngre barn. Politiet påpeker også at det er så mange andre som må på banen for at vi skal få på plass forebyggingen. Politiet mener selv at her ligger det også et stort ansvar hos mange andre. Så det å frigjøre politiressurser, bl.a. gjennom digitalisering, slik at en også kan drive med mer forebyggingsarbeid, er viktig for meg. Så til de lovproposisjonene representanten etterspør: Jeg kan si at den om bæring av kniv og våpen har vært på høring og ligger nå til oppfølging i departementet. Den om involvering av barn er rett rundt hjørnet.

Jeg mener det er viktig å gi strengere straff på dette området også fordi det vil ha en forebyggende effekt. Jeg må også trekke fram andre ting som ble tatt opp av representanten. Representanten viste til inndragning og hvordan FrP stiller seg til det, inndragning har åpenbart også en forebyggende effekt. Stoltenberg II-regjeringen fikk en utredning fra professor Rui, som nettopp handlet om å senke beviskravet i inndragningssakene, som ble liggende gjennom hele FrPs periode. Nå har vi fremmet den materielle delen av det til Stortinget, det prosessuelle kommer senere. Når det gjelder strengere straffer og å gjøre det som virker – 15 års aldersgrense for sosiale medier ble tidligere tatt opp. Jeg var hos politiet i Trondheim i går, og det var en av de tingene de som jobber med barne- og ungdomskriminalitet i politiet, trekker fram. Vi må ha en aldersgrense på digitale medier.

Det er nesten synd at ikke representanten Helgheim var en av de sju justisministrene til FrP. Ungdomsstraffen ble innført etter 2010 – den ble jobbet med i Stoltenberg II-regjeringen, men innført, mener jeg bestemt, da FrP satt i regjeringen, med justisministeren. Da fikk en tilbakemeldinger, bl.a. fra forsvarsadvokater, som jeg var i deler av den perioden, og fra dommere, som jeg var i siste del av den perioden, på at dette er en straff som virker – forutsatt at man fyller det med et godt innhold. De endringene en gjorde, og som gjør at en bl.a. kan kombinere fengsel og andre typer straffer i større grad enn tidligere, bidro Emilie Enger Mehl til å få innført da hun var justisminister. Mitt poeng er: Vi må ha straffer som virker, og vi vet veldig mye om hva som gir et godt innhold, og som forebygger ny kriminalitet.

Vi har tiltak vi jobber med. En ting er å utfordre politilederne på hvordan de kan tilrettelegge et arbeid som er godt og meningsfullt, hvor en får brukt seg selv og får jobbet med det en har utdannet seg til å jobbe med – det er et lederansvar. Så er det også å se på hvilke mulige karriereløp en har i politiet. Jeg mener det helt grunnleggende handler om det representanten peker på: å oppleve at en bruker tid på det som faktisk hjelper, at en står i en jobb hvor det en bruker tid på, er det som ligger til samfunnsoppdraget. Derfor er det så viktig for meg og regjeringen at vi ser på den digitale situasjonen i politiet, de digitale verktøyene. Det vil gi mer effektivt politiarbeid og smidigere samhandling og gjøre at politiet slipper mange unødige prosesser, som de heller kan bruke på politioperativt arbeid.

Jeg er enig i at den samfunnsutviklingen vi har sett – og ser – med en stadig større sikkerhetspolitisk uro og en kriminalitet som blir stadig mer digital, stiller nye krav til og utfordrer politiet. Det er da viktig å satse på politiet. Som representanten er klar over, er å øke opptaket på Politihøgskolen en av tingene vi gjør. Jeg har gitt klar beskjed til politidirektøren om at jeg forventer at en gjør et godt arbeid for å beholde politifolk i tjeneste. Vi har styrket politiet betydelig i budsjettene. Slik situasjonen har vært i Oslo nå, med det ressurspådraget vi har sett, også i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen med ambassadesaken, følger jeg nøye med på situasjonen. Representanten vet også at hvis det er snakk om bevilgninger, skjer de i de ordinære budsjettene, og eventuelt i revidert nasjonalbudsjett.

I Norge skal alle være trygge. Bekjempelse av kriminelle nettverk og rekruttering av barn og unge til kriminalitet er derfor høyt prioritert for regjeringen. Politiets trusselvurdering for 2026 viser at trusselen fra kriminelle nettverk i Europa aldri har vært større. Internasjonale aktører utnytter åpne grenser, digitale flater og økonomiske sårbarheter, og de truer både tryggheten til folk flest og tilliten i samfunnet. Det tar regjeringen på største alvor. I tillegg har det over tid vært en bekymringsfull utvikling i kriminalitet som begås av barn og unge, også utenom det som knyttes til kriminelle nettverk. En liten gruppe unge begår mye kriminalitet og står for en stor del av den samlede kriminaliteten begått av barn og unge under 18 år. Dette er unge med store utfordringer i livet, og med en oppvekst der vold og utrygghet har preget hverdagen. Regjeringen tar denne utviklingen på alvor, og vi har derfor gjennomført en kraftfull nasjonal satsing mot den framvoksende kriminalitetstrusselen. Vår innsats er kunnskapsbasert og bygger på to hovedpilarer: effektiv straffeforfølgelse og tverretatlig forebygging. Vi har styrket satsingen mot organisert kriminalitet, kriminelle gjenger og kriminelle nettverk med 600 mill. kr fra og med 2025. Midlene er videreført i årets budsjett. Når det gjelder arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet, er det bevilget midler til konkrete tiltak som etablering av hurtigspor for raskere straffesaksbehandling i sju politidistrikter, etablering og styrking av beredskaps- og skolemiljøteam, én-til-én-oppfølging i flere kommuner, og midler til økt kapasitet ved ungdomsenhetene i kriminalomsorgen. Vi vil også fremme en proposisjon med forslag til nytt straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet. Samtidig tilsier en utvikling med stadig yngre lovbrytere at det er behov for ytterligere tiltak for å forebygge kriminalitet begått av barn og unge. Primært handler dette om å legge til rette for at barn vokser opp med trygge voksne i lokalsamfunn som ivaretar sine innbyggere. Arbeidet for å styrke barns oppvekstvilkår og å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner skal derfor styrkes ytterligere framover.

På vegne av regjeringen har jeg æren av å overbringe Stortinget elleve proposisjoner: samtykke til ratifikasjon av frihandelsavtale mellom EFTA-statene og MERCOSUR av 16. september 2025 samtykke til ratifikasjon av frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Ukraina av 8. april 2025 samtykke til ratifikasjon av økonomisk partnerskapsavtale av 23. juni 2025 mellom EFTA-statene og Malaysia pensjoner fra statskassen endringer i folketrygdloven, delvis avvikling av stønad til enslig mor eller far endringer i markedsføringsloven mv., gjennomføring av direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv EU 2024/825 endringer i energiloven, utnyttelse av overskuddsvarme og krav til automatiske styringssystemer endringer i energiloven mv., prioritert tilknytning til strømnettet av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser endringer i finansforetaksloven mv., gjennomføring av endringer i kapitalkravsdirektivet, taushetsplikt, overtredelsesgebyr mv. endringer i bokføringsloven og enkelte andre lover på finansmarkedsområdet, pliktig digital bokføring og e-fakturering mv. endringer i utlendingsloven, gjennomføring av Eurodac-forordningen, forordning om asyl- og migrasjonshåndtering og kriseforordningen i norsk rett, og samtykke til godtakelse av deler av forordning EU 2024/1358, Eurodac-forordningen, forordning EU 2024/1351, forordning om asyl- og migrasjonshåndtering, og forordning EU 2024/1359, kriseforordningen, videreutvikling av Dublin-regelverket.

Jeg er enig med representanten i at definisjonsmakten over hva det er som møter oss, har verken representanten eller jeg. Det som er viktig, er at vi er forberedt på kriser og i verste fall krig. Der vil tilfluktsrom være ett element i beskyttelsen, sammen med mange andre. Nå er det viktig at vi sikrer at de tilfluktsrommene vi har, blir oppgradert og i stand til å beskytte, og så kommer det som sagt en forskrift som skal ut på høring, og som vil vise retning for hva vi forventer av tilfluktsrom framover. Vi må se på hvor man skal ha tilfluktsrom også ut fra det trusselbildet vi står i, og hva vi kan se som en risiko framover.

Vi har gitt uttrykk for, både gjennom styrkingen av Sivilforsvaret og gjennom tydelige forventninger til kommuner og andre eiere av tilfluktsrom, at slik den sikkerhetspolitiske situasjonen er nå, må vi øke motstandsdyktigheten og beredskapen ytterligere. Det kommer også klart fram i regjeringens plan for Norge, nasjonal sikkerhetsstrategi og totalberedskapsmeldingen. Det gir seg også utslag i at antallet tilsyn av tilfluktsrom per år har økt betraktelig fra 2019 og fram til i dag. Samtidig tenker jeg at det å kunne stille opp gjennom f.eks. veiledning – så lenge resultatet er at man følger forskriften gjennom det – også er en god bruk av ressurser.

Det er eier av tilfluktsrom som har ansvaret for at det enkelte tilfluktsrom er i forskriftsmessig stand. Dette følger av forskrift 15. mars 1995 nr. 254, om tilfluktsrom. I forskriften § 10 andre ledd heter det: «Eier og bruker av tilfluktsrommet skal holde rommet vedlike og har ansvaret for at det klargjøres til bruk ved beredskap.» Regjeringen legger stor vekt på at tilfluktsrommene skal fungere etter hensikten. Tilsyn er et viktig virkemiddel for å sikre at kapasiteten er reell, at avvik avdekkes, og at eiere følger opp sine plikter. Sivilforsvaret har de siste to år intensivert tilsynsaktiviteten med tilfluktsrom. Det ble gjennomført 155 tilsyn i 2025. Dette er en vesentlig økning fra 11 tilsyn i 2021. Tilsynsobjekter velges ut med utgangspunkt i risiko og vesentlighet. I 2026 har Sivilforsvaret fått oppdrag om å intensivere tilsyns- og veiledningsaktiviteten overfor eierne av tilfluktsrom ytterligere. Sivilforsvaret driver også utstrakt veiledningsaktivitet for eiere av tilfluktsrom. Det er i tillegg gjennomført en rekke befaringer, kurs og øvelser i samarbeid med eiere av rommene. Tilsyn som avdekker mangler, følges opp med en tilsynsrapport, og eier av tilfluktsrommet får en frist for å rette avvikene. Erfaringen er at eiere av tilfluktsrom ønsker å ivareta sitt ansvar for å vedlikeholde rommene, og Sivilforsvaret opplever økt etterspørsel etter veiledning og befaringer. Sivilforsvaret opplever at denne typen oppfølging, altså veiledning og befaringer, ofte er tilstrekkelig for at eiere gjør de tiltak som må til for at egne tilfluktsrom skal være i forskriftsmessig stand. Regjeringen legger stor vekt på beskyttelse av sivilbefolkningen. Det har vi gitt uttrykk for både gjennom styrkingen av Sivilforsvaret og gjennom en tydeligere forventning til at eiere av tilfluktsrom skal ivareta sine plikter. Arbeidet med å sikre god funksjonalitet i tilfluktsrommene er en del av den bredere nasjonale beredskapsinnsatsen, der målet er å øke samfunnets robusthet i møte med et mer sammensatt trusselbilde. Jeg har derfor bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Sivilforsvaret fortsette å prioritere oppfølging, veiledning og kontroll, slik at tilfluktsrommene kan fylle sin viktige rolle i beskyttelsen av befolkningen. Regjeringen arbeider med et forslag til ny forskrift om tilfluktsrom og vil sende dette på høring.

Som nevnt har Forsvarets forskningsinstitutt og Miljødirektoratet vurdert at den beste løsningen er at deponert ammunisjon i Mjøsa får ligge i ro, og så er det også gjort kjent at FFI har vurdert at ammunisjonen allerede er delvis dekket av sedimenter. Så har man som sagt undersøkelser på gang, og en har etter det opplyste også foretatt jevnlige undersøkelser gjennom om lag 20 år. Min klare oppfatning er at dette er noe man følger nøye med på, og som en også framover vil monitorere tett. En gjør nye undersøkelser nå for å få oppdatert informasjon og for å få bedre kontroll.

Jeg må få vise til svarbrev hvor det framgår at en nå foretar undersøkelser for å få oppdatert informasjon og for å få bedre kontroll. Jeg vil anta at det en da ønsker, er at en får denne oversikten før en eventuelt går videre med nye typer spørsmål.

Forsvarssektoren følger opp den dumpede ammunisjonen i Mjøsa på forskjellige måter. Det gjennomføres både kartlegginger og overvåking. På vegne av forsvarsministeren kan jeg fortelle at forsvarsministeren er opptatt av at kartlegging av potensielle kilder til forurensning gjøres på best mulig måte, og forsvarsministeren mener at vi har gjort det i Mjøsa. Forsvarsdepartementet ga først i oppdrag til Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, i 2021 å undersøke hvor mye og hvor det er dumpet ammunisjon. FFI gjennomførte gode undersøkelser. De brukte bl.a. avansert utstyr og farkoster med flere avanserte måleinstrumenter. FFI samlet også inn historisk informasjon om dumpingen fra Nammo og Mjøsmuseet, fra en rekke lagrede kilder og samtaler med personer med førstehåndsinformasjon om dumpingen. Rapporten styrket kunnskapen om den dumpede ammunisjonen betydelig og er fortsatt relevant. FFI var også tydelig på at det er stor sannsynlighet for at det er betydelig mer dumpet ammunisjon enn det som har vært antydet opp gjennom årene. Forsvarssektoren ved Forsvarsbygg sørger nå for undersøkelser og kartlegginger av områder utenfor Gjøvik som er grunnere enn 50 meter. Det er nettopp for å kunne finne ut om det ligger ammunisjon nærmere land, og eventuelt hvor. Samtidig tas analyser av vannet utenfor Totenvika. Da ser en etter relevante farlige stoffer i vann og sedimenter. Tidligere undersøkelser viser at det ikke er påvist spor etter eksplosiver eller andre farlige stoffer i vannmassene. Ved å gjøre nye undersøkelser nå får vi oppdatert informasjon, og vi får bedre kontroll. Vi ønsker å være sikre på at det ikke lekker ut farlige stoffer til miljøet. Resultatene fra undersøkelsene vil være offentlige, og de er estimert til rundt desember 2026. Jeg vil avslutte med å si at både Forsvarets forskningsinstitutt og Miljødirektoratet har vurdert at den beste løsningen er at deponert ammunisjon i Mjøsa får ligge i ro – dette for å redusere risiko for både sikkerheten og for forurensning til miljøet.

Det var et stort og viktig spørsmål. Strafferammene har selvfølgelig betydning for hvilket straffenivå domstolene kan idømme i den konkrete sak for å treffe best mulig på den konkrete sakens alvor. Når det gjelder å forebygge voldtekter, tror jeg det er viktig at vi selvfølgelig har lovbestemmelser knyttet til det, at vi har strafferammer som svarer til alvoret, og at vi har et straffenivå som tar opp i seg alvoret og folks rettsfølelse, men vi må jobbe veldig mye bredere enn som så. Derfor har det vært viktig for denne regjeringen både å ha en politikk på alle disse feltene og å forebygge, avdekke, få opp kvaliteten i etterforskningen og sørge for at det også er en offeromsorg der, noe også Stortinget har vært opptatt av.

For det første det med samtykkeloven: Jeg har begynt å kalle det samtykkeloven, selv om det er en bestemmelse i straffelovens seksualforbrytelseskapittel. Så jeg er den første til å si at ja, det er forvirrende. Det er det som er til behandling i dag, nemlig spørsmålet om strafferammer og foreldelse, jeg forholder meg til. Igjen: Formålet med å senke strafferammene var ikke det å senke det generelle straffenivået. Og igjen: Etter min mening er det ikke grunn til å tro at senking av strafferammen vil påvirke straffutmålingen, for grove voldtekter vil fort være der at det er inntil 21 års ramme for dem. Det jeg tror skaper denne forvirringen, er forholdet mellom § 291 andre ledd og § 293, som forslaget gjelder.

La meg prøve én gang til: Hvis noen dømmes for voldtekter etter straffeloven § 291 andre ledd, vil lengstestraffen utvides fra fengsel i 10 år til inntil 16 år ved flere voldtekter. Etter den tidligere rettstilstanden kunne en i de tilfellene dømmes til fengsel i inntil 21 år. I Frosta-saken kom det opp i lagmannsretten, det er jeg enig i. Forslaget her, i innstillingen, knytter seg til straffeloven § 293. Det er mitt poeng. Så i en sak hvor det – kall det – bare er § 291 andre ledd-voldtekter, og ikke en eneste av dem er grov, vil det ikke treffes av dette forslaget.

Jeg kan ikke gå inn i en konkret enkeltsak. Det jeg kan si, er: Det er etter min mening ikke grunn til å tro at senkingen av strafferammen vil påvirke straffeutmålingen i saker om grov voldtekt framover. Det er også sånn at hvis det er begått flere voldtekter, kan det fortsatt idømmes fengsel i 21 år dersom minst én av dem er å anse som grov. Igjen: Det lovforslaget som behandles i dag, er uten betydning for en sak hvor det – som i Frosta-saken – ikke var noen voldtekter som ble ansett som grove, fordi forslaget i dag er ikke et forslag som går på å heve strafferammen for voldtekt etter § 291 andre ledd.

Jeg mener at departementets forutsetning står seg godt. Dagens strafferammer for voldtekt gir domstolen rom for å idømme like streng straff som tidligere i de aller fleste voldtektssaker med flere fornærmede. I de fleste voldtektssaker hvor det er et betydelig antall fornærmede, og hvor ingen av voldtektene er å anse som grove – det er først da at den senkede strafferammen for voldtekt til samleie mv. vil kunne innebære en lavere maksimumsstraff enn i dag. Det er heldigvis svært sjelden vi ser den type saker. Det lovforslaget som Stortinget behandler i dag, vil for øvrig være uten betydning i en eventuell tilsvarende sak som den saken som jeg oppfatter at man bruker som et viktig argument for det forslaget som en nå har til behandling, ettersom det ikke er foreslått å heve strafferammen for voldtekt etter § 291 andre ledd.

Det er viktig for denne regjeringen at seksuallovbrudd har et straffenivå som er i samsvar med alvoret i saken og allmennhetens rettsfølelse, og at domstolene kan ilegge en passende og tilstrekkelig streng straff i den enkelte sak. Etter min mening gir de gjeldende strafferammene for grov voldtekt og grovt uaktsom voldtekt det nødvendige handlingsrommet. Jeg finner grunn til å nevne særskilt at domstolene fremdeles har adgang til å idømme en fengselsstraff på inntil 21 år i saker der gjerningspersonen har begått flere voldtekter hvis en eller flere av dem er grove. Da Stortinget vedtok det som ble kalt samtykkeloven i juni i fjor, sluttet et bredt flertall seg til regjeringens forslag om å senke enkelte strafferammer som framstod som urealistisk høye sammenlignet med det etablerte straffenivået. I lovproposisjonen understreket departementet at formålet ikke var å senke det generelle straffenivået i voldtektssaker. Representantforslaget og komitéinnstillingen etterlater tvil om intensjonen med lovforslaget som behandles i dag. Å endre strafferammen kun av symbolske grunner, mener jeg bryter med målet om realistiske strafferammer. Strafferetten bør ikke brukes til en slik form for symbolpolitikk. Hvis formålet derimot er et ønske om å signalisere at straffenivået skal heves sammenlignet med dagens straffenivå, mener jeg det bør skje på grunnlag av et grundig lovarbeid. Når det gjelder forslaget om å unnta alle overtredelser av straffeloven § 291 andre ledd fra foreldelse, er det viktig å huske på at den klare hovedregelen er at straffansvar foreldes. Det skyldes bl.a. at straffens preventive effekt avtar med tiden. I tillegg blir bevisene gjerne mer usikre etter hvert som tiden går. En vanskelig bevissituasjon reduserer politiets og påtalemyndighetens mulighet for å oppklare eldre saker, og det er et spørsmål om det er riktig ressursbruk å etterforske eldre straffesaker utover de aller mest alvorlige, ettersom det vil gå på bekostning av nyere saker. Etter mitt syn er det derfor gode grunner til at straffansvaret for grov voldtekt og voldtekt av barn under 14 år ikke foreldes. Det samme gjelder voldtekt etter § 291 andre ledd, hvis fornærmede var under 18 år på gjerningstidspunktet. Før foreldelsesreglene endres slik at det sistnevnte unntaket også omfatter fornærmede over 18 år, må hensynene for og mot foreldelse veies mot hverandre, etter min mening.

Vi må ha politifolk ute i gatene, det er det ingen tvil om. Det er ingen tvil om at politifaget, politiutdanningen, skal stå sterkt også i framtiden. Så vi må både ha det og vi må ha gode etterforskere, som jo ofte sitter på kontor, og som jobber mye digitalt. Jeg håper de skal slippe å måtte slå opp i 17 ulike systemer når de jobber med sakene sine, og at de kan få en mye bedre hverdag, og at de kan frigjøre mye tid og ressurser til å gjøre det de ønsker å gjøre, nemlig å være effektive i jobben sin. Så ja, vi skal ha politifolk ute, og vi skal ha politifolk som sitter bak skjerm og etterforsker. Nå er det jo ikke sånn at politifolk ute ikke etterforsker, så la nå det være sagt, at det også skjer ute.

Tusen takk for spørsmålet fra representanten. Jeg er gammel forsvarsadvokat, og da – litt enkelt sagt – er vi ikke så opptatt av hva som har skjedd, men heller: Hva gjør vi nå? Det er ingen tvil om at alle i denne sal er opptatt av at politiet skal kunne levere så godt de kan på sitt samfunnsoppdrag. Alle her er bekymret når en ser at oppklaringsprosenten går ned. Det bekymrer oss når vi ser at politiet mister gode ansatte – utover det som er normal turnover. Det at vi nå har et kriminalitetsbilde som er så utfordrende, betyr også, som representanten sier, at vi må se framover. Da må vi gjøre mye på én gang: opptaket, beholde folk i etaten og – igjen – slå et slag for digitalisering. Ved at vi nå satser på digitalisering, vil vi gjøre politiet i så mye bedre stand til å løse sitt samfunnsoppdrag enn det de er på dagens plattformer.

Vi har bedt om en grundig vurdering av det vi kaller for nullalternativet, som er å beholde dagens lokaler på Majorstuen, og at de skal se på andre mulige løsninger, og at minst en av dem er å se på muligheten for å flytte Politihøgskolen til Søndre Nordstrand.

Hvis jeg sa «billigst mulig bygg» som om det var det eneste vi så på, må jeg rette opp i det nå. Vi ser på hva som vil være kostnadene knyttet til å bygge – selvfølgelig. Vi er jo opptatt av hvordan vi bruker skattebetalernes penger, som jo også Senterpartiet er. Det som er viktig, er at vi ser på flere mulige løsninger, i tillegg til det som vi kaller nullalternativet.

Hvis representanten lyttet til mitt svar, hørte hun at jeg startet med å fortelle at vi øker opptaket på Politihøgskolen, så jeg synes ikke det er helt redelig å høre meg dit hen at jeg kun peker på digitalisering. Grunnen til at jeg peker på digitalisering, er for det første at det etterslepet en har hatt, viser at det faktisk har betydning at vi som politikere styrer på resultater, ikke på innsatsfaktorer. Selvfølgelig skal vi ha flere politioperative personer, og derfor satser vi på utdanning. Jeg er helt enig med representanten i at vi ikke bare må sørge for at vi utdanner flere, og at de søker seg til etaten i utgangspunktet, men også for at de velger å bli der. Derfor har jeg bl.a. vært tydelig overfor politidirektøren om at jeg forventer at det gjøres en bred og god jobb nettopp for også å holde på alle de gode folkene som er der.

Vi øker jo opptaket på Politihøgskolen. Det vil være en økning allerede nå til høsten, og som sagt er opptaket i løpet av regjeringsperioden økt med 149 studieplasser. Det er også viktig, mener jeg, å se på hvordan vi kan få best mulig effekt av ressursene. At politiet i det samfunnsoppdraget de har, er presset nå, det anerkjenner jeg. Det vi ser, og som Stortingets eget organ Riksrevisjonen har påpekt, er at måten man styrer politiet på fra politisk hold, har vært utfordrende. Det har bl.a. medført et stort digitalt etterslep, og det påpeker politiet selv. De er nå nødt til å prioritere, og da må vi prioritere digitalisering, som også vil ha betydning for oppgaveløsing og for – kall det – å frigjøre politiet til politioperativt arbeid.

Jeg vil si ingen av delene, for det skal ikke være tvil om at politifaget og politiutdanningen står sterkt, og det skal fortsatt stå sterkt framover. Det er ingen tvil om at vi trenger politifolk som er utdannet ved Politihøgskolen. Så er det å ha noe i tillegg, som vi har i dag, hvor en også har stor bruk av personer med annen kompetansebakgrunn enn Politihøgskolen, nødvendig når vi ser hvordan kriminalitetsbildet ser ut. Det som er viktig for meg, er at sivile ikke skal overta posisjonen til politiutdannede, men skal komplementere den.

Jeg er sikker på at særlig representanten Carnarius Elseth, som vet godt hva hun snakker om når det gjelder både det å være politistudent og det å jobbe i politiet, også vet at å bidra til trygghet og opplevelse av trygghet, er å være synlig til stede – at det er mennesker til stede, og da særlig politi til stede. Dette er noe, slik jeg opplever det, vi alle anerkjenner. Så er det ikke noe initiativ fra verken statsministeren eller fra meg som går på å endre hvilke hjemler politistudenter har under utdanningen.

Først til muligheten for å flytte til Søndre Nordstrand. Det departementet har bedt om, er en grundig vurdering av forskjellige løsninger knyttet til nytt bygg – få det til lavest mulig kostnad, og at minst ett av forslagene skal se på muligheten for å flytte til Søndre Nordstrand. Jeg vurderer – og dette blir svogerforskning, dette er min personlige vurdering – at det at en har en politihøyskole med all den aktiviteten som utdanningen genererer, kan bidra til trygghet, eller en opplevelse av trygghet. Så er det også et poeng at de som utdannes til politi, også blir kjent i ulike nærmiljøer. Jeg synes det er klokt at en av de mulighetene som en nå skal se på, er nettopp å flytte til Søndre Nordstrand.

I likhet med representanten Carnarius Elseth deler jeg også gleden over å se at unge mennesker søker seg til politiutdanningen. Det er viktig. Vi vet jo at de ansatte er politiets viktigste ressurs. Når det gjelder Alta, er jeg glad for at vi fikk tydeliggjort at vi fortsetter. At det var en pilot, ville jo tilsi at en kjørte den bachelorutdanningen alene, for så å evaluere det. Når vi ser både hvordan det ble mottatt da den startet, og også behovet som er for politiutdannede, og særlig utfordringene knyttet til rekruttering i de nordligste fylkene, så er jeg glad for at vi kunne få på plass et opptak også ved Alta nå til høsten.

