OverStortinget

Jeg hører at representantene fra Fremskrittspartiet omtaler det å ta en beslutning som beslutningsvegring. Men å ikke heve alternativkostnaden, basert på at våre beste fagmiljøer fraråder det, er jo også å ta en beslutning. Det er også en beslutning. Det er også en beslutning og gjøre det en mener er riktig å gjøre, når alternativet i verste fall bidrar til at færre pasienter får tilgang til nye legemidler. Alle i Norge mener at norske pasienter skal ha tilgang til de beste helsetjenestene i verden, og alle vi som sitter her, ønsker at flest mulig nye metoder skal tas i bruk – selvfølgelig vil vi det – men vis meg det landet som ikke har en eller annen måte å prioritere nye metoder på, ut fra f.eks. hvor mye nytte det gir, hvor alvorlig tilstanden er, og hvor ressurskrevende det er. Uansett, selv om vi hadde hatt nesten ubegrensede helsebudsjetter i Norge, måtte vi hatt mekanismer for å prioritere nye metoder. Alle land har det. Da mener jeg at hvis vi har kunnskap som tilsier at norske pasienter generelt har dårligere tilgang enn andre land, bør vi diskutere om det er behov for tiltak. Men når vi, bl.a. ut fra denne undersøkelsen, ser at vi ligger over snittet blant land der nye metoder kommer hele befolkningen til nytte, er jo det kanskje et uttrykk for at vi har funnet en måte å gjøre dette på som er ganske riktig likevel. Jeg hører representanten Eilertsen igjen og igjen si at betalingsviljen står stille, men det er jo ikke riktig. Det er riktig at vi har en norm på alternativkostnad på 275 000 kr, men jeg har sjekket 26 legemiddelsaker fra årene 2023, 2024 og 2025 hvor dette var aktuelt. Der var gjennomsnittlig kostnad på 550 000 kr, altså langt over alternativkostnaden. Vi har også en rekke eksempler på at vi tar i bruk nye metoder, spesielt for sjeldne og alvorlige sykdommer, der betalingsviljen har vært langt over 825 000 kr, som altså er den øverste terskelen. Så det er heller ikke riktig at staten nærmest er en gnien aktør som sier at vi skal bruke mindre og mindre penger på legemidler, og at vi ikke er villige til å betale mer for det mest innovative. Som jeg sa i stad: I Norge tar vi i bruk genbehandling til titalls millioner kroner som andre land sier nei til. Det er jeg glad for.