OverStortinget

Verdensarv er en internasjonal forpliktelse Norge har påtatt seg, og verdensarvstatus forplikter til en langsiktig og bærekraftig forvaltning. Formålet er å bevare verdensarven på beste måte for nålevende og framtidige generasjoner. Verdensarvstatusen innebærer både ansvar og muligheter. Statusen gir lokal identitet og attraktivitet, som igjen er grunnlag for utvikling. Utvikling i verdensarvområdene må imidlertid skje på verdensarvens premisser innenfor tålegrensene, det vil si innenfor rammene av de verdiene som ligger til grunn for oppføringen på verdensarvlisten. Verdensarvstatusen skal ikke innebære begrensninger for lokalsamfunnsutvikling, men tvert imot bidra til det motsatte. Jeg deler representantenes syn på at kommuner som har verdensarv, skal ha gode rammer for bærekraftig lokal verdiskaping og næringsutvikling, og jeg ønsker derfor å understreke at det skal være rom for utvikling. Kommuner med verdensarvstatus må, på lik linje med andre kommuner, gjennom planlegging og arealdisponering beslutte hvilke tiltak og former for næringsvirksomhet som kan tillates innenfor verdensarvområdene. Forvaltningen av verdensarven skjer derfor innenfor nasjonalt regelverk for arealbruk, hvor plan- og bygningsloven er den mest sentrale. Verdensarvstatus baserer seg på og forutsetter lokal tilslutning, og jeg er opptatt av at forvaltningen av verdensarven må skje i et samarbeid mellom lokale, regionale og statlige myndigheter, eiere og andre berørte aktører. Lokale verdensarvråd er etablert for å tilrettelegge for samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter og for å bidra til at beslutninger og arealplanlegging er i tråd med internasjonale forpliktelser. Riksantikvaren og Miljødirektoratet har utstrakt veiledning overfor lokale og regionale myndigheter og andre forvaltningsaktører, blant annet når det gjelder verdensarvkomiteenes krav til konsekvensutredninger og nye tiltak. Jeg mener at dagens forvaltningssystem gir kommuner med verdensarvstatus nødvendig handlingsrom til å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, samtidig som verdensarvverdiene ivaretas. Komiteens forslag om at regjeringen skal sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene, er derfor i tråd med dagens politikk og etablert praksis. Avslutningsvis kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen at det altfor ofte er sånn at verdensarvstatus gir en form for blankofullmakt til å stoppe utvikling. Tvert imot, det er egentlig veldig få saker hvor vi ikke kan tillate utvikling på grunn av verdensarvverdiene. I de aller fleste tilfellene klarer man å bruke verdensarvstatusen som en mulighet for lokal samfunnsutvikling og for lokal næringsutvikling. Det er positivt for utviklingen av det som er viktige områder, både for Norge og for verden.