Da kan vi slå fast at det ikke bare er sofaen man må ta på sykkel, men også epletrærne. Som en del av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, MDG, Rødt, SV og Senterpartiet ble omstillingskommisjonen utnevnt i forrige uke. Kommisjonen er i stor grad satt sammen av profiler som ønsker å fase ut norsk olje- og gassproduksjon. MDG har selv sagt at kommisjonen skal skrive siste kapittel i norsk oljehistorie. Dette skjer samtidig som Europa er mer avhengig av norsk olje og gass enn på lenge, og i en situasjon der energiprisene er høye og ustabile. Med dette bakteppet: Tror statsråden at folk nå føler at det er deres tur, og at Arbeiderpartiet driver med trygg styring når man igangsetter MDGs avviklingsutvalg samtidig som norske bedrifter og husholdninger regelrett går konkurs ved bensinpumpene?

IKEA utenfor Stavanger har søkt om å få bygge et nytt varehus. Nå har Statsforvalteren i Vestland, statsrådens eget hjemfylke, avgjort at IKEA må ha minst 1 099 sykkelparkeringsplasser og maksimalt 183 parkeringsplasser for bil utenfor det nye varehuset. For et varehus som i all hovedsak er basert på bilbasert handel, sier det seg selv at dette i praksis setter en stopper for etableringen. Dette er ikke et enkeltstående vedtak. Det bygger på en parkeringsnorm som er forankret i nullvekstmålet for personbiltrafikk i de største byene, et mål Stortinget vedtok i 2012, mot FrPs stemmer. Slike bilfiendtlige klimamål gjør det både vanskeligere å etablere næringsvirksomhet og vanskeligere for folk flest å få hverdagen til å gå opp. Er statsråden enig i at parkeringsvedtaket har sammenheng med klimamålene, og mener statsråden at folk i framtiden bare må belage seg på å ta seg fram på sykkel?

På vegne av «kjernekarene» Tor Mikkel Wara, Morten Stordalen, Kristoffer Sivertsen, Erlend Wiborg, Bjørn Larsen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å tilrettelegge for kjernekraft i Norge.