Det har aldri vært flere på jobb i politiet for å bekjempe kriminalitet enn det er nå. Det er over 900 flere ansatte i politiet siden regjeringsskiftet i 2021. Regjeringen har også gjort betydelige grep for å øke antallet som utdanner seg til å bli politi. Med den planlagte økningen i opptaket i år vil det være 149 flere studieplasser til bachelorutdanningen ved Politihøgskolen sammenlignet med høsten 2021. Dette utgjør en økning på 37 pst. Den planlagte økningen i år inkluderer et nytt kull med 24 studieplasser til den samlingsbaserte politiutdanningen i Alta og 25 ekstra studieplasser ved Politihøgskolen i Oslo. Flere kriminalitetsformer har blitt mer komplekse, og den digitale utviklingen gjør oss mer sårbare. Det stiller nye krav til kompetanse for dem som skal etterforske. Det vil noen ganger kreve kompetanse som ikke finnes i den tradisjonelle politiutdanningen. På denne bakgrunn har jeg gitt Politidirektoratet i oppdrag å opprette et årsstudium i etterforskning for personer som ikke har bachelorgrad i politiutdanningen. Studiet starter opp i høst og vil ha 60 studieplasser. La det likevel ikke være noen tvil: Politifaget og politiutdanningen skal stå sterkt i norsk politi også i framtiden. Sivile skal ikke overta posisjonen til politiutdannede, men med tverrfaglig kunnskap og forskningsbasert opplæring kan sivile bidra til et tryggere Norge. Det er avgjørende at utviklingen av politiet bygger på kunnskap om hva etaten faktisk trenger, enten det gjelder flere politifolk, teknologi, utstyr eller andre ressurser. For å få mest mulig politikraft ut av politiets ressurser, oppgaver og budsjett, er det nødvendig å vurdere hvordan disse kan brukes så effektivt som mulig. Regjeringen har derfor nedsatt et politirolleutvalg som skal vurdere hvilket politi Norge trenger i framtiden. Blant annet skal politirolleutvalget vurdere eventuelle endringsbehov i systemet for rekruttering og kompetanseutvikling i politiet. Utvalget skal levere sin utredning innen 15. februar 2027. Dette vil være et viktig grunnlag for en langsiktig plan for politiet.

Lovproposisjonen gjelder endringer i sikkerhetsloven kapittel 8, om personellsikkerhet. Formålet med forslaget er å sikre økt forutsigbarhet og rettssikkerhet ved autorisasjoner etter sikkerhetsloven, både for den autorisasjonsansvarlige og den som skal autoriseres. Forslagene handler om endringer i sikkerhetsloven § 8-9, om autorisasjon, og § 8-11, om varslingsplikt om forhold som kan påvirke sikkerhetsmessig skikkethet. I § 8-9 er forslaget å presisere at det kan gis forskrift om krav til egenopplysninger ved autorisasjon, og i § 8-11 er forslaget å lovfeste en opplysningsplikt for den som skal autoriseres. Opplysningsplikten skal gjelde forhold som kan være av betydning for om personer er sikkerhetsmessig skikket. Forslagene vil gjelde autorisasjon til alle nivåer, men det vil særlig ha betydning for autorisasjon for BEGRENSET, fordi det der ikke er krav om en underliggende sikkerhetsklarering, inkludert personkontroll. I § 8-11 tydeliggjøres det også at varslingsplikten gjelder en person som er klarert eller autorisert, i motsetning til dagens regulering hvor varslingsplikten gjelder den som er klarert og autorisert. Dette vil tydeliggjøre at varslingsplikten også gjelder personer som er autorisert for BEGRENSET, der det ikke er et forutgående krav til klarering. Ved å knytte varslingsplikten til den som er klarert eller autorisert, vil også en person som er sikkerhetsklarert, men som av ulike årsaker for tiden ikke innehar autorisasjon, fortsatt være pålagt en varslingsplikt om forhold som kan være av betydning for om vedkommende er sikkerhetsmessig skikket. Jeg merker meg at justiskomiteen innstiller på at lovforslaget vedtas som foreslått. Videre merker jeg meg at mindretallet har to forslag som gjelder vurderinger av en klageadgang og framtidig hjemmel til å innhente opplysninger om nærstående. Framover vil vi arbeide med forskriftsbestemmelser om nærmere krav til egenopplysninger ved autorisasjon for BEGRENSET. Et sentralt hensyn for forskriftsreguleringen vil være at kravene må gjenspeile at autorisasjon for BEGRENSET er det laveste graderingsnivået etter sikkerhetsloven. Samtidig må opplysningsplikten være tilstrekkelig til å gi et nødvendig informasjonsgrunnlag for autorisasjonsavgjørelsen.

Jeg synes representanten peker på en del av de dilemmaene eller utfordringene vi har i denne saken. Ukraina er tydelig på betydningen av både det å ha menn i sitt forsvar av Ukraina, og viktigheten av at de som er i strid, vet at familiene deres har det bra, og at en klarer å ha et så normalt hverdagsliv som mulig. At man i Europa stiller opp for å gi kollektiv beskyttelse, i første rekke til kvinner og barn, er også viktig i det perspektivet. Vi har vært tydelige på at en skal hjem etterpå, og vi ser også at Ukraina trenger at folk reiser hjem for å bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina, når den dagen kommer. Derfor følger vi hele tiden med på og vurderer hva som er den beste politikken for også å sørge for at man faktisk reiser hjem når den dagen kommer.

Når vi tar i betraktning ankomsttallene til Norge, og de tilbakemeldingene vi får fra kommunene om utfordringer knyttet til bosetting og integrering, mener vi at dette har vært riktig å foreta seg, og derfor sendt det på høring. Norge har en forholdsmessig høy andel som søker seg til annet land i Europa. Vi ser det også i nordisk sammenheng, og det er et av argumentene for at vi nå har sendt på høring et forslag om ytterligere innstramminger.

Det har vært kontakt med ukrainske myndigheter. Jeg har vært i kontakt med den ukrainske ambassadøren om dette i forkant av det. Dette er også et tema som hele tiden står på dagsordenen i europeisk samarbeid. Her var det summen av flere ting som gjorde at vi mente det var nødvendig å foreta seg noe, å ta disse grepene. Det ene er ankomsttallene til Norge. Vi så at de holdt seg stabilt høye gjennom en periode på nesten seks måneder. Så var det dialogen vi har hatt med Danmark, knyttet til de endringene de gjør, at det vil kunne influere også på norske ankomsttall. Og så er det selvfølgelig hele den debatten en har, både inn mot Ukraina og i Europa – hvordan vi også kan understøtte ukrainske myndigheter i deres forsvarskamp.

Jeg blir glad når Wiborg blir glad. Det å kunne glede andre gjør jo noe med en. Jeg oppfatter Wiborg slik at han mener vi driver og utreder og utreder når det gjelder denne saken. Nei, det gjør vi ikke. Vi har fulgt med på ankomsttallene. I det vi har sendt ut på høring, vises det jo at vi, parallelt med at vi følger med på det, også har jobbet nettopp for å gjøre det vi sa: at vi fra det øyeblikket Ukraina endrer på sine utreiseregler, kan sette inn tiltak hvis det blir nødvendig. Representanten Wiborg og jeg har også møttes i debatter, og jeg har sendt et svar til Stortinget som viser hva som ikke er hensiktsmessig med Wiborgs forslag. Nå gjør vi det på en måte som også gjør det lettere praktiserbart, ved at vi har objektive kriterier knyttet til denne nye bestemmelsen.

Jeg merker meg at representanten har et noe annet syn på hvordan regjeringen utformer sin politikk og gjør nødvendige tiltak enn det jeg kjenner meg igjen i. Vi har hele tiden vært tydelige på at når situasjonen tilsier det, tar vi grep. Vi følger med hele veien. At vi så raskt kunne komme med dette forslaget, at det kan tre i kraft i løpet av uker, viser nettopp at vi følger med på situasjonen. Vi har virkemidler, vi gjør det som må til, når det trengs. Det betyr at vi, slik situasjonen er nå, følger ekstra med på eventuelle migrasjonsstrømmer fra Midtøsten som følge av krigen der. Vi er hele tiden beredt til å foreta endringer og justeringer når det måtte være nødvendig.

I denne omgangen mener regjeringen at det er både tilstrekkelig og hensiktsmessig at en begrenser innstrammingen til å gjelde nye søknader.

Innvandringen til Norge skal være kontrollert, bærekraftig og rettferdig. Arbeiderparti-regjeringen har flere ganger strammet inn ordningen med kollektiv beskyttelse for å holde kontroll på ankomstnivået. Som det er referert til av flere, sendte vi nylig på høring et forslag som i stor grad tilsvarer det som debatteres i dag. Vi har fortløpende vurdert dette tiltaket, og nå mener vi at tiden er inne. Regjeringens forslag innebærer at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse. De kan i stedet søke asyl etter ordinære regler. Regjeringens forslag ivaretar, slik som jeg forstår det, intensjonene med representantforslaget. Regjeringens forslag er i tillegg innrettet på en måte som gjør det lettere å praktisere reglene for utlendingsforvaltningen. Valget av saksbehandlingsspor – kollektiv beskyttelse eller individuell asylsaksbehandling – må bygge på objektive vilkår som kjønn og alder. Regjeringen mener at det nå er nødvendig å stramme inn. Høsten 2025 var ankomstnivået høyt, og det kan stige igjen. Danske myndigheter sendte nylig på høring et forslag om innstramminger i deres særlov om fordrevne fra Ukraina, som vil kunne føre til at flere kommer til Norge. Jeg vil avslutningsvis understreke at Russlands angrepskrig mot Ukraina fortsatt pågår, og vår støtte til Ukraina ligger fast. Norge er blant de største bidragsyterne både militært, sivilt og humanitært. Samtidig er det avgjørende for Ukraina å få sin befolkning tilbake. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at fordrevne fra Ukraina er i Norge midlertidig og skal reise hjem.

Politidirektoratet har som sagt opplyst at det ikke er noe som tyder på at nedgangen i antallet godkjente innsatspersonell har påvirket politiets nasjonale resultater når det gjelder responstid i hasteoppdrag. Når det gjelder hvordan man skal benytte tjenestepersoner i det enkelte politidistrikt, stoler jeg på at politimesteren vurderer og beslutter det som til enhver tid er mest hensiktsmessig, og at det som da er styrende, er det gjeldende trusselbildet.

Politiets innsatspersonell er delt inn i kategorier basert på kompetanse. Kategori 1 er tjenestepersoner i beredskapstroppen. Kategori 2 er tjenestepersoner i livvakttjenesten. Kategori 3 er tjenestepersoner i utrykningsenhetene. Så har vi kategori 4, som er andre tjenestepersoner med våpengodkjenning. Tidligere hadde man en femte kategori. Politidirektoratet har vurdert det slik at en skal ha dette i én kategori, kategori 4. Det som er viktig for meg, er at vi er tydelige i målkravene til politiet. Ett av målene som departementet har satt for politiet, er at samfunnets trygghet og sikkerhet er ivaretatt. I den siste årsrapporten fra Politidirektoratet, fra 2024, rapporterer de at politiet vurderer måloppnåelsen som god.

Politiet har en døgnkontinuerlig beredskap for å håndtere ordinære politioppgaver. I tillegg består politiets beredskap av planverk, tiltak, kompetanse og organisering som gjør politiet i stand til å forebygge, avverge, stanse, etterforske og håndtere ekstraordinære hendelser og kriser. Politiets innsatspersonell er tjenestepersoner som er godkjent for bruk av politiets skytevåpen, og som gjennomfører årlig pålagt vedlikeholdstrening. Jeg har i tidligere svar på skriftlig spørsmål fra representant Røsholt beskrevet at antall innsatspersonell i politiet kan variere gjennom et år, og at dette bl.a. skyldes at tjenestepersoner skifter roller, er i permisjon eller bytter tjenestested. Både tjenestepersoner i patruljetjeneste og grupper med andre oppgaver i sin daglige tjeneste gjennomfører trening for å opprettholde kompetanse som innsatspersonell. Dette kan være etterforskere, forebyggere og tjenestepersoner ved operasjonssentralen som av ulike årsaker gjennomfører obligatorisk trening for å inneha status som innsatspersonell, eller for å beholde den statusen en tidligere har opparbeidet seg som innsatspersonell. Det er opp til den enkelte politimester å vurdere og beslutte hvordan tjenestepersonene skal benyttes mest hensiktsmessig. Det er det til enhver tid gjeldende trusselbildet som er premissgivende for prioritering og balansering av ressursbruken innenfor politimesterens rammer. Som en indikator for politiets operative tilgjengelighet er det stilt krav til politiets responstid i hendelser som vurderes som alvorlige og som haster. Politiet innfrir stort sett hvert år de nasjonale kravene. Politidirektoratet har opplyst at det ikke er noe som tyder på at nedgangen i antall godkjent innsatspersonell har påvirket politiets nasjonale resultater for responstid i hasteoppdrag.

Jeg deler representantens bekymring knyttet til situasjoner hvor barn tas med ut av landet og kan utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Derfor er det viktig at vi er oppmerksom på at vi har regelen om at en kan sperre passet, og at politiet kan gjøre det på nærmest et øyeblikk, men da må politiet få varsel om det. Pass- og ID-kortmyndigheten må få varsel om det. Jeg vil samtidig minne om at det å etterleve utreiseforbudet, har vi nå straffesanksjonert. Regjeringen har foreslått at brudd på utreiseforbud skal være straffbart, og Stortinget har vedtatt det. Det er en endring som vil tre i kraft 15. april i år, og da får en håpe at også trusselen om straff bidrar til at en ikke tar med seg barn ut av landet i tilfeller som dette.

Politiets saksbehandlingsløsninger og det regelverket som knytter seg til hastevedtak uten forhåndsvarsel, gir politiet mulighet til å handle raskt i saker som dette. Det er også det som er poenget, nemlig at en skal kunne hindre at barn blir tatt med ut av landet. Pass- og ID-kortmyndigheten er organisert til å fatte vedtak i tidskritiske situasjoner. Det er de organisert for. Jeg tenker at det selvfølgelig er en usikkerhetsfaktor knyttet til hvor raskt politiet varsles om disse sakene. På mitt ansvarsområde, som er politiet og pass- og ID-kortmyndighetene, handler det om hvordan de agerer fra de får varselet, men de er avhengig av at noen varsler om det.

Jeg er opptatt av at vi skal beskytte barn som risikerer å bli tatt med på skadelig utenlandsopphold, noe jeg skjønner at representanten Gustavsen også er opptatt av. Sommeren 2025 la regjeringen derfor fram forslag til nye hjemler i barnevernsloven som gjør det mulig å vedta utreiseforbud når det er nærliggende fare for at et barn i utlandet kan bli utsatt for mishandling, alvorlig fare for liv eller helse eller annen alvorlig omsorgssvikt. For å sørge for at utreiseforbudet etterleves, foreslo regjeringen også en hjemmel til å kalle tilbake eller nekte å utstede pass når det er gitt et utreiseforbud. Disse lovendringene trådte i kraft i januar i år. Det stemmer, som representanten viser til, at passet blir elektronisk sperret når det er besluttet tilbakekalt. Tilbakekallelse er et enkeltvedtak, og i utgangspunktet gjelder da forvaltningslovens krav til forhåndsvarsling. Samtidig åpner lovens § 16 tredje ledd bokstav a for å gjøre unntak når varsling kan føre til at vedtaket ikke kan gjennomføres. I saker der det er risiko for at et barn urettmessig tas med ut av landet, vil politiet vurdere å unnlate forhåndsvarsel. Når et pass besluttes tilbakekalt og dermed ugyldiggjøres, sendes det automatisk melding til Schengen informasjonssystem. Det gjør at ugyldiggjøringen umiddelbart blir gjort kjent i hele Schengen-området, og dokumentet kan dermed ikke brukes ved grensepassering. Det å hindre at barn urettmessig tas med ut av landet, er noe politiet prioriterer, og muligheten til å unnlate varsling er godt kjent. Hvis forhåndsvarsel unnlates, blir passinnehaveren først informert om ugyldiggjøringen når vedtaket om tilbakekall mottas. Min vurdering er at politiets saksbehandlingsløsning og regelverk knyttet til hastevedtak uten varsel til den det gjelder, muliggjør at politiet kan agere hurtig i saker som dette. Jeg har tillit til at politiet gjør gode og grundige vurderinger i disse sakene, og at varslingsordningen fungerer på en hensiktsmessig måte.

Jeg skal ha det for øye, og som sagt har vi nå fått dette skrivet fra NOAS som vi går inn i. Når det gjelder barns rettssikkerhet generelt, vil jeg minne om at regjeringen har foretatt flere tiltak for å styrke barns rettssikkerhet, bl.a. er det fastsatt en lavere terskel for nemndsmøtebehandling i visse utvisningssaker, hvor utlendingen har barn i Norge. Det er innført en ordning med rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i utvisningssaker ved straffbare handlinger som gjelder foreldre med barn i Norge, og det er økt antall timer som inngår i det frie rettsrådet i utvisningssaker som berører barn.

Som jeg sa i mitt første svar, ønsker jeg å avvente UDI og UNEs egne innberetninger når det gjelder praksisen etter utlendingsforskriftens § 14-1 a. Det kommer i deres årsrapporter, og jeg ønsker å kunne gå inn i det før jeg uttaler meg nærmere om hvordan en har fulgt opp lovgiverens intensjon. Så har Justis- og beredskapsdepartementet nylig mottatt et notat fra NOAS om forvaltningens praktisering av denne forskriftsbestemmelsen, så vi holder nå på å gå nærmere inn i dette notatet for å se hva NOAS der påpeker.

Det er gjeldende rett at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, også i saker om utvisning. For et år siden ble regelverket endret, slik at det i større grad enn tidligere skal vurderes en annen reaksjon enn utvisning der utlendingen har barn i Norge. Det er viktig for oss å sikre at de rettighetene som er nedfelt i gjeldende regelverk, faktisk blir etterlevd. Når det er sagt, kan det gå noe tid før en ser resultater av regelendringene gjennom praksis. Det er kun gått et år siden den nye forskriftsbestemmelsen som det her vises til, trådte i kraft. Jeg vil derfor avvente UDI og UNEs egne innberetninger om praksis, som kommer i deres årsrapporter, før jeg uttaler meg nærmere om dette. Som representanten Stenvaag er kjent med, kan verken regjeringen eller departementet instruere utlendingsforvaltningen om avgjørelsen i enkeltsaker som ikke berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Det er UDIs oppgave å behandle enkeltsaker i tråd med føringene i instruksen, og jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen behandler sakene grundig og følger opp instrukser på korrekt måte. Samtidig er det viktig for meg å understreke at verken instruksen eller utlendingsforskriften innebærer at det aldri kan fattes vedtak om utvisning i disse sakene. At det fremdeles fattes utvisningsvedtak i saker som berører barn, gir derfor ikke i seg selv grunnlag for å betvile at instruksen følges opp.

Vi har, og vi skal ha, kontroll på grensene. På grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen har vi en styrket grensekontroll. Blant annet har vi kontroll ved ferjene. Det kontrollregimet er noe som regjeringen har forlenget. Så er jeg helt enig i at vi må sørge for at personer uten lovlig opphold i Norge skal returnere fra Norge. En har regler og tiltak for kontroll av personer som ikke skal være her, f.eks. personer som ikke bidrar til avklaring av egen identitet. En kan internere, en kan gi meldeplikt, en kan kreve pass inndratt hvis personen har det. Vi ser likevel at vi må styrke returordningene. Derfor har regjeringen – og jeg – tatt et initiativ til sammen med de andre nordiske landene å se på hvordan vi i enda større grad faktisk kan få gjennomført returer.

Personer som er i Norge uten oppholdsgrunnlag, personer som har søkt asyl eller søkt opphold, men ikke fått innvilget det, skal returnere fra Norge. Det er også slik at en utlending vil kunne utvises fra Norge f.eks. på grunn av sitt ulovlige opphold, men også hvis en har begått straffbare forhold, som f.eks. trygdemisbruk. Det som er viktig for regjeringen, er at vi har et godt og effektivt utvisnings- og retursystem, at vi er gode på det for personer uten lovlig opphold. Dette er et høyt prioritert område for regjeringen og for utlendingsmyndighetene, inkludert politiet.

Innvandring har gjort Norge til et mer mangfoldig samfunn. Samtidig kan vi ikke i Norge ta imot flere enn vi klarer å integrere. Det er derfor regjeringen fører en innvandringspolitikk som er kontrollert, rettferdig og bærekraftig. Retur av personer uten lovlig opphold i Norge er et sentralt virkemiddel. Vi skal også legge til rette for at de som ønsker å flytte hjem, kan gjøre det. Retur av personer uten lovlig opphold i Norge er prioritert av denne regjeringen, og Justis- og beredskapsdepartementet har sammen med Utenriksdepartementet utarbeidet en ny returstrategi for perioden 2025–2030. Norge er et samfunn bygd på menneskerettigheter og menneskeverd. Det er derfor slik at selv om staten i utgangspunktet ikke er forpliktet til å gi innkvartering til personer som har fått avslag på asyl, tilbyr utlendingsmyndighetene i dag fortsatt innkvartering i asylmottak fram til utreise. Stønadssatsene er imidlertid lavere for denne gruppen enn for andre beboere. Personer uten lovlig opphold har kun en svært begrenset rett til tjenester etter sosialtjenesteloven fra oppholdskommunen. Hvis de ikke kan få innkvartering i asylmottak, kan de i en nødssituasjon ha rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i en kort periode. Det ligger imidlertid under arbeids- og inkluderingsministerens konstitusjonelle ansvarsområde, og det er derfor ikke riktig av meg å gå nærmere inn på akkurat dette her og nå.

Det er regjeringen som sådan som har lagt fram forslag for Stortinget om at vi utløser opsjon på to redningshelikoptre. Som sagt har en da vurdert hvilke operative behov redningstjenesten har, opp mot hva det ville koste å utløse opsjon på ytterligere helikoptre. Det er viktig at vi ser på de samlede ressursene staten har, de samlede luftressursene, f.eks. at de skal utnyttes så effektivt og godt som mulig i framtiden. Det er også noe en har med seg inn i denne saken.

Som representanten kjenner til, vil investeringskostnadene ved to helikoptre gå ned med om lag 1 mrd. kr sammenlignet med tre helikoptre. Jeg ser at det å ha tre helikoptre ville kunne bidra til et redusert behov for flytting mellom nord og sør for vedlikehold. Vi har vektet det opp mot disse økte investeringskostnadene og kommet til at vi anbefaler for Stortinget at en utløser opsjon og kjøper to helikoptre. Jeg merker meg også at når det gjelder de fire helikoptrene FrP tar til orde for, er det politiske, økonomiske og langsiktig kapasitet-argumenter som brukes som begrunnelse, ikke det som er redningstjenestens operative behov.

Totalberedskapsmeldingen gir ingen konkret støtte til et fjerde helikopter. Den sier at beredskapen må styrkes, særlig i nord, men uten å spesifisere helikopterkapasiteten. Det finnes ingen formulert intensjon i meldingen om hvor mange redningshelikoptre som er nødvendig.

Regjeringen foreslår gjennom Prop. 32 S at Forsvaret skal overta operatøransvaret for redningshelikopterbasen i Tromsø når dagens kontrakt med sivile operatører løper ut. Seks av sju redningshelikopterbaser på fastlandet opereres allerede av Forsvaret, og overføringen av Tromsøbasen vil gi en enhetlig struktur og økt fleksibilitet i ressursbruken mellom basene. Jeg vil understreke at redningstjenesten fortsatt vil være en sivil tjeneste under Justis- og beredskapsdepartementets ansvar, og Hovedredningssentralen vil fortsatt disponere helikoptrene. Forsvaret som operatør anses imidlertid å gi bedre evne til håndtering av uforutsette hendelser og å styrke totalberedskapen. En overføring av operatøransvaret til Forsvaret vil sikre lik standard som ved de andre basene som opereres av 330-skvadronen og gi en enhetlig tjeneste i hele Fastlands-Norge. I den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge nå står i, er denne kapasiteten enn styrking av totalberedskapen. Regjeringen foreslår også anskaffelse av to nye AW101 SAR Queen-helikoptre. Disse har større rekkevidde, bedre kapasitet og robusthet under krevende forhold enn dagens sivile alternativer. Med anskaffelsen vil Norge ha totalt 18 helikoptre fordelt på sju baser med den nye basen til Forsvaret i Tromsø. Det er viktig også på beredskapsområdet med ansvarlig pengebruk, og at nytten av flere helikoptre må vurderes opp mot andre tiltak for å styrke beredskapen i landet vårt. Representantforslaget ber regjeringen gjennomføre overføringen av operatøransvaret til Forsvaret og utløse den eksisterende opsjonen på nye helikoptre fra Leonardo. Forslaget viser til Stortingets tidligere anmodningsvedtak og behovet for en robust og framtidsrettet redningshelikoptertjeneste. Prop. 32 S for 2025–2026 svarer på hovedpunktene i representantforslaget ved å legge fram et beslutningsgrunnlag for både operatørvalg og helikopteranskaffelse, samt foreslå de tiltakene representantforslaget etterspør.

Jeg synes det er et såpass greit svar at jeg viser til det, og så understreker jeg igjen at de bekymringene som adresseres, og som jeg anerkjenner, er noe av det som denne høringen skal ta opp i seg. Er det mulig å kombinere dette? Hvilke måter er det mulig å få til gode løsninger på som gjør at en også i mange tilfeller kan ha sikkerheten med seg? En må også huske på at f.eks. et edruelighetskrav ikke bare handler om hva en person faktisk er oppdaget for av politiet. Vi må ha flere måter for en arbeidsgiver eller andre for å sikre at ens ansatte er skikket og ivaretar de kravene som f.eks. stilles til edruelighet.

Som jeg sa i innlegget mitt, forstår jeg at det er bekymringer knyttet til utvidelsen av ordningen med forenklet forelegg for overtredelser som gjelder befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. De bekymringene er særlig knyttet til klareringsmyndigheters tilgang til opplysninger om rusmiddelbruk. Det at det skal være trygt for alle å være f.eks. i Forsvaret, som representanten viser til, er noe som vil bli adressert i høringen om den nye forskriften, og som vi vil se nærmere på. Det er forskjell på en registrering i politiets strafferegister og det å ha informasjon som en kan legge vekt på f.eks. som klareringsmyndighet. Dette er noe som vil bli adressert i den høringen som er rett rundt hjørnet.

Igjen viser jeg til at det er Politihøgskolen selv som står for sitt opptak. Det som er viktig for meg å presisere, er at dette er rammet inn av et lovverk som peker på at for å komme inn på Politihøgskolen skal man være egnet til det, og man skal ha tilfredsstillende vandel.

Når det gjelder opptaket til Politihøgskolen, som jo har vært et tema både i dag og tidligere, er det fortsatt sånn at man skal legge vekt på en persons både egnethet og tilfredsstillende vandel. Jeg har tillit til at Politihøgskolen gjør gode vurderinger når det gjelder hvem de tar opp til utdanningen der.

