Norge står foran store utfordringer i energipolitikken. Vi trenger mer kraft, mer nett og raskere prosesser. Det vi ikke trenger, er enda flere planer, utredninger, avgifter og statlige styringssystemer. Fremskrittspartiet mener hovedproblemet i norsk energipolitikk ikke er mangel på veikart, utredninger og planregimer. Problemet er politisk usikkerhet, lang saksbehandlingstid, kompliserte regelverk og manglende vilje til å legge til rette for lønnsom kraftproduksjon. Vi er særlig kritiske til forslag som svekker det kommunale selvstyret. Kommunene må kunne avvise uønskede vindkraftprosjekter på et tidlig stadium dersom de ønsker det. Vi skal ikke tvinge inn kostbare utredningsløp for prosjekter de lokalt ikke ønsker. Med riktig framgangsmåte er kommunene selve nøkkelen til rask kraftutbygging. Det er f.eks. ingenting i dag som forhindrer at kraftprodusenter frivillig kan tilby kommunene inntekter fra å anlegge og produsere kraft. Det er heller ingenting som hindrer et kraftselskap i å tilby naboer kompensasjon – noe de til en viss grad allerede gjør i dag –, dersom det kan lette prosessen. Men erfaringene med sånne tvungne ordninger, bl.a. fra Danmark, er delte, for å si det mildt. Det er ikke nødvendigvis sånn at nære naboer blir positive til vindkraft fordi om de får noen få kroner. Belastningen er der like fullt. Lokal aksept skapes først og fremst gjennom reell lokal innflytelse, frivillige avtaler, forutsigbare rammer og konkrete lokale gevinster, ikke gjennom enda et statlig kompensasjonsregime. Fremskrittspartiet vil ha en energipolitikk som bygger landet, styrker industrien og gir folk og bedrifter tilgang på rimelig og stabil kraft. Da må vi kutte byråkrati, sikre forutsigbare rammevilkår og få fart på investeringene, ikke gjøre energipolitikken enda mer komplisert. Flertallet i salen framstår som mer opptatt av planregimer, detaljstyring, naturregnskap og kompensasjonsordninger for å bøte på egen politikk og nye utredningskrav. Det er ikke det vi trenger. Norge trenger mer kraft, ikke mer byråkrati. Det har vi allerede mer enn nok av.

Fremskrittspartiet mener det er fint at folk og bedrifter som ønsker å investere i solkraft på egne tak og grå areal, får muligheten til det, men vi støtter ikke forslag som i praksis handler om massive subsidier, mer statlig styring og nye pålegg til både husholdninger, kommuner og næringsliv. Forslagsstillerne vil innføre garantipriser, momsfritak, utvide støtteordningene, pålegge strømselskapene nye løsninger og innføre krav om solkraft på bygg og parkeringsplasser. Det er nok et eksempel på at venstresiden, også delvis med Høyre på slep, tror at staten skal løse alle problemer med subsidier og reguleringer. Fremskrittspartiet mener det helt feil vei å gå. Norge har allerede et av verdens mest fornybare kraftsystem. Det vi trenger nå, er mer stabil og tilgjengelig kraftproduksjon, som fungerer når folk faktisk trenger strømmen – også på mørke vinterdager. Da gjelder det å ikke bygge politikken på symboltiltak og stadig nye støtteordninger. Det er heller ikke markedssvikt når investeringer uteblir fordi lønnsomheten er svak. Tvert imot er det et tegn på at markedet fungerer som det skal. Det er et signal om at staten skal holde seg langt unna og ikke tvinge fram investeringer ved å sende regningen til skattebetalerne. Det virker ikke som Stortinget har lært særlig mye av konkursraset i den nye, grønne oljen. Det skjer nærmest daglig, både i Norge og resten av Europa. Men så lenge det er andres penger man søler bort, virker det som man bare fortsetter ufortrødent videre. Fremskrittspartiet vil ha lavere strømpriser, mindre avgifter og bedre rammevilkår for næringslivet – ikke flere kostbare støtteordninger og mer detaljstyring fra staten. Jeg merker meg at Fremskrittspartiet står mer eller mindre alene i norsk politikk om å føre en teknologinøytral kraftpolitikk. Det lever vi veldig godt med. Er det noe nyere norsk politisk historie har vist, er det at når FrP står alene, har vi som regel rett. Dessverre tar det sannsynligvis noen år og et ukjent antall milliarder av skattebetalernes penger, med dysfunksjonelt kraftmarked på kjøpet, før resten kommer til samme konklusjon.

Hvis man ser at man er i ferd med å kjøre på et isfjell, er det kanskje lurt å legge om kursen noen hakk, slik at man ikke pådrar seg enda større skade. Når det gjelder utenlandskabler, var det et arbeid som var godt påbegynt under den forrige Stoltenberg-regjeringen, og som vi riktignok fullførte. Det har vi faktisk sagt at var en dum – unnskyld, uklok – beslutning. Vi har faktisk sagt til velgerne hva vi mener. Det er kanskje noe flere politiske partier kan ta til seg. Det er kanskje derfor vi er så høyt på meningsmålingene nå: fordi vi faktisk tar ansvar og legger om kursen der vi ser at det er nødvendig å gjøre det – for landets beste.

