OverStortinget

Prising av utslipp er det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. Prisen gir bedrifter insentiv til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak, og forurenser betaler for skadene sine. En riktig fastsatt pris skal speile kostnadene utslippene påfører samfunnet, og gjøre det mindre lønnsomt å forurense. Avgifter og kvoter bidrar på den måten til å vri forbruket mot varer og tjenester med lavere utslipp. Det finnes flere mulige løsninger for å redusere utslipp, som elektrifisering, bruk av biobrensel, bruk av hydrogen og karbonfangst og -lagring. CO2-avgiften gir også insentiv til å forbedre og effektivisere prosesser og rutiner, som å redusere varmetap og øke energigjenvinning, utvikle nye løsninger og arbeide for å gjøre eksisterende løsninger billigere eller mer tilgjengelige. Flere mulige løsninger gjør det samtidig vanskelig å vurdere om en virksomhet i praksis har mulighet til å omstille seg. Regjeringen arbeider med å utbedre kapasitetsutfordringen i energinettet. Nettselskapene har plikt til å tilknytte alle som ønsker det. Dersom det ikke er plass i nettet, skal nettselskapene uten ugrunnet opphold utrede, søke konsesjon og bygge nødvendige anlegg for å kunne tilknytte kunden. I dag er det mange som har bedt om ny eller økt kapasitet i nettet, og forespurt kapasitet overstiger ledig kapasitet mange steder. Regjeringen la våren 2023 fram en handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet. Regjeringen har satt i verk mange tiltak som skal bidra til å korte ned tidsbruken i myndighetsbehandlingen av søknader om konsesjon, mer effektive tilknytningsprosesser og bedre utnyttelse av strømnettet. Grønn omstilling kan være krevende for deler av næringslivet, særlig der ny teknologi er umoden, kostbar eller lite tilgjengelig. Regjeringen fører derfor en politikk der langsiktige rammevilkår som prising kombineres med målrettede og tidsavgrensede støtteordninger, f.eks. gjennom Enova. Jeg mener at en generell kompensasjonsordning for virksomheter som blir vurdert å ha begrensede muligheter til omstilling, vil sende et uheldig signal om å gå bort fra prinsippet om at forurenser betaler. En slik ordning vil svekke insentivene til omstilling i næringslivet og kan gjøre det vanskeligere å nå klimaforpliktelsene våre. Den kan også skape insentiver til å sitte og vente i stedet for faktisk å bestille det strømnettet man kommer til å trenge i framtiden, eller den teknologien man har behov for for å omstille seg og klare å kutte utslippene sine. Derfor mener jeg også at det å bygge mer nett raskere, fortsette å støtte teknologiutvikling – støtte til omstilling – er den riktigste veien å gå for å sørge for at vi både kutter utslipp og samtidig klarer å skape jobber og verdier rundt omkring i hele landet.