Sekstenåringer kan ikke få forenklet forelegg for besittelse av f.eks. heroin, sånn det trekkes fram som eksempel. Der mener jeg bestemt innstillingen fra i fjor vår sier at en som hovedregel ikke skal reagere med forenklet forelegg til personer under 18 år

Gjennom et bredt forlik har Stortinget slått fast at narkotika er og skal være forbudt. Befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk skal fortsatt være straffbart, og håndhevingen skal være effektiv. Et tydelig forbud og reell håndheving vil kunne bidra til å redusere etterspørselen etter narkotika og grunnlaget for organisert og svært samfunnsskadelig kriminalitet. Det jobbes nå med å få utredet og ferdigstilt forslag til tilhørende forskrifter, som stortingsflertallet har satt som tydelig forutsetning for ikraftsetting. I innstillingen har flertallet i justiskomiteen lagt til grunn at regjeringens forskriftsarbeid følger de føringer Stortingets flertall tidligere har gitt, og det kan jeg bekrefte at vi gjør. Regjeringen har som mål å få satt lovendringene som ble vedtatt i juni 2025, i kraft så raskt som praktisk mulig, tatt i betraktning kompleksiteten i problemstillingene og behovet for tilrettelegging i politietaten. Jeg forstår at det er bekymringer knyttet til utvidelsen av ordningen med forenklet forelegg til overtredelser som gjelder befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk. Slike bekymringer, særlig knyttet til klareringsmyndighetenes tilgang til opplysninger om rusmiddelbruk, vil bli tatt opp i høringen av forslaget til ny forskrift om forenklet forelegg i disse sakene. Jeg gjentar samtidig det jeg viste til i min uttalelse til justiskomiteen om representantforslaget, at det er for tidlig å forskuttere hvilke forslag til regler som vil bli sendt på høring. Det er også først gjennom høringsrunden at regjeringen vil få det nødvendige grunnlaget for å kunne ta endelig stilling til rammene for ordningen med forenklet forelegg, innenfor føringene fra stortingsflertallet i innstillingen fra 2025 og anmodningsvedtak 1116 fra 2021. Anmodningsvedtaket omhandler sperring av opplysninger om personer som er ilagt strafferettslige reaksjoner for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk i reaksjonsregisteret etter tre år, dersom det ikke foreligger gjentagelse. Det må derfor også gjøres en grundig vurdering av konsekvensene av dette vedtaket i lys av endringene i straffeutmålingspraksis for rusavhengige i 2022 og lovvedtaket fra 2025, som åpner for en normalreaksjon med forenklet forelegg for andre overtredelser.

Dette lovforslaget gjør at vi kommer ytterligere tre skritt videre i den helhetlige gjennomgangen av vergemålsordningen som Stortinget har bedt om. Ett skritt er at regelverket blir mer rimelig og rettferdig. Hovedregelen er at personer med verge selv må dekke kostnadene til verge. Har personen inntekt eller formue under gitte grenser, dekker statsforvalteren kostnadene. Ny formulering åpner for forskrift om at statsforvalteren kan dekke kostnadene i noen flere tilfeller, hvor en annen løsning fremstår åpenbart urimelig. Endringene gjøres særlig med tanke på barn, som etter regjeringens syn bør slippe å bruke barnetrygd, voldsoffererstatning og livsforsikring til å betale vergen. De må ha verge, og de kan ikke velge bort bistanden. I forskrift kan det også gjøres unntak på grunn av andre særskilte hensyn, f.eks. basert på formuens opprinnelse og personens livssituasjon. Det andre skrittet er at det blir en effektivisering ved at statsforvalteren får kompetanse til å ta imot søksmål om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne. Til nå er det statsforvalteren som har håndtert disse sakene, men først etter at departementet har gitt fullmakt i hvert enkelt tilfelle. Prosessen har vært unødig tungvinn. Det tredje skrittet er at vi fortsetter arbeidet med språklig modernisering av loven. Vi vil erstatte formuleringer som oppleves diskriminerende, med ordbruk som fremhever selvbestemmelsesretten og bedre reflekterer prinsippene i CRPD. I dette forslaget endres ordlyden fra «den som er under vergemål» til «personen». Statsforvalterne, Sivilrettsforvaltningen og departementet fortsetter å prioritere arbeidet med forbedringer av vergemålsordningen. Jeg nevner spesielt at Sivilrettsforvaltningen i tildelingsbrevet for 2026 har fått i oppdrag å videreutvikle dagens modell for forvaltning av midler tilhørende personer med verge. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider også med oppfølgingen av fjorårets høring, der det ble foreslått omfattende lovendringer, bl.a. i reglene om forvaltning.

Jeg er enig i at vi trenger politifolk som er ute på gatene. Selv om det er i sosiale medier og den digitale sfæren at mye, eller nærmest all, vil jeg påstå, kriminalitet har et kontaktpunkt – det planlegges, det rekrutteres, det avtales, det betales – vil selvfølgelig en del av den kriminaliteten rent faktisk skje ute på gaten, så vi må ha politifolk som også er ute i operativ tjeneste. Når det gjelder 3 per 1 000 – i dag har vi 2,03 per 1 000, FrP vil ha 3 per 1 000 – betyr det at vi må ha ca. 5 400 flere politiårsverk. 5 400 flere politiårsverk innebærer ca. 30 pst. økning av politibudsjettet. Det koster 9,5 mrd. kr. Jeg har fått den oppfatning at akkurat det med penger og trygg økonomisk styring ikke er noe FrP er så opptatt av, men dette koster altså mye penger, og det er i tillegg til utgifter til et økt antall studieplasser. Arbeiderpartiet får i år på plass flere studieplasser på politiutdanningen enn det FrP la inn i sitt alternative budsjett. Som et apropos til 3 per 1 000: Det å digitalisere politiet – gjennomføre det digitaliseringsløftet for politiet som vi nå er i ferd med å legge til rette for – vil frigjøre mellom 1 000 og 1 500 årsverk til politioperativt arbeid, ifølge politidirektøren. Det vil frigjøre årsverk. Alle i denne salen vet at vi ikke nå er der at vi bare krangler om pengene og hvordan penger skal prioriteres – vi driver også og krangler om hvem som skal ha folkene, hvor vi skal bruke arbeidskraften. Vi må ha flere i jobb, men vi må også være tydeligere på hvordan en skal få dekket opp de behovene vi har i samfunnet. Da synes jeg det er mye smartere å bruke pengene på noe som både oppklarer mer kriminalitet og frigjør en så stor andel politiårsverk til politioperativt arbeid, enn å øke til 3 per 1 000, som FrP prioriterer.

Jeg er glad for representanten Borglis engasjement når det gjelder rekruttering av barn til kriminalitet. Det er svært bekymringsfullt. Vi deler begge to det synet at det er alvorlig, det vi har sett nå i den senere tid med hvordan kyniske kriminelle nettverk rekrutterer barn og utsetter dem for stor fare. Det må vi ta på største alvor, og det betyr også at den satsingen regjeringen har mot de kriminelle nettverkene – det er økt med 600 mill. kr årlig for å få en kraftsatsing som politiet selv kaller en «gamechanger» – er helt avgjørende. Vi vet også at driveren hos de kriminelle nettverkene, det er narkotika. Derfor var det så viktig for Arbeiderparti-regjeringen i fjor vår å få på plass en rusreform som slår helt tydelig fast at all bruk og besittelse av narkotika er straffbart, og det skal håndheves. Derfor var det også så viktig for regjeringen å få på plass tydelige hjemler for politiet for faktisk å kunne avdekke bruk og besittelse av narkotika. Det har Stortinget vedtatt. Det er den nye endringen som kommer i lovverket, og som vil gjøre det enda tydeligere for alle, både barn og voksne og politiet selv: Dette er straffbart, dette skal håndheves. Hvis en ikke forstår hvordan kriminalitetsbildet i dag ser ut – ikke da representanten Amundsen sa det i justiskomiteen, men hvordan kriminalitetsbildet ser ut i dag, hvor det er internett, det er sosiale medier, det er digitale flater, og det ikke finnes en straffesak uten at man også har disse digitale bevisene – klarer man ikke å bekjempe kriminalitet. Det er helt avgjørende at vi kriminaliserer involvering av barn i kriminalitet, men også at vi og lovgiverne skjønner at det er digitaliseringen som nå legger til rette for rekruttering, for omsetning og for betaling. Derfor tenker jeg at tre politifolk per tusen innbyggere, som lederen av justiskomiteen ville ha, ikke er svaret nå. Svarer nå er at politiet må ha et skikkelig IKT-system som gjør at de blir enda bedre i kriminalitetsbekjempelsen.

Igjen: Jeg deler helt representantens beskrivelse når det gjelder rekruttering. Det er en alarmerende utvikling. Så hva er situasjonen etter straffeloven og straffeprosessloven når det gjelder narkotika? Der har jeg opplevd i mine – hva skal man si – i mitt egentlige liv at ja, det har vært en usikkerhet der på hva som er lov, og hva som ikke er lov. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at politiet kan være usikre på hva de har lov til. Derfor var det så viktig for meg da jeg ble justisminister i fjor, å få landet del to av narkotikareformen, som bringer klarhet i bruk og besittelse av alle typer narkotika. Det er straffbart, og politiet har virkemidler for å håndheve det.

For det første, når det gjelder hvor ansvaret ligger når barn rekrutteres til å selge narkotika: Det ligger selvfølgelig hos den voksne, ikke hos en 12–13-åring. På det punktet, det som gjelder nettopp det å involvere barn i kriminalitet, så kommer det et lovforslag til Stortinget som kriminaliserer dette. Dessuten har jeg tatt opp, med både riksadvokat og politidirektør og sjef Kripos, spørsmålet om man nå beveger seg inn i menneskehandel til tvangsarbeid for disse barna. Så må jeg innrømme at jeg er litt usikker på hva representanten peker på når det gjelder liberalisering av narkotika, for det har ikke vært noen liberalisering av narkotika i denne sal. Det det har vært, er at man før sommeren i fjor, i det forrige stortinget, endelig fikk landet en reform som er tydelig på at all bruk og besittelse av narkotika er forbudt.

Takk for spørsmålet fra representanten. Jeg mener det er veldig alvorlig at barn rekrutteres til kriminalitet, til å selge narkotika. Det er alvorlig i seg selv, for narkotika er skadelig for enkeltpersoner og samfunnet. Det som også er alvorlig, er å se at disse barna gjerne tror at de har kontroll på situasjonen, men en ser hvordan de blir trukket inn i kanskje enda mer alvorlig kriminalitet. Så den utnyttingen vi ser av barn og ungdommer, og hvor sosiale medier gjerne er med på denne rekrutteringen, tar jeg på største alvor. Det har jeg forsikret meg om og forsikrer meg hele tiden om at også politiet tar på største alvor, og at de så godt det lar seg gjøre er i stand til både å forebygge det, avdekke det og håndtere det.

Riksrevisjonen har foretatt en grundig undersøkelse av myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet i årene 2019–2024. Rapporten gir viktig informasjon til Justis- og beredskapsdepartementet og våre underliggende og tilknyttede virksomheter, i tillegg til læringspunkter for samhandlingen med øvrige departementer og direktorater. Riksrevisjonen peker på flere utfordringer som jeg følger opp i tett samarbeid med disse. Barne- og ungdomskriminalitet er et problem som krever koordinering og innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, herunder sektorer som ikke omfattes av Riksrevisjonens undersøkelse. Jeg samarbeider godt med barne- og familieministeren for å finne løsninger på de utforinger rapporten påpeker, og med andre statsråder med ansvar for andre sektorer for å inkludere alle etater som kan ha egnede virkemidler. Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementets innsats ikke har vært tilstrekkelig til å bidra til en mer effektiv straffesakskjede. Jeg er enig i at barn og unge som begår lovbrudd, raskt må møtes med tiltak som virker. Arbeiderparti-regjeringen vil derfor sørge for å rulle ut ordningen med hurtigere behandling av straffesaker i saker der gjerningspersonen er under 18 år, i hele landet, i løpet av denne stortingsperioden. I 2026 vil ordningen med hurtigspor være etablert i syv av tolv politidistrikt: Agder, Oslo, Sørvest, Sørøst, Trøndelag, Vest og Øst. Riksrevisjonen gir også Justis- og beredskapsdepartementet sterk kritikk for at mindreårige i undersøkelsesperioden ble plassert i fengsel for voksne. Regjeringen har over tid prioritert å styrke kapasiteten i ungdomsenhetene. En ny ungdomsenhet er etablert i Evje, og kapasiteten ved ungdomsenheten på Eidsvoll er økt. Det pågår også arbeid med en ytterligere utvidelse. Parallelt med dette utredes behovet for nye, permanente ungdomsenheter. Hva behovet er nå, vil vi få svar på før sommeren 2026, og vi vil følge det opp i departementet. Barn og unge som begår kriminalitet, særlig de som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, har ofte dårligere oppvekstkår enn andre barn. De har oftere vært i kontakt med barnevernet, har dårligere skoleprestasjoner og oftere foreldre som selv er registrert for kriminalitet. Mange av dem har også selv vært registrert som fornærmet. De kan være utsatt for vold eller omsorgssvikt i hjemmet eller vold fra jevnaldrende. Det betyr at arbeidet med å forebygge vold i nære relasjoner også er viktig for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Dette er et arbeid Justis- og beredskapsdepartementet prioriterer høyt. I den senere tid har vi blitt mer oppmerksomme på at kyniske voksne med tilknytning til kriminelle miljøer bevisst oppsøker sårbare barn for å rekruttere dem til å begå kriminelle handlinger. Det viser betydningen av å se sammenhengen mellom vold i nære relasjoner, barne- og ungdomskriminalitet og organisert kriminalitet. Som både budsjettsatsinger og en rekke igangsette tiltak og initiativer viser, er barne- og ungdomskriminalitet et prioritert område for denne regjeringen. Riksrevisjonen uttalte at innsatsen de siste årene er positiv, men at det er for tidlig å vurdere virkningene. Regjeringen har også satt i gang flere tiltak etter Riksrevisjonens undersøkelse. Den har vært nyttig for oss i vårt arbeid. Sammen med innsatsen mot organisert kriminalitet og vold i nære relasjoner, har jeg derfor tro på at vi vil se resultater.

Jeg oppfattet ikke helt spørsmålet, men igjen: Ressursfordelingen er noe politidirektøren må se på sammen med politimestrene, og finne en god balanse. Jeg mener bestemt at det ikke ligger til oss politikere å gå inn og se på det. Vi skal gi rammer for politiet, enten det er budsjett eller lovhjemler, som gjør politiet i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Kristiansand og Agder politidistrikt er etter min vurdering et distrikt å se på når det gjelder hvordan man samarbeider på tvers f.eks. eller kanskje særlig for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Regjeringen har akkurat tildelt midler til én-til-én-oppfølging i Kristiansand for å være kunne være tettere på barn og unge og bidra til å holde barn og unge unna kriminalitet.

Jeg deler representantens opplevelse av hvordan politiet nå står i en svært presset situasjon, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har truffet politiet i særdeleshet. Det er politiet som må undersøke, eventuelt etterforske, når det skjer hendelser som kan være kriminalitet, som kan være sikkerhetstruende hendelser, samtidig som utfordringsbildet og kriminalitetsbildet ellers ikke har dempet seg. Det er ikke sånn at den sikkerhetspolitiske situasjonen har erstattet det tradisjonelle kriminalitetsbildet. Det er klart at dette utfordrer politiet. Det er avgjørende viktig at befolkningen har tillit til politiet, og at politiet klarer å ha en god balanse mellom hvordan de disponerer sine ressurser. Som sagt, har Politidirektoratet og politidistriktene nå et arbeid på gang for å finne en bedre balanse mellom ressursene som brukes til beredskap og kriminalitetsbekjempelse.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker alle politidistrikt, og det er en av grunnene til at regjeringen har prioritert politiet. Med budsjettet for 2026 har politiets budsjett nominelt økt med om lag 6 500 mill. kr siden vi tiltrådte høsten 2021. I 2025 alene fikk politiet over 2 400 mill. kr i økt bevilgning bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet. I perioden har Agder politidistrikt hatt en nominell økning i sine budsjetter på nesten 300 mill. kr, noe som er en økning på over 40 pst. Dette er tall som ikke inkluderer eventuelle økninger i Agder politidistrikts budsjett for 2026 ettersom Politidirektoratets resultatavtaler med politidistriktene ikke er endelig landet. Jeg kan for øvrig nevne at bemanningen i Agder politidistrikt i perioden vi snakker om her, har hatt en økning på rundt 90 årsverk. Kapasiteten til å etterforske straffesaker har over tid vært under press i Agder og i hele Politi-Norge. Det skyldes bl.a. den sikkerhetspolitiske situasjonen, som gjør at politiet har prioritert å styrke arbeidet med beredskap og sikring mv. Politiet har meddelt at denne prioriteringen har gått på bekostning av etterforskning og forebygging av kriminalitet. Politidirektoratet og politidistriktene arbeider med å finne en bedre balanse mellom ressursene som brukes til beredskap og kriminalitetsbekjempelse. Fra 2025 prioriterer også Politidirektoratet og Riksadvokatembetet en felles plan for styrket samarbeid mellom Den høyere påtalemyndighet og politiet. Planen skal ha egnede tiltak for bedre måloppnåelse i straffesaksbehandlingen. Bedre samarbeid mellom statsadvokatembetene og politidistriktene er sentralt for å få til bedre resultater. Regjeringen legger stor vekt på beredskap og sikkerhet og tilhørende infrastruktur på norsk sokkel. Sikkerhetsnivået på dette området er allerede meget høyt. Siden gasseksplosjonene i Østersjøen i 2022 har norske myndigheter økt overvåking og sikring av undersjøisk energiinfrastruktur, sjøfiberkabler og ekomtjenester som understøtter norsk olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel. Det er gjennomført søk og kartlegging av store deler av den undersjøiske infrastrukturen og iverksatt en rekke tiltak for å øke sikkerhet til energi- og telekominfrastrukturen. Videre samarbeider politiet tett med andre aktører om maritim sikkerhet. Dette gjelder både Forsvaret, herunder Kystvakten og Fellesoperativt hovedkvarter, Kystverket og Tollvesenet.

Det konkrete tidspunktet for utrulling av utstyr har betydning først og fremst for ikrafttredelsestidspunktet for eventuelle etterfølgende forskriftsendringer og til dels for ikrafttredelsestidspunktet for lovendringene. Dette vil vi selvfølgelig ta hensyn til i den videre oppfølgingen. Tidspunktet for utrulling påvirker ikke det materielle innholdet i eller vurderingene som ligger til grunn for lovforslaget som det her vises til. I dag er det bare utpekt domstoler som kan spille av opptak fra tingrettene i lagmannsrettene. Gjennom forslagene til regelendringer i den nevnte lovproposisjonen har regjeringen lagt til rette for forskriftshjemler som vil gi alle lagmannsrettene anledning til å spille av opptak fra tingretten i ankebehandlingen når det foreligger slike opptak og vilkårene for dette for øvrig er oppfylt. Dette er viktige endringer som sammen med utrulling av opptaksutstyr kan bidra til både større rettssikkerhet og på sikt også en mer effektiv ressursbruk i saker for domstolen. Jeg er glad for at vi nå er godt på vei til å få opptaksmuligheter over hele landet.

Lyd- og bildeopptak skal bidra til å sikre at forklaringer i domstolene er etterprøvbare, og på sikt kan opptak i kombinasjon med eventuelle regelverksendringer i tillegg bidra til effektivisering av ankebehandling. Utstyr til lyd- og bildeopptak har derfor vært et prioritert område for regjeringen de seneste årene, og det er, som spørsmålsstiller påpeker, bl.a. blitt bevilget ekstra midler til formålet i budsjettbehandlingene på Stortinget. I flere tidligere dokumenter, senest i Prop. 1 S for 2025–2026 og i Prop. L 163 for 2024–2025 Endringer i domstolloven mv. (saksfordeling m.m.), er det lagt opp til at utstyr til opptak i retten skal rulles ut, slik at alle rettssteder skal ha minst én rettssal som gjør det mulig å ta opptak av rettsforhandlinger i løpet av 2025. Fulldigitale rettssaler er en forutsetning for at det kan gjøres opptak i domstolene. I tillegg må det installeres opptaksutstyr. Domstoladministrasjonen har opplyst at ved utgangen av 2025 hadde alle tingrettsstedene, med unntak av to, minst én fulldigital sal. Ifølge Domstoladministrasjonen arbeides det for at opptaksutstyr skal leveres i én sal på om lag to tredeler av tingrettenes rettssteder i løpet av 2026, og at opptaksmulighetene på de resterende rettsstedene leveres i 2027. Dette betyr at vi nå i nær framtid får dette på plass på alle tingrettenes rettssteder over hele landet, slik at forklaringer som gis i rettssalen, blir dokumentert og er etterprøvbare. Det er jeg svært glad for. Grunnen til at utrulling av opptaksutstyr har tatt noe lenger tid enn først forutsatt, er at Domstoladministrasjonen har måttet bruke noe mer tid på å kartlegge domstolenes behov. Blant annet har det blitt avdekket at det må spesifiseres, anskaffes og integreres utstyr som ivaretar opptak av tolking på en måte som tidligere ikke har vært vurdert som nødvendig. Jeg er glad for at Domstoladministrasjonen gjør grundige vurderinger av hvilke behov domstolene har, og hva som vil være hensiktsmessig utstyr, slik at vi er sikre på at vi får på plass helhetlige og brukervennlige løsninger. Planen er som sagt at dette skal rulles ut i løpet av 2026 og 2027.

Igjen: Jeg kan ikke uttale meg om en konkret enkeltsak, hvor domstolen har fått saken til vurdering og fattet sin avgjørelse. Hvis politi eller påtalemyndighet er uenig i den avgjørelsen som en får i første instans, altså i tingretten, kan en som sagt velge å anke den videre. Etter det jeg kjenner til, fungerer dette systemet godt, og jeg har ikke blitt gjort kjent med behovet for lovendringer. Stortinget vedtar lovene. Det er Stortinget som har vedtatt hva som er grunnlaget for varetektsfengsling, og så er det domstolene som skal praktisere dette, hvor som sagt Høyesterett gir klare presiseringer, utfyllinger, hjelp til hvordan en skal tolke loven. Jeg er enig i at det å styrke ofrene og oppfølgingen av ofrene, er noe vi hver eneste dag må bestrebe oss på, uavhengig av om det blir en varetektsfengsling eller ei, så det synet deler jeg med representanten.

Reglene for varetektsfengsling brukes som sagt hyppig, også spørsmålet om varetektsfengsling på bakgrunn av gjentakelse. Dette er bestemmelser som jeg vil påstå at domstolene bruker hver eneste dag. Altså: I Norge vil du hver eneste dag ha en fengslingssak hvor gjentakelsesfare påberopes som det spesielle fengslingsgrunnlaget. Det er en rik rettspraksis på området, og det er Høyesterett sine avgjørelser som er særlig viktige, for dem skal underliggende instanser følge. Poenget med rettspraksis er å tolke, utfylle og konkretisere lovverket gjennom domstolens avgjørelser. Det sikrer forutberegnelighet, rettslikhet, og det gir veiledning om hvordan loven skal forstås i praksis. Rettspraksis gjør generelle lovtekster, vedtatt her i Stortinget, anvendelige på de faktiske og konkrete enkeltsaker.

Det følger av straffeprosessloven at politiet og påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak. Det følger videre av Grunnloven at domstolene er uavhengige i den enkelte sak. Det er grunnen til at jeg ikke vil uttale meg nærmere om behandlingen av denne særskilte saken. Som representanten Rem selvfølgelig vet, men som jeg allikevel sier, er at vilkårene for varetektsfengsling framgår av straffeprosessloven og brukes av påtalemyndigheten og domstolene hver eneste dag. Avgjørelser fra tingretten kan, som representanten også godt vet, ankes videre til en høyere rettsinstans for en ny vurdering. Et av de sentrale fengslingsvilkårene er faren for gjentakelse. I den vurderingen vurderes faren for framtidige lovbrudd konkret. Straffeprosessloven og dens forarbeider gir detaljerte føringer for hva som er relevante hensyn og hvordan disse skal vurderes. I flere saker har prinsipielle spørsmål blitt avgjort av Høyesterett, som legger føringer for tolkning og vurderinger av lovens bestemmelser. Jeg er ikke kjent med at det er behov for endringer i regelverket eller andre tiltak når det gjelder vurderingene knyttet til vilkårene for varetektsfengsling. Når det gjelder oppfølging av ofre, som representanten også var inne på i sitt spørsmål, så vil de rutinemessig bli brakt til legevakt eller annet sted der de kan få nødvendig hjelp. Støttesentre for kriminalitetsofre er etablert i alle politidistrikt. De jobber for å ivareta offeromsorgen gjennom støtte, informasjon og veiledning til ofre for integritetskrenkende kriminalitet, som f.eks. vold. Det jobbes for å videreutvikle og forbedre denne ordningen med støttesentre for kriminalitetsutsatte.

Jeg deler representantens syn på betydningen av Svalbard kirke. Det har vi sett. Vi så det etter 22. juli, vi så det i 2015 og 2018, etter rasene – vi ser hvordan det samler både i fest og i sorg. Det er viktig i et beredskapsperspektiv, det er viktig for motstandskraften, og det er viktig for å bygge et godt liv i Longyearbyen. Alle virksomheter må innrette seg etter det budsjettet de får, også Svalbard kirke. Jeg er glad for at kirken har fått en styrking gjennom budsjettforliket, som gjør at de kan opprettholde sin aktivitet i 2026 på linje med hva de hadde som bevilgning i inneværende år.

Forvaltningen av Svalbard er basert på forutsigbarhet, den er preget av kontinuitet. Staten skal legge til rette for at det er godt å bo på Svalbard, at nordmenn fortsatt kan flytte til Longyearbyen og bo der med sine familier, og da er det selvfølgelig avgjørende at man også har en jobb å gå til. Avviklingen av kullkraften har skapt utfordringer, men også nye muligheter: forskningsaktiviteten på Svalbard, UNIS, at Store Norske nå overtar ansvaret knyttet til energiforsyning, opprydning i Adventdalen og opprydning etter kullkraftverket. Her er det arbeid vi legger til rette for at vi kan få ivaretatt på en god måte framover. Man må også ha tilbud der som gjør at kreativitet og folks engasjement kan munne ut i arbeidsplasser.

Igjen, når det gjelder boliger: Det er et begrenset boligtilbud i Longyearbyen, og det er en realitet en må forholde seg til, og som dermed vil ha betydning for hvordan en tildeler boliger av dem staten har til rådighet. Jeg tror at det som vil være veldig viktig, og som vi tar opp i oss med dette budsjettet, er at Longyearbyen lokalstyre blir styrket sånn som de gjør. Hva de tilbyr av velferdstjenester og av aktivitetstilbud for barn og unge, er avgjørende for å gi innbyggerne i Longyearbyen et godt og inkluderende liv, og ikke minst er det avgjørende at en har – som vi også legger til rette for nå – trygghet knyttet til energiforsyning, til vann og til ekom. Her er det summen av mye som vil være avgjørende – det er iallfall min vurdering av det.

Ja, vi deler så absolutt det synet at et godt liv på Svalbard også er å opprettholde norsk suverenitet, og det er god sikkerhetspolitikk. Det gjør at vi nå, i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, står i noen dilemmaer knyttet til det at Svalbard alltid har hatt familier og personer fra andre deler av verden enn Norge også. Det å klare å balansere hensynet til det sikkerhetspolitiske og samtidig sørge for et godt familieliv der oppe, hvor vi ikke i stor grad skiller mellom hvilken tilhørighet folk har, mener jeg er viktig. Det er knapphet på boliger i Longyearbyen, og med et begrenset botilbud er det et vesentlig hensyn å imøtekomme boligbehovet for de viktigste samfunnsaktørene i Longyearbyen. Det er det vi vil legge opp til også framover.