Det snakkes mye fra denne talerstolen om omstilling og forutsigbarhet. Noe av det kanskje minst intelligente man som nasjon kan gjøre, er å subsidiere kraftproduksjon som produserer kraft for å levere til subsidiert forbruk. Det er det som er essensen av Arbeiderpartiets politikk her: å bygge ut subsidiert, uregulert kraft på sokkelen som skal brukes til subsidierte batterifabrikker, hydrogenproduksjon og ammoniakkproduksjon. Det eneste forutsigbare med dette er at det er skattebetalerne som må ta regningen. Det snakkes mye om verftsindustrien og at dette er et angrep på verftsindustrien. Det er ingenting av det som produseres av verftsindustrien, som leveres i Norge. Det er et internasjonalt marked man leverer til. Aker Solutions ligger nå i forhandlinger med Rolls-Royce om å produsere modulære kjernekraftverk, og de skal altså serieprodusere kjernekraft i Norge. Da må jo den logiske slutningen til Arbeiderpartiet være at vi må subsidiere kjernekraft på hver holme i Norge. Det er det eneste logiske man kan trekke ut av det. Høyres forslag tror jeg kommer til å fortelle oss det vi allerede vet: Det er ikke lønnsomt, det er ikke et effektivt klimatiltak. Og det er greit at vi nå får de tallene på bordet, før det går videre. Så til politisk risiko og hopp-og-sprett-politikk, som det ble sagt her nå: Selve begrepet politisk risiko er jo noe Arbeiderpartiet har funnet opp på sin vakt. De har ansatt en hel konsulentbransje i Oslo for å levere rapporter om politisk risiko. Dette startet da Aasland og resten av Arbeiderparti-regjeringen inntok regjeringskontorene.

Rikard Spets (FrP) [13:17:44] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Senterpartiet om en stortingsbehandling av sentrale vilkår for klimapolitikken i skog- og arealbrukssektoren. Jeg ønsker å takke komiteen for det gode samarbeidet i forbindelse med saken. Det har vært gjennomført skriftlig høring, der det har kommet inn to høringssvar. Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt, MDG og Venstre. Jeg overlater til de forskjellige partiene å redegjøre for sine standpunkter til representantforslaget. Norge har forpliktet seg til betydelige utslippskutt under Parisavtalen. Det er omfattende forpliktelser, som vil ha konsekvenser for norsk næringsliv, forbrukere, kommuner, arealbruk, skogbruk og lokalsamfunn over hele landet. Derfor er det også helt avgjørende at Stortinget vet hvilke forutsetninger som ligger til grunn når sånne mål skal vedtas. I denne saken handler det ikke om hvorvidt skog- og arealbrukssektoren er viktig. Det er den. Spørsmålet er: Hvordan skal addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren beregnes? Det er ikke et lite, teknisk spørsmål. Valg av beregningsmetode vil avgjøre hvilke tiltak som teller, hvordan effekter måles, hvilke referansebaner som skal legges til grunn, og hvilke insentiver som skapes. Det vil ha betydning for hvilke tiltak som prioriteres, og det vil ha betydning for kostnadene for samfunnet, for skogbruket, for arealforvaltningen og for andre viktige samfunnsmål. Regjeringen varslet tidligere at Stortinget skulle få behandle beregningsmetoden sammen med lovproposisjonen om klimamålet for 2035. Det skjedde ikke. Prop. 129 L for 2024–2025 ble lagt fram uten at metoden var avklart. Stortinget behandlet dermed klimamålet uten å kjenne sentrale forutsetninger. Når statsråden i sitt svarbrev viser til at Stortinget allerede har behandlet klimamålet uten å etterspørre denne avklaringen, mener vi det blir å snu saken på hodet. Det var regjeringen som varslet at metoden skulle komme. Det var regjeringen som ikke la den fram, og det er regjeringen som fortsatt ikke har ferdigstilt arbeidet. Manglende helhetlig behandling den gangen kan ikke brukes som et argument for at Stortinget heller ikke skal få behandle saken nå. Parisavtalen gir Norge et handlingsrom. Hvordan det handlingsrommet skal brukes, er et politisk spørsmål, og når valget av metode kan få store konsekvenser for politikk, økonomi og samfunnsutvikling, bør det også behandles politisk. Parisavtalen er en dynamisk avtale. Landenes bidrag skal fornyes over tid, og den metoden Norge nå legger til grunn, kan sette presedens også for kommende forpliktelser. Det dette forslaget ber om, er at Stortinget får muligheten til å behandle spørsmålet før Norge binder seg til en metode med store og langsiktige konsekvenser. Det burde være en selvfølge. Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Rikard Spets (FrP) [12:23:49] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Senterpartiet om å utrede konsekvensene ved en eventuell stenging av Spranget parkering i Sel kommune. Jeg ønsker å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn ett høringssvar. Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt, MDG og Venstre. Jeg overlater til de forskjellige partiene å redegjøre for sine standpunkter til representantforslaget. Saken om Spranget parkering handler ikke om å være for eller imot villrein. Vi er alle opptatt av å ta vare på villreinen og naturen i Rondane. Samtidig må gode miljøtiltak bygge på kunnskap, lokale konsekvenser og tillit. Spranget er en viktig inngangsport til fjellet, til Rondvassbu, til friluftsliv, reiseliv og lokal verdiskaping i Sel. En stenging vil få konsekvenser for næringslivet, for tilgjengeligheten og for folk som bruker fjellet på en ansvarlig måte. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er helt rimelig å kreve en skikkelig konsekvensutredning før man tar en så inngripende beslutning. Vi må vite hva tiltaket faktisk vil bety, hvilke alternativer som finnes, og hvordan eventuelle negative virkninger kan avbøtes. Det er ikke nok å si at prosessen er i gang. Når lokalsamfunnet ber om svar, må vi faktisk gi dem svar. Vi skal ha respekt for faglige råd, men vi skal også ha respekt for lokalkunnskap, næringsliv og folks rett til å bruke naturen, og sikre fortsatt tilgang til Rondane for flere enn bare topptrente turgåere. Med dette tar jeg opp forslaget som Fremskrittspartiet er med på.

