OverStortinget

Det snakkes mye fra denne talerstolen om omstilling og forutsigbarhet. Noe av det kanskje minst intelligente man som nasjon kan gjøre, er å subsidiere kraftproduksjon som produserer kraft for å levere til subsidiert forbruk. Det er det som er essensen av Arbeiderpartiets politikk her: å bygge ut subsidiert, uregulert kraft på sokkelen som skal brukes til subsidierte batterifabrikker, hydrogenproduksjon og ammoniakkproduksjon. Det eneste forutsigbare med dette er at det er skattebetalerne som må ta regningen. Det snakkes mye om verftsindustrien og at dette er et angrep på verftsindustrien. Det er ingenting av det som produseres av verftsindustrien, som leveres i Norge. Det er et internasjonalt marked man leverer til. Aker Solutions ligger nå i forhandlinger med Rolls-Royce om å produsere modulære kjernekraftverk, og de skal altså serieprodusere kjernekraft i Norge. Da må jo den logiske slutningen til Arbeiderpartiet være at vi må subsidiere kjernekraft på hver holme i Norge. Det er det eneste logiske man kan trekke ut av det. Høyres forslag tror jeg kommer til å fortelle oss det vi allerede vet: Det er ikke lønnsomt, det er ikke et effektivt klimatiltak. Og det er greit at vi nå får de tallene på bordet, før det går videre. Så til politisk risiko og hopp-og-sprett-politikk, som det ble sagt her nå: Selve begrepet politisk risiko er jo noe Arbeiderpartiet har funnet opp på sin vakt. De har ansatt en hel konsulentbransje i Oslo for å levere rapporter om politisk risiko. Dette startet da Aasland og resten av Arbeiderparti-regjeringen inntok regjeringskontorene.