Som sagt er det blitt gitt et supplerende oppdragsbrev som Helse nord skal levere på i mars 2026. Samtidig har jeg både tatt opp med sysselmesteren og vært i dialog med ungdomsrådet i lokalstyret i Longyearbyen om hvordan vi på både kort og lengre sikt kan bidra til å styrke helsetilbudet. Ungdomsteamet i Helse nord besøker Longyearbyen tre til fire ganger i året. Ungdomsteamet tilrettelegger nå for på en bedre måte å møte ungdommenes behov og ønsker i Longyearbyen når de er på besøk, og sysselmesteren har lagt til rette for et møte mellom Longyearbyen sykehus og ungdomsrådet, med sikte på utveksling av informasjon om bl.a. tilbud til barn og unge og hvordan de enklere kan benytte seg av disse. Dette er en særlig konsentrasjon knyttet til barn og unge, men det vil jo også bidra til en styrking for den voksne befolkningen.

Det samarbeidet som har vært tverrpolitisk når det gjelder svalbardpolitikken, mener jeg er helt avgjørende for at vi fortsatt er der at norsk suverenitet er ubestridt, som komitélederen var inne på innledningsvis. Når det gjelder det man enkelt kaller postflyet, har Longyearbyen lokalstyre ikke foreslått å videreføre støtten i 2026 i sitt innspill til den ordinære budsjettprosessen. Det var regjeringens klare oppfatning av Stortingets anmodningsvedtak at man ikke har til hensikt å innføre dette permanent – en statlig subsidiering av privat næringslivs varetransport til og fra Svalbard. Lokale aktører i Longyearbyen skal – i tråd med Stortingets vedtak – selv etablere en langsiktig løsning.

Med overføringen av Svalbard Energi legger vi til rette for at Store Norske kan sette i gang med omfattende oppgradering av energiforsyningen i Longyearbyen. Dette vil som sagt bidra både til forsyningssikkerheten og til å sikre større nasjonal kontroll med kritisk infrastruktur. Det er viktig at en kommer raskt i gang, naturlig nok. Energiforsyningen til et lokalsamfunn som Longyearbyen er helt avgjørende. Jeg er trygg på at vi ved å legge til rette for overføring også vil legge til rette for at dette ivaretas på en god måte.

Avviklingen av kulldriften har vært planlagt lenge. Det som har vært viktig, er hva både regjering og storting i samarbeid har lagt til rette for, nemlig at en har en fortsatt god og økende norsk tilstedeværelse på Svalbard, i Longyearbyen. Det som da er et av de viktige grepene vi må gjøre, er å sikre at vi har en infrastruktur som legger til rette for at det er godt å bo der, at det er trygt å bo der, og – som vi også gjør – at Longyearbyen lokalstyre kan legge til rette for at folk kan leve et godt liv i Longyearbyen.

Gjennom nysalderingen av 2025-budsjettet og svalbardbudsjettet for 2026 løser vi mange større saker på Svalbard: Vi overfører Svalbard Energi AS fra Longyearbyen lokalstyre til statseide Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Vi overfører Longyearbyen lokalstyres boliger til Statsbygg. Vi styrker Longyearbyen lokalstyre gjennom å øke tilskuddet. Vi får startet opprydding i Adventdalen. Vi får gitt fullmakt så vi kan starte oppryddingsarbeidet etter kullkraftverket. Dette er store milepæler for Svalbard og svalbardpolitikken. Regjeringen pekte ut kurs for veien videre for Svalbard i stortingsmeldingen fra 2024. Denne har to gjennomgående temaer: styrke nasjonal kontroll med Svalbard, bl.a. i form av kritisk infrastruktur, og styrke det norske familiesamfunnet i Longyearbyen, for å bygge opp under målet om norsk samfunn på øygruppen. Dette følger vi nå opp. Med våre forslag til bevilgninger i både nysalderingen av 2025-budsjettet og budsjettet for 2026 kan Svalbard Energi AS overføres fra Longyearbyen lokalstyre til staten ved Store Norske. Overføringen vil skje tidlig i januar. En statlig aktør, Store Norske Spitsbergen Kulkompani, med lang historie på Svalbard, får med det ansvaret for energiforsyningen i Longyearbyen. Vi styrker samtidig nasjonal kontroll med kritisk infrastruktur og får enda bedre verktøy for å styre utviklingen på Svalbard i ønsket retning. Overføringen legger også til rette for at Store Norske kan sette i gang med den omfattende oppgraderingen av energiforsyningen i Longyearbyen. Det vil bl.a. gi økt forsyningssikkerhet. I våre budsjettforslag legger vi også til rette for at staten ved Statsbygg overtar lokalstyrets boliger. Boligene har et stort rehabiliteringsbehov, og overføringen til Statsbygg skal gi en mer helhetlig og profesjonell forvaltning. Longyearbyen lokalstyre skal leie boliger tilbake fra Statsbygg, og vi foreslår å øke tilskuddet til lokalstyret for å dekke utgiftene til dette. I sum mener vi dette vil gi bedre tjenester og økt forutsigbarhet for Longyearbyens innbyggere og sterkere statlig kontroll med kritisk infrastruktur. Dette bidrar igjen til langsiktig forvaltning av Svalbard, i tråd med svalbardpolitikkens lange linjer. I forslaget til budsjett for 2026 foreslår vi en vesentlig styrking av Longyearbyen lokalstyre. I tillegg til at staten dekker kostnadene jeg allerede har omtalt, foreslår vi at tilskuddet til lokalstyret økes med over 23 mill. kr årlig. Lokalstyret sitter nærmest utfordringene og mulighetene og vil kunne omsette dette i veldig god lokalpolitikk, som i seg selv er god svalbardpolitikk. Gjennom forslagene til økte bevilgninger vil vi sette lokalstyret i stand til fortsatt å kunne tilby gode tjenester til Longyearbyens innbyggere, og på den måten bidra til at nordmenn fortsatt velger å flytte til og bli boende på Svalbard. I 2025 har det blitt markert at det er hundre år siden Svalbard ble innlemmet i Kongeriket. Gjennom disse hundre årene har det hele tiden vært sterke nasjonale interesser knyttet til øygruppen. Svalbard er like norsk som alle andre deler av landet. Longyearbyen er like norsk som Lillesand. På samme tid er det slik at forvaltningen av Svalbard må tilpasses den tiden vi lever i. Regjeringen vil videreføre en aktiv virkemiddelbruk i svalbardpolitikken og styrke statlig styring og nasjonal kontroll på Svalbard i tråd med utviklingstrekkene som er beskrevet i stortingsmeldingen om Svalbard som vi la fram i fjor. Målene for svalbardpolitikken har ligget fast siden behandlingen av svalbardmeldingen fra 1985, og de ligger fast. Dette illustrerer godt at svalbardpolitikken først og fremst er de lange linjers politikk. Vår forvaltning av Svalbard er langsiktig og forutsigbar. Virkemidlene våre må samtidig oppdateres i tråd med samfunnsutviklingen. Dette følger vi bl.a. opp gjennom våre budsjettforslag nå, og det vil vi arbeide videre med i 2026.

To forhold innledningsvis: Det ene er at jeg tror representanten Engen-Helgheim og jeg må gå på et familievernkontor, eller et eller annet som handler om hvordan man skal snakke sammen, for jeg klarer jo aldri å svare på en måte som gjør at Engen-Helgheim skjønner hva jeg sier. For det andre: Det å tillegge andre hensikter og legge inn premisser som i beste fall er upresise eller unøyaktige – også i det store bildet, med det vi står i når det gjelder polarisering i verden – tenker jeg er viktig at vi bestreber oss på ikke å gjøre. Hvis representanten hadde tatt med alt jeg sa i forbindelse med at Sivilombudet kom med den rapporten, hadde han lest at jeg la inn et premiss: «gitt denne beskrivelsen». Så sjekket jeg hvordan man vurderte situasjonen fra Bjørgvins side, noe jeg heldigvis kan gjøre fordi jeg nå er justisminister. Jeg fikk så den informasjonen som også Engen-Helgheim sitter på, ganske raskt. Det betyr ikke at vi ikke skal ta på alvor de utfordringene som er i ungdomsenhetene – selvfølgelig skal vi det. At de ansatte gjør en kjempejobb, er jeg enig med Engen-Helgheim i. Det gjør de virkelig.

Jeg deler representantens bekymring over de tilbakemeldingene vi får om økt antisemittisme ute i verden og i Norge. Dette er noe regjeringen tar på største alvor. Vi har nettopp sett det som av australsk politi beskrives som et terrorangrep. Det er rystende å se hvordan holdninger blir til handling. Vi forsikret oss med en gang om at politiet og PST har de ressursene som trengs, at de er rigget for det trusselnivået en ser i Norge, og jeg stoler på de tilbakemeldingene vi får om dette. De holder seg på det risikonivået som er nå, og de følger opp. Det er også viktig at vi bekjemper disse holdningene, som f.eks. er knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme. Da er det viktig at vi får på plass det senteret regjeringen har sagt skal komme ved Arkivet i Kristiansand, som nå ligger inne i budsjettet for 2026. Det tenker jeg er ett av mange viktige virkemidler.

Jeg er helt enig i at dette er viktig for oss som nasjon. Vi må styrke den nasjonale beredskapen, og vi må styrke totalforsvaret i Norge. De tre strategiske dokumentene regjeringen la fram i forrige periode – de to første sammen med Senterpartiet – langtidsplanen for Forsvaret, totalberedskapsmeldingen og den nasjonale sikkerhetsstrategien, setter en tydelig retning. At vi får på plass en rådsstruktur på kommunalt, regionalt og statlig nivå, tror jeg vil ha stor betydning nettopp for å klare den koordineringen representanten peker på. Så til langtidsplanen: Jeg mener det står i budsjettet at det kommer allerede til neste år. Vi kommer til å starte med de viktigste områdene, de vi vet vil ha betydning, uansett om vi treffes av sammensatte trusler, villede handlinger, eller om det er f.eks. været som tar oss. Her er det viktig at vi sammen kan styrke totalberedskapen også framover.

Jeg er så glad for og enig i det siste representanten sa: Dette handler ikke bare om penger. Regjeringen har gjennom den forrige fireårsperioden og i budsjettforslaget for 2026 styrket budsjettene til politiet og PST. Det er en betydelig styrking av budsjettene, også når man ser på de reelle tallene, når en trekker fra f.eks. lønns- og prisutvikling. Vi har også kommet med forslag til lovhjemler. Det har nå kommet på plass lovbestemmelser som ble etterspurt i 2014 og 2018, og som denne regjeringen har levert på. Mye er gjort, men vi må også se framover: Hvordan kan vi sette PST bedre i stand til å løse sitt samfunnsoppdrag? Det handler om å kunne styre på resultater. De må kunne ha en god situasjonsforståelse av hva man står i, og de må ha et godt samarbeid med E-tjenesten og de andre tjenestene. Jeg er trygg på at PST skal klare det samfunnsoppdraget innenfor de budsjettrammer og hjemler Stortinget vedtar.

Jeg er, som representanten vet, gammel forsvarsadvokat, og som forsvarsadvokat fokuserer man aller mest på: Hva gjør vi nå? Den rapporten Riksrevisjonen har kommet med, hvor en bl.a. belager seg på samtaler med både ledelse og ansatte i PST, er alvorlig. Jeg stiller meg bak den rapporten, og jeg sier også at vi framover virkelig skal ta dette på største alvor. Vi må få på plass de lovhjemlene som trengs for at PST skal være i stand til å gjøre sitt samfunnsoppdrag på en best mulig måte. Da jeg mottok rapporten fra Riksrevisjonen, sa jeg også at jeg selvfølgelig ønsker å stille opp for Stortinget og redegjøre for innholdet i rapporten på den måten og når Stortinget måtte ønske det. Jeg tror det ville være fint om vi kunne få litt mer enn ett minutt på å gjennomgå dette.

Jeg er redd jeg ikke kan gi et fullt dekkende svar på et så stort spørsmål på ett minutt, også hvis jeg skal snevre det inn til å gjelde PST. Det jeg mener er veldig viktig, er at vi tar dagens sikkerhetspolitiske situasjon inn over oss, dagens trusselbilde, f.eks. når vi ser på hvilke lovhjemler PST trenger. Straffeloven er fra 2005, og da reviderte Stortinget også den spesielle delen. Da så verdenssituasjonen annerledes ut, og da var det – kall det gjerne – de gode, gammeldags spionene vi hadde en lovregulering for. Nå må vi ta inn over oss at det ikke nødvendigvis er den graderte informasjonen alene som kan utgjøre en trussel mot nasjonens sikkerhet, men det er summen av veldig mye i utgangspunktet lovlig informasjon. Der vil jeg komme med forslag til lovendringer.

Jeg tror det kan være god grunn til, både for representanten fra Fremskrittspartiet og for meg fra Arbeiderpartiet, å ta inn over oss at vi er enige om målsettingen. Vi skal ha kriminaliteten ned. Den utviklingen hvor man nå ser det høyeste antallet anmeldelser for ulovlig våpenbesittelse på offentlig sted på ti år, må vi gjøre noe med. Vi er enige om målsettingen, men vi er til en viss grad uenige om virkemidlene. Vi har et ulikt verdigrunnlag, og vi har ulik tro på hva det er som fungerer. Fremskrittspartiet mener at en skal senke den kriminelle lavalderen. Vi mener at vi skal bli enda bedre til å forebygge, og at vi skal gi en straff som virker. Når det gjelder det konkrete spørsmålet: Det som kanskje er det aller viktigste her, er å bekjempe de kriminelle nettverkene, og at politiet har virkemidler for faktisk å kunne håndheve den utfordringen det er med bæring av våpen på offentlig sted.

Dette er jo omtalt i statsbudsjettet. Jeg vil også gjerne kunne si noe om det her. Det som er viktig for Arbeiderparti-regjeringen, er at politiet har en god styring, og at de er i stand til å gjøre sitt samfunnsoppdrag på en best mulig måte. Da lytter vi til politifaglige råd. Vi forholder oss også til de tilbakemeldingene vi får – ikke for å følge dem ukritisk, men fordi vi ser at det å ha tillit til at politiet er nærmest til å si hvordan vi skal løse samfunnsoppdraget, er viktig for oss. Vi har fått klare råd fra politiet som sådan om at en har et budsjettkapittel her, og det følger vi også opp. For å ha en fleksibilitet i budsjettene er det viktig å kunne se hvor det må ressurser og midler til i det kommende året.

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Demokratiet og rettsstaten er under press i flere land rundt oss, noe som også påvirker sikkerhetssituasjonen i landet vårt. For å bevare tryggheten og styrke motstandskraften i samfunnet må vi jobbe både bredt og konkret. Målet er fortsatt et regelstyrt, demokratisk og trygt samfunn. Vi ser en urovekkende utvikling, der lovbrytere både med og uten tilknytning til kriminelle nettverk blir yngre, og lovbruddene blir mer alvorlige. Kriminelle nettverk truer samfunnets trygghet, og statlige aktører benytter kriminelle til å utføre straffbare handlinger. Vi må intensivere kampen mot disse utfordringene. Politiet har en vesentlig rolle både knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen og for å bekjempe kriminalitet. Arbeiderparti-regjeringen har prioritert politiet over tid. For 2026 foreslo vi å styrke grunnfinansieringen til politiet med nær 200 mill. kr. I budsjettavtalen med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG ble vi enige om bl.a. å styrke etterforskningskapasiteten i politiet med 20 mill. kr og politiets arbeid med narkotika- og økonomisk kriminalitet med 50 mill. kr. Oppå dette kommer effektivisering og økte inntekter for politiet, som totalt gir et styrket handlingsrom for nær en halv milliard kroner. Bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet har høy prioritet. Noe av det viktigste vi gjør, er å forebygge at kriminalitet begås, med all den skade og utrygghet det fører med seg. Når lovbruddet først har skjedd, er det viktig at den som bryter lover, raskt skal møtes med reaksjon – uansett alder. Med flertallet vi nå har, blir hurtigspor for raskere behandling av straffesaker der gjerningspersonen er under 18 år, utvidet til Sørvest politidistrikt, Sørøst politidistrikt og Trøndelag politidistrikt. Fra før er det etablert hurtigspor for unge lovbrytere i politidistriktene Agder, Oslo, Vest og Øst. I løpet av perioden vil Arbeiderpartiet ha hurtigspor i hele landet. Når politiet styrkes, må også andre deler av straffesakskjeden styrkes for å unngå flaskehalser. Domstolenes budsjett økes med 10 mill. kr for å fortsette digitaliseringen av domstolene. Ny teknologi skal bidra til effektive arbeidsprosesser og redusere saksbehandlingstiden. I tillegg er flere tinghus slitne og utdaterte og har behov for oppgradering. I budsjettet settes det av penger til arbeid med forprosjekt for Stavanger tinghus, og arbeidet med rehabiliteringen av Bergen tinghus videreføres. God bemanning og kompetanse er viktig for både innsatte og ansatte. Det bidrar til en forsvarlig og trygg straffegjennomføring og forebygger videre kriminalitet. Arbeiderparti-regjeringen styrker kriminalomsorgen med 179 mill. kr for bl.a. å øke bemanningen i fengslene. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er varig endret etter Russlands angrepskrig mot Ukraina, og trusselbildet her hjemme er skjerpet. Dette påvirker våre sikkerhetstjenesters ansvarsområde. Forrige ukes rapport fra Riksrevisjonen, om PST i perioden 2019–2024, understreker etatens behov. Bevilgningen til PST foreslås økt med 100 mill. kr. Det sivile samfunnet må være i stand til å motstå sammensatte trusler. Arbeiderparti-regjeringen foreslår 10 mill. kr til Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter. Senteret er et samarbeid mellom PST, NSM og politiet. I tillegg styrkes Direktoratet for sikkerhet og beredskap med 10 mill. kr. Disse midlene skal bidra til bedre samordning og koordinering av totalforsvarsarbeidet og følge opp målene i totalberedskapsmeldingen. I tillegg er det satt av midler gjennom DSB for å øke statlige myndigheters tilstedeværelse i nordområdet. Jeg er fornøyd med budsjettet Stortinget skal vedta i dag, og de tiltakene vi er enige om å gjennomføre i justispolitikken. Jeg takker for samarbeidet så langt og ser fram til videre samarbeid med justiskomiteen.

Ved å sikre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandring til Norge, ved at vi har god kontroll på grensen, og ved at vi også samarbeider med nordiske og europeiske land om at de som ikke har et grunnlag for beskyttelse, heller ikke kommer til Europa og til Norge, vil en kunne være i stand til på en god måte å ta imot dem som har et beskyttelsesbehov. Jeg mener at dette henger sammen. Når vi nå sier at vi fra regjeringens side har et taktskifte når det gjelder innvandringsfeltet, er det fordi vi ser at det er veldig høye antall av det vi kaller irregulære migranter som kommer til Europa og Norge, samtidig som det kommer mange asylsøkere, slik vi har sett med Ukraina. Dette er utfordrende. Dette må vi ha kontroll på.

Som representanten vet, har Norge over lang tid tatt imot et større antall overføringsflyktninger enn de fleste andre land i Europa. Vi har tatt vår andel, og vi skal også bidra i de videre årene. Vi må ha en balansert, kontrollert og bærekraftig innvandring til Norge, og dermed må vi se sammenhengen mellom hvor mange som kommer som kvoteflyktninger, og hvor mange som kommer hit på annet vis. Sånn ankomsttallene har vært, særlig siden fullskalainvasjonen i Ukraina – om lag 120 000 har søkt om beskyttelse i Norge, hvorav 101 000 er fra Ukraina – ser vi at dette utfordrer oss. Dette utfordrer kommunene. For å sikre god oppslutning om at vi skal ta imot flyktninger til Norge, må vi også klare å få god integrering. Det er, som representanten var inne på, begrunnelsen for at vi nå foreslo 100 kvoteflyktninger for 2026.

Jeg har troen på at vi finner de virkelig gode løsningene i fellesskap. Akkurat som jeg har vist til at hvis vi skal klare å få god kontroll på migrasjonspolitikken og returarbeidet, må vi samarbeide med andre land i Europa, mener jeg også at hvis vi skal få en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk her i Norge, finner vi løsninger for det sammen. Dette er et utfordrende felt, som også representanten var inne på i sitt innlegg. Vi får nå tilbakemeldinger fra kommunene om de utfordringene de står i, og jeg mener at her, hvor vi skal balansere viktige verdier mot hverandre, er dette noe vi må klare å finne løsninger på i fellesskap. Jeg skal gjøre mitt for at vi skal klare å få det til.

Når det gjelder spørsmålet om visum, er det også noe en hele tiden vurderer, både nasjonalt og i samarbeid med land i Norden og Europa. Det er diskusjoner som går nå, som representanten påpeker, bl.a. knyttet til konkrete enkeltland. Det er også noe vi vurderer. Vi gjør det skikkelig og ordentlig, og vi gjør det vi mener er riktig. Det er altså noe vi i så fall kommer tilbake til.

Representanten er inne på noe jeg opplever er kjernen i Arbeiderpartiets politikk. Jeg har merket meg hvordan representanten, både i sitt eget innlegg og i replikkordskiftet, har pekt på hvordan FrP i 50 år har hevdet sine synspunkter. Det som kjennetegner Arbeiderpartiet, er at vi ser hvilken tid vi lever i, og så justerer vi deretter. Da gjør vi det det er behov for. Det var i 1975 arbeiderbevegelsen gikk i bresjen for å få en innvandringsstopp. Vi har foretatt innstramminger når det gjelder personer som kommer fra trygge områder i Ukraina. Som vi også har sagt knyttet til det forslaget representanten viser til, er vi beredt til raskt å kunne iverksette nye innstramminger. Vi følger med på situasjonen, og vi vil kunne komme raskt dit at vi foretar innstramminger om det er behov for det.

Som jeg var inne på: Vi vil ha en effektiv returpolitikk. Vi vil ytterligere styrke denne. Det er et samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet, og vi har en felles returstrategi for perioden. Vi ser på de virkemidlene vi kan se på når det gjelder å få til nettopp en effektiv retur, enten det handler om hva vi gjør her hjemme, i Norge, eller hva vi kan få på plass av samarbeid med land der ute, og da særlig med land vi vet har utfordringer med retur.

For regjeringen er det viktig at Norge har en effektiv returpolitikk for personer som ikke har lovlig opphold i Norge. Som representanten var inne på, har vi landspesifikke returhandlingsplaner, nettopp for å ha et samarbeid med aktuelle land, noe som gjør at en får effektive returer. Sammen med Utenriksdepartementet har Justis- og beredskapsdepartementet en felles returstrategi for perioden 2025 til 2030, hvor vi legger opp til at returer skal gjennomføres effektivt og rettssikkert. Vi ser at for å få til dette må vi ha et godt samarbeid med sentrale opprinnelsesland, som representanten var inne på, og vi må sørge for at returarbeidet her hjemme er samordnet og effektivt. Vi må også ha ulike virkemidler for å kunne få til en effektiv retur, og det å ha et godt samarbeid i Europa, som også Pakten legger opp til, vil ha betydning framover.

Kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandring er en prioritet for regjeringen, og vi skal sikre kontroll på grensen. For å møte de store migrasjonsutfordringene i Europa har EU vedtatt en regelverkspakke med en omfattende og helhetlig reform av europeisk regelverk for migrasjon og asyl, kalt Pakten. Norge er bundet av noen av rettsaktene. De nye reglene vil gjøre asyl- og migrasjonssystemet mer effektivt samlet sett, og styrke kontrollen med yttergrensene. Reglene er i tråd med Norges ønske om å bekjempe irregulær migrasjon, forhindre sekundærmigrasjon innen Europa og hindre misbruk av asylsystemet. Regjeringen foreslår å bevilge 200 mill. kr i budsjettet for 2026 til arbeidet med implementeringen av Pakten i politiet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. De nye reglene skal tas i bruk fra sommeren 2026. Fullskalainvasjonen av Ukraina har ført til at millioner av mennesker er drevet på flukt. Over 100 000 ukrainere har søkt om kollektiv beskyttelse i Norge, og det er nå over 80 000 ukrainere som har gyldig kollektiv beskyttelse. Russlands angrep på Ukraina fortsetter, og vi må være forberedt på at det fortsatt kan komme mange fordrevne fra Ukraina. Norges støtte til Ukraina ligger fast. I kommunene, blant frivillige og i forvaltningen har det vært en formidabel innsats i å ta imot de fordrevne fra Ukraina. I budsjettet er det lagt til grunn en prognose på at det vil komme 10 000 fordrevne fra Ukraina i 2026, i tillegg til 4 000 andre asylsøkere. Regjeringen foreslår en bevilgning på 3,1 mrd. kr knyttet til innkvartering for asylsøkere. Dette inkluderer utgifter til mottak, vertskommunetilskudd og stønader til mottaksbeboere i 2026. Ankomstsituasjonen er usikker og kan endre seg på kort tid. Regjeringen har flere ganger gjennomført innstrammingstiltak for å beholde kontrollen på innvandring, også fra Ukraina. Vi følger situasjonen og er forberedt på å komme tilbake med tiltak hvis situasjonen krever det. Regjeringen foreslår en midlertidig bevilgning på 83 mill. kr til ekstra administrativ kapasitet i UDI, som er ca. 70 mill. kr kroner mindre enn i 2025. Reduksjonen har sammenheng med færre ankomster i 2025 og forventet ytterligere nedgang i 2026. Samtidig er det et stort antall ukrainere som er i Norge, og som trenger forlengelse av midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er fortsatt behov for å følge opp mottaksapparatet og håndtering av nye søknader. Den reduserte bevilgningen innebærer at UDI må prioritere stramt. Selv om ankomsttallene har gått ned, har ankomstnivået siden 2022 krevd stor innsats og satt det kommunale tjenestetilbudet under press. Regjeringen mener at antall overføringsflyktninger må ses i sammenheng med det totale migrasjonspresset på Norge. På grunn av de høye ankomsttallene de siste årene har regjeringen foreslått å redusere kvoten for overføringsflyktninger fra 500 til 100 i 2026. Regjeringen skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Migrasjonsutfordringene er uforutsigbare, og regjeringen legger vekt på å ha beredskap for raske endringer. Regjeringen vurderer fortløpende om det er behov for endringer i regelverk eller praksis for å forhindre misbruk, og for at Norge ikke framstår som et mer attraktivt land å søke asyl i enn andre sammenlignbare land.

Jeg vil først si at det ikke er tvil om at personer med nedsatt funksjonsevne har blitt utsatt for og fortsatt opplever diskriminering i Norge. Dette er ikke bare historie, som man bl.a. kan lese om i arkivet i Kristiansand. Her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Jeg tror ikke at en kommisjon er veien å gå. Jeg vil framheve at vi har en sterk beskyttelse i lovverket av rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. Det viser også den gjennomgangen som vi har i proposisjonen, og den utredningen som lå bakenfor det igjen, dette utvalget som utredet spørsmålet om inkorporering. Vi har allerede sterke institusjonelle rammeverk for både å hindre, fange opp og reparere brudd på rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg mener at vi kommer veldig mye lenger ved at Stortingets flertall i dag inkorporerer.

Som jeg sa i forrige replikk, vil det alltid kunne oppstå uenighet om hvordan en konvensjon skal tolkes, men jeg mener at det ikke er grunn til bekymring for at rettstilstanden blir mer usikker etter denne inkorporeringen. Vi har foretatt grundige gjennomganger av rettstilstanden. Gjennomgangen i proposisjonen viser at norsk rett i all hovedsak er i tråd med konvensjonen. Det er ikke grunn til å anta at domstolene vil utlede nye eller mer omfattende rettigheter av konvensjonen sammenlignet med det som allerede følger av dagens lovgivning. Så jeg deler ikke den bekymringen som er her. Jeg vil også si at det bare er et fåtall av rettighetene i CRPD som har en sånn utforming at de kan brukes til å slå fast konkrete rettigheter i en sak for domstolen. De fleste gir videre et vidt rom for skjønn i den nærmere gjennomføringen.