Rikard Spets (FrP) [17:38:36] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti om på bygge ut infrastruktur for frakt og lagring av CO2, spesielt mindre og geografisk spredte utslipp. Derav navnet Kortskip. Jeg ønsker å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn i alt åtte høringssvar. Det er fremmet en rekke forslag i saken, som jeg overlater til forslagsstillerne å fremme og redegjøre nærmere for. Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, dog med litt forskjellig begrunnelse. Norsk industri er helt avgjørende for verdiskaping, eksportinntekter og arbeidsplasser over hele landet. Nettopp derfor må vi føre en politikk som styrker konkurransekraften – ikke en politikk som påfører industrien stadig høyere kostnader og mer statlig styring. I likhet med de fleste klimaprosjekter følger det heller ikke her noen prislapp med forslagene, men det er klart at det legges opp til omfattende kostnader, vedvarende subsidiering og risikofylt gambling med skattebetalernes penger. I tillegg har store statlige klimaprosjekter en lei tendens til å bli vesentlig dyrere enn forespeilet. I f.eks. Langskip-prosjektet har kostnadene nå økt fra 25 mrd. kr til rundt 34 mrd. kr, og den endelige prislappen er fremdeles uklar. Det illustrerer risikoen ved å bygge opp en ny statlig subsidienæring uten sikkerhet for kommersiell bærekraft. Forslaget som nå ligger til behandling, har potensial til å bli vesentlig mer kostbart for skattebetalerne. I sine merknader til forslaget om kjernekraft skrev representanten Haltbrekken – han er ikke her nå – at atomkraftverk ikke er en pølsebod. Det er jeg enig i. Det er i hvert fall ikke en subsidiert pølsebod, slik dette er. Fremskrittspartiet mener staten skal legge til rette for næringsutvikling gjennom gode, forutsigbare og generelle rammevilkår, ikke gjennom politisk detaljstyring, uklare veikart og nye statlige infrastrukturselskaper med evighetssubsidier i monsterklassen. Vi er også kritisk til forslagene om utslippskrav i offentlige anskaffelser for sement og stål. Sånne krav vil øke kostnadene betydelig i bygg- og anleggsprosjekter, og dermed gjøre både infrastruktur og boliger dyrere. Det er det motsatte av hva byggenæringen trenger nå. Norsk industri trenger først og fremst tilgang på stabil og rimelig kraft, forutsigbare rammevilkår og mindre byråkrati. Det er slik vi sikrer arbeidsplasser, investeringer og konkurransekraft i fremtiden – ikke gjennom stadig større statlige subsidier og politisk styring av teknologiutviklingen.

Jeg registrerer at flere partier i salen forsøker å framstille Fremskrittspartiets forslag som forhastet og uansvarlig. Det er egentlig ganske bemerkelsesverdig, for det vi faktisk foreslår, er jo å starte utredning, kompetansebygging og regulatorisk tilrettelegging. Vi foreslår ikke å bygge kjernekraft i morgen. Det er paradoksalt at det er nettopp de motstanderne som later som vi har all verdens tid, som har dårligst tid med å elektrifisere alt mellom himmel og jord. Om det er noe som er forhastet og uansvarlig, må det jo være akkurat det. Så må jeg rette opp en misforståelse som for så vidt statsråden og flere fra Arbeiderpartiet har tatt opp. Det gjelder det at vi ikke er teknologinøytrale, og at vi er imot vindkraft. Vi er ikke imot havvind. Vi er imot monstersubsidier på havvind. Det er den eneste forskjellen. Vi er ikke imot vindkraft på land. Vi er for at innbyggerne i de kommunene som blir massivt berørt av det, skal få lov til å si sin mening. Det er ikke å være imot. Det er å være ansvarlig. Det tar tid å bygge kompetanse, det tar tid å utvikle regelverk, det tar tid å etablere sikkerhetsregimer, og det tar tid å behandle konsesjoner. Dersom vi skal ha kjernekraft i Norge på 2030–2040-tallet, må arbeidet begynne nå. Fremskrittspartiet mener at vi ikke kan basere framtidens energisystem på kraftkilder som varierer med værforholdene, og som er avhengige av evigvarende subsidier. Vi trenger stabil, regulerbar og lønnsom kraft.

