OverStortinget

For meg er det naturlig å bruke Agder som et bilde i denne saken. Sykehusstrukturen i Agder er i ferd med å endre seg på en måte som ikke bare påvirker fagmiljøene, men også tryggheten til innbyggerne. Kristiansand er hovedsykehuset, og det er i ferd med å bli stadig tydeligere at avdelingene i Arendal og Flekkefjord betaler prisen for en utvikling som styres mer av økonomiske rammer enn av pasienters behov. Dette er ikke en teknisk prosess – det er et resultat av prioriteringer. Arendal er formelt et fullverdig akuttsykehus, men i praksis står de i en skvis. Funksjoner og akuttfunksjoner flyttes tidsbegrenset, nærmest etter innfallsmetoden. Det er i hvert fall sånn innbyggerne oppfatter det. Flekkefjord er kanskje det tydeligste eksempelet på hva som skjer når en region styres etter sentraliseringslogikken: Kirurgisk aktivitet reduseres. Rekrutteringen kollapser fordi fagmiljøene ikke lenger har en framtid å tilby. Akuttberedskapen i Agder er under press. Dette er ikke tilfeldige hendelser. Det er konsekvenser av en helseforetaksmodell der funksjoner trekkes mot hovedsykehuset, mens avdelingene i Arendal og Flekkefjord gradvis mister sin rolle. Når en avdeling mister funksjoner, mister den også fagfolk, og når fagfolkene forsvinner, brukes det som et argument for ytterligere nedbygging. Det blir altså en selvforsterkende spiral. Det er fullt mulig å drive en robust sykehusstruktur i Agder med tre sterke lokasjoner, men det krever politiske valg som går lenger enn å «følge faglige anbefalinger» fra et helseforetak som selv er bundet av økonomiske styringsmål. Politikere må ta stilling – og jeg spør statsråden: Skal Arendal være et reelt akuttsykehus, eller bare en avlastningsstasjon for Kristiansand? Skal Flekkefjord ha akuttkirurgi og fødetilbud, eller skal regionen akseptere at alt samles i Kristiansand? Skal avdelingene utenfor hovedsykehuset styrkes, eller skal de gradvis fases ut? Dette er valg som må tas åpent, ikke gjennom stille interne prosesser i et sykehusstyre. Derfor er Fremskrittspartiet kritisk til foretaksmodellen. Når avdelingene i Arendal og Flekkefjord svekkes, skjer det ikke i et vakuum: Det påvirker responstid ved akutte hendelser. Det påvirker tryggheten for gravide. Det påvirker kapasiteten i Kristiansand. Det påvirker rekrutteringen i hele regionen. Det påvirker muligheten til å få behandling nær hjemmet. Dette er ikke bare strukturdiskusjoner. Det er hverdagsliv. Sykehusene i Arendal og Flekkefjord står i en utvikling som ikke kan bortforklares som driftsmessige tilpasninger. Det er en styrt sentralisering som gjør hovedsykehuset i Kristiansand sterkere, men som samtidig gjør Agder som helhet svakere.