Jeg vil først si at det alltid vil kunne oppstå uenighet om hvordan en konvensjon skal tolkes, men jeg mener at det ikke er grunn til bekymring for at rettstilstanden blir mer usikker etter inkorporeringen av CRPD. Nettopp for å unngå usikkerhet har vi gjort grundige vurderinger i proposisjonen av hva vi mener følger av konvensjonen, og hvordan konvensjonens krav er fulgt opp i norsk rett. Vi fastholder tolkningserklæringene til konvensjonen for å sende et tydelig signal om hva vi mener er riktig forståelse av CRPD artikkel 12, 14 og 25. Tolkningserklæringer er ikke folkerettslige reservasjoner. Det er konvensjonens innhold som er bindende for Norge, det er konvensjonens folkerettslige innhold som nå gjøres til norsk lov, og det er det vi nå skal forholde oss til i og med dette vedtaket i Stortinget.

Jeg er glad for at alt nå ligger til rette for at Stortinget vil vedta regjeringens forslag om å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven, og forslag til endringer i passloven og ID-kortloven. Konvensjonen forplikter statene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine menneskerettigheter på lik linje med andre. Vi har vært forpliktet til å følge denne konvensjonen siden den ble ratifisert i 2013, men ved at vi nå gjør konvensjonen til norsk lov, løfter vi den opp på et nytt nivå. Som saksordføreren eksemplifiserte i sitt innlegg, møter personer med nedsatt funksjonsevne store utfordringer i det daglige. Veldig mange av disse utfordringene skyldes at samfunnet vårt på flere områder ikke er utformet på en måte som tar hensyn til menneskers funksjonsvariasjoner. Selv om inkorporeringen av CRPD ikke i seg selv løser disse utfordringene, sender det et tydelig signal om at vi tar rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne på alvor. Jeg tror at inkorporeringen vil føre til økt oppmerksomhet og kunnskap om konvensjonen og om den lovgivningen vi allerede har som skal sikre at den enkelte får oppfylt sine rettigheter. Større bevissthet om rettighetene og regelverket vil kunne bidra til at lovgivningen praktiseres bedre, i tråd med det som har vært intensjonen. Denne regjeringen vet at det er vanskelige tider for norske kommuner. Ressursknapphet og en aldrende befolkning gjør det krevende for kommunene å prioritere mellom ulike formål. La meg derfor gjøre det tydelig at vi mener at inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven ikke vil medføre økte forpliktelser for kommunene – de ligger der allerede. Vi mener heller ikke at inkorporeringen vil medføre ytterligere rettslige begrensninger av det kommunale selvstyret sammenliknet med i dag. Endelig kan vi nå innfri forventningene om å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven. Dette er den siste av FNs diskrimineringskonvensjoner. Den gjelder for en stor andel av befolkningen. Dette betyr uendelig mye, og jeg vil takke alle som har bidratt til at vi nå får dette til. Jeg ser at mange er her i dag, og de skal virkelig ta seg tid til å feire den store seieren dette er, og det de har jobbet med så lenge. Tusen takk, alle sammen!

«Nice try», men å stå her og garantere for prosent gjør jeg ikke. Det jeg kan si, er at én-til-én-oppfølging er noe som åpenbart virker. Én-til-én-oppfølgingen – det ligger også i ordet – skal være treffsikker, og den skal være virkningsfull for det enkelte barnet. Det betyr at noen unger vil ha behov for veldig mye og tett oppfølging. Andre unger vil kanskje ha behov for at det er en voksen person som man noen ganger i uken kan ha kontakt med. Det gjør at det ikke er mulig for meg å stå og si hvor mange dette treffer. Det jeg kan si, er at dette er noe vi satser på allerede, og vi skal satse ytterligere på det framover. Vi håper også at kommunene stiller opp på det sammen med oss, for dette er noe som virker kriminalitetsforebyggende.

Jeg mener representanten er inne på noe vesentlig. Med regjeringens forslag til budsjett for 2026 har politibudsjettet økt med 6,5 mrd. kr siden 2021. Allikevel opplever politiet en krevende budsjettsituasjon. Nå er kriminalitetsbildet enda mer sammensatt. Den sikkerhetspolitiske situasjonen treffer en i tillegg. Som representanten peker på: Den underliggende utgiftsveksten er betydelig, og når vi ser framskrivinger på det, er den også det framover. Hva kan vi gjøre for å sikre at de pengene Stortinget bevilger til politiet, faktisk går til best mulig kriminalitetsforebygging og kriminalitetsbekjempelse? Som det framgår av budsjettet, er det noe jeg har bedt politiet om å utrede: Hvordan kan ressursene bli brukt på best mulig måte? Der mener jeg også at det er politiet selv som er nærmest til å gi svaret på det.

Nå er det slik at bemanningen i politiet og PST har økt med over 860 årsverk siden Solberg-regjeringen. Representanten og jeg kommer nok aldri til å bli enige om hvorvidt det er klokt å stå her og fortelle hvor mange personer med hvilken type utdanning politiet skal ha på hvilke steder rundt om i landet. Det er ikke bare talepunkter, det er hva jeg selv også mener, men vi skal som sagt styre på resultater. Når det gjelder exit-programmet og 5 mill. kr til det, er det et godt eksempel. Som representanten sier: Dette fungerer. Da mener jeg at det er politiet som må vurdere om dette er noe som fungerer så godt i kriminalitetsbekjempelsen at dette er noe de vil satse på, og om det er noe de eventuelt vil satse på andre steder. Å gå inn og fortelle politiet hva de skal gjøre, på det nivået, mener jeg ikke er klokt. Det vi skal si, er: Hjelp folk ut av kriminalitet.

Hvis en ser bakover i tid, og hvis en da ser på den fireårsperioden en har bak seg, mener jeg at en får helt tydelige beviser for at Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og SV, og i stor grad sammen med Stortinget, virkelig har prioritert politiet. Én ting er at en har styrket politibudsjettet, inkludert det som ligger inne nå, med 31 pst. siden 2021, men vi har også fått på plass f.eks. 600 mill. kr til kriminelle nettverk-satsinger, som politiet selv betegner som en «game changer», og hvor de leverer resultater hver eneste dag. Når man både satser på politiet og samtidig trekker seg litt tilbake når det gjelder å fortelle politiet hva de skal gjøre, hvilke innsatsfaktorer de skal ha, men sier at vi stoler på de politifaglige rådene, at vi krever resultater for et tryggere land, et sikrere land og bedre forebygging, ser vi at det har gitt kraftige resultater gjennom denne fireårsperioden.

Det er godt at dette i utgangspunktet gode budsjettet, med satsing på politiet, er blitt enda bedre gjennom dette budsjettforliket. Når det gjelder de ekstra pengene, mener jeg det er viktig at vi forsterker den innsatsen som allerede er der, og som Senterpartiet også har vært tydelig med på i de fire årene vi har lagt bak oss. Det som virkelig hjelper, er at man får på plass veldig god inndragning. Det skal ikke være slik at det lønner seg å begå kriminalitet, det skal ikke være slik at unge mennesker tror at kriminalitet er en vei inn til penger og statussymboler. At vi nå virkelig kan kraftsatse med tanke på innsatsen mot den kriminelle økonomien – og narkotika er en viktig driver nettopp for den kriminelle økonomien – mener jeg derfor vil være svært viktig nå i årene som kommer.

For å ta det siste: Hvis representanten da sikter til personer under 18 år som er siktet for lovbrudd – ikke som begår, for det tror jeg ingen av oss kan si – må jeg ta forbehold, særlig når jeg står i denne salen, men jeg mener at for siktede mellom 15 og 17 år ligger tallet på ca. 8 300. De aller fleste er siktet for ett lovbrudd, og for de fleste er da alvoret der ved at man får en siktelse, og en gjør det ikke igjen. Hvis en tar med ett og to lovbrudd, vil disse tallene synke betraktelig. Når det gjelder dem som begår den gjentatte og alvorlige kriminaliteten – og den er alvorlig – er tallet som sagt ca. 200. Det er ikke de samme 200, men ca. 200. Poenget med å trekke det fram, er at det er mulig å sette inn treffsikre tiltak for å kunne både forebygge, avverge og hindre ny kriminalitet fra disse ca. 200.

Selve volden eller drapene skjer ikke på nett. Det skjer mye kriminalitet på nett som er straffbar i seg selv, men de faktiske handlingene vil manifestere seg ute, som jeg også har sagt tidligere, enten det er i gatene, i hjemmene eller hvor det måtte være. Poenget mitt er, som representanten også leste opp, at rekrutteringen, planleggingen og betalingen skjer så mye mer på de digitale flatene. Jeg tror nesten ikke en vil kunne finne en straffesak hvor det ikke er digital kontakt og digitale spor og digitale beviser som blir brukt. Politiet skal prioriteres. At vi har politiutdannede er selvfølgelig helt avgjørende for at politiet skal kunne løse sitt samfunnsoppdrag, men jeg mener at politiet skal prioriteres uten at vi legger føringer på politidekningen i politidistriktene – for øvrig er det flere politiansatte i samtlige politidistrikter i dag, unntatt Vest, enn da FrP satt i regjering.

Som jeg var inne på i innlegget mitt, er barne- og ungdomskriminaliteten også preget av at barn utøver særlig voldskriminalitet, ran og annet overfor andre barn. Der er det ikke snakk om den rekrutteringen jeg var inne på når det gjelder de kriminelle nettverkene, hvor man har kyniske bakmenn, og hvor barn rekrutteres til svært alvorlig kriminalitet, som vi har sett eksempler på. Det er heller ikke sånn at vi er forbi den tiden hvor hierarkisk organiserte kriminelle grupper, enten det er voksne eller eldre ungdommer, også rekrutterer barn og unge i sine nærmiljøer. Det kan være alt fra en storebror som rekrutterer en lillebror, til naboer som rekrutterer andre. Likevel er den digitale dimensjonen i dette så åpenbart til stede, både i det vi kan kalle den klassiske kriminaliteten, og i denne nyere kriminaliteten, at vi må ta det innover oss når vi skal få til god forebygging og god bekjempelse.

Arbeiderparti-regjeringens viktigste oppgave er å sikre trygghet. Trusselen fra kriminelle nettverk i Europa har aldri vært større. Eksplosjoner, skyting og alvorlige voldshendelser utfordrer trygghetsfølelsen vår. At unge rekrutteres til voldsoppdrag via sosiale medier, gjør situasjonen ekstra alvorlig. Organiserte kriminelle nettverk opererer i dag globalt, bruker anonymiserende teknologi og rekrutterer sårbare barn og unge. Trusselen er økende, og vi skal møte den med kraftfulle tiltak. Kriminaliteten blant barn og unge har økt siden 2016. Selv om det bare dreier seg om rundt 200 unge som står for en stor del av de alvorlige lovbruddene, rammer konsekvensene hardt, og de rammer særlig andre barn og unge. Mange av disse barna og ungdommene har en bakgrunn med vold, traumer, skoleproblemer og levekårsutfordringer. Sårbare barn er spesielt utsatt for rekruttering fra kyniske nettverk som tilbyr penger, status og tilhørighet. Samtidig ser vi også rekruttering av barn uten tradisjonelle risikofaktorer, bl.a. gjennom ekstremt voldelige nettmiljøer. Vi må bruke hele verktøykassen. Politi, barnevern, skole, helse og lokalsamfunn må jobbe tett sammen. De fleste barn begår ikke kriminalitet, men de som gjør det, skal møtes med tiltak som virker, og med tydelige rammer. Regjeringen har styrket politiet med historiske bevilgninger. Fra i år, altså 2025, får politiet 600 mill. kr til arbeidet mot kriminelle nettverk, og dette har regjeringen sagt skal være en varig satsing. Satsingen gir bedre etterretning, mer koordinert innsats og økte beslag, fengslinger og domfellelser. Dette er et arbeid regjeringen skal fortsette, og vi har foreslått et økt handlingsrom til politiet på 404 mill. kr i 2026 gjennom økt grunnfinansiering, økte inntekter og effektivisering i etaten. Dette ble styrket ytterligere i budsjettenigheten, hvor politiet fikk 93 mill. kr. Arbeiderparti-regjeringen er tydelig på at politiet skal prioriteres i budsjettene, uten at politikerne skal legge føringer for politibemanning. Som bl.a. Riksrevisjonen og områdegjennomgangen av politiet har påpekt, har politiet i for stor grad blitt detaljstyrt på å nå krav til politidekning. Tidligere erfaringer med slik detaljstyring, som bemanningsmål, har vært direkte ødeleggende for driften av politiet og svekket evnen til å prioritere de oppgavene som i størst grad bidrar til å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet i befolkningen. Derfor har regjeringen og jeg tillit til at politiet selv gjør gode vurderinger heller enn at storting eller regjering skal innskrenke politiets mulighet til å ta gode politifaglige og lokale valg. Vi har samtidig klare forventninger om at det skal gi mest mulig trygghet, sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse for pengene. Forebygging er grunnmuren. Opptrappingsplanen mot vold og overgrep, innsats mot utenforskap og tidlig, målrettet oppfølging er avgjørende. Vi styrker én-til-én-oppfølgingen i byer med store utfordringer og innfører hurtigspor for unge lovbrytere. Penger er ikke nok alene. Vi jobber for flere nye tiltak i lovsporet: strengere straffer for å bære våpen på offentlig sted, et eget straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet og bedre verktøy for politiet i alvorlige saker. Samtidig må vi jobbe på tvers, bl.a. med Barne- og familiedepartementet, som gir økt handlingsrom for barnevernet. Jeg vil avslutte med å takke Senterpartiet, Rødt, MDG og SV for en god enighet for justissektoren. Hurtigspor til enda flere politidistrikter, midler til frivilligheten i redningstjenesten og styrket politi er blant de viktige tiltakene vi står sammen om.

Det har vært en nominell økning i politiet i løpet av Støre-regjeringens fire år. Det har også vært en reell økning i politibudsjettet – en betydelig økning på flere milliarder kroner. Som sagt er det Politidirektoratet som har ansvaret for å fordele ressursene mellom politidistriktene og de andre enhetene, og det er en oppgave jeg mener det er riktig at det er Politidirektoratet som skal ha. Så må selvfølgelig jeg, med det ansvaret jeg er tildelt, også ta inn over meg om denne ressursfordelingsmodellen fungerer som den skal. Vi har både tildelingsbrev og styringsdialoger med Politidirektoratet, og da er det viktig å sørge for og å være trygg på at en har trygghet i hele Norge, og at en har et politi som kan bekjempe og forebygge kriminalitet i hele Norge.

Folk i Norge skal være trygge, uansett hvor de bor. Vi skal ha et politi og en påtalemyndighet som er i stand til å løse det samfunnsoppdraget de er satt til. Det er blitt mer komplekst de senere årene. Politiet har stått i – og står i – en utfordrende situasjon når det gjelder kriminalitetsbildet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen har også utfordret politiet, og det samme har den underliggende utgiftsveksten, som representanten så vidt var inne på. Det er klart at det som påpekes om forskjellen på hva som er en nominell satsing, og hva man sitter igjen med, er krevende for politiet når de har store utgifter til alt fra kontingenter, bygg, IKT-utstyr, lønn, pensjoner og hva det måtte være. Det er også grunnen til at Støre-regjeringen har foretatt den betydelige satsingen på politiet som en har gjort gjennom den regjeringsperioden som har vært, og som en også viser at en gjør i budsjettforslaget for 2026.

For regjeringen er den mest grunnleggende oppgaven å sikre trygghet for folk i Norge. Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Kriminaliteten har endret seg og utfordrer politiet på nye måter. Dagens komplekse kriminalitetsbilde krever at politiet har tilgang på personell med variert fagbakgrunn. Spisskompetanse innen områder som økonomi og teknologi kan være helt nødvendig for å oppklare kompliserte straffesaker, som i økende grad begås ved hjelp av digitale verktøy. Som tidligere nevnt under denne spørretimen har den samlede bemanningen i politiet og PST økt med over 850 årsverk de siste fire årene. Av disse er 180 årsverk i politiets særorganer, noe som kommer samtlige politidistrikt til gode. Effektiv bekjempelse av kriminalitet krever mer enn bemanning. Det er i tillegg nødvendig med gode politibygg, moderne utstyr, kjøretøy og ikke minst velfungerende IT-løsninger for at oppgavene skal kunne utføres på en tilfredsstillende måte. Justisdepartementet har ikke angitt rammer for hvor mange polititjenestepersoner som skal være ansatt i Vest politidistrikt eller Sørvest politidistrikt, eller hvor i distriktet de skal plasseres. Som nevnt ligger ansvaret for å fordele ressurser mellom politidistriktene og øvrige enheter i etaten hos Politidirektoratet, i samsvar med de føringer Stortinget og departementet har gitt. Innen hvert distrikt er det politimesteren som har ansvar for å disponere budsjettet og gjøre prioriteringer basert på lokale behov og forhold. I den sammenheng er det verdt å nevne at Vest politidistrikt har fått en nominell økning på over 370 mill. kr, en økning på 27 pst. fra 2021 til 2025, og i samme periode har Sørvest politidistrikt fått en nominell økning på nesten 300 mill. kr, som utgjør en økning på 25 pst.

Som sagt er tallet nå, ved utgangen av oktober, 2,02 per 1 000. Jeg har ikke aversjon mot politiutdannede personer i politiet, snarere tvert imot, det er helt nødvendig for at politiet skal kunne løse det samfunnsoppdraget de har. Det jeg har aversjon mot, som vel var det begrepet representanten satte på det, det jeg mener er uklokt, er at vi som politikere skal sette krav til hva slags type ansatte – hva slags type utdanningsbakgrunn – politiet skal ha for å løse sitt samfunnsoppdrag. Det er prinsipielt viktig for meg at det er politiet som er nærmest til å vite hvordan de skal kunne nå de målene og få de resultatene vi som politikere forventer av dem.

Som representanten synes også jeg det er viktig å lytte til Politiets Fellesforbund. De organiserer veldig mange av de politiansatte, de har øyne og ører rundt om i hele Politi-Norge, og det er klart at jeg tar deres tilbakemeldinger på alvor. Politiet har hatt en økning i sine budsjetter på om lag 6,5 mrd. kr siden regjeringen tiltrådte i 2021. Det er en betydelig styrking. Det som er viktig, er at vi får mest mulig politikraft og best mulig effekt ut av de ressursene politiet har. Da mener jeg bestemt at det som er viktig, er at det er de politifaglige rådene vi skal lytte til når det gjelder hvordan vi best mulig får en god kriminalitetsbekjempelse i Norge.

Aller først: Politidirektoratets bemanningstall viser at den samlede politibemanningen i politiet ikke har gått ned, men økt med i underkant av 80 årsverk i løpet av 2025. Politidekningen, som beregnes ved å ta utgangspunkt i antallet politiårsverk i både politiet og PST, var per utgangen av oktober i år på 2,02 polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere. Det har for øvrig aldri vært flere ansatte i politiet enn det er nå. Antallet studieplasser på Politihøgskolen ble kraftig kuttet da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering. Fra og med 2022 økte Støre-regjeringen opptaket til Politihøgskolen, fra 400 til 500 studieplasser, og denne våren fullførte 2022-kullet bachelorutdanningen. Dermed ble det betydelig flere nyutdannede enn tidligere, og så å si alle som går ut av Politihøgskolen, blir ansatt i politistillinger. I tillegg har regjeringen i år etablert et forsøk med politiutdanning i Alta, med 24 studieplasser. Som jeg har sagt tidligere i denne hyggelige runden med FrP-ere, handler effektiv kriminalitetsbekjempelse om mer enn bare bemanning. Ett sentralt område er digitalisering. Over tid har politiet blitt hengende etter i den teknologiske utviklingen. Det begrenser politiets evne til å levere på samfunnsoppdraget. Ifølge Politidirektoratet forventes digitaliseringstiltak å gi betydelige gevinster og mer effektivt politiarbeid. På oppdrag fra Justisdepartementet har derfor Politidirektoratet utarbeidet en konseptvalgutredning for å vurdere hvordan en helhetlig styrking av digitaliseringsarbeidet i politiet kan gjennomføres. Regjeringen besluttet i oktober i år å videreføre utredningen i et forprosjekt for det valgte konseptet, som Politidirektoratet gjennomfører nå. Det er viktig at politiet får tilstrekkelig handlingsrom til å balansere mellom ulike behov. Derfor må vi ikke detaljstyre ved å stille krav om at politiet skal ha en bestemt politidekning. Denne typen detaljstyring svekker politiets evne til å prioritere de oppgavene som i størst grad bidrar til å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen.

Representanten er inne på noe veldig viktig her, mener jeg, og det er nettopp den balanseringen politiet må gjøre. En må både ta den grove, alvorlige kriminaliteten som er klart prioritert, og som det er klare føringer fra både riksadvokat og politidirektør om at en skal kunne forebygge og bekjempe, og så må en ta det representanten kaller hverdagskriminalitet. Det er viktig for oss alle. Det handler mye om tilliten til politiet. Det å kunne finne den balansen, hvor en kan oppklare noe av hverdagskriminaliteten, er det viktig at en har tid og rom for. Da handler det bl.a. om hvordan man klarer å organisere arbeidet sitt, hvordan man får en effektiv måte å bruke ressursene på. Igjen: Her har jeg tillit til at politimesteren og dennes stab er de som er nærmest til å organisere det på en måte som gjør at en kan ta det en kaller den spisse kriminaliteten, den alvorlige enden av kriminaliteten, men også den hverdagslige.

Jeg har nå gått inn og sjekket budsjettfordelingen i politidistriktene og ser at det for Øst politidistrikt fra 2021 til 2025 er en nominell endring, altså en økning i budsjettet, på 639 mill. kr, og dette innebærer en nominell endring på 33,7 pst. Det er altså en betydelig styrking av politidistriktets budsjettmidler i løpet av Støre-regjeringens periode. Som jeg har vært inne på, er det den enkelte politimester som prioriterer innenfor sitt distrikts budsjett. Jeg mener det er riktig og viktig at det er politimesteren som sammen med sine ansatte og ansattorganisasjoner får til en god polititjeneste der en er, det er de som vet hvordan en skal rigge politiet.

Jeg deler det jeg oppfatter er representantens bekymring for økningen i barne- og ungdomskriminaliteten. Det vi har sett av økning siden 2015, også gjennom den regjeringsperioden hvor FrP var i Justisdepartementet, bekymrer både representanten og meg. Jeg mener vi sammen skal styrke innsatsen mot dette ytterligere. Politiet selv sier at det viktigste vi kan gjøre, selvfølgelig er å forebygge kriminaliteten, men vi skal også sette inn innsatsen mot de kriminelle nettverkene slik at de ikke skal få fotfeste i Norge, og så vi ikke skal oppleve eksempler på at kyniske bakmenn rekrutterer barn og unge til å begå kriminalitet, og – som vi har sett bl.a. på Lillestrøm – til dels alvorlig kriminalitet. Vi er absolutt enig i målsettingen. Så er spørsmålet: Er vi enige om hvordan vi går fram for å nå det målet? Til spørsmålet om det kan skyldes manglende særtildelinger at stasjonssjefen har disse prognosene: Øremerking av midler til politiet mener jeg, og flere med meg, er en dårlig idé og et eksempel på politisk detaljstyring som svekker effektiviteten. Som jeg har vært inne på flere ganger nå: Områdegjennomgangen av politiet fra 2024 viser tydelig at omfattende øremerking fragmenterer styringen og gjør det vanskelig for politiet å prioritere helhetlig. Når midlene øremerkes til spesifikke formål, mister politiet fleksibiliteten til å håndtere nye trusler, investere i teknologi eller styrke områder der behovet er størst, og å raskt kunne foreta disse endringene. Resultatet blir kortsiktige løsninger og ineffektiv ressursbruk, stikk i strid med målet om trygghet og kriminalitetsbekjempelse. Hvis vi skal ha et sterkt og moderne politi, må vi som politikere gi handlingsrom til å ta faglige beslutninger, ikke detaljstyre budsjetter. Mindre øremerking betyr mer ansvar, bedre prioriteringer og større effekt for samfunnet.

Jeg er helt enig i at vi må komme tidlig inn og tidlig i posisjon for å forhindre at barn blir rekruttert til kriminalitet eller begår kriminalitet uten at de er rekruttert inn i organiserte nettverk. Når det gjelder det å visitere, er jeg helt enig i at det er viktig at politiet har klare regler for å kunne håndheve forbudet mot bruk og besittelse av narkotika. Derfor er jeg så glad for at Stortinget i vår fikk til et forlik, på tvers av midtstreken i politikken, som gir klarhet for både barn, unge og alle oss andre, og politi og påtalemyndighet, knyttet til at besittelse av narkotika er straffbart, og at det skal kunne håndheves av politiet. Vi skal ha lovhjemler som gjør at politiet kan håndheve dette også framover.

Å forebygge barne- og ungdomskriminalitet har avgjørende betydning for samfunnet og den enkelte som rammes av kriminaliteten, som ofte er andre barn. Det påvirker også barnet selv, familien og nærmiljøet. Det er alvorlig og må bekjempes. At man i tillegg har sett en utvikling, særlig i høst, med at barn rekrutteres av kyniske bakmenn for å begå kriminalitet – «crime as a service», som det kalles på dårlig norsk – er svært alvorlig og noe politiet skal arbeide effektivt med for å forebygge og bekjempe, men politiet sier selv at de trenger at andre, som kommunene, er med på laget. Derfor har vi både styrket innsatsen mot de kriminelle nettverkene – med 600 mill. kr i inneværende år – og styrket innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet. At vi har hurtigspor, bl.a. i Øst politidistrikt, slik at reaksjoner kan komme raskt, og at vi har én-til-én-oppfølging, som vi også har fått i kommuner som tilhører Øst politidistrikt, er viktige eksempler på hvordan regjeringen satser på både forebygging og bekjempelse.

