OverStortinget

Dette er i bunn og grunn en prinsippsak om rettferdighet og om tilliten til rettsstaten. Regjeringen vil stramme inn ordningen for erstatning etter uberettiget strafforfølging og begrunner det bl.a. med økende utgifter. For Kristelig Folkeparti er det et urovekkende utgangspunkt. Rettssikkerhet kan ikke budsjetteres bort. Reglene på dette området ble grundig gjennomgått i 2003. Konklusjonen den gang var klar: Den som utsettes for strafforfølging uten å bli dømt, skal som hovedregel få dekket sitt økonomiske tap og kunne få oppreisning for belastningen – ikke fordi det er billig, men fordi det er rett. Regjeringens forslag bryter med dette. Det flytter risiko fra fellesskapet og over på enkeltmennesket. Det mener vi er feil. Strafforfølging er et av statens mest inngripende virkemidler. Det skjer i samfunnets interesse, og da er det også samfunnet som må bære kostnaden når det rammer feil. Alternativet er at den uskyldige blir sittende igjen med regningen for statens feil. Det er vanskelig å forsvare, både juridisk og moralsk. Regjeringen har heller ikke klart å vise til en prinsipiell begrunnelse for å gå bort fra de hensynene Stortinget stilte seg bak i 2003. Tvert imot peker den konkrete saken departementet selv viser til, i motsatt retning: Når tiltaler bygger på feilvurderinger, er det staten som må ta konsekvensene. Jeg vil understreke et poeng til: Flertallet mener det er urimelig å stille krav om at den enkelte skal bevise uaktsomhet hos politi eller påtalemyndighet for å få full erstatning. Det er i praksis å be folk dokumentere statens feil, samtidig som de nektes innsyn i de bevisene som kunne gjort det mulig, bl.a. gjennom bevisforbudet i tvisteloven § 22-6 a. Det er ikke bare strengt, det er urimelig. Dette handler om hvor vi legger risikoen i rettsstaten. Kristelig Folkeparti mener svaret må være tydelig: Den skal ikke ligge hos den uskyldige. På den bakgrunn støtter vi flertallet og avviser regjeringens forslag.