OverStortinget

Det er da nærliggende å kommentere forrige spørsmål, at det var merkelig at det ikke var forsøkt løst i det forslaget som kom. Men over til noe annet: Etter gjeldende regelverk er det en vid adgang til nedsettelse eller bortfall av erstatning for uberettiget strafforfølging. Det er hjemlet i straffeprosessloven § 446. Denne bestemmelsen kan lede til redusert eller bortfalt erstatning, selv der hvor den siktede har gjort bruk av en helt grunnleggende straffeprosessuell rettighet, nemlig selvinkrimineringsvernet. De som har jobbet med saken om erstatning for uberettiget strafforfølging, vet godt at Statens sivilrettsforvaltning er godt kjent med denne bestemmelsen og anvender den flittig. Så hvilken betydning mener statsråden det har at statens objektive erstatningsansvar for uberettigede strafforfølginger allerede er kraftig modifisert gjennom straffeprosessloven § 446, ved vurderingen av om det bør settes en øvre grense for erstatningsansvaret, slik regjeringen har foreslått i denne proposisjonen?