Effektiv kriminalitetsbekjempelse handler om langt mer enn politibemanning. Politiet trenger også bred kompetanse for å håndtere et stadig mer komplekst kriminalitetsbilde. I tillegg må de ha tilgang til moderne politibygg, utstyr, kjøretøy og velfungerende IKT-systemer for å løse oppgavene sine. Dette krever et handlingsrom som gir politiet mulighet til å prioritere helhetlig. Uten det hjelper det lite å tilføre hundrevis av millioner kroner til nye stillinger. Dette er ikke noe bare jeg sier; det er noe også Stortingets eget organ, Riksrevisjonen, og områdegjennomgangen av politiet har påpekt. Detaljstyring av krav til politidekning er noe som i stor grad hemmer politiets evne til å prioritere. Tidligere erfaringer med slike styringsmål, f.eks. kravet om to politifolk per tusen innbyggere, som også Arbeiderpartiet tidligere har stilt seg bak, har vist seg direkte skadelige for driften og svekket muligheten til å fokusere på oppgaver som best forebygger og bekjemper kriminalitet, og som skaper trygghet for befolkningen. Dette er godt dokumentert i de nevnte rapportene. På samme måte som i Innlandet politidistrikt kan nedgangen i politibemanningen i Øst politidistrikt siden 2021 i stor grad forklares med at distriktet tidligere ble midlertidig styrket for å gjennomføre indre grensekontroll under pandemien. I denne perioden økte bemanningen i Øst politidistrikt med om lag 200 politiårsverk. Politidekningen i det enkelte politidistrikt avhenger av befolkningstetthet, kriminalitetsbilde og geografiske forskjeller. Politimesteren i hvert distrikt har ansvar for å fordele midler innenfor politidistriktets budsjett og prioritere etter lokale forhold og behov. I den sammenheng er det verdt å nevne at Øst politidistrikt har hatt en nominell økning på nesten 640 mill. kr fra 2021 til 2025 – en økning på nesten 34 pst. Kriminalitetsbekjempelse krever en bred tilnærming fra flere etater. Foruten politiet er også barnevernet, skolen og andre aktører i kommunen sentrale. Formålet er å sette inn målrettede tiltak mot unge i risikosonen og unge som allerede har begått kriminalitet. Regjeringen vil forbedre det tverretatlige arbeidet med kriminalitetsforebygging og har prioritert støtte til én-til-én-oppfølging i ti byer og kommuner med store utfordringer med barne- og ungdomskriminalitet. I samarbeid skal kommunene og politiet følge opp barn og unge som begår lovbrudd, eller som er i risiko for å utvikle seg negativt.

Som jeg sa i mitt forrige svar, er det viktig at både politiet og andre samfunnsaktører jobber sammen for både å kartlegge hva som må sikres, og finne ut av hvilket nivå sikkerheten må være på. En må samarbeide om dette. Det er politiet og PST som imøtegår trusselaktører som opererer i Norge. Sammen med Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM, driver også politiet og PST forebyggende arbeid for å sikre våre sivile verdier. Det er klart at både det at en har god oversikt, og at en ressurssetter det som er nødvendig, der det er nødvendig, er viktig. Det mer komplekse trusselbildet vi står overfor, betyr at den styrkingen vi har gjort av den skarpe sivile siden, med PST i spissen, har vært nødvendig, og den fortsetter også i budsjettforslaget vårt for 2026.

Slik den sikkerhetspolitiske situasjonen er og har vært, har politiet hatt et utfordrende bilde å forholde seg til. En har både det en kan kalle ordinær kriminalitet, inkludert terrortrussel, samtidig som den sikkerhetspolitiske situasjonen har økt oppmerksomheten og innsatsen, slik det også beskrives i bl.a. regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi, hvor vi understreker behovet for at hele samfunnet må ta inn over seg det sikkerhetspolitiske alvoret som har kommet over oss de senere årene. At vi får en tettere tilknytning mellom det sivile samfunnet og Forsvaret og en styrket integrasjon med våre allierte, er viktig i seg selv. At politiet både selv og i samarbeid, gjennom f.eks. Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter, er i bedre stand til både å forebygge og avdekke kriminalitet som treffer oss, er også en viktig styrking og en viktig satsing.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker alle politidistriktene. Derfor har regjeringen prioritert politiet. Med forslaget til budsjett for 2026 vil politiets budsjett ha økt nominelt med om lag 6,5 mrd. kr siden Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, og den totale bemanningen i politiet og PST er styrket med over 850 årsverk. I 2025 alene har politiet fått over 2,4 mrd. kr i økt bevilgning, bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet. Departementet har ikke lagt føringer for hva politidekningen skal være i Møre og Romsdal politidistrikt. Det er Politidirektoratet som fordeler midlene mellom politidistrikter og andre enheter i etaten, i tråd med de føringene som er gitt av Stortinget og departementet. Politidekningen i det enkelte politidistrikt avhenger av befolkningstetthet, kriminalitetsbilde og geografiske forskjeller. Politimesteren i hvert distrikt har ansvar for å fordele midlene innenfor politidistriktets budsjett og prioritere etter lokale forhold og behov. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Møre og Romsdal politidistrikt har fått en nominell økning på nesten 190 mill. kr fra 2021 til 2025, en økning på 30 pst. Den sikkerhetspolitiske situasjonen treffer politidistriktene forskjellig. For enkelte politidistrikter innebærer det økt årvåkenhet og etterforskning, mens det for andre innebærer økt vakthold og sikring ved kritisk infrastruktur eller ved f.eks. demonstrasjoner. Regjeringen tar maritim sikkerhet på største alvor. Det er en viktig prioritering i den nasjonale sikkerhetsstrategien, og vi har iverksatt en rekke tiltak for å møte den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen. Blant annet er det besluttet at russiske statsborgere ikke lenger får tillatelse til å være kaptein på norskflaggede skip. Regjeringen legger stor vekt på beredskap og sikkerhet på norsk sokkel og tilhørende infrastruktur. Sikkerhetsnivået på dette området er allerede meget høyt. Siden gasseksplosjonene i Østersjøen i 2022 har norske myndigheter økt overvåkingen og sikringen av undersjøisk energiinfrastruktur, sjøfiberkabler og ekomtjenester som understøtter norsk olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel. Det er gjennomført søk og kartlegging av store deler av den undersjøiske infrastrukturen, og det er iverksatt en rekke tiltak for å øke sikkerheten til energi- og telekominfrastrukturen. Politiet har gjennom den betydelige økningen i ressurser de siste årene blitt styrket for å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen. I inneværende budsjettår ble 60 mill. kr satt av spesifikt til å forsterke kontrollaktivitet og tilstedeværelse fra politiet og PST knyttet til russiske fartøy ved gjenværende åpne havner i Norge. Politiet samarbeider her tett med andre aktører om maritim sikkerhet. Det gjelder både Forsvaret, herunder Kystvakten og Fellesoperativt hovedkvarter, Kystverket og tollvesenet.

Jeg har tillit til politimesteren og til at politimesteren sammen med sine sjefer, de ansatte, politiorganisasjonene, kommunene og andre samarbeidspartnere forvalter de budsjettmidlene og de ansatte en har, på en god måte til beste for innbyggerne. Jeg har tillit til at politimesteren klarer å ivareta sitt samfunnsoppdrag på en tilfredsstillende måte.

Først til det representanten tok opp om detaljstyring som direkte ødeleggende: Der sier jeg at Riksrevisjonen og områdegjennomgangen har vist det. Et eksempel på detaljstyring er at en fra politisk hold har krevd 2 per 1 000. Jeg sa ikke at det å ha politifolk er direkte ødeleggende for politiet og for å få løst deres samfunnsoppdrag. Vi må selvfølgelig ha politifagutdannede personer for å kunne både forebygge og bekjempe kriminalitet, styrke beredskapen og nå målene for det samfunnsoppdraget politiet er satt til. Når det gjelder politistasjonene, mener også jeg at vi må ta hensyn til at en skal ha god politidekning og gode polititjenester i hele landet. Jeg vil, som det er sagt, lytte til politifaglige råd når det gjelder hvordan en skal innrette den innsatsen.

Regjeringen har prioritert politiet. Med forslaget til budsjett for 2026 vil politiets budsjett ha økt nominelt med om lag 6,5 mrd. kr siden regjeringen Støre tiltrådte høsten 2021, og den totale bemanningen i politiet og PST er styrket med over 850 årsverk. I 2025 alene har politiet fått over 2,4 mrd. kr i økt bevilgning, bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet. Dette setter politiet i stand til å forebygge mer, øke tilstedeværelsen og gi en bedre beredskap i prioriterte områder. En sentral årsak til at det har vært en nedgang i politibemanningen i Innlandet politidistrikt siden høsten 2021, er at distriktet ble midlertidig styrket med om lag 80 politiårsverk for å gjennomføre indre grensekontroll under pandemien. Effektiv kriminalitetsbekjempelse handler ikke bare om å ha tilstrekkelig politibemanning. Politiet trenger også annen kompetanse til å håndtere dagens kriminalitetsbilde. I tillegg trenger politiet politibygg, utstyr, biler og effektive IT-systemer for å løse oppgavene sine. Dette må politiet få handlingsrom til å balansere – hvis ikke hjelper det ikke å gi politiet hundrevis av millioner til stillinger. Som bl.a. Stortingets eget organ, Riksrevisjonen, og områdegjennomgangen av politiet har påpekt, har politiet i for stor grad blitt detaljstyrt på å nå krav til politidekning. Tidligere erfaring med slik detaljstyring, som f.eks. målet om 2 per 1 000, har vært direkte ødeleggende for driften av politiet og svekket evnen til å prioritere de oppgavene som i størst grad bidrar til å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Justisdepartementet har ikke lagt føringer for hvor mange polititjenestepersoner det skal være i Innlandet politidistrikt, eller hvor i distriktet de skal jobbe. Det er Politidirektoratet som har ansvaret for å fordele midlene mellom politidistrikter og andre enheter i etaten, i tråd med de føringene som er gitt av Stortinget og departementet. Politimesteren i hvert distrikt har ansvar for å fordele midler innenfor politidistriktets budsjett og prioritere etter lokale forhold og behov. I den sammenheng er det verdt å nevne at Innlandet politidistrikt har fått en nominell økning på nesten 280 mill. kr fra 2021 til 2025 – en økning på 30 pst. Jeg er opptatt av hva politiet oppnår av resultater. Jeg legger til grunn at politimesteren selv velger de virkemidlene som gir best mulig kriminalitetsbekjempelse, styrker samfunnssikkerheten og sikrer gode tjenester for innbyggerne.

Ja, det gjør det. For det første er det veldig viktig for meg å understreke at mye er gjort, og det er gjort i samarbeid mellom politikere, kvinneorganisasjoner, politi, helsevesen og mange der ute. Her går verden framover, det gjør den. At en også ser at det tross alt er lettere å søke hjelp, er godt og viktig. Flere av de utfordringene som påpekes av kvinneorganisasjoner og andre, følger vi opp gjennom tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som ble behandlet i Stortinget i mai 2024. Det er et godt, grundig og helhetlig arbeid, bl.a. ved at Riksadvokaten gjennomfører kvalitetsundersøkelse av etterforskningen, at en forbedrer Politidirektoratet, at en forbedrer ofrenes møte med politiet, og at støttesentre er opprettet i alle politidistriktene, osv.

Jeg er helt enig i at de tallene representanten trekker fram knyttet til partnerdrap og hva vi vet om det som har vært registrert tidligere, viser at det er et betydelig potensial for forebygging. Nå er partnerdrapskommisjonen på plass. Den har vært etterspurt veldig, veldig lenge, det er jeg klar over. Den skal gjennomgå alle partnerdrap for å avdekke systemsvikt, lære av feil og videreutvikle arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap. Kommisjonen er nå godt i gang med sitt arbeid. De gjør sine undersøkelser. Jeg har fått opplyst at første rapport kan forventes i løpet av høsten 2026. Den vil gi oss veldig mye god, etterspurt kunnskap som kan styrke oss enda mer i forebyggingsarbeidet.

Takk for spørsmålet. For regjeringen står arbeidet med forebygging og bekjempelse av vold og overgrep mot kvinner høyt på dagsordenen, og vi har tatt en rekke grep for at både politiet og hjelpeapparatet skal bli bedre rustet til å håndtere dette helt sentrale samfunnsoppdraget, nemlig å beskytte befolkningen mot vold, overgrep og drap. Vold og overgrep mot kvinner kommer i mange former. Det kan være fysisk mishandling, psykisk kontroll, seksuelle overgrep, trakassering eller økonomisk utnyttelse. I ytterste konsekvens tar denne volden liv, noe vi dessverre har erfart også i året vi snart legger bak oss. Felles for alle disse formene for vold og overgrep er at de fratar kvinner friheten til å leve et trygt, verdig og likestilt liv. Når en kvinne blir utsatt for vold, rammer det ikke bare henne selv – det rammer også ungene og familien, og det svekker hele samfunnet. Vi vet at barn med egne voldserfaringer uten trygge voksne blir sårbare og lette å rekruttere til alvorlig kriminalitet. Forebygging av vold i hjemmet er derfor også en nøkkel til å redusere ungdomskriminalitet. Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner løper i perioden 2024–2028 og er regjeringens fremste verktøy i dette arbeidet. Implementeringen av de 122 tiltakene i planen er godt i gang, og det ble gitt en statusrapport for arbeidet som ble offentliggjort i juni i år. Den planen legger til rette for mer målrettet forebygging, bedre hjelp til og beskyttelse av utsatte og mer effektiv straffeforfølging og oppfølging av utøvere. Planen omfatter tiltak innen mange sektorer, bl.a. barnehage og skole, barne- og familievern, helsesektor og politi. For voksne utsatt for vold og overgrep er spredningen av politiets RISK-modell et viktig tiltak. Ved RISK får både den som er utsatt for volden, og den som utøver volden, tilbud om samtaler, sikkerhetsråd og veiledning. Dette er noe vi ser og vet at virker. Derfor vil regjeringen etablere RISK i alle politidistriktene, og vi har startet opp i Nordland, Sørvest og Sørøst politidistrikt. Avslutningsvis vil jeg løfte fram samtykkeloven, som vi sto sammen om, og som er en milepæl i arbeidet for å bekjempe seksuell vold. Loven trådte i kraft 1. juli i år, og det er viktig for regjeringen at den nye loven gir folk en klar og god forståelse av at bare ja er ja.

Vi holder på med denne forskriften, og den vil vi sende på høring så raskt som mulig. Den vil som sagt knytte seg til private tilfluktsrom, som betyr f.eks. knyttet til et sykehus, et borettslag eller en skole. Jeg mener også det er et viktig grunnleggende premiss at vi sørger for mest mulig forutsigbarhet for både offentlige og private aktører når vi jobber med reguleringer og ulike krav. Derfor mener jeg at vi først må få på plass et nytt regelverk som kan gjøres gjeldende, og så må vi se på eventuelle overgangsregler. Det blir fra forskriften kommer på plass, og framover, en også regulerer hvem som skal ha en plikt til å bygge tilfluktsrom. Så er det klart at en også må se på mulige overgangsregler, nettopp for å sikre alle som har behov for å få tilgang til et tilfluktsrom, eller som er i et område hvor en vil definere at det er viktig, også kan se på hvordan en kan få på plass tilfluktsrom i allerede eksisterende bygg.

Jeg er enig i at vi trenger tilfluktsrom. Det er også grunnen til at regjeringen og Stortinget har sagt at vi må få på plass forskrift knyttet til det å ha tilfluktsrom. I dag er tilfluktsrommene inndelt i kategoriene private tilfluktsrom og offentlige tilfluktsrom. Jeg tenker at det er litt forvirrende begreper, for et tilfluktsrom knyttet til et sykehus er definert som et privat tilfluktsrom, selv om det er det offentlige som eier det. Det vi gjør nå i disse dager, er å følge opp Stortingets vedtak og jobbe for å ferdigstille et utkast til høringsnotat om ny forskrift om tilfluktsrom. Der legger vi opp til å gjeninnføre plikten til å bygge private tilfluktsrom i visse typer bygg med forhøyet risiko for krigshandlinger.

Det veldig korte svaret på spørsmålet fra representanten er ja, sykehus vil bli omfattet av en ny forskrift om tilfluktsrom. Med nytt regelverk vil altså ikke dette spørsmålet bli overlatt til det enkelte helseforetak.

Å få en invitasjon til å bli med på tur med senterpartifolk er alltid lovende. Erfaringene tilsier at det blir både nyttig og hyggelig. Jeg ser gjerne på muligheten for å kunne bli med på tur, og jeg gleder meg også til at vi, representanten Slagsvold Vedum og jeg, skal på tur sammen om to uker. Når representanten sier at han ikke tror at statsråden tror på dette selv engang, må jeg få lov til å fortelle ham at jo, dette tror jeg på. Jeg tror på politifaglige råd. Når politiet kommer med sine faglige vurderinger av hva som er klokt når det gjelder å gi både gode og effektive tilbud, tror jeg faktisk at de kommer med nettopp politifaglige råd. Derfra er det hva man går inn for og mener er gode løsninger for folk der ute. Da mener altså vi at det er en like god eller bedre løsning å få passbusser i stedet.

I statsbudsjettet vi har lagt fram, framgår det at nedleggelsen av 14 av disse 15 kontorene vil medføre en besparelse på om lag 23 mill. kr i helårseffekt. Det er det man har lagt inn som en besparelse ved det, at det faktisk er en besparelse ved å legge ned disse kontorene. Igjen: Det betyr ikke at man ikke skal få dekket behovet for pass og ID-dokumenter, men det vil bli dekket ved at man har en passbuss, som presumptivt kjører gjennom mange kommuner på vei til de stedene hvor den da er et passkontor. Det vil kunne gi et tilbud helt nært der folk bor, og på enda flere steder enn man vil kunne klare ved å ha et fysisk kontor.

Med om lag én million utstedte ID-dokumenter i året er utstedelse av pass og ID-kort en relativt stor del av politiets oppgaveportefølje. Det er viktig at vi bestreber oss på å ivareta et best mulig tilbud for folk og samtidig tilby tjenesten på en så ressurseffektiv og hensiktsmessig måte som mulig. Bevilgningene til politiet skal gi oss den polititjenesten innbyggerne og samfunnet har behov for. Det kan være gode grunner til å ha et kontor et sted, men det er ikke bærekraftig dersom vi skal ha et kontor på alle steder der det kan forventes å finnes etterspørsel. Da mener vi fra vår side at det er en bedre løsning om visse deler av etterspørselen kan håndteres ved bruk av passbusser. Jeg er opptatt av at vi tar funnene fra områdegjennomgangen av politiet fra 2024 på alvor: Styringen av politiet bør vris fra bemanningstall og antall tjenestesteder til mål- og resultatstyring, slik at politiet får mer råderett over hvordan utviklingen og behovet løses. Regjeringens forslag kommer på bakgrunn av faglige vurderinger fra politiet selv. Vurderingene var bl.a. basert på oppdaterte besøkstall for de nye kontorene fra 2024 og 2025. Som også en tidligere spørrer var inne på: Kostnadene ved å utstede pass og ID-kort dekkes gjennom gebyr som betales av dem som bestiller pass og ID-kort. En effektiv innretning på denne delen av politiets virksomhet vil kunne bidra til å holde gebyret for pass og nasjonale ID-kort lavere enn det ellers ville vært. Det kommer alle som søker om pass og nasjonale ID-kort, til gode. Regjeringen er opptatt av å gi innbyggerne et best mulig tilbud om pass og ID-kort og mener at et godt tilbud kan gis både ved å ha passkontor og ved å ha passbusser. På bakgrunn av de politifaglige tilrådingene foreslår vi derfor å legge ned 14 av de 15 nye passkontorene og erstatte dem med et tilbud om passbusser. Igjen: I forslaget til statsbudsjett er vi tydelige på at kontorene ikke skal stenges før tilsvarende eller bedre tilbud gjennom passbusser er på plass.

Når det gjelder trykket i Trondheim, viser vi i budsjettframlegget til at vi skal ha et like godt eller bedre tilbud gjennom bruk av passbusser. Det betyr at en vil kunne få utstedt pass eller ID-kort i Røros gjennom den bussen. Da er det kanskje også slik at folk fra mange omliggende kommuner eller kommuner mellom Røros og Trondheim ikke trenger å reise inn til Trondheim for å få utstedt pass, fordi en passbuss da vil kunne tilby disse tjenestene. Når det gjelder gebyr, er det anslått i budsjettet at nedleggelsen av disse kontorene vil medføre en besparelse på om lag 23 mill. kr i helårseffekt, og det vil gi en reduksjon i gebyrnivå på 20 kr per ID-dokument. Det er det som er beregningene som er lagt inn i statsbudsjettet, og som representanten sikkert kjenner til.

Dette er gebyrfinansiert. Pass- og ID-kortutstedelse er gebyrfinansiert, og det betyr at det skal dekke f.eks. anskaffelse av passbusser. Så er spørsmålet hva kostnadene ved det vil være, sammenlignet med hva kostnaden ved passkontorene vil være. Også denne representanten har med seg et premiss om at det vil bli et dårligere tilbud, og der vil jeg igjen vise til hva vi i skriver i budsjettframlegget, dvs. at vi ikke skal legge ned noen passkontorer før tilsvarende eller bedre tilbud gjennom passbusser er på plass.

Brevet fra mars som representanten viser til, inneholdt flere bestillinger til Politidirektoratet om å utrede ulike tiltak med mål om at politiet skal kunne løse samfunnsoppdraget på en mer ressurseffektiv måte. Departementet mottok innspill fra Politidirektoratet på det som angikk utstedelse av pass og ID-kort, i juni. Regjeringen tok med seg dette inn i vår budsjettkonferanse, som var i august. Regjeringens forslag kommer altså på bakgrunn av faglige vurderinger fra politiet selv. Disse vurderingene var bl.a. basert på oppdaterte besøkstall for de nye kontorene fra 2024 og 2025. Utstedelse av pass og ID-kort er en relativt stor del av oppgaveporteføljen til politiet, med om lag 1 million ID-dokumenter utstedt årlig. Det er viktig at vi forsøker å gi et tilbud på en så ressurseffektiv og hensiktsmessig måte som mulig, samtidig som vi ivaretar et best mulig tilbud til folk der ute. Bevilgningene til politiet skal gi oss den polititjenesten som innbyggerne har behov for, og som samfunnet har behov for. Utstedelse av pass og ID-kort er gebyrfinansiert. Det betyr at kostnaden av å utstede pass og ID-kort dekkes gjennom gebyr som betales av dem som bestiller pass og ID-kort. En effektiv innretning på denne delen av politiets virksomhet vil kunne bidra til å holde gebyrer for pass og nasjonale ID-kort lavere enn de ellers ville vært. Det kommer alle som søker om pass og nasjonale ID-kort, til gode. Som sagt utsteder politiet om lag 1 million ID-dokumenter i året. Det kan være gode grunner til å ha et kontor et sted, og det kan anses ikke bærekraftig hvis vi skal ha kontor på alle steder der det kan forventes å være en etterspørsel. Da er det regjeringens vurdering at det er en bedre løsning om visse deler av etterspørselen kan håndteres ved bruk av passbusser. I sitt framlegg til statsbudsjett er Justisdepartementet tydelig overfor Stortinget på at kontorer ikke skal stenges før tilsvarende eller bedre tilbud gjennom passbusser er på plass.

Igjen: Vi baserer vår politikk og våre forslag til Stortinget på politifaglige råd, men det er ikke alltid vi mener at de politifaglige rådene er helt i tråd med politiske ambisjoner og målsettinger. Det er ikke slik at politiet bare kan bestille hva de vil ha fra oss politikere. De kommer med sine råd, og så kommer vi med våre politiske framlegg for Stortinget. Igjen legger representanten inn et premiss om at det skal bli et dårligere tilbud. Igjen vil jeg minne om at vi sier at det skal det ikke. Det kan også tenkes at en passbuss vil gi et bedre tilbud, ikke bare til f.eks. Røros, som er ett av de passkontorene vi har foreslått nedlagt, men også til omkringliggende kommuner, ved at denne passbussen da kjører fra ett sted til et annet. Når det gjelder pris, er dette selvfinansiert, og det kommer jeg tilbake til i svar på det neste spørsmålet, fra en annen representant.

Representanten legger inn et premiss her om at det blir et dårligere tilbud. Som jeg sa i mitt første svar, er vi fra regjeringens side i forslaget til statsbudsjett helt tydelig på at de kontorene vi foreslår lagt ned, ikke skal legges ned før en har fått på plass enten et like godt eller et bedre tilbud gjennom passbusser.

Regjeringen er opptatt av at folk får et best mulig tilbud, samtidig som politiets ressurser brukes på en effektiv måte. Som det framkom av områdegjennomgangen om økonomistyringen og budsjettsituasjonen i politiet fra mars 2024, bør styringen av politiet vris fra bemanningstall og antall tjenestesteder til mål- og resultatstyring, slik at politiet selv får mer råderett over hvordan utvikling og behov løses. Jeg er opptatt av at vi tar disse funnene fra områdegjennomgangen på alvor. Bevilgningene til politiet skal gi oss den polititjenesten innbyggerne og samfunnet har behov for. Politiet trenger både tilstrekkelig handlingsrom og forutsigbarhet. De må kunne disponere ressursene sine på den mest formålstjenlige måten for å sørge for at vi får den beste polititjenesten vi kan få, i tråd med politiske ambisjoner og målsettinger. Brevet representanten viser til, inneholdt flere bestillinger til Politidirektoratet om å utrede ulike tiltak med mål om at politiet skal kunne løse samfunnsoppdraget på en mer ressurseffektiv måte. Departementet mottok i juni innspill fra Politidirektoratet på det som angikk utstedelse av pass og ID-kort. Regjeringen tok med seg dette innspillet da vi hadde vår siste budsjettkonferanse i august. Regjeringens forslag kommer altså på bakgrunn av faglige vurderinger fra politiet selv, vurderinger som bl.a. er basert på oppdaterte besøkstall for de nye kontorene fra 2024 og 2025. Regjeringen er opptatt av å gi innbyggerne et best mulig tilbud om pass og ID-kort og mener at et godt tilbud kan gis både ved å ha passkontorer og ved å ha passbusser. På bakgrunn av de politifaglige tilrådingene foreslår vi derfor for Stortinget å legge ned 14 av de 15 nye passkontorene og erstatte dem med et tilbud om passbusser. I forslaget til statsbudsjett er vi helt tydelige: Kontorene skal ikke stenges før tilsvarende eller bedre tilbud gjennom passbusser er på plass.

Jeg er enig i at vi alltid skal være åpne for å se på om en har modeller som speiler realitetene der ute. Det som er viktig for meg og for representanten og for alle som er politikere og som også er opptatt av justispolitikk, er nettopp at vi får best mulig trygghet og kriminalitetsbekjempelse ut av alle de pengene som bevilges til politiet. Bevilgende myndighet legger først og fremst føringer for hva det er vi skal oppnå med politiet: Hvilke mål er det vi mener politiet skal nå med de bevilgningene og de lovhjemlene en har? Så må vi som er rundt om i hele landet, kunne gi tilbakemeldinger på om en opplever at en treffer de målene og de prioriteringene som gis fra Stortinget. Den lydhørheten vil jeg ha, og den er jeg trygg på at også politidirektøren og politimesterne har med seg inn i sitt arbeid.

Jeg kan slutte meg til politimester Viks beskrivelse av hvorfor vi har et politi. Det er selvfølgelig på grunn av alle oss som bor i dette landet, og som har krav på både trygghet, kriminalitetsforebygging, kriminalitetsbekjempelse og også god beredskap. Når det gjelder hvor mange politipersoner det skal være på jobb i Sørvest politidistrikt, hvor i distriktet de skal jobbe, hva de skal jobbe med, og hvilken bakgrunn de skal ha, mener jeg det er politimesteren som må disponere det. Jeg stoler også på politimester Vik og er enig i at det er han som er nærmest denne prioriteringen. Når det gjelder hvordan fordelingsnøkkelen er, er det noe politidirektøren, sammen med politimesterne, må se på om er riktig – om det er riktige komponenter inn i denne fordelingsnøkkelen, som, som sagt, går på både befolkningstetthet, kriminalitetsbildet, geografiske forskjeller og annet.

