OverStortinget

Straff er statens sterkeste maktmiddel, og strafforfølgelse er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv. Det er derfor et grunnleggende prinsipp i den norske rettsstaten at det er staten som skal bære risikoen ved strafforfølgelse. Kjernen i denne saken er enkel: Vi kan ikke la hensynet til statens utgifter gå utover og foran rettssikkerheten til den enkelte. Samtidig er det nettopp det regjeringens forslag i realiteten åpner for. Gjennom en maksgrense og endringer i erstatningsordningen flyttes risiko fra staten og over på enkeltmennesket. Det gjør denne saken prinsipielt svært viktig. Når det er begått en straffbar handling, skal den skyldige finnes og møtes med reaksjon, men det ligger også en risiko i dette for at uskyldige mennesker kan bli utsatt for en lang prosess, møtes med avhør, varetektsfengsling og potensiell straff, uten å ha gjort noe som helst galt. Dagens erstatningsordning er et uttrykk for en erkjennelse av at belastningen ved å bli utsatt for en slik strafforfølgelse er betydelig. Det var også bakgrunnen for den grundige revisjonen i 2003. Reglene vi har i dag, er ikke tilfeldige. De er resultat av bevisste og veldig prinsipielle valg. Er man skyldig i en straffbar handling, skal man selvfølgelig bære konsekvensene av det selv, men når staten tar feil, er det staten som skal bære kostnaden. Det gjelder både tap som allerede påført, og tap den enkelte kan bli påført over tid som følge av strafforfølgelsen. Regjeringens forslag rokker ved dette – ikke bare gjennom en konkret maksgrense, men ved å forskyve de grunnleggende prinsippene uten at det tas en skikkelig, grundig og tydelig prinsipiell diskusjon i forarbeidene om dette. Det skal ikke være slik at den som er utsatt for strafforfølgelse, må bevise at det er begått en feil for å få erstatning for det tapet de er påført. Det vil flytte risikoen bort fra staten og over på den enkelte. MDG mener dette er feil. Vi har også merket oss bekymringen for at en erstatningsordning som vi har i dag, kan påvirke terskelen for å igangsette straffesaker, at høye erstatninger kan få konsekvenser for praksis. Dette argumentet mener MDG kan slå ut begge veier. Frykten for store erstatningsutbetalinger kan like gjerne føre til at man vegrer seg for å ta ut saker. Uansett: Risikoen for feil er en iboende del av vårt rettssystem, og da handler det til syvende og sist om rettssikkerhet. Derfor må vi også holde fast ved det grunnleggende prinsippet: Når staten bruker sin sterkeste makt, er det også staten som skal bære risikoen.