Verden digitaliseres i et tempo som vi knapt har sett maken til. Kunstig intelligens, skylagring, databehandling og nye digitale tjenester er like grunnleggende infrastruktur som vei, strøm og telekom. Midt i dette står datasentrene. Datasentre er ikke bare store bygninger med servere. De er selve motorrommet i den digitale økonomien. Det er her data lagres, behandles og gjøres tilgjengelig – for forsvar, næringsliv, offentlig sektor og ikke minst for utviklingen av kunstig intelligens. Dette er et område der Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har stabil kraft, vi har kaldt klima, vi har politisk stabilitet – delvis – og vi har en energimiks som gjør at datasentre kan drives med ren kraft. Dette er konkurransefortrinn som mange land bare kan drømme om. Likevel ser vi gang på gang at når nye lønnsomme næringer vokser fram i Norge, er ryggmargsrefleksen til enkelte å spørre: Hvordan kan vi regulere det mer? Det gjelder spesielt når det er lønnsomme næringer. Når det er ulønnsomme næringer, derimot, da er man på hugget – enten det er batterifabrikker, hydrogenproduksjon eller hva det nå er, har man bunnløst med både penger og kraft. Vi snakker om en bransje Norge faktisk kan tiltrekke seg investeringer i, en bransje som kan skape arbeidsplasser, teknologiutvikling og digital kompetanse. Likevel: I stedet for å ønske investeringer velkommen risikerer vi med en konsesjonsordning å sende signalet om at Norge er et land der nye næringer møtes med mer byråkrati og mer usikkerhet. Det er ikke sånn vi bygger framtidens økonomi. Datasentre handler også om mer enn bare strøm, data og arbeidsplasser. Det handler om digital suverenitet, beredskap, sikkerhet og konkurransekraft. I en tid med geopolitisk uro er det viktig at kritiske data kan lagres og behandles i et land vi stoler på – og gjerne også i Norge. Hvis vi da gjør det vanskelig å etablere datasentre i Norge, vil dataene fortsatt eksistere, de vil bare bli lagret et annet sted, kanskje i et land med helt andre jurisdiksjoner. Fremskrittspartiet støtter forslaget om å be regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer og hvilke virkninger de har på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder som f.eks. kraftsystemet. Vi imøteser resultatet av vurderingen og regner med at det synliggjør hvordan vi best kan være med på den digitale utviklingen, samtidig som vi beholder mest mulig av kompetansen og verdiskapingen i Norge. Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Småkraften er en av de virkelige suksesshistoriene i norsk energipolitikk. Rundt om i hele landet har grunneiere, familier og selskaper investert egne penger i å bygge ut ren, fornybar kraft – ikke fordi staten kom med en stor plan, men fordi folk og bedrifter tok risiko, og fordi rammevilkårene gjorde det mulig. Det er vel kanskje nettopp derfor Arbeiderpartiet nå ønsker å innføre grunnrenteskatt på småkraft, med tilbakevirkende kraft. Politisk etterfakturering er en ganske spesiell måte å drive politikk på. Hvis dette prinsippet skal gjelde generelt, blir det spennende å se hva som kommer neste gang. Kanskje en ekstra boligskatt på hus som allerede er bygget? Bare tenk om Arbeiderpartiet hadde brukt like mye energi på å få fram ny kraft som de bruker på å finne på nye skatter og avgifter. Da hadde det nok vært mye mer enn den lille terrawattimen energiministeren kan skilte med så langt i sin karriere. Poenget er enkelt: Folk som har investert i småkraft, gjorde det basert på de skattereglene som gjaldt da beslutningen ble tatt. Småkraftprosjekt er kapitalkrevende. De har lang nedbetalingstid, og mange av dem er finansiert med betydelig personlig risiko. Når Arbeiderpartiet flere år senere kommer og sier at spillereglene likevel skal endres, svekker det tilliten til norske rammevilkår. Det er alvorlig. Dette handler om mer enn bare småkraft. Det handler om et helt grunnleggende prinsipp: at investorer må kunne stole på at staten ikke endrer spillereglene etter at investeringene er gjort. Forutsigbarhet er ikke bare en teknisk detalj i skattesystemet, det er selve grunnlaget for å tørre å investere. Hvis Norge skal bygge ut mer kraft i årene framover, er tillit til rammevilkårene noe av det viktigste vi har. Derfor er jeg svært glad for at et flertall i denne sal nå setter en stopper for Arbeiderpartiets politiske etterfakturering, og så blir det spennende å se om regjeringen faktisk følger opp Stortingets vilje. Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Klima- og miljødebatten er i altfor stor grad preget av symbolpolitikk, manglende konsekvensutredninger, for liten tillit til markedet og urealistiske ambisjoner. Resultatet er meningsløse påbud, forbud og reguleringer som plager folk i hverdagen, og som hemmer vekst og verdiskaping i Norge og Europa. Fremskrittspartiet er det eneste reelle alternativet til denne politikken. Vi vil føre en forutsigbar og faktabasert klimapolitikk som gir faktiske utslippskutt, basert på kostnadseffektivitet og effekt – ikke på symboler. Presset på våre naturressurser øker, og vi må derfor bli langt bedre til å utnytte dem gjennom gjenvinning og gjenbruk. For Fremskrittspartiet handler sirkulærøkonomi om å holde ressursene i kretsløp samtidig som vi legger til rette for økonomisk vekst. Skal vi lykkes med det, må vi bruke økonomiske virkemidler som faktisk virker. Avgiftslettelser kan gi forbrukerne insentiver til å velge varer som kan gjenbrukes, og løsninger som bidrar til mindre avfall. Momsfritak for gjenbruksbutikker, bruktsalg og reparasjonstjenester kan derfor være målrettede og effektive tiltak. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag. Det er avgjørende at Norge ikke påfører våre bedrifter og arbeidsplasser høyere utslippskostnader enn land vi konkurrerer med. Fiskeflåten er et tydelig eksempel på hvordan dagens klimapolitikk slår feil. I likhet med Fiskarlaget mener FrP at CO2-avgiften og kompensasjonsordningen for fiskeflåten virker mot sin hensikt. Når flåten ikke har reelle alternative energibærere tilgjengelig, fører avgiften til at fartøy forsøker å unngå den. Resultatet er lengre seilingsdistanser og økte utslipp. Samtidig er det slik at ingen andre land har en tilsvarende avgift på sin fiskeflåte. Dette svekker den norske flåtens konkurransekraft, økonomi og innovasjonsevne – uten å gi reelle klimakutt. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å støtte forslag nr. 2, om å fjerne unødvendige regulatoriske hindringer og sørge for at regelverket ikke står i veien for innovasjon og faktiske reduksjoner i klimagassutslipp.