Uten å karakterisere disse konkrete hendelsene som representanten trekker fram, vil jeg være tydelig på at trusler med våpen og knivstikking er alvorlige straffbare handlinger som sprer utrygghet og frykt, og som kan gi alvorlige konsekvenser for liv og helse. I Norge skal folk være trygge, kriminalitet skal bekjempes. Arbeiderpartiregjeringen har prioritert dette over tid og har prioritert politiet over tid. I inneværende år fikk politiet over 2,4 mrd. kr i økt bevilgning, bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet og for å styrke arbeidet mot de kriminelle nettverkene. Dette har satt politiet bedre i stand til å øke sitt forebyggende arbeid, til å øke tilstedeværelsen og til å gi en bedre beredskap i prioriterte områder. I forslag til statsbudsjett for neste år prioriterer regjeringen en ytterligere økning av bevilgningen til politiet på 196 mill. kr. Totalt foreslår vi grep som skal øke inntekter og effektivisere politiet, sånn at det i sum vil gi et økt handlingsrom på 404 mill. kr for politiet i 2026-budsjettet, dersom Stortinget slutter seg til det. Dette er midler som kan benyttes til andre og viktigere politioppgaver. Vi forventer resultater av pengene som prioriteres. Økningen vil bidra til at politiet får mest mulig effekt av tidligere satsinger mot bl.a. kriminelle nettverk og barne- og ungdomskriminalitet. Med forslaget for 2026 er politiets budsjett økt med 31 pst. siden Støre-regjeringen overtok etter Solberg-regjeringen i 2021, og bemanningen i politiet og PST er styrket med over 300 årsverk. Jeg forventer at det bidrar godt inn i politiets arbeid med bl.a. å inndra verdier fra kriminelle, å sørge for at flere saker oppklares, og at det bidrar til Norges beredskap. Det er Politidirektoratet som har ansvaret for å fordele midlene mellom politidistriktene og andre enheter i etaten, i tråd med føringer som er gitt av Stortinget og departementet. Politidekningen i det enkelte politidistrikt avhenger av flere komponenter som inngår i denne fordelingsnøkkelen, som en kan kalle det, og det er politimesterne i hvert distrikt som så har ansvaret for å fordele midlene innenfor politidistriktets budsjett og prioritere etter lokale forhold og behov. Jeg har tillit til at det skjer på en god måte.

Da må jeg komme tilbake til at regjeringen skal ha en kontrollert, rettferdig og bærekraftig migrasjon. Det ligger fast i vår innvandringspolitikk. Det at den er bærekraftig, betyr jo også at kommunene skal kunne være i stand til dette. Og som sagt: Prognosene for 2026 er anslått til 16 000 totalt når det gjelder å søke beskyttelse. For UDIs vedkommende har en også fullmakt til å overskride disse bevilgningene, som jeg sa i svaret mitt på forrige spørsmål. Fra regjeringens side følger vi med på dette. Vi følger dette tett, og vi har en løpende vurdering av behovet for innstramminger. Vi kan også raskt sette i verk tiltak hvis det er behov for det, slik en gjorde høsten 2024, ved å avskjære muligheten for kollektiv beskyttelse for nyankomne fra tilstrekkelig trygge områder i Ukraina.

For 2025 oppjusteres prognosene for antall personer som søker kollektiv beskyttelse, med 2 500, mens prognosene for ordinære asylsøkere reduseres med 1 700. Så totalt er det anslått at 15 200 vil søke beskyttelse i 2025 og 16 000 i 2026. Ved en uventet økning i antall asylankomster har UDI fullmakt til å overskride bevilgningen dersom det er nødvendig for å sikre en forsvarlig innkvartering av personer som søker beskyttelse. Så slik utlendingsforvaltningen er i dag, tas det høyde for det.

Regjeringen fører en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Norge skal vise solidaritet med og ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt. Internasjonalt samarbeid og bistand til land i konflikt er viktig, og vår støtte til Ukraina ligger fast. Samtidig kan vi ikke ta imot flere enn vi som samfunn evner å integrere på en god måte. Vi skal stille opp, og vi skal stille opp på en god måte. Siden månedsskiftet august–september har vi sett en økning i antall fordrevne fra Ukraina som kommer til Norge. Det gjelder i hovedsak unge menn og skyldes etter alt å dømme at ukrainske myndigheter har åpnet for at menn i alderen 18–22 år får forlate landet. Forut for denne økningen har ankomsttallene til Norge vært stabile og relativt lave det siste året, sammenlignet med de forutgående årene. I tråd med regjeringens mål for tidligere innstramminger har Norge i 2025 ikke mottatt en større andel enn våre naboland, altså etter de innstrammingene som ble gjort av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen. Andre land rapporterer også nå om en stor økning i ankomsten av unge menn, og vi har foreløpig ikke holdepunkter for å si at økningen er uforholdsmessig stor til Norge. Det regjeringen gjør, er å følge nøye med på utviklingen. Vi har beredskap for at dette kunne skje, og vi ser at til tross for økningen som har vært den senere tiden, er ankomsttallene vesentlig lavere nå enn de høyeste nivåene som utlendingsforvaltningen og kommunene har håndtert tidligere. Regjeringen er opptatt av at ankomsten av fordrevne fra Ukraina skal være bærekraftig over tid. Vi har som sagt gjennomført innstrammingstiltak for å beholde kontrollen på innvandringen, og vi vurderer fortløpende om det er behov for ytterligere tiltak.

Som sagt: De prognosene vi opererer med – særlig for ankomst fra Ukraina, men også fra andre land – gjør at vi har ment at det riktige nå er å foreslå et antall på 100 kvoteflyktninger. Det er 15 land i Europa som faktisk har et program for kvoteflyktninger. I verden er det i tillegg Canada, Australia og USA som har sånne programmer. Så at vi har dette programmet, viser også at vi tar det på alvor. Med det samlede kvotenivået som er i Europa, var det i år ti land i Europa som mottok over 100 overføringsflyktninger. Ja, vi har i Norge over tid tatt imot mange kvoteflyktninger. Vi har hatt høye tall der. Fordi situasjonen i våre nærområder, med Ukraina, er som den er, har vi altså nå foreslått og mener at det er riktig å sette en kvote på 100.

Det er ikke mulig for meg å gi et eksakt tall der. Det jeg kan si, som allerede er sagt, er at vi skal ha en bærekraftig og god politikk på dette området. Vi må ta høyde for at det fortsatt er usikkerhet knyttet til ankomsttallene fra Ukraina. Vi har jo sett nå de siste ukene at de har økt både i Norge og i andre europeiske land. Det betyr at vi må se dette i sammenheng. Regjeringen har lagt fram dette budsjettforslaget, med 100 kvoteflyktninger, og det har vi ment at balanserer det hele godt, ut fra de grunnleggende verdiene vi har, og hvordan vi ønsker å utforme og gjennomføre vår politikk på dette området.

Norge er blant de landene som har tatt imot flest overføringsflyktninger over tid, sett i forhold til folketall. Siden 1950-tallet har vi ønsket velkommen mer enn 50 000 kvoteflyktninger, som har fått en ny hverdag her blant oss. I tillegg har mange fått familien til Norge i etterkant. Dette er solidaritet i praksis. Regjeringen har ansvaret for den samlede innvandringen til Norge, og vi fører en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Vi sier at vi ikke kan ta imot flere enn hva vi som samfunn evner å integrere på en god måte. Det betyr at nivået på kvoteflyktninger må ses i sammenheng med det totale antallet asylankomster de seneste årene. Siden 2022 har mer enn 112 000 søkt om beskyttelse i Norge. Representanten vet at fordrevne fra Ukraina utgjør en veldig stor andel av dette, med 100 000 av disse 112 000. Dette er historisk høye tall og innebærer en stor belastning på kommuner, lokalsamfunn og offentlige tjenester. Håndteringen av fordrevne fra Ukraina har lagt press på boliger og velferdstjenester i norske kommuner, og det vil kreve en stor innsats også i årene framover. Ankomstsituasjonen er fortsatt uforutsigbar. Vi opplever nå igjen et økt antall fordrevne fra Ukraina til Norge og til andre europeiske land. I denne situasjonen må vi prioritere for å sikre kontroll, bærekraft og god integrering av dem som allerede har fått beskyttelse i Norge. Det er bakgrunnen for at regjeringen i budsjettforslaget for 2026 har foreslått å justere kvoten for overføringsflyktninger til 100 personer. Jeg deler representantens bekymring for verdens flyktninger. Norge gjør mye, men verken vi eller andre land strekker til sammenlignet med hva behovene faktisk er. Det er f.eks. kun et fåtall land i verden med program for kvoteflyktninger, og vi kan tillate oss å være stolt av at vi over mange år har gitt viktige bidrag på dette området. Programmet for kvoteflyktninger er en av flere måter å vise solidaritet på. Det viktigste vi gjør, mener jeg, er imidlertid å bistå store vertsland for flyktninger. Norge er en stor og viktig giver til FNs høykommissærs arbeid for flyktninger. Gjennom bidrag der og til andre relevante organisasjoner gis det midler til å bedre forholdene for flyktninger og gi fattige vertsland mulighet til å ivareta flyktningene bedre. Dette når langt flere enn å ta imot kvoteflyktninger.

Politiet må utnytte de ressursene de har, og de bevilgningene de får. Jeg mener at innenfor den satsingen som er gjort på politiet, og som videreføres – som sagt 5,6 mrd. kr siden 2021, en økning på 31 pst. – er det viktig å si at en har et handlingsrom til virkelig å prioritere det som forebygger kriminaliteten, men også det som avdekker og oppklarer, slik at en klarer å iretteføre kriminaliteten. Politiet står i et utfordrende kriminalitetsbilde og en utfordrende ressurssituasjon, og det er en av grunnene til at vi nå må gå inn og se på hvordan disse ressursene brukes, nettopp for å ha mulighet til å få kontroll på den underliggende utgiftsveksten og kunne bruke midlene på mest mulig politikraft, på mest mulig kriminalitetsbekjempelse og best mulig for å sikre trygghet for folk i hele landet.

Det er viktig for meg å anerkjenne at politiet har et komplekst samfunnsoppdrag, og at de er i en utfordrende situasjon ressursmessig og økonomisk. Samtidig er det gitt betydelige styrkinger av politibudsjettet, og den fordelingen ut er det som sagt Politidirektoratet og politimestrene som står for. Jeg anerkjenner at de står i dette. Det er også en av grunnene til at jeg nå vil be politiet utrede hvordan de kan utnytte ressursene best mulig for bl.a. å redusere den underliggende utgiftsveksten. Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg ser at politiet trenger å bruke sine ressurser mindre på å betale regninger og mer på å få en effektiv både forebygging og bekjempelse av kriminaliteten.

I går redegjorde jeg for Stortinget om regjeringens arbeid for å hindre barn og unge i å begå kriminalitet og bli rekruttert til kriminelle nettverk. Det arbeidet prioriteres høyt av regjeringen. Kriminalitetsforebygging krever innsats fra flere etater. Politiet, men også barnevernet, skolen og andre aktører i kommunen er sentrale. Det må settes inn målrettede tiltak mot unge i risikosonen eller unge som allerede har begått kriminalitet. Driftsbudsjettet til politiet har økt nominelt med 5,4 mrd. kr i perioden fra 2021 til 2025. For 2025 ble bevilgningen økt med hele 2,4 mrd. kr, og 232 mill. kr ble satt av til politidistriktene for å legge til rette for økt bemanning. Det setter politiet i stand til økt forebygging, økt tilstedeværelse og bedre beredskap i prioriterte områder. Denne satsingen fortsetter i vårt forslag til 2026-budsjett. Regjeringen har allerede foreslått å bevilge politiet 196 mill. kr ekstra utover det som ligger i årets budsjett, og det vil bidra til å støtte opp under de tidligere satsingene mot bl.a. barne- og ungdomskriminalitet. Det er Politidirektoratet som har ansvaret for å fordele ressursene til distrikter, særorgan og andre underliggende etater. Jeg er opptatt av at politiet må kunne bruke sine ressurser på en best mulig måte. Dette vil gi den beste polititjenesten, som er i tråd med politiske ambisjoner og målsettinger. Det er politimesteren i det enkelte politidistrikt som prioriterer innsatsen etter det lokale kriminalitetsbildet. Samarbeid innenfor de etablerte strukturer i kommunen er viktig, slikt som politiråd og Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, SLT. Regjeringen er opptatt av å forbedre det tverretatlige arbeidet med kriminalitetsforebygging. Regjeringen har derfor gitt midler til én-til-én-oppfølging i ti byer og kommuner med store utfordringer med barne- og ungdomskriminalitet, etter en modell fra bydel Grorud i Oslo. I samarbeid skal kommunene og politiet følge opp barn og unge som begår lovbrudd, eller som er i risiko for å utvikle seg negativt. Rask reaksjon er sentralt dersom straff skal ha en forebyggende effekt. Vi har derfor iverksatt en særskilt innsats for raskere behandling av straffesaker der gjerningspersonen er under 18 år, i Agder, Oslo, Vest og Øst politidistrikt. Det er en innsats som i budsjettforslaget for 2026 utvides til også Sør-Vest politidistrikt.

Jeg ser veldig mange gode grunner til at en har denne 48-timersprosedyren. Det er effektivt, og jeg mener også det er skånsomt i det lange løp for personer som kommer hit og ikke har grunnlag for beskyttelse. Det at en får en rask avgjørelse, er det mange gode grunner for. Om USA skal unntas fra 48-timersprosedyren, kan jeg ikke nå si noe om. Det jeg kan forsikre om, som jeg også har svart representanten, er at en 48-timersprosedyre ikke er innrettet på et vis som gjør at det glipper i de tilfellene hvor det faktisk er en person som etter konvensjonen har krav på beskyttelse.

Jeg er enig i at det er viktig at de personene som kommer til Norge, og som har behov for beskyttelse – som har et reelt beskyttelsesbehov, som representanten viste til – får den beskyttelsen de har krav på etter konvensjonen. Hvis det er en systematisk forfølgelse på individ- eller for så vidt gruppenivå, er det selvfølgelig noe en vil ha med seg inn i den opplyste og kapable forvaltningen som det den norske utlendingsforvaltningen er. Representanten viser til Landinfo, som jo er en del av utlendingsforvaltningen, men løsrevet fra den enkelte saksavgjørelsen. Nettopp det at en har den lille distansen, mener jeg er viktig. At Landinfo ikke bare har informasjon om land – spesialistinformasjon – men også om grupper som dette, mener jeg er viktig. Det er selvfølgelig noe jeg vil kunne ta i min styringsdialog med utlendingsmyndighetene, og forsikre meg om at en alltid har den kompetansen som bildet i verden krever av oss.

Takk for spørsmålet, som jeg dessverre ikke kan gi en enda grundigere redegjørelse for her enn det representanten fikk i svaret på spørsmålet sitt. Det jeg kan si her, er at 48-timersregelen er en regel som er innført for å kunne gi en hurtig behandling, og særlig for raskt å kunne skille ut dem som en ganske fort kan se at ikke har grunnlag for å få beskyttelse. Det er likevel sånn at en der raskt kan identifisere om det er noen som faller inn under 48-timersregelen, som har behov for beskyttelse. Det som er viktig for meg, som jeg også svarte, er å forsikre meg om at de individuelle forholdene ivaretas, og at det ikke glipper selv om en har denne hurtigprosedyren. Det representanten tar opp, om utfordringen det kan være for en person innen 48 timer å skulle gi et asylintervju som er så bredt og så detaljert som en gjerne ønsker, er også noe som må tas i betraktning av utlendingsmyndighetene, av dem som intervjuer – hva som er situasjonen til den enkelte. De som gjennomfører disse intervjuene, er fagpersoner. De er godt drevne i dette. Jeg er trygg på at de også er kjent med og har tatt inn over seg den situasjonen som representanten beskriver når det gjelder nettopp behandlingen av transpersoner i USA, og at det er noe en har med seg inn i et eventuelt intervju.

Arbeiderpartiet har sammen med flere av partiene på Stortinget sendt et veldig tydelig signal som jeg gjerne gjentar, og det er at all bruk av narkotika er forbudt. Vi mener samtidig – som også rusreformen var tydelig på – at det skal være vanskelig å komme inn i rusbruk, og at det skal være lett å komme ut av det. Det å ha god informasjon om skadevirkningene av narkotika og om hvilke konsekvenser det kan ha for valg en måtte ønske å ta senere i livet, er selvfølgelig også viktig. Til Politihøgskolen og spørsmålene om den: Jeg stoler på at Politihøgskolen opererer innenfor de strenge reglene som gis i politiloven, knyttet til hva som må til av vandel og skikkethet for å kunne komme inn på Politihøgskolen.

For å oppklare en åpenbar misforståelse: Salg av narkotika er ikke en del av den rusreformen Stortinget behandlet før sommeren. Når det blir sagt at salg av narkotika er noe som det reageres på med forenklet forelegg, er det feil, så der kan jeg berolige: Det er noe helt annet. Spørsmålet her er om det at en person oppgir at en har brukt narkotika, skal fullstendig utelukke fra å bli vurdert. Når det gjelder det som representanten trekker opp om avhengighetsforhold til kriminelle miljøer: Det er jeg helt enig med representanten i. Det vil utgjøre en risiko ikke bare for den personen, men for politiet ellers. Det er svært alvorlig, så det må en jo sørge for å vurdere. Det som da er viktig, er at folk i en søkeprosess er åpne om hvilke erfaringer de har, enten det er med bruk av narkotika eller annet, så en kan vurdere skikketheten.

Jeg kan forsikre representanten om at det ikke er fremmed for meg å være en skuffelse fordi jeg måtte møte opp. Til spørsmålet: I politiet har man en omfattende opptaksprosess. Det at noen av og til bruker narkotika når de er i tjeneste, som representanten tar opp, er selvfølgelig noe man vil slå hardt ned på. Spørsmålet er om man skal utelukkes fra å bli vurdert for opptak til Politihøgskolen hvis man har brukt narkotika. Politihøgskolen har nå selv sagt at de fortsatt vil gjøre skjønnsmessige, konkrete vurderinger innenfor de strenge rammene som følger av lov og forskrift. Det er fortsatt sånn at man har en lovinnramming av dette, og plettfri vandel og skikkethet er krav og vilkår for opptak ved Politihøgskolen. Her stoler jeg på at Politihøgskolen, gjennom de grundige opptaksprosessene som de har der, klarer å skille ut dem som ikke skal gå videre, og som ikke skal bli med inn i en politiutdanning.

Jeg er enig med representanten i at det å satse på familien er viktig også i et kriminalitetsforebyggingsperspektiv. Vi snakker ofte om sårbare barn som kommer fra utsatte familier. Min erfaring fra tidligere er at uansett hvordan de familiære forholdene er, er det mulig også å spille på foreldrene og familien som ressurs. Noen ganger må barnet også tas ut av familien, og noen ganger kan man ikke ha kontakt med familien, men gjennomgående vil familien være en ressurs inn i dette. Da er det viktig også å støtte opp om familien. Det er en av grunnene til at multisystemisk terapi fungerer så godt i disse sammenhengene, og at barne- og familieministeren har satset ekstra på å få enda flere MST-tilbud inn i familier som strever med f.eks. kriminalitet.

Jeg deler representantens analyse av at narkotika er om ikke den største, så iallfall av de største driverne for den internasjonale organiserte kriminaliteten. At Kripos har en økning av beslag, at tollvesenet har en økning av beslag, er foruroligende, særlig når etterretningen viser oss at Norge – som det ble vist til – nå blir prøvd ut som en ny innførselshavn for videre distribusjon i Europa. Det må vi ta på alvor. Det må vi bekjempe. Beslag er også et uttrykk for at politiet lykkes enda bedre i å oppdage og avdekke innførsel av narkotika. Når det gjelder kraftsatsingen mot kriminelle nettverk, er en av de store effektene politiet allerede ser, nettopp at en har klart å ta store narkotikabeslag – og ikke bare det, en har også klart å ta bakmennene og fått dem iretteført til lange fengselsstraffer.

Jeg vil være tydelig i styringen av politiet på at vi forventer effekt når det gjelder forebygging, vi skal ha resultater. Jeg vil også se på hvordan en i større grad kan klare å måle effekten av forebyggingen i politiet. At en har gode måleparametere der, tror jeg er viktig, også inn mot Stortinget og hvordan en bevilger penger. Det er også et stort poeng som politiet trekker fram for at en skal kunne forebygge at ja, politiet har en svært viktig rolle, men en må også få med seg resten av samfunnet. Derfor er jeg f.eks. glad for at vi så at politiet i Oslo, Asker og Bærum nå var ute med sine digitale foreldremøter for å gjøre oss alle oppmerksomme på de nye fenomenene vi står i, og jeg er glad for at barne- og familieministeren samler 13 eller 14 etatsledere, nettopp for å få ordentlig fart og kraft inn i forebyggingsarbeidet på tvers.

Vi er skjønt enige om betydningen av å få på plass et hurtigspor, som representanten vet ikke kun er domstolen, men det er hele kjeden som er inne. I budsjettet i år ligger det forslag om å rulle det ut til Sør-Vest politidistrikt. Dermed er det flere politidistrikt som har det. Så er det slik at Oslo tingrett og alle aktørene som er tilknyttet hurtigsporet i Oslo, har vært veldig tydelige på at en ikke må rulle ut mer før en også har fått på plass en elektronisk samhandlingsløsning og gode – kall det – retningslinjer, som høres litt snevert ut. Derfor har vi også gått inn med midler til det for å gjøre dette riktig, skikkelig og ordentlig. Jeg er også utålmodig, vi skal få på plass hurtigspor i alle politidistriktene. Det har regjeringen sagt, og det følger vi opp.

Jeg kunne selvfølgelig falt for fristelsen til å ramse opp alle tiltakene, enten det er lovendringer, struktur, hurtigspor, én-til-én eller hva som helst og hvilke midler som har fulgt med. Det skal jeg ikke gjøre, for jeg regner med at representanten kjenner til det. Når det gjelder infodeling, jobber vi i to spor. Det ene er – det ble vist til Danmark og infohus og det britiske MARAC – infodeling på tvers knyttet til enkeltpersoner. Det er det en ekspertgruppe som utreder. Dette må ses i sammenheng. Derfor er det viktig, som flere påpeker, at de får den tiden de trenger. De leverer i juni neste år. Men så ser en at det er et ganske greit handlingsrom innenfor de lovhjemlene vi har i dag, og derfor er det viktig igjen og igjen å minne om, enten det er politi, helse, barnevern, skole eller andre, at det er rom for å snakke sammen og samarbeide til det beste for barna.

Det er alvorlig å se hvordan internasjonale, organiserte kriminelle truer hele Europa. Det er en av de største truslene i Europa. Det er alvorlig å se hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen virkelig utfordrer oss som land, og også politiet. Dette treffer jo, som representanten vet, politiet i størst grad. Det er alvorlig å oppleve, som vi har gjort nå de siste ukene, at det kastes granater, at barn rekrutteres på sosiale plattformer til kriminalitet, og at de utnyttes av kyniske bakmenn. Det er en alvorlig situasjon. Det er også sånn at politiet har rustet seg for dette. Når det gjelder de kriminelle nettverkene, har politiet fenomenkunnskap, de har internasjonalt samarbeid, de har god etterretning, og de har rigget seg godt i Norge nå, særlig som følge av at en har hatt en kraftsatsing på 600 mill. kr. At en klarer å ha en ordentlig satsing inn mot nettverkene, mot bakmennene, vil også få betydning for kriminaliteten der ute. Jeg vil ikke si det er riktig at disse nettverkene har etablert seg i samtlige politidistrikter, som representanten sier, men vi ser at de har vært eller er til stede i samtlige politidistrikter. Det vi må sikre nå, er at de ikke klarer å etablere seg og overta markeder. Vi skal både bekjempe den organiserte kriminaliteten som er vår egen, for å kalle den det, og vi skal også forhindre at de kriminelle utenlandske nettverkene klarer å få fotfeste i Norge. Det krever en bred satsing, og jeg er glad for at vi står sammen om det.

Jeg deler representantens beskrivelse av hvordan mange av disse barna har det. Jeg synes det er virkelig ille at vi som samfunn ikke mye tidligere klarer å komme inn og forebygge at det blir som det blir. Vi vet at særlig vold i nære relasjoner, som representanten pekte på, er en stor sårbarhetsfaktor. Det er alvorlig kriminalitet i seg selv, og det er også en av risikofaktorene for at en utsetter andre for kriminalitet. At vi må inn i bredden her, er jeg helt enig i. Én-til-én-oppfølging er noe som vi vet virker. Derfor ruller regjeringen dette ut. Vi har fått det på plass i Oslo, i samarbeid med Oslo kommune, vi har fått det flere steder i landet, og i statsbudsjettforslaget nå er det ytterligere kommuner hvor vi foreslår én-til-én-oppfølging.

Jeg må først si til representanten at jeg er glad for at han når han sier at han skulle ønske, også sier at han får konsentrere seg om meg, og at han ikke f.eks. sier ta til takke med meg – så takk for det. (Munterhet i salen.) Så til spørsmålet: Det er klart at politiet, som alle andre i samfunnet og alle andre sektorer i samfunnet, fort vil mene at en gjerne skulle hatt litt til. Det betyr ikke at jeg ikke mener at regjeringen har lagt fram et godt budsjett – også fordi at sammen med Senterpartiet har Støre-regjeringen virkelig foretatt styrkinger av politiet, gjennom hele perioden fra 2021. Dette er jo et handlingsrom som kommer på toppen av det som er blitt bevilget av Stortinget etter budsjettframlegg fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen.

Jeg setter stor pris på å få konkrete forslag fra alle politiske partier, også fra FrP, når det gjelder hva som kan gjøres for å få til enda bedre både forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Utfordringen min er at det skorter på konkrete forslag til dette. Strengere straffer: Hva menes med strengere straffer? Vi er ikke fremmede for å øke strafferammene der det trengs. Det er det jeg mener er forskjellen på å gjøre en innsats som virker, og det å drive med symbolpolitikk. Derfor sier vi at vi skal ha økt strafferamme for f.eks. bæring av kniv på offentlig sted.

Ja, når det gjelder omfanget, i betydningen alle de virkemidlene en har i henhold til straffeloven, og som en kan putte inn i en straffereaksjon, eller som en fra påtalemyndighetens side kan ilegge, f.eks. knyttet til det å begrense hvilke områder et barn kan bevege seg på, synes jeg vi har mange virkemidler og god fleksibilitet. For å få best mulig straff – en straff som er best mulig tilpasset og mest mulig forebyggende – er en også avhengig av at kommunene bidrar til å gi et innhold i straffen. Når en trekker fram at det er svært få som dømmes – det ble bl.a. nevnt ni saker, men jeg klarte ikke å notere ned alle tallene representanten kom med – er det domstolen som dømmer. Jeg kan ikke gå inn og overprøve domstolenes avgjørelser i konkrete saker. Det jeg kan si, og som jeg allerede har svart, er at virkemidlene i straffeloven er bra. Hvis vi trenger flere, er jeg den første til å si at det skal vi utrede og fremme forslag om for Stortinget.

Ja, jeg ser virkelig at vi må satse på både forebygging i bredt og mer målrettet forebygging, som f.eks. det representanten trekker fram med én-til-én-oppfølging. Jeg ser også, og jeg har virkelig troen på, at straffer har en forebyggende effekt. Det er hele grunnen til at vi i Norge straffer. Det er jo for å forebygge ny kriminalitet. Og så, når det gjelder barn og unge, er jeg helt tydelig på at det som virkelig gir en effekt, er at straffene kommer raskt, og at de har et klokt innhold som nettopp gir en mulighet for å få det barnet ut av den kriminelle løpebanen. Derfor er det viktig at denne regjeringen sammen med Stortinget har fått på plass enda bedre straffereaksjoner i straffeloven, hvor en bl.a. kan kombinere ubetinget fengsel med ungdomsstraff.