Det eneste som i realiteten har skutt fart under denne regjeringen, er vilkårsrevisjoner av eksisterende kraftverk, som reduserer tilgjengelig kraft. Statnett peker på at Norge i et høyscenario kan få et kraftforbruk på opptil 260 terawatt i 2050. Det er altså en forutsetning for det grønne skiftet. Har regjeringen en troverdig plan for å dekke dette behovet uten kjernekraft, eller er regjeringens energipolitikk egentlig bare å håpe at det blir mer kraft?

Statsråden har uttalt at han likte energikommisjonens slagord, «mer av alt – raskere», svært godt. Dette gjelder tydeligvis ikke kjernekraft. Siden 2021 har det blitt gitt konsesjon til ynkelige 0,86 terawatt ny kraftproduksjon – på fem år. Samtidig har det forsvunnet 0,21 terawatt som følge av vilkårsrevisjoner. Netto ny kraftproduksjon i løpet av fem år er altså 0,65 terawatt. I tillegg er det 38 nye vilkårsrevisjoner under behandling, slik at netto ny kraftproduksjon i realiteten er nær null. Hvordan mener statsråden at han og Arbeiderpartiet har lyktes med å få til mer kraftproduksjon raskere?

Fremskrittspartiet ønsker en teknologinøytral tilnærming til kraftproduksjon. I denne saken har vi fremmet en rekke forslag for å legge til rette for kjernekraft i Norge gjennom å bygge kompetanse og utvikle regelverk og forutsigbare og trygge rammer. Men Arbeiderpartiet går heller inn for å legge fram en kjernekraftmelding en eller annen gang i framtiden, noe som vil forsinke en eventuell etablering av kjernekraft ytterligere. Når kan Stortinget tidligst forvente en kjernekraftmelding? Hva vil en slik melding konkret gi svar på, som vi ikke allerede vet? Og vil den ikke bare resultere i at man kommer tilbake med det samme som Fremskrittspartiet fremmer i dag?

Da jeg hørte Arbeiderpartiets siste taler her, synes jeg han egentlig burde støttet FrPs forslag og fått fram den kunnskapen som vi trenger. Norge står overfor et veivalg i energipolitikken. I flere tiår har vi hatt et stort konkurransefortrinn gjennom stabil og rimelig kraft, men framover vil behovet øke voldsomt. Elektrifisering av industri og transport, datasentre og annen teknologi vil kreve enorme mengder energi. Realiteten er at Norge knapt har bygd ut noe kraft de siste fem årene. Da holder det ikke å si nei til alle nye kraftkilder, samtidig som man skal elektrifisere alt. Fremskrittspartiet ønsker en teknologinøytral tilnærming til kraftproduksjon. Derfor mener vi at tiden er inne til å legge til rette for kjernekraft som en del av det norske kraftsystemet. Rundt oss ser vi at stadig flere land satser på kjernekraft. Sverige åpner for nye reaktorer. Storbritannia bygger nytt. Polen, Nederland og Tsjekkia planlegger kjernekraft for å styrke energisikkerheten og redusere utslipp. Samtidig utvikles små modulære rektorer som gjør kjernekraft mer fleksibelt, mer skalerbart og bedre egnet for mindre kraftsystemer og industriområder. På mange måter er det som skapt for det norske kraftsystemet. Mens andre land tilrettelegger for framtidens energisystem, blir Norge stående igjen på perrongen med endeløse kommisjoner, meldinger og utredninger. Det er rett og slett for dårlig. Kjernekraft har flere egenskaper som er svært attraktive i et moderne energisystem. Den er stabil og arealeffektiv, og den produserer enorme mengder kraft over svært lang tid. Det betyr ikke at kjernekraft er enkelt. Det er det ingen i denne salen som hevder. Den stiller store krav til sikkerhet, beredskap, regulering og avfallshåndtering. Å planlegge kraftproduksjon er på mange måter som å plante et epletre. Den beste dagen var for ti år siden. Den nest beste dagen er i dag. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet at vi må starte arbeidet nå om vi skal ha gleden av å høste fruktene i framtiden. Fremskrittspartiets forslag handler om å tilrettelegge for en teknologinøytral energipolitikk hvor vi ikke trenerer for en energikilde som store deler av verden nå satser tungt på. Fremskrittspartiet mener at Norge trenger mer energi, ikke færre muligheter. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, som vi er en del av.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta ordet i denne saken, for det kommer saker senere som jeg kommer til å ta ordet en del i, men jeg gjør meg noen refleksjoner over hva jeg hører i denne salen. Man snakker om at FrP skulle ha gamblet bort hele den norske oljeformuen en eller annen gang på 1970-tallet, men man glemmer å nevne at Oddvar Nordli skulle signere bort hele sokkelen mot en 40 pst. eierandel i Volvo. Dette er historiefortellinger som ikke stemmer overens i det hele tatt. Jeg hører at Arbeiderpartiets representanter kommer opp her en etter en. Det er jo ikke Fremskrittspartiet som bidrar til en jojo-politikk på norsk sokkel. Her må Arbeiderpartiet stå rakrygget og ta ansvaret for det selv. Det er gjentatte eksempler på dette. Det siste er selvfølgelig det med Parisavtalen og klima. Ja vel, hva skjer hvis vi bryter Parisavtalen? Kommer parisavtalepolitiet og tar oss? Det er jo ikke sånn det fungerer. Vi må leve i den virkelige verdenen, og vi må føre en klimapolitikk, en olje- og gasspolitikk og en energipolitikk som er tilpasset den virkelige verdenen.