Man foreslår nå et generelt forbud mot uttak av torv til torvprodukter. Det er noe som i utgangspunktet høres grønt ut, men det er faktisk det motsatte. Som mye annet fra den kanten, er det et råttent kinderegg bestående av dårlig klima-, natur- og næringspolitikk. For det første: Regjeringen later som om all torv tas ut av urørt myr. Det er feil. Uttak skjer nesten utelukkende i allerede grøftede, sterkt påvirkede myrer, ofte med lav naturverdi. Disse områdene er netto utslippskilder i dag, ikke evigvarende karbonlager. Et forbud redder derfor lite natur, men stopper en lovlig og svært nødvendig næring i Norge. For det andre: Dette er symbolpolitikk som faktisk øker de globale utslippene. Når norsk torv forbys, forsvinner ikke etterspørselen. Den erstattes av importert torv fra Baltikum, Sverige og Finland eller – enda verre – av alternative produkter med lange transportavstander og ofte dårligere klimaregnskap. Igjen flytter regjeringen – denne gangen med Høyre på slep – utslippene og arbeidsplassene ut av landet og kaller det klimapolitikk. Klimapolitikk uten realisme og konsekvensvurderinger er bare politikk for grønne eventyr. Når det i tillegg i praksis legger ned en næring og gjør våre varer dyrere uten å ha noen som helst effekt, er det bare trist. Fremskrittspartiet velger fakta, fornuft og ansvar framfor symboler. Derfor stemmer vi også selvfølgelig imot dette forbudet.

Energi er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og mer utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge. La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag. I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken er fall i byggeaktiviteter under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig. Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye, store skoler, uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet, fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. Istedenfor å senke de særnorske klimaavgiftene, som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall i Norge som i Sverige, foreslår regjeringen å øke dem. Istedenfor å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand. Klimagevinsten her er like liten som det å elektrifisere sokkelen. Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser. Så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk, dette er ikke ansvarlig politikk – dette er uforsvarlig politikk, som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og resten av Norge.

Jeg er nyvalgt på Stortinget, og i høst var jeg for første gang med på en høringsrunde i energi- og miljøkomiteen. Det var lærerikt på mange måter. Høringen var formell, men premissene var allerede lagt og målene gitt. Det var ikke spørsmål om, men hvordan. Deltakerne var i stor grad rutinerte, samkjørte og vant til formatet. I stor grad var de fra det samme politiske miljøet. Det var ikke et torg, men et selvgående økosystem, hvor politikere stadig vedtar nye mål, byråkratiet får stadig flere virkemidler, organisasjoner får statsstøtte for å presse fram tiltak, og såkalte grønne prosjekter lever av subsidier, ikke av markedet. Resultatet er at klimapolitikken i stadig mindre grad handler om faktisk klimaeffekt, og i stadig større grad om pengebruk, symboler og politisk selvbekreftelse. I Norge bruker vi enorme summer på klimatiltak med minimal global effekt. Vi elektrifiserer sokkelen, noe som fører til at utslippene bare flyttes, ikke fjernes. Vi innfører særnorske avgifter som ikke har annen effekt enn at bedrifter blir ulønnsomme, arbeidsplasser utrygge og varer og tjenester dyre. Vi investerer i prestisjeprosjekter som karbonfangst, hydrogen og havvind, uten ærlige kost–nytte-analyser. Det mest alvorlige er ikke bare kostnadene, men at kritikk nesten ikke tolereres. Enhver som stiller spørsmål ved effekten og kostnadene, blir ikke møtt med faglige svar, men med moralske anklager. Når klimapolitikken har blitt et moralsk prosjekt framfor et rasjonelt politisk prosjekt, svekkes demokratiet. Da er det en religion, og ikke politikk. La meg være helt tydelig: Å kritisere dette systemet er ikke å avvise miljøproblemer, tvert imot. Jeg vet at mange i denne salen vil mislike og forsøke å feiltolke det jeg nå skal si, men faktum er at Norge og Europa spiller liten rolle for klimautslippene i verden. Det verste for Norge vil ikke være at verden ikke når klimamålene. Det verste for Norge vil være at verden ikke når klimamålene, og at vi samtidig har gjort Norge til en fattig nasjon i prosessen. Det er dit vi er på vei nå.

Jeg hører at statsråden ikke kan fortelle hvor mye planen kommer til å kutte, og han kan heller ikke fortelle hvor mye dette kommer til koste. Men jeg skal stille et spørsmål som statsråden kanskje kan svare på. Man sier at man skal skape jobber på en forutsigbar, rettferdig måte. La meg ta tre konkrete eksempler fra regjeringens politikk: Elektrifisering av sokkelen flytter utslipp og gjør strømmen dyr. CO2-avgift på forbrenning av søppel gjør fjernvarme ulønnsomt og flytter søppel til Sverige. Forbud mot uttak av myr, som vi skal behandle etterpå, avvikler en lønnsom og nødvendig næring og flytter utslippene til utlandet. Mener statsråden at det er forutsigbart og rettferdig å svekke økonomien til både norsk næringsliv og husholdningene ved å flytte utslippene ut av landet, så lenge det ser bra ut på norsk statistikk?