Hvis vi ikke tør å gå inn og se på hvem som begår kriminalitet, hvorfor en begår kriminalitet, hvem som rekrutteres til kriminalitet, hva som er beveggrunnen for å gå inn i det, og hvordan disse rekrutteringsprosessene foregår, vil vi ikke kunne bli bedre på å både forebygge kriminalitet, avdekke kriminalitet, oppdage kriminalitet og oppklare kriminalitet. Det at vi, som representanten sier, kjenner til motivasjonsfaktorer, og at vi vet hva som er ekskluderende, eller hva som gir utenforskap, er viktig nettopp for å kunne bli bedre i kriminalitetsforebyggingen. Så kan jeg erkjenne at det at jeg sier dette, kanskje ikke gjør så stort inntrykk, men politiet selv er jo de fremste til å understreke at vi må være klar over hvilke sårbarhetsfaktorer som gir en særlig risiko for kriminalitet.

Når representanten sier at det er et skille mellom FrP og Arbeiderpartiet og trekker fram mer penger sånn at politiet kan løse samfunnsoppdraget de har, er det noe annet enn det jeg sa. At en skal ha mer penger og bedre ressurser for å løse et samfunnsoppdrag, er noe annet enn å gå inn og fortelle politiet hvor mange ansatte de skal ha med hvilken bakgrunn. Det er to forskjellige ting. Så til spørsmålet knyttet til den svenske justisministeren: Det den svenske justisministeren, svensk politi og andre har vært tydelige på gjennom år, er at vi må se hva som har skjedd i Sverige, så vi ikke kommet dit i Norge. Det er hovedgrunnen til at regjeringen har bevilget 600 mill. kr til politiet, som er en kraftsatsing for å få bukt med de kriminelle nettverkene for at de ikke skal få fotfeste i Norge, og for at de ikke skal rekruttere barn og ungdom til kriminalitet.

Det er flere politiansatte på jobb i politiet i Norge enn det noensinne var med FrP i regjering. Det er helt klart at vi trenger politifolk for å ha et godt politi, og vi trenger politifolk som er politihøgskoleutdannet. Det vi ikke trenger, er kortsiktig styring og at en står her og har altfor stor oppmerksomhet på innsatsfaktorer. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det: Hvis politiet skal være best mulig i stand til å løse det komplekse samfunnsoppdraget som de har, og de også skal ha god økonomistyring, må vi trekke oss litt unna. Vi må gi dem mulighet til langsiktighet og god planlegging. Vi må stole på operative vurderinger. Vi må stole på politifaglige råd. Vi kan ikke drive og fortelle politiet hva de skal gjøre, med hvem og hvor. Vi må kreve resultater, men det å styre på innsatsfaktorer skiller FrP fra Arbeiderpartiet.

De resultatene som regjeringen og jeg forventer å se, er at vi i større grad får bekjempet kriminalitet, og at vi i større grad får sikret trygghet for folk. Siden Støre-regjeringen overtok i 2021, er det en økning på politibudsjettet på 6,5 mrd. kr, 6 500 mill. kr, med det som nå er lagt fram. Det er en økning på 31 pst. Politiet har stått i, og står i, en krevende økonomisk situasjon. Kriminalitetsutviklingen er også utfordrende for politiet, både med de organiserte kriminelle nettverkene og med den sikkerhetspolitiske situasjonen. Jeg legger ikke skjul på at politiet står i en krevende situasjon. Samtidig er det sånn at store bevilgninger er gitt, og de blir videreført også med dagens budsjettforslag. Der legges det også inn rett over 400 mill. kr, som vil gi et økt handlingsrom. Det må kunne forventes at dette har en effekt på politiets kriminalitetsbekjempelse.

Jeg vil takke Stortinget og representantene for anledningen til å ha denne muntlige orienteringen, og for den påfølgende debatten, hvor 5 minutter til å oppsummere er altfor kort tid. Det jeg vil si virkelig takk for til alle, er det jeg oppfatter som en felles vilje til samarbeid. Jeg har også oppfattet at redegjørelsen ikke vedlegges protokollen, men oversendes komiteen, og dermed vil vi jo få god anledning til å jobbe videre med dette i en litt mindre heseblesende kommunikasjon mellom oss enn det en femminuttersrunde som dette vil gi. Så det ser jeg fram til. Representanten Engen-Helgheim, og dels også representanten Farahmand, pekte på en «eksplosiv økning» – representanten Engen-Helgheim betegnet det som det. Det er ikke riktig. Det har ikke vært en eksplosiv økning i barne- og ungdomskriminaliteten, men det er alvorlig og bekymringsfullt, det vi har sett, fra at barne- og ungdomskriminaliteten var gått ned til det laveste i 2015, til den økningen en har sett alle årene framover fram til i fjor. Dette er alvorlig og bekymringsfullt. Det er heller ikke sånn at en nekter å ta realitetene inn over seg. Jeg opplever at vi alle tar inn over oss realitetene – fra regjeringens side ved at politibudsjettet har økt med 31 pst. i løpet av forrige stortingsperiode til og med nå, at en har satset 600 mill. kr, som er en satsing hvert eneste år på bekjempelse av kriminelle nettverk, og at politiet og påtalemyndigheten med det får en mulighet til virkelig å omstille seg og satse på en annen måte enn det politikere vanligvis sier at de skal gjøre. De får tid, rom og ressurser til å gjøre det de vet faktisk funker. Vi ser allerede at det har effekt. Det er å ta realitetene inn over seg og ta det på alvor. En kan diskutere: Hva er det å gjennomføre straffer som har en viss forebyggende effekt? Det er ikke sånn at den gangen en hadde det, gikk kriminaliteten nedover, og nå går den oppover. Det er ikke riktig. Det som er gjort, er at en nå har fått en mulighet til enda bedre innhold i straffene. Det skjedde ikke på alle de årene som representanten Engen-Helgheim hadde sine folk i regjering, men Stortinget har vedtatt det, og en ser at også det har effekt. Jeg er veldig glad for alle som sier at en må gripe inn før kriminaliteten skjer. Det er blitt understreket av både representantene Farahmand, Bentzen, Stuestøl, Moxnes og Askjer – de krever politisk ansvar. Ja, vilje, lederskap og handlekraft er det en må ha, og da må vi tørre å satse der hvor også politiet sier at den viktigste innsatsen ligger, nemlig på det forebyggende arbeidet. Politiet peker også på at det er ikke politiet som kan ta den største oppgaven på det området – det er alle andre. Samarbeid og informasjonsdeling påpekes av flere. Ja, det er viktig – tjenesteledere, politidirektør, helsedirektør, Bufdir og skole – at en gir klare signaler nedover i sine organisasjoner. Vi må ha samarbeid. Vi må ha infodeling. Det er, som det også påpekes fra politimesteren i Oslo, allerede et handlingsrom innenfor dagens lovverk. Vi har fra regjeringens side også satt ned en ekspertgruppe som bl.a. skal se på det danske Infohus og den britiske MARAC-modellen, for nettopp å få på plass bedre samarbeid, bedre infodeling – for forebygging. I møte med et kriminalitetsbilde i endring er vi nødt til å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må gjøre som flere påpeker: Den som bryter loven, skal raskt møtes med en reaksjon som virker, uansett alder. Samtidig er det aller viktigste å unngå at kriminalitet begås, med all den skade som det fører med seg for ofrene. Da må vi se denne kompleksiteten, og vi må også ta den inn over oss, når vi sammen nå skal både forebygge og bekjempe den kriminalitetsutviklingen vi ser.

Statens viktigste oppgave er å beskytte befolkningen. Regjeringens fremste mål er å skape et trygt samfunn for alle. De siste ukers hendelser med eksplosjoner, bruk av skytevåpen og alvorlige voldshandlinger rokker ved trygghetsfølelsen vår. Det er unorsk å se bilder av granater i våre nabolag. At politiet tror hendelsene dreier seg om oppgjør mellom kriminelle, og etterforsker at svært unge gutter har fått voldsoppdrag via sosiale medier, gjør det ekstra alvorlig. Trusselen fra kriminelle nettverk i Europa har aldri vært større. Den grensekryssende kriminaliteten og de kriminelle nettverkene påvirker og truer samfunnsstrukturer og våre felles verdier. Kriminelle nettverk og aktører samarbeider om organisert kriminalitet på tvers av de nordiske landene. Åpne grenser, digitale flater og sårbarheter hos risikoutsatte barn og unge utnyttes. Denne utviklingen truer både tryggheten til folk flest og tilliten i samfunnet. Trusselen ventes å øke i tiden framover. Det kan vi ikke tillate. Trusselen fra organiserte kriminelle nettverk skal bekjempes treffsikkert og effektivt. I tillegg har det over tid vært en bekymringsfull utvikling i kriminaliteten som begås av barn og unge som ikke knyttes til kriminelle nettverk. Det er noen få barn som utsetter andre barn, og voksne, for alvorlige og skadelige handlinger som grov vold og ran. Slike handlinger får store konsekvenser for de fornærmede, deres pårørende og nærmiljøet. Barn som begår slike handlinger, må møtes med konsekvenser og treffsikre tiltak. Utsatte for kriminalitet må tilbys støtte og beskyttelse. Før jeg gir en bredere beskrivelse av hvordan regjeringen møter kriminalitetsutviklingen, vil jeg redegjøre noe nærmere for endringene i kriminalitetsbildet, med særlig vekt på unge lovbrytere og organisert kriminalitet. Jeg starter med det siste. Den organiserte kriminaliteten har utviklet seg fra lokale, hierarkiske gjenger på 1980-tallet til globale, nettverksbaserte kriminelle strukturer i dag, med økt digitalisering, vold og trusler mot samfunnet som kjennetegn. Kriminelle opererer sømløst på tvers av landegrenser og utnytter både teknologi og strukturer i samfunn preget av høy grad av tillit og digitalisering. Dette skaper sårbarheter som kriminelle nettverk og aktører nyttiggjør seg, og det stiller høye krav til politiets evne til å tilpasse seg, utvikle nye metoder og ta i bruk ny teknologi. Den digitale utviklingen har gitt større handlingsrom og effektivisering av den organiserte kriminaliteten. Anonymiseringsteknologi, særlig innen kommunikasjon og betalingstjenester, blir brukt for å planlegge, rekruttere, bestille, utføre og betale for kriminelle handlinger. Plattformene kan redusere risikoen for å bli oppdaget ved at de kriminelle kan distansere seg fysisk både fra hverandre og fra den kriminelle handlingen. De siste årene har politiet registrert en økning i antall voldsoppdrag der personer rekrutteres via digitale plattformer, og teknologien har muliggjort den kriminalitetstypen vi nå kaller «vold som handelsvare». Vi har ikke lenger kun en bekymring knyttet til tilgang på svensk voldskapital og endring av karakteren i voldsutøvelsen innen organisert kriminalitet i Norge. Denne bekymringen har nå blitt en realitet. Bruk av granater i norske gater representerer i seg selv en alvorlig endring i karakteren på voldsutøvelse innen organisert kriminalitet i Norge. Norske kriminelle aktører påvirkes av hvordan svenske kriminelle bruker vold som handelsvare, og norsk politi har det siste året avdekket flere straffesaker hvor det benyttes samme rollefordeling og struktur på voldsoppdrag som vi kjenner fra svenske kriminelle nettverk. Bare siden sommeren har politiet avdekket flere straffesaker hvor norske aktører opererer som både bestiller, rekrutterer og utfører av voldsoppdrag. Politiet ser også en endring i kriminalitetsbildet ved at unge norske borgere rekrutteres til å utføre voldsoppdrag i Sverige og andre land i Europa. Vold eller trusler om vold er et utbredt virkemiddel innen organisert kriminalitet, både internt i nettverkene og eksternt mot andre kriminelle. Flere nettverk er også kyniske i sin rekruttering og utnyttelse av barn og unge til å utføre kriminalitet som bl.a. voldsoppdrag. Blant oppgavene de unge settes til, er salg, frakt og oppbevaring av narkotika, og det har også vært en økning i tallet på mindreårige som får i oppdrag å utføre voldelige handlinger som utpressing, grov vold eller drap. De kriminelle nettverkene bruker ulike framgangsmåter for å rekruttere og sosialisere unge inn i kriminalitet. De unge kan f.eks. bli satt i gjeld ved å motta penger eller narkotika ment for videresalg, for så å måtte «jobbe av seg gjelden» på ulike måter. De kriminelle kan spille på skam og frykt, med bilder og videoer av ting barna har gjort. Andre blir del av nettverk som følge av forhåpninger om raske penger, status og spenning. Sosiale medier og krypterte kommunikasjonsplattformer blir ofte brukt i kontakten med de unge. Noen blir imidlertid også rekruttert i et kriminelt nettverk i eget nærområde. Politiet har eksempler på at eldre søsken har tilknytning til samme nettverk. Familiære bånd, nærmiljøet og tilstedeværelse av kriminelle nettverk kan dermed også være driver for kriminalitet blant barn og unge. Kriminelle bruker ulike virkemidler for å ufarliggjøre og glorifisere en kriminell livsstil. Rekruttering og sosialisering inn i kriminelle miljøer øker blant unge som bor i nabolag med høy andel av sårbare unge eller kriminelle. Personer med lav terskel for å utøve vold synes å ha særlig risiko for å bli rekruttert av kriminelle nettverk. Manglende anerkjennelse, selvopplevd ekskludering og diskriminering kan være viktige motivasjonsfaktorer for å la seg rekruttere til gjengfellesskap. I Sverige har en sett at flere av de mindreårige gjerningspersonene som har tatt på seg voldsoppdrag mot betaling, har hatt bakgrunn fra barnevernsinstitusjoner. De unge kan oppleve at det har vært frivillig og ønsket å gå inn, men at det er vanskelig å komme seg ut igjen. Det kan bl.a. skyldes lojalitetskultur i de kriminelle miljøene eller bruk av vold, trusler og gjeld til nettverket. Unge som utnyttes til kriminalitet, identifiserer seg ikke nødvendigvis selv som offer, men kan oppleve at de ved å utføre kriminelle handlinger får fordeler gjennom å tilhøre et fellesskap. Utnyttelse gjennom f.eks. å misbruke unges sårbare situasjon for å oppnå egen fordel kan imidlertid være straffbart uavhengig av hvordan den unge opplever situasjonen. Det er viktig å understreke at de aller fleste barn og unge i Norge ikke begår lovbrudd, og at kriminaliteten i Norge er lav sammenlignet med andre land. Siden 2016 har Norge opplevd en økning i kriminalitet begått av unge under 18 år, hvorav en liten gruppe begår gjentatte lovbrudd. De er ikke mange. Litt avhengig av hvilke kriterier vi legger til grunn, anslås det av politiet et tall på i underkant av 200 unge på landsbasis. Til gjengjeld begår denne gruppen svært mye kriminalitet som det er knyttet stor bekymring til, og som får store konsekvenser for de fornærmede – ofte andre barn og unge – og for deres pårørende og for nærmiljøet. Målrettede tiltak rettet mot denne gruppen barn og unge kan derfor ha stor betydning for å redusere den mest alvorlige ungdomskriminaliteten og for å spare mange – særlig barn og unge – for de påkjenninger og den smerte og utrygghet som kriminalitet fører med seg. Gjennom både forskning og rapporter fra politiet vet vi etter hvert mye om hvilken bakgrunn de fleste i denne gruppen har. De er i hovedsak barn og unge med store utfordringer i livet, oftest fra tidlig alder, og de vokser opp i familier med levekårsutfordringer. De fleste har innvandrerbakgrunn. Mange har selv vært utsatt for eller vært vitne til vold, eller de har opplevd andre traumatiske hendelser. De sliter på skolen, deltar mindre i fritidsaktiviteter og lever ofte i lavinntektsfamilier. En barndom preget av vold og utrygghet setter varige spor og har alvorlige konsekvenser både for den som utsettes, og for samfunnet som helhet. Dette er barn og unge med mange risikofaktorer i livet, og som blir svært sårbare i møte med godt organiserte miljøer som tilbyr penger, status og tilhørighet. Det er bare en begrenset del av kriminalitet begått av barn og unge som har tilknytning til organiserte kriminelle miljøer, men til gjengjeld er den svært alvorlig. Samtidig er ikke barn som begår alvorlig kriminalitet, en ensartet gruppe, og vi ser også en utvikling der barn uten de mer tradisjonelle risikofaktorene involveres i kriminalitet. Kripos har bl.a. nylig gått ut med advarsler om ekstreme, voldelige nettmiljøer som aktivt rekrutterer barn og unge. Formålet til nettverkene er ofte å bryte samfunnsnormer og normalisere vold for på sikt å påvirke mindreårige til å begå voldshandlinger. Mange av gjerningspersonene i slike saker har liten eller ingen straffehistorikk. Kombinasjonen av sårbare barn og unge og kyniske kriminelle med makt og profitt som motivasjonsfaktor er farlig. Det krever at vi benytter hele verktøykassen, og at vi gjør det sammen: politi, barnevern, skole, psykisk helsevern og arbeidsliv – og i godt samarbeid med foreldre og andre voksenpersoner rundt barna. I denne redegjørelsen har jeg særlig vektlagt å gi en beskrivelse av hvordan kyniske kriminelle nettverk rekrutterer og utnytter barn til kriminalitet. Vi må gjenkjenne nettverkenes modus operandi for å komme den alvorlige situasjonen til livs, hindre eskalering og ta vare på barn og unge. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må gjøre det som virker. Gjennom brede velferdspolitiske virkemidler og godt samarbeid med politi, foreldre og lokalsamfunn skal vi legge til rette for å redusere risikofaktorer som øker barns sårbarhet. Myndighetene skal gjøre sitt, og vi skal sørge for at barnevernet har virkemidler og handlingsrom i møte med barn som begår kriminalitet eller er i faresonen. Vi skal hindre at unge i randsonen av kriminalitet blir trukket videre in

07:33]:På vegne av regjeringen har jeg den ære å overlevere en kongelig proposisjon: endringer i lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden (tilsynsmyndighet)

Ja, og der ønsker vi også å samarbeide med MDG. Som det påpekes: Konsekvensene av klimaendringene er også de konsekvensene vi ser f.eks. hvis vi rammes av sammensatte trusler. Det er det vi står i. Utfordringsbildet knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen vil for folk der ute ofte være det samme som det vi ser for klimaendringer. Det vil være bortfall av strøm, av nett og av vann, togene står – i det hele tatt. At vi kan se alt dette i sammenheng for å gjøre Norge tryggere, for å være bedre forberedt til å forebygge og selvfølgelig også bedre forberedt når det treffer oss, er helt avgjørende. Der er jeg trygg på at vi går inn i en periode hvor situasjonsforståelsen virkelig er noe vi deler, alle sammen, som gjør at vi kan være tydelig på hvordan vi håndterer dette.

Jeg deler ikke beskrivelsen av hva Arbeiderpartiet sammen med disse andre partiene har gått inn for. Det rusreformen gjorde, var at vi etter iallfall åtte år med uvisshet, for både politiet, påtalemyndigheten og folk der ute, endelig fikk klarhet i at bruk av narkotika og oppbevaring til egen bruk er straffbart, og at man har hjemler, sånn at politiet kan håndheve dette. Vi har vært veldig tydelig på at det skal være veldig vanskelig å komme inn i narkotikamisbruk, og det skal være lett å komme ut av det. Det er det som er selve kjernen i den rusreformen som Stortinget klarte å lande før sommeren.

Jeg deler representantens store bekymring knyttet til årsakene til kriminalitet, til sårbarhet. Blant annet politiet i Oslo har vist at det er en helt klar, eksplisitt sammenheng mellom barn som har vært utsatt for vold og vold i nære relasjoner, og barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet, så det å bekjempe vold i nære relasjoner er også å forebygge kriminalitet. Et av tiltakene jeg særlig vil trekke fram, og som også politiet selv trekker fram, er det vi kaller RISK-prosjektet. Det betyr at en går inn i familier hvor det er vold i nære relasjoner, mishandling i nær relasjon, og jobber målrettet med både overgriper og familien som sådan. Dette er evaluert, og en ser at det har veldig god effekt. Det er ett eksempel på noe regjeringen ruller ut i hele landet.

Kriminalitetsbildet har endret seg, og den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg. Dette treffer selvfølgelig politiet, fordi det er politiet som skal håndtere også det som gjelder den sikkerhetspolitiske situasjonen. Politiet har for det første – som også representanten er godt kjent med – et veldig bredt og komplekst samfunnsoppdrag, og de har også over tid stått i en krevende situasjon rent ressursmessig. Det som er viktig for meg, er at politiet, både på hjemmelssiden og på budsjettsiden, er godt rustet til å møte disse utfordringene som de står i. Jeg mener at med den betydelige styrkingen Arbeiderparti-regjeringen har gjort i løpet av disse fire årene, er de det. Ta f.eks. den kriminelle nettverkssatsingen: Politiet sier selv at den har vært en «game changer» i deres innsats mot den organiserte kriminaliteten.

De tallene som trekkes fram, er helt riktige, og det bekymrer meg at barn og personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i kriminalstatistikken. Hvis en går inn og spør f.eks. statistikere i SSB, vil de kunne nyansere litt hvorfor det er sånn. Unge menn er overrepresentert, og det vil også ha en betydning inn i dette. Det til side: Det er klart at det at barn, ungdommer og også unge voksne med innvandrerbakgrunn er overrepresentert, er noe vi må gå inn og være enda mer målrettet i, både i forebyggingen og i hvordan vi møter dette når kriminalitet skjer. Dette er et av de forholdene jeg tenker at det er viktig at vi går sammen om. Vi skal selvfølgelig være enda bedre på integreringen. Fra Arbeiderpartiets side sier vi at vi ikke skal ta imot flere enn vi kan integrere på en god måte, men det er klart at vi også må målrette innsatsen når det gjelder kriminalitetsbekjempelsen.

Ja, jeg har troen på at straffeloven og straffebestemmelser der har en preventiv effekt. Når det gjelder Stortingets forslag knyttet til bæring av kniv og våpen, er det riktig at Stortinget har et vedtak om dette, som også Arbeiderpartiet var en del av. Det regjeringen nå ønsker å gjøre, er å gå lenger enn det Stortinget vedtok. Stortinget har et vedtak knyttet til straffenivået, mens regjeringen og jeg mener at det ikke holder å gjøre noe med straffenivået; vi må også gjøre noe med strafferammene. Altså: Vi må øke strafferammen, som i dag er på ett år. Den mener vi at bør ytterligere opp, og det er det vi fremmer forslag om, som sendes på høring før jul.

Det er vanskelig for meg å se at politiet kan ha hjemler til å lukke barn under 15 år inne. Det som er viktig for meg å understreke, er at politiet har veldig mange virkemidler, også når det gjelder barn under 15 år. De har f.eks. plikt til å etterforske lovbrudd som begås av barn mellom 12 og 15 år. De har selvfølgelig også virkemidler knyttet til å inndra f.eks. kniver og mobiltelefoner som brukes til straffbare handlinger, og de kan benytte seg av Konfliktrådet og de virkemidlene som er der. Politiet har virkemidler, og det er viktig for meg at jeg i dialog med politiet er tydelig på at de bruker disse virkemidlene, og selvfølgelig også at de gir beskjed hvis det er virkemidler utover dette de mener at de har bruk for. Representanten lurer kanskje på hvilke virkemidler f.eks. barnevernet eller andre kan ha for å holde tilbake barn, og for å samarbeide med politiet. Sett fra mitt ståsted vil det å få til et godt samarbeid og god informasjonsdeling være et av de virkemidlene som er viktig å få tydeligere på plass.

Kriminalitetsbildet er i endring. Trusselen fra kriminelle nettverk i Europa har aldri vært større. Internasjonale aktører utnytter åpne grenser, digitale flater og økonomiske sårbarheter og truer både tryggheten og tilliten i samfunnet. Det er alvorlig, og det tar vi på største alvor. Regjeringen har derfor gjennomført en kraftfull nasjonal satsing mot kriminelle nettverk. Innsatsen bygger på to hovedpilarer: effektiv straffeforfølgelse og tverretatlig forebygging. Politibudsjettet er økt med 5 400 mill. kr under regjeringen Støre, en økning på 26 pst. I 2025 prioriterte regjeringen 600 mill. kr til bekjempelse av kriminelle nettverk. Dette styrker etterretning, etterforskning, påtale og internasjonalt samarbeid. Ikke minst styrker det muligheten til å gå etter den kriminelle økonomien, som er driveren for den kriminelle aktiviteten. Grepene gir resultater. Gjennom oppbemanning, spesialisering, ny teknologi og regelverksendringer er politiet bedre rustet til å avdekke og straffeforfølge kriminelle nettverk. Politiet har avverget alvorlige voldshendelser, tatt flere saker for retten og sørget for lange fengselsdommer. Kriminelle nettverk jakter profitt gjennom nye arenaer. Voldsoppdrag og kriminelle tjenester legges ut på sosiale medier og digitale markedsplasser, der barn og unge lokkes til å utøve vold. Kyniske kriminelle bakmenn går særlig etter sårbare barn, som de vet er lettere å utnytte. Regjeringen vil gjøre involvering og rekruttering av barn til kriminalitet til et eget straffbart forhold og gå etter bakmennene. Det kombineres med andre, målrettede tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet: én-til-én-oppfølging av unge i flere byer i landet for å få barna på rett kjøl, vekk fra kriminalitet bedre samarbeid og informasjonsdeling mellom ulike etater, som politiet, barnevernet, skole og helse, med mål om å forebygge kriminalitet styrket arbeid mot vold og overgrep for å beskytte barna og redusere deres sårbarhet tydeliggjøring av dagens regelverk i barnevernet og økt handlingsrom til å sette tydelige rammer for barna som er der Det viktigste er å hindre lovbrudd, med all den skade, frykt og ødelagt liv, helse og trygghet, det kan føre med seg. Når kriminalitet likevel begås, skal reaksjonene komme raskt – uansett alder – og det skal ha et klokt innhold. Derfor vil regjeringen ha hurtigspor for raskere straffesaksbehandling i U18-saker i alle politidistrikter. Det jobbes godt med kriminalitetsbekjempelse i Norge. Regjeringen vil styrke innsatsen ytterligere. Vi driver imidlertid ikke med symbolpolitikk. Vi skal ha tiltak som virker, prioritere midler dit det gir best resultater, sikre at myndighetene har nødvendige virkemidler og hjemler, og vi ønsker å samarbeide bredt for å trygge folk og trygge Norge. Vi går inn i dette arbeidet og ønsker å gjøre det sammen med Stortinget, og vi går inn i det uten dogmer. Et grep vi bør gå sammen om, er å få våpnene bort fra gatene. Bruk av kniv og skytevåpen er alvorlig og kan få fatale konsekvenser. Vi trenger straff som svarer til alvorlighetsgraden, og som virker avskrekkende. Derfor har regjeringen et forslag om skjerpede straffer for bæring av kniv og våpen i offentlig rom. Dette vil vi sende på høring før jul. I denne salen er det betydelig vilje til å finne gode, tverrpolitiske løsninger. Som politikere forventer vi at alle gode krefter rundt barna klarer å jobbe sammen. Da skulle det bare mangle at ikke vi også klarer å gjøre det samme.