Elektrisk kraft er ikke et luksusgode, det er en grunnleggende forutsetning for ethvert moderne samfunn, for trygghet i hverdagen, for verdiskaping i hele landet. Skal vi sikre stabil tilgang på strøm også i framtiden, er vi avhengige av å gjøre store investeringer i kraftnettet. Fremskrittspartiet mener det er riktig at dem som bruker nettet, også betaler for det. Brukerfinansiering gir riktige prissignaler, fremmer kostnadsbevissthet og bidrar til effektiv ressursbruk, men dagens modell fungerer stadig dårligere når investeringsbehovet i økende grad drives fram av politiske vedtak, ikke av ordinær etterspørsel fra nettkundene. Statnett anslår investeringene i transmisjonsnettet på mellom 150 og 200 mrd. kr de neste tiårene. Tar vi med regional- og distribusjonsnettet, blir beløpet betydelig høyere. Det betyr et betydelig kostnadspress på norske husholdninger og norsk næringsliv i årene som kommer. Fremskrittspartiet mener utfordringen ikke ligger i selve prinsippet om brukerfinansiering, men hvordan modellen praktiseres når stadig større investeringer utløses av politiske mål om elektrifisering og omlegging av energibruk. Da svekkes koblingen mellom beslutning og kostnadsansvar. Derfor mener Fremskrittspartiet at tiden er inne for å utrede en ny modell for nettleie. Vi ønsker en modell som bedre fordeler kostnader, styrker insentivene til effektiv ressursbruk og i større grad kobler beslutnings- og betalingsansvar sammen. Vi mener bl.a. at økt bruk av flaskehalsinntekter bør vurderes, og at systemet med industrirabatter må gjennomgås for å sikre at det er treffsikkert og rettferdig. I tillegg må ordningen med anleggsbidrag innrettes slik at aktører som utløser investeringene, i større grad også bærer kostnadene. Målet er enkelt: et kraftsystem som utvikles på en samfunnsøkonomisk rasjonell og bærekraftig måte, uten at vanlige folk og norsk næringsliv blir sittende igjen med hele regningen. Med det tar jeg også opp FrPs forslag.

Da kan vi slå fast at det ikke bare er sofaen man må ta på sykkel, men også epletrærne. Som en del av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, MDG, Rødt, SV og Senterpartiet ble omstillingskommisjonen utnevnt i forrige uke. Kommisjonen er i stor grad satt sammen av profiler som ønsker å fase ut norsk olje- og gassproduksjon. MDG har selv sagt at kommisjonen skal skrive siste kapittel i norsk oljehistorie. Dette skjer samtidig som Europa er mer avhengig av norsk olje og gass enn på lenge, og i en situasjon der energiprisene er høye og ustabile. Med dette bakteppet: Tror statsråden at folk nå føler at det er deres tur, og at Arbeiderpartiet driver med trygg styring når man igangsetter MDGs avviklingsutvalg samtidig som norske bedrifter og husholdninger regelrett går konkurs ved bensinpumpene?

IKEA utenfor Stavanger har søkt om å få bygge et nytt varehus. Nå har Statsforvalteren i Vestland, statsrådens eget hjemfylke, avgjort at IKEA må ha minst 1 099 sykkelparkeringsplasser og maksimalt 183 parkeringsplasser for bil utenfor det nye varehuset. For et varehus som i all hovedsak er basert på bilbasert handel, sier det seg selv at dette i praksis setter en stopper for etableringen. Dette er ikke et enkeltstående vedtak. Det bygger på en parkeringsnorm som er forankret i nullvekstmålet for personbiltrafikk i de største byene, et mål Stortinget vedtok i 2012, mot FrPs stemmer. Slike bilfiendtlige klimamål gjør det både vanskeligere å etablere næringsvirksomhet og vanskeligere for folk flest å få hverdagen til å gå opp. Er statsråden enig i at parkeringsvedtaket har sammenheng med klimamålene, og mener statsråden at folk i framtiden bare må belage seg på å ta seg fram på sykkel?

På vegne av «kjernekarene» Tor Mikkel Wara, Morten Stordalen, Kristoffer Sivertsen, Erlend Wiborg, Bjørn Larsen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å tilrettelegge for kjernekraft i Norge.