Som representanten Wara var inne på, lanserte regjeringen tidligere denne uken sin plan for Norge. Det er ikke så mye som står om klima der, men man kan bl.a. lese at regjeringen skal kutte i utslipp og skape jobber på en forutsigbar og rettferdig måte. Jeg hører også statsråden si at det haster med å kutte utslipp. Etter hva jeg forstår, er dette en plan som skal revideres årlig, så jeg spør konkret: Kan statsråden fortelle hvor mange tonn CO2-ekvivalenter denne planen vil kutte i 2026, og hvor mye disse kuttene vil koste, både direkte over statsbudsjettet og indirekte som kostnadsøkninger for norske bedrifter og husholdninger?

Energi handler om frihet, trygghet og økonomisk handlefrihet. Det er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge. La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag: I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken var fall i byggeaktiviteten under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig. Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye skoler uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. I stedet for å senke de særnorske klimaavgiftene – som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall til energi i Norge som i Sverige – foreslår regjeringen å øke dem. I stedet for å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand. Klimagevinsten er like liten her som ved å elektrifisere sokkelen: Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser, men så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk. Det er ikke ansvarlig politikk. Det er uforsvarlig politikk som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og for resten av Norge.

Norge er et energiland. Det har vi vært i over 100 år, og om FrP skal få bestemme, skal vi være det i minst 100 år til. Men energinasjonen Norge står nå i fare for å bli et land som sier nei: nei til utbygging, nei til verdiskaping og nei til vanlige folk og bedrifters behov for trygg strømforsyning til en fornuftig pris. Vi er i ferd med å avindustrialisere både Europa og Norge på klimapolitikkens alter – uten at det påvirker de globale utslippene nevneverdig. Når statsministeren, uten verken forbehold eller kostnadsberegninger, sier at alt som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres, har vi forlatt rammene for normal politikk, og vi har beveget oss over i det religiøse. Vi har det siste døgnet hørt Arbeiderpartiet skryte på innpust og utpust om norgespris, en ordning som er vesentlig dårligere enn FrPs forslag om makspris på 50 øre, men kraftprisen er bare en del av regningen forbrukere og bedrifter må betale. Regjeringens fundamentalistiske tilnærming til elektrifisering, kombinert med ukritisk satsing på uregulerbar grønn kraft, har medført at balansekostnadene i det norske kraftmarkedet har eksplodert. Bare i mai utgjorde de nærmere 800 mill. kr. I tillegg har Statnett oppjustert investeringsbehovet i sin nettutviklingsplan med mer enn 500 pst. de siste årene. I 2023 estimerte de investeringer på opp mot 150 mrd. kr. Den 3. november kommer Statnett med ny prognose, og jeg blir ikke forundret om de da passerer 200–250 mrd. kr. Dette er kostnader som selvfølgelig vil lesses over på privatpersoner og bedrifter, uavhengig av strømprisen. Det hører vi veldig lite om. Mens andre partier snakker om symbolske klimatiltak og utredninger, vil vi bygge landet. Vi vil åpne for mer vannkraft og mer gasskraft med moderne teknologi, og vi sier klart og tydelig nei til å stanse norsk olje- og gassutvinning. Norsk energi skal først og fremst komme norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Derfor vil Fremskrittspartiet sikre lavere strømpriser gjennom økt produksjon og nasjonal kontroll kutte i avgiftene på strøm og fjerne elavgiften satse på vannkraft og kjernekraft som stabile, rene energikilder sørge for at olje- og gassnæringen får forutsigbare rammevilkår Energipolitikken handler ikke bare om klima og kabler; den handler om økonomisk handlefrihet, trygghet og arbeidsplasser. Fremskrittspartiet står for en politikk som setter folk og næringsliv først.

La meg først få lov til å gratulere Røse og KrF med valgresultatet. Jeg tror det var veldig lurt og taktisk klokt å gå ut med en garanti om borgerlig regjering hvis det ble borgerlig flertall, å fjerne seg fra person og fokusere på politikk. Det tror jeg var veldig lurt. Det burde kanskje flere ha gjort. Når vi snakker om politikk: Vi opplevde i vår at KrF vinglet lite grann. De var først imot elektrifisering av Melkøya, så var de for, og så var de imot igjen og stemte imot – og det er bra. Det gjør at jeg ønsker å forsikre meg om – eller Fremskrittspartiet ønsker å forsikre seg om – at KrF fremdeles mener det er en dårlig idé å elektrifisere sokkelen med kraft fra land. Følgelig lurer jeg på om de i forlengelsen av det ønsker å støtte Fremskrittspartiets forslag om stans i elektrifiseringen av sokkelen. Det er en rekke forslag, nr. 1–4.