OverStortinget

Beslutningsvegring har konsekvenser. Dette har ikke bare politiske konsekvenser for hvordan disse prosessene skrider fram og kvalitet i utredning og det vi hører fra regjeringspartiet og fra Høyre, dette har konsekvenser for ekte mennesker som ikke får tilgang til medisiner. I et av verdens rikeste land skal vi sitte og tvære på dette framfor faktisk å ta inn over oss realitetene om at selvfølgelig har det blitt dyrere siden 2015. Vi har vært gjennom en tid nå hvor de som er på min alder aldri har opplevd denne typen prisvekst. Selvfølgelig har kostnadene gått opp. Alle er tydelige om det. Det er for meg helt ubegripelig at man kan sitte i denne sal og si at man er utålmodig, men samtidig kan akseptere at vi kan bare la det gå så lang tid som dette uten at man faktisk foretar seg noe. Det er på tide å handle. Dette systemet vi har for å godkjenne nye medisiner og nye behandlinger, er preget av beslutningsvegring, av at man setter byråkratiske rammer rundt framfor å se de ekte konsekvensene for mennesker som står og venter på å få helt nødvendige, livsviktige behandlinger og medisiner. Det må på et eller annet tidspunkt også kunne være mulig i denne stortingssalen og si at nok er nok. Dette har tatt så mange år. Det har vært så mye utredning, så mye snakk. Samtidig har vi sett mennesker som har kjempet for livet og tapt. Det er et alvor i denne saken som jeg ikke opplever at de som nå har tenkt å danne flertall imot å gjøre noe her, ikke tar inn over seg. Det har konsekvenser. Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å kjempe for at norske innbyggere skal få tilgang på de beste helsetjenester, på de nyeste metodene. Det skal ikke være sånn at det er noe man må legge ut på Spleis eller tigge penger om for å kunne få. Det er et spørsmål om verdighet. Det er et spørsmål om prioritering, og det er et spørsmål om handlekraft. Jeg må ærlig innrømme at det ser jeg ikke fra denne regjeringen og heller ikke fra de partiene som ikke vil være med på å handle nå.