Videoopptak
Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.
Lås opp opptak →Innlegg · 9. jun 2026

SakInnstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julia Brännström Nordtug, Kristian August Eilertsen, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan og Bård Hoksrud om justering av terskelverdien for legemidler (Innst. 416 S (2025–2026), jf. Dokument 8:238 S (2025–2026))
Innlegget
La meg starte med følgende spørsmål: Hvor mye er et menneskeliv verdt? Svaret på det er at et menneskeliv blir mindre verdt år for år, uten at det gjøres noe med det. Det er alvorlig. Terskelverdien i norsk helsevesen har stått stille siden 2015, men prisene og kostnadene har ikke stått stille. Betalingsviljen har likevel blitt mindre – ikke gjennom vedtak, ikke gjennom debatt, men gjennom stillstand og beslutningsvegring. Når man lar være å justere terskelverdien for inflasjonen, skjer det noe grunnleggende. Et godt leveår blir litt mindre verdt. Er det virkelig dette Stortinget ønsker? Det framstår i alle fall som det, basert på det flertallet gjør i denne saken. De konkrete konsekvensene av dette er brutale. Nye medisiner og behandlingsmetoder som kan forbedre livskvaliteten eller berge livet til mange pasienter, avvises nå fordi Beslutningsforum mener de koster for mye. Så sent som i dag slo et legemiddelselskap fast at det ikke blir noen videre dialog med Sykehusinnkjøp om en ny behandlingsmetode som bl.a. kan benyttes for kvinner med eggstokkreft. Selskapet sier til Dagens medisin: «Vi må dessverre konkludere med at investeringsviljen for medisiner i Norge nå tydelig begrenser pasienters tilgang til nye, effektive behandlingsalternativer.» Dette medfører at flere hundre alvorlig kreftsyke kvinner nektes tilgang til et legemiddel som vil gi dem både mer tid og mindre bivirkninger. Noen sier at vi må vente, vi må utrede, og vi må være forsiktige, men la oss være ærlige: Å ikke gjøre noe er også et valg. Å la terskelverdien stå stille er også en prioritering – en prioritering som betyr senere tilgang, færre behandlinger og i verste fall dårligere liv. Fremskrittspartiet vil prioritere annerledes. Verdensbildet er i endring. Når Norge holder betalingsviljen kunstig lav, risikerer vi at legemidlene aldri kommer hit, at de kliniske studiene ikke skjer her, og at norske pasienter blir stående bakerst i køen. Er det virkelig en sånn posisjon vi vil at Norge skal ha? Derfor sier Fremskrittspartiet: Det er nok nå. Vi må justere terskelverdien i tråd med prisutviklingen. Vi må sørge for at den gradvise reduksjonen som har vært det siste tiåret, ikke skjer igjen, gjennom å innføre en årlig, forutsigbar justering. Dette er ikke radikalt. Dette er ikke uansvarlig. Dette er rett og slett sunn fornuft. For Fremskrittspartiet handler dette om noe helt grunnleggende: hvorvidt vi som samfunn mener at et godt leveår i 2026 er like mye verdt som i 2015. Fremskrittspartiet mener at svaret må være ja, og hvis svaret er ja, må man også handle deretter. Jeg tar derfor opp forslagene fra Fremskrittspartiet i denne saken.
Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat