OverStortinget

Verdensarven tilhører hele Norge, men konsekvensene av verdensarvstatus bæres ofte av en kommune. Det er egentlig kjernen i denne saken. De åtte norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner som allerede kjemper mot fraflytting, svak demografi og begrenset økonomisk handlingsrom. Samtidig er det disse kommunene som i praksis står i førstelinjen for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser etter UNESCO-konvensjonen. Hva skjer når staten pålegger kommunene et stadig større ansvar, men ikke følger opp med tilstrekkelige virkemidler? Norges Verdensarv peker selv på et økende gap mellom behov og statlige bevilgninger. Kommunene står for den daglige forvaltningen, mens tilskuddene reelt sett går ned. Samtidig advarer organisasjonen mot at verdensarven ikke må bli oppfattet som en hemsko for lokal verdiskaping og bosetting. Ingen verdensarvsteder ble opprettet for å bli museum. De ble opprettet fordi folk levde der, arbeidet der og skapte verdier verden ønsker å bevare. Derfor må målet være vern gjennom aktivitet, ikke vern gjennom avvikling. Også UNESCOs egen utvikling går nå i retning av at verdensarv skal forvaltes som levende samfunn, hvor vern og bærekraftig utvikling går hånd i hånd. Norges Verdensarv peker på det samme. Verdensarvområdene har et betydelig potensial for næringsutvikling dersom kommunene får bedre rammevilkår. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om sterkere lokal medvirkning, tydeligere rammer og en prinsipiell kompensasjonsordning når staten begrenser kommunenes utviklingsmuligheter. Jeg registrerer at et flertall er villig til å støtte det mest selvfølgelige forslaget i saken: at verdensarvstatus ikke skal hindre bærekraftig næringsutvikling som ikke skader verdensarvverdiene. Det er bra, men jeg undrer meg over at Stortinget ikke samtidig er villig til å diskutere hva som skjer når staten faktisk påfører kommuner tapte inntekter og reduserte utviklingsmuligheter. Dersom staten begrenser et lokalsamfunns mulighet til inntekter, arbeidsplasser og utvikling av hensyn til nasjonale interesser, kan ikke staten samtidig overlate regningen til kommunen og innbyggerne. Nasjonale vedtak må også følges av nasjonalt ansvar. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag og det forslaget Fremskrittspartiet er en del av i saken.