Verden digitaliseres i et tempo som vi knapt har sett maken til. Kunstig intelligens, skylagring, databehandling og nye digitale tjenester er like grunnleggende infrastruktur som vei, strøm og telekom. Midt i dette står datasentrene. Datasentre er ikke bare store bygninger med servere. De er selve motorrommet i den digitale økonomien. Det er her data lagres, behandles og gjøres tilgjengelig – for forsvar, næringsliv, offentlig sektor og ikke minst for utviklingen av kunstig intelligens. Dette er et område der Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har stabil kraft, vi har kaldt klima, vi har politisk stabilitet – delvis – og vi har en energimiks som gjør at datasentre kan drives med ren kraft. Dette er konkurransefortrinn som mange land bare kan drømme om. Likevel ser vi gang på gang at når nye lønnsomme næringer vokser fram i Norge, er ryggmargsrefleksen til enkelte å spørre: Hvordan kan vi regulere det mer? Det gjelder spesielt når det er lønnsomme næringer. Når det er ulønnsomme næringer, derimot, da er man på hugget – enten det er batterifabrikker, hydrogenproduksjon eller hva det nå er, har man bunnløst med både penger og kraft. Vi snakker om en bransje Norge faktisk kan tiltrekke seg investeringer i, en bransje som kan skape arbeidsplasser, teknologiutvikling og digital kompetanse. Likevel: I stedet for å ønske investeringer velkommen risikerer vi med en konsesjonsordning å sende signalet om at Norge er et land der nye næringer møtes med mer byråkrati og mer usikkerhet. Det er ikke sånn vi bygger framtidens økonomi. Datasentre handler også om mer enn bare strøm, data og arbeidsplasser. Det handler om digital suverenitet, beredskap, sikkerhet og konkurransekraft. I en tid med geopolitisk uro er det viktig at kritiske data kan lagres og behandles i et land vi stoler på – og gjerne også i Norge. Hvis vi da gjør det vanskelig å etablere datasentre i Norge, vil dataene fortsatt eksistere, de vil bare bli lagret et annet sted, kanskje i et land med helt andre jurisdiksjoner. Fremskrittspartiet støtter forslaget om å be regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer og hvilke virkninger de har på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder som f.eks. kraftsystemet. Vi imøteser resultatet av vurderingen og regner med at det synliggjør hvordan vi best kan være med på den digitale utviklingen, samtidig som vi beholder mest mulig av kompetansen og verdiskapingen i Norge. Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Småkraften er en av de virkelige suksesshistoriene i norsk energipolitikk. Rundt om i hele landet har grunneiere, familier og selskaper investert egne penger i å bygge ut ren, fornybar kraft – ikke fordi staten kom med en stor plan, men fordi folk og bedrifter tok risiko, og fordi rammevilkårene gjorde det mulig. Det er vel kanskje nettopp derfor Arbeiderpartiet nå ønsker å innføre grunnrenteskatt på småkraft, med tilbakevirkende kraft. Politisk etterfakturering er en ganske spesiell måte å drive politikk på. Hvis dette prinsippet skal gjelde generelt, blir det spennende å se hva som kommer neste gang. Kanskje en ekstra boligskatt på hus som allerede er bygget? Bare tenk om Arbeiderpartiet hadde brukt like mye energi på å få fram ny kraft som de bruker på å finne på nye skatter og avgifter. Da hadde det nok vært mye mer enn den lille terrawattimen energiministeren kan skilte med så langt i sin karriere. Poenget er enkelt: Folk som har investert i småkraft, gjorde det basert på de skattereglene som gjaldt da beslutningen ble tatt. Småkraftprosjekt er kapitalkrevende. De har lang nedbetalingstid, og mange av dem er finansiert med betydelig personlig risiko. Når Arbeiderpartiet flere år senere kommer og sier at spillereglene likevel skal endres, svekker det tilliten til norske rammevilkår. Det er alvorlig. Dette handler om mer enn bare småkraft. Det handler om et helt grunnleggende prinsipp: at investorer må kunne stole på at staten ikke endrer spillereglene etter at investeringene er gjort. Forutsigbarhet er ikke bare en teknisk detalj i skattesystemet, det er selve grunnlaget for å tørre å investere. Hvis Norge skal bygge ut mer kraft i årene framover, er tillit til rammevilkårene noe av det viktigste vi har. Derfor er jeg svært glad for at et flertall i denne sal nå setter en stopper for Arbeiderpartiets politiske etterfakturering, og så blir det spennende å se om regjeringen faktisk følger opp Stortingets vilje. Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Klima- og miljødebatten er i altfor stor grad preget av symbolpolitikk, manglende konsekvensutredninger, for liten tillit til markedet og urealistiske ambisjoner. Resultatet er meningsløse påbud, forbud og reguleringer som plager folk i hverdagen, og som hemmer vekst og verdiskaping i Norge og Europa. Fremskrittspartiet er det eneste reelle alternativet til denne politikken. Vi vil føre en forutsigbar og faktabasert klimapolitikk som gir faktiske utslippskutt, basert på kostnadseffektivitet og effekt – ikke på symboler. Presset på våre naturressurser øker, og vi må derfor bli langt bedre til å utnytte dem gjennom gjenvinning og gjenbruk. For Fremskrittspartiet handler sirkulærøkonomi om å holde ressursene i kretsløp samtidig som vi legger til rette for økonomisk vekst. Skal vi lykkes med det, må vi bruke økonomiske virkemidler som faktisk virker. Avgiftslettelser kan gi forbrukerne insentiver til å velge varer som kan gjenbrukes, og løsninger som bidrar til mindre avfall. Momsfritak for gjenbruksbutikker, bruktsalg og reparasjonstjenester kan derfor være målrettede og effektive tiltak. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag. Det er avgjørende at Norge ikke påfører våre bedrifter og arbeidsplasser høyere utslippskostnader enn land vi konkurrerer med. Fiskeflåten er et tydelig eksempel på hvordan dagens klimapolitikk slår feil. I likhet med Fiskarlaget mener FrP at CO2-avgiften og kompensasjonsordningen for fiskeflåten virker mot sin hensikt. Når flåten ikke har reelle alternative energibærere tilgjengelig, fører avgiften til at fartøy forsøker å unngå den. Resultatet er lengre seilingsdistanser og økte utslipp. Samtidig er det slik at ingen andre land har en tilsvarende avgift på sin fiskeflåte. Dette svekker den norske flåtens konkurransekraft, økonomi og innovasjonsevne – uten å gi reelle klimakutt. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å støtte forslag nr. 2, om å fjerne unødvendige regulatoriske hindringer og sørge for at regelverket ikke står i veien for innovasjon og faktiske reduksjoner i klimagassutslipp.

Man foreslår nå et generelt forbud mot uttak av torv til torvprodukter. Det er noe som i utgangspunktet høres grønt ut, men det er faktisk det motsatte. Som mye annet fra den kanten, er det et råttent kinderegg bestående av dårlig klima-, natur- og næringspolitikk. For det første: Regjeringen later som om all torv tas ut av urørt myr. Det er feil. Uttak skjer nesten utelukkende i allerede grøftede, sterkt påvirkede myrer, ofte med lav naturverdi. Disse områdene er netto utslippskilder i dag, ikke evigvarende karbonlager. Et forbud redder derfor lite natur, men stopper en lovlig og svært nødvendig næring i Norge. For det andre: Dette er symbolpolitikk som faktisk øker de globale utslippene. Når norsk torv forbys, forsvinner ikke etterspørselen. Den erstattes av importert torv fra Baltikum, Sverige og Finland eller – enda verre – av alternative produkter med lange transportavstander og ofte dårligere klimaregnskap. Igjen flytter regjeringen – denne gangen med Høyre på slep – utslippene og arbeidsplassene ut av landet og kaller det klimapolitikk. Klimapolitikk uten realisme og konsekvensvurderinger er bare politikk for grønne eventyr. Når det i tillegg i praksis legger ned en næring og gjør våre varer dyrere uten å ha noen som helst effekt, er det bare trist. Fremskrittspartiet velger fakta, fornuft og ansvar framfor symboler. Derfor stemmer vi også selvfølgelig imot dette forbudet.

Energi er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og mer utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge. La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag. I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken er fall i byggeaktiviteter under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig. Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye, store skoler, uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet, fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. Istedenfor å senke de særnorske klimaavgiftene, som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall i Norge som i Sverige, foreslår regjeringen å øke dem. Istedenfor å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand. Klimagevinsten her er like liten som det å elektrifisere sokkelen. Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser. Så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk, dette er ikke ansvarlig politikk – dette er uforsvarlig politikk, som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og resten av Norge.

Jeg er nyvalgt på Stortinget, og i høst var jeg for første gang med på en høringsrunde i energi- og miljøkomiteen. Det var lærerikt på mange måter. Høringen var formell, men premissene var allerede lagt og målene gitt. Det var ikke spørsmål om, men hvordan. Deltakerne var i stor grad rutinerte, samkjørte og vant til formatet. I stor grad var de fra det samme politiske miljøet. Det var ikke et torg, men et selvgående økosystem, hvor politikere stadig vedtar nye mål, byråkratiet får stadig flere virkemidler, organisasjoner får statsstøtte for å presse fram tiltak, og såkalte grønne prosjekter lever av subsidier, ikke av markedet. Resultatet er at klimapolitikken i stadig mindre grad handler om faktisk klimaeffekt, og i stadig større grad om pengebruk, symboler og politisk selvbekreftelse. I Norge bruker vi enorme summer på klimatiltak med minimal global effekt. Vi elektrifiserer sokkelen, noe som fører til at utslippene bare flyttes, ikke fjernes. Vi innfører særnorske avgifter som ikke har annen effekt enn at bedrifter blir ulønnsomme, arbeidsplasser utrygge og varer og tjenester dyre. Vi investerer i prestisjeprosjekter som karbonfangst, hydrogen og havvind, uten ærlige kost–nytte-analyser. Det mest alvorlige er ikke bare kostnadene, men at kritikk nesten ikke tolereres. Enhver som stiller spørsmål ved effekten og kostnadene, blir ikke møtt med faglige svar, men med moralske anklager. Når klimapolitikken har blitt et moralsk prosjekt framfor et rasjonelt politisk prosjekt, svekkes demokratiet. Da er det en religion, og ikke politikk. La meg være helt tydelig: Å kritisere dette systemet er ikke å avvise miljøproblemer, tvert imot. Jeg vet at mange i denne salen vil mislike og forsøke å feiltolke det jeg nå skal si, men faktum er at Norge og Europa spiller liten rolle for klimautslippene i verden. Det verste for Norge vil ikke være at verden ikke når klimamålene. Det verste for Norge vil være at verden ikke når klimamålene, og at vi samtidig har gjort Norge til en fattig nasjon i prosessen. Det er dit vi er på vei nå.

Jeg hører at statsråden ikke kan fortelle hvor mye planen kommer til å kutte, og han kan heller ikke fortelle hvor mye dette kommer til koste. Men jeg skal stille et spørsmål som statsråden kanskje kan svare på. Man sier at man skal skape jobber på en forutsigbar, rettferdig måte. La meg ta tre konkrete eksempler fra regjeringens politikk: Elektrifisering av sokkelen flytter utslipp og gjør strømmen dyr. CO2-avgift på forbrenning av søppel gjør fjernvarme ulønnsomt og flytter søppel til Sverige. Forbud mot uttak av myr, som vi skal behandle etterpå, avvikler en lønnsom og nødvendig næring og flytter utslippene til utlandet. Mener statsråden at det er forutsigbart og rettferdig å svekke økonomien til både norsk næringsliv og husholdningene ved å flytte utslippene ut av landet, så lenge det ser bra ut på norsk statistikk?

Som representanten Wara var inne på, lanserte regjeringen tidligere denne uken sin plan for Norge. Det er ikke så mye som står om klima der, men man kan bl.a. lese at regjeringen skal kutte i utslipp og skape jobber på en forutsigbar og rettferdig måte. Jeg hører også statsråden si at det haster med å kutte utslipp. Etter hva jeg forstår, er dette en plan som skal revideres årlig, så jeg spør konkret: Kan statsråden fortelle hvor mange tonn CO2-ekvivalenter denne planen vil kutte i 2026, og hvor mye disse kuttene vil koste, både direkte over statsbudsjettet og indirekte som kostnadsøkninger for norske bedrifter og husholdninger?

Energi handler om frihet, trygghet og økonomisk handlefrihet. Det er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge. La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag: I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken var fall i byggeaktiviteten under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig. Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye skoler uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. I stedet for å senke de særnorske klimaavgiftene – som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall til energi i Norge som i Sverige – foreslår regjeringen å øke dem. I stedet for å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand. Klimagevinsten er like liten her som ved å elektrifisere sokkelen: Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser, men så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk. Det er ikke ansvarlig politikk. Det er uforsvarlig politikk som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og for resten av Norge.

Norge er et energiland. Det har vi vært i over 100 år, og om FrP skal få bestemme, skal vi være det i minst 100 år til. Men energinasjonen Norge står nå i fare for å bli et land som sier nei: nei til utbygging, nei til verdiskaping og nei til vanlige folk og bedrifters behov for trygg strømforsyning til en fornuftig pris. Vi er i ferd med å avindustrialisere både Europa og Norge på klimapolitikkens alter – uten at det påvirker de globale utslippene nevneverdig. Når statsministeren, uten verken forbehold eller kostnadsberegninger, sier at alt som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres, har vi forlatt rammene for normal politikk, og vi har beveget oss over i det religiøse. Vi har det siste døgnet hørt Arbeiderpartiet skryte på innpust og utpust om norgespris, en ordning som er vesentlig dårligere enn FrPs forslag om makspris på 50 øre, men kraftprisen er bare en del av regningen forbrukere og bedrifter må betale. Regjeringens fundamentalistiske tilnærming til elektrifisering, kombinert med ukritisk satsing på uregulerbar grønn kraft, har medført at balansekostnadene i det norske kraftmarkedet har eksplodert. Bare i mai utgjorde de nærmere 800 mill. kr. I tillegg har Statnett oppjustert investeringsbehovet i sin nettutviklingsplan med mer enn 500 pst. de siste årene. I 2023 estimerte de investeringer på opp mot 150 mrd. kr. Den 3. november kommer Statnett med ny prognose, og jeg blir ikke forundret om de da passerer 200–250 mrd. kr. Dette er kostnader som selvfølgelig vil lesses over på privatpersoner og bedrifter, uavhengig av strømprisen. Det hører vi veldig lite om. Mens andre partier snakker om symbolske klimatiltak og utredninger, vil vi bygge landet. Vi vil åpne for mer vannkraft og mer gasskraft med moderne teknologi, og vi sier klart og tydelig nei til å stanse norsk olje- og gassutvinning. Norsk energi skal først og fremst komme norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Derfor vil Fremskrittspartiet sikre lavere strømpriser gjennom økt produksjon og nasjonal kontroll kutte i avgiftene på strøm og fjerne elavgiften satse på vannkraft og kjernekraft som stabile, rene energikilder sørge for at olje- og gassnæringen får forutsigbare rammevilkår Energipolitikken handler ikke bare om klima og kabler; den handler om økonomisk handlefrihet, trygghet og arbeidsplasser. Fremskrittspartiet står for en politikk som setter folk og næringsliv først.

La meg først få lov til å gratulere Røse og KrF med valgresultatet. Jeg tror det var veldig lurt og taktisk klokt å gå ut med en garanti om borgerlig regjering hvis det ble borgerlig flertall, å fjerne seg fra person og fokusere på politikk. Det tror jeg var veldig lurt. Det burde kanskje flere ha gjort. Når vi snakker om politikk: Vi opplevde i vår at KrF vinglet lite grann. De var først imot elektrifisering av Melkøya, så var de for, og så var de imot igjen og stemte imot – og det er bra. Det gjør at jeg ønsker å forsikre meg om – eller Fremskrittspartiet ønsker å forsikre seg om – at KrF fremdeles mener det er en dårlig idé å elektrifisere sokkelen med kraft fra land. Følgelig lurer jeg på om de i forlengelsen av det ønsker å støtte Fremskrittspartiets forslag om stans i elektrifiseringen av sokkelen. Det er en rekke forslag, nr. 1–4.