OverStortinget

I dag er en seier for frihet, sunn fornuft og lokalt selvstyre. Jeg tror mange i denne salen har et ganske annet forhold til naturen enn det folk i Innlandet, Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og andre distrikter har. For oss er ikke naturen noe vi besøker et par helger i året. Det er der vi jakter, fisker, henter ved og har hytta. Det er der vi lærer ungene våre å bli glad i naturen. Derfor blir det ganske spesielt når folk som sjelden setter sine bein i disse områdene, mener de vet bedre enn lokalbefolkningen hvordan naturen skal brukes. Denne loven kunne ha blitt en innstramming. Det var den i utgangspunktet. I stedet har Fremskrittspartiet brukt sin innflytelse til å flytte loven i motsatt retning. Vi har fått gjennomslag for mer lokalt selvstyre. Vi har fått gjennomslag for at statsforvalteren i langt mindre grad skal kunne overprøve lokale vurderinger. Vi har fått gjennomslag for større frihet til å fastsette løyper og sesonglengde etter lokale forhold. Vi har fått gjennomslag for en ny, teknologinøytral lov, og vi har fått slått fast at motorferdsel også handler om trivsel, friluftsliv og bolyst i distriktene. Som tidligere leder av motorferdselsnemnda i Vefsn kommune har jeg sett hvordan dette systemet fungerer i praksis. Jeg husker spesielt en sak der vi behandlet en søknad om et scooterarrangement mellom Vilhelmina i Sverige og Mosjøen. Motorferdselsnemnda var enig. Politiet hadde samtykket, veieier hadde samtykket, og arrangementet skulle avsluttes med en kortesje inn til sentrum og en stor folkefest i Mosjøen. Likevel ble kommunen kontaktet av statsforvalteren, som krevde at saken skulle oversendes snarest mulig fordi de hadde til hensikt å stoppe arrangementet. For meg illustrerer dette et grunnleggende problem. Altfor ofte har systemet tatt utgangspunkt i at lokale vurderinger ikke kan stoles på. Fremskrittspartiet mener at det skal være motsatt. Denne saken handler egentlig om hvem vi har tillit til. Fremskrittspartiet har større tillit til lokalpolitikere og innbyggere i Innlandet, Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og andre distrikter enn vi har til byråkrater i Oslo og statsforvalterne. Derfor er vi stolte av denne loven, som flytter makt tilbake dit den hører hjemme – hos folk som kjenner områdene, bruker områdene og som lever med konsekvensene av beslutningene. (Innlegg